-
Hva mente vismannen?Vakttårnet – 1978 | 15. januar
-
-
er noe vi alle bare må erkjenne. Apostelen Johannes skrev: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (1 Joh. 1: 8) Vi er derfor nødt til å innrømme overfor oss selv at vi kommer til kort på mange måter. Vi må imidlertid passe på at vi ikke ser lett på de feil vi begår, og sier til vår unnskyldning: «Jeg kan ikke noe for det. Når alt kommer til alt, er jeg bare et syndig menneske.» Selv om vi har lov til å glede oss over livet, må vi passe på at vi ikke kaster alle hemninger over bord. Ulykke venter den som handler som en dåre og tror at han er hevet over alt som heter lover og regler. Den som bare følger sine lyster, kan komme opp i alvorlige vanskeligheter og til og med dø en for tidlig død.
Hvordan kan vi unngå å gå til ytterligheter til skade for oss selv? Frykt for Jehova, en sunn respekt for Skaperen, er av vesentlig betydning. En slik frykt legger bånd på en og tilskynder en til å følge en avbalansert kurs i livet og til å unngå overdrivelser. En som frykter Gud, bestreber seg på å være rettferdig og vis, samtidig som han unngår å være overdrevent samvittighetsfull og prøve å te seg vis i andres øyne. Fordi han gleder seg over livet på en sunn måte, kan fanatikere dømme ham som en lovbryter, akkurat som Jesus Kristus med urette ble stemplet som en dranker og storeter. — Matt. 11: 19.
En som er samvittighetsfull og samtidig likevektig, passer imidlertid nøye på sine skritt og unngår å følge en ond og dårlig handlemåte. Den som frykter Gud, følger en kurs som sparer ham for de problemer og vanskeligheter de som ignorerer Guds råd, får, slike råd som rådet om 1) ’ikke å være altfor rettferdig og te seg overvettes vis’ og rådet om 2) ’ikke å være altfor urettferdig’. På den måten holder han, som Salomo rådet til, ’fast ved det ene uten å slippe det andre’. Han bestreber seg på å være rettferdig uten å være så krevende at han setter uoppnåelige mål for seg selv eller andre eller nekter seg livets sunne gleder.
-
-
Spørsmål fra leserneVakttårnet – 1978 | 15. januar
-
-
Spørsmål fra leserne
● Hvordan ble ordene i Mika 1: 6, 7 oppfylt på Samaria?
Gjennom sin profet Mika sa Jehova Gud: «Så vil jeg da gjøre Samaria til en grusdynge . . . Og alle dets utskårne bilder skal sønderslås, og alle dets horegaver brennes opp med ild, og alle dets avgudsbilder vil jeg ødelegge; for av horelønn har det samlet dem, og til horelønn skal de atter bli.» — Mika 1: 6, 7.
Som en oppfyllelse av denne profetiske dommen ødela assyrerne Samaria og alle dets avgudsbilder i 740 f. Kr. Disse bildene ga ikke de troløse israelittene noen beskyttelse mot de erobrende hærer.
Men hva med de gavene som de avgudsdyrkende israelittene hadde tatt med seg til sine sentrer for falsk tilbedelse? Disse gavene kunne omtales som «horelønn». Hvorfor det? Fordi de ble gitt til fremme av falsk tilbedelse og representerte et brudd på israelittenes pakt med Jehova Gud, som de var bundet til i likhet med en hustru som er bundet til sin mann. I samsvar med det som var vanlig på den tiden, ble kostbare gjenstander som var tatt fra de erobrede folks helligdommer, anbrakt i seierherrenes templer. (Se Esras 1: 7.) Dette betegnet at seierherrenes guder hadde seiret over de beseirede folks guder. Lønnen for Israels åndelige hor (avgudsdyrkeres offergaver) fremmet derfor assyrernes falske religion. De gaver som de avgudsdyrkende israelittene hadde frambåret for sine guder, ble således ’atter til horelønn’ i og med at de ble gaver til assyriske guder.
-