Hold det nye kjærlighetens bud
«Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» — Joh. 13: 34.
1. Hvilken form for kjærlighet ga Gud ifølge apostelen Paulus uttrykk for da han tilveiebrakte gjenløsningen?
DET som lå til grunn for Guds største gave til menneskene, var ikke hengivenhet, men den kjærlighet som er basert på prinsipper. Det er dette apostelen Paulus framholder i Romerne 5: 7—10 når han sier: «For neppe vil noen gå i døden for en rettferdig — for en som er god, kunne kanskje noen ta seg på å dø — men Gud viser sin kjærlighet [agápe] mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. . . . For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender [ikke venner], så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.» Nei, det var ikke hengivenhet Jehova Gud ga uttrykk for overfor ufullkomne, syndige mennesker da han ga sin Sønn. Hvilke egenskaper hadde de som han kunne føle hengivenhet for? Han la derimot den kjærlighet for dagen som er basert på prinsipper, det vil si en uselvisk interesse for deres velferd og behov. Han tilveiebrakte det de hadde størst behov for, nemlig hans Sønns gjenløsningsoffer, det middel som kunne forlike dem med ham som er livets kilde.
2, 3. a) Hvorfor er den kjærlighet som er basert på prinsipper, nødvendig i forbindelse med utførelsen av påbudet i Matteus 24: 14, og hvordan legger Jehovas vitner en slik kjærlighet for dagen? b) Hvordan var Jesus annerledes enn vår tids filantroper?
2 For å kunne være kristne etterfølgere av Guds Sønn må vi i dag ha denne form for kjærlighet. Hvis vi ikke hadde det, ville Jesu profeti om at «dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag» før enden på denne tingenes ordning, aldri bli oppfylt. Han sa advarende til dem som forkynte dette gode budskap, at folk ’skulle overgi dem til trengsel, og slå dem i hjel, og at de skulle hates av alle folkeslag for hans navns skyld’. — Matt. 24: 9, 14.
3 I dag forkynner Jehovas vitner dette gode budskap i 194 land og øysamfunn, og dette gjør de av uselvisk kjærlighet. Hva kunne ellers få dem til å bruke sin tid og, sine krefter til å gå til menneskene der de bor, enten det er i byen eller på landet, og det trass i at de mange steder blir avvist eller utskjelt? De gjør det ikke på den lettvinte måten som vår tids filantroper som kjøper menneskenes hengivenhet ved å gi dem penger eller mat, eller ved å utføre et arbeid som appellerer til folks kjødelige interesser. Det er sant at Kristus Jesus ved to anledninger på mirakuløst vis tilveiebrakte mat til gagn for alle de mennesker som hadde kommet langveisfra for å høre på ham, men det var ikke vanlig at han gjorde det, og han viste at han ikke ønsket noen som er «kristne» bare for å ha fordel av det, blant sine etterfølgere. Til slike mennesker sa han en gang: «I søker meg, ikke fordi I så tegn, men fordi I åt av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder!» Han fortsatte å tale og fortalte dem noen harde sannheter som mange fant sjokkerende, med det resultat at «mange av hans disipler [dro] seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham». De elsket det brød som forgår, men ikke sannheten som «varer ved til evig liv». — Joh. 6: 25—27, 60, 66.
4, 5. Hva er det som viser at Jesus ikke siktet til alminnelig nestekjærlighet da han ga sine disipler det nye kjærlighetens bud?
4 Andre av hans disipler fortsatte å være sammen med ham helt til slutten av hans forkynnergjerning. Den siste kvelden han var sammen med dem, sa han: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» (Joh. 13: 34) Hvordan kan det sies at det var et «nytt bud»?
5 Den loven som var blitt gitt til Israel gjennom Moses 1500 år tidligere, sa: «Du skal elske din neste som deg selv.» (3 Mos. 19: 18) Selv om dette folks historie viste at det hadde kommet sørgelig til kort når det gjaldt å holde dette budet, hadde det imidlertid vært en del av deres lovsamling i alle disse århundrene. Det å vise nestekjærlighet var derfor ikke noe nytt bud. Jesus siterte denne loven da han svarte en jødisk skriftlærd som spurte ham om hva som var det største bud i loven. Jesus sa: «’Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.’ Det annet er dette: ’Du skal elske din neste som deg selv.’» (Mark. 12: 29—31, NW) Selv om denne lovpakten med Israel ble oppfylt og trådte ut av kraft i og med Jesu død og opprettelsen av en ny pakt, ble prinsippene i disse to store budene overført til den nylig opprettede kristne menighet. (Rom. 12: 1, 2; 13: 8—10; Jak. 2: 8) For å kunne forstå hva det nye bud som Jesus ga, betydde, gjør vi vel i først å undersøke hva som ble forlangt ifølge de budene som var gitt tidligere.
Sinn, hjerte, sjel og styrke
6. Hva krever det av oss å elske Gud av hele vårt sinn?
6 Hvor altomfattende er det ikke å si at vi skal elske Jehova av hele vårt sinn og hjerte og av hele vår sjel og styrke! (Mark. 12: 30; Matt. 22: 37, NW) Sinnet er setet for forstanden, og det å elske Gud av hele vårt sinn krever derfor at vi bruker all vår forstand til å lære om vår Skaper og hans hensikter og prinsipper, og så gjør forstandig bruk av denne kunnskapen i alle livets gjøremål og på en måte som er i samsvar med hans vilje. Dette kan aldri gjøres ved en formalistisk levemåte, ved at en utfører rutinemessige seremonier eller gjentar utenatlærte bønner som ikke krever at en bruker sin forstand mer enn et lite barn gjør. Det er sikkert at den allvise Gud som skapte det veldige og storslåtte univers med hele dets prakt og mangfoldighet, aldri kunne godta en slik mangelfull form for tilbedelse som verdig til å bli kalt sann kjærlighet til ham. Det å elske Gud av hele sitt sinn krever at en ’fornyer sitt sinn, så en kan bevise for seg selv hva som er Guds gode og antagelige og fullkomne vilje’. — Rom. 12: 2, NW.
7. Vil det at vi forstår at det er vår plikt å tjene Gud, og gjør det av den grunn, være tilstrekkelig når det gjelder å legge sann kjærlighet for dagen overfor ham? Begrunn svaret.
7 Hjertet er setet for menneskets uselviskhet og nestekjærlighet, kraftverket for dets hengivenhet og motiver, dets samvittighet og moral. Når vi elsker Gud av hele vårt hjerte, vil vi aldri adlyde og tjene ham bare fordi vi føler det som en plikt eller nødvendighet å gjøre det som behager ham. En slik halvhjertet form for tilbedelse ville vise at en bare er interessert i en ting, nemlig i å oppnå fordeler hos Gud, i likhet med en mann som arbeider for en annen utelukkende av interesse for den lønnen han mottar. Den som elsker Jehova Gud av hele sitt hjerte, vil gjøre Skaperens vilje fordi han ønsker å gjøre det, fordi han lengter etter å gjøre det, og ikke bare fordi han vet at han bør gjøre det, og at selve livet hans er avhengig av at han gjør det. En sterk hengivenhet som kommer fra hjertet, tilskynder ham til å gjøre det som behager hans himmelske Far. — 1 Joh. 5: 3.
8. Hvordan kan vi elske Gud ’av hele vår sjel’?
8 Å elske Gud av hele din sjel er det samme som å si at du skal elske ham hele ditt liv som en fornuftutstyrt skapning. Dette utelukker at en kan tilbe Gud bare på sabbaten, vise sin kjærlighet til ham en gang i uken eller tilbe ham ved bestemte anledninger i løpet av året. Liv og tid er uatskillelige for oss, for mens vi lever, har vi tid til rådighet, og når vi dør, er tiden utløpt for oss, i det minste inntil det behager vår himmelske Far å vekke oss til live igjen ved en oppstandelse. Hvis vi elsker Gud av hele vår sjel, vil hele vårt liv dreie seg om det å gjøre hans vilje. Vi vil ikke tenke som så at vi kan reservere den første halvdel av livet for oss selv, og den andre halvdel, vår alderdom, for ham. — Pred. 12: 1.
9, 10. a) Kan vi elske Jehova Gud ’av hele vår styrke’ og likevel dekke vårt eget og vår families fysiske behov? Hvordan? b) Hvorfor er ekte kjærlighet til Gud så inderlig?
9 Å elske Gud av hele vår styrke betyr at vi utfører en aktiv tjeneste for ham, at vi virkelig anstrenger oss for å gjøre det som behager ham. Selv om vi med rette kan bruke våre krefter for å skaffe oss et levebrød og for å ta oss av vårt hjem, ja, av og til også for å få litt avkobling, er det likevel Jehova Gud som først og fremst har krav på vår styrke. Da apostelen skrev til mennesker som allerede hadde innvigd sitt liv til Gud, sa han: «Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds medlidenhet, til å framstille deres legemer som et offer som er levende, hellig og antagelig for Gud, en hellig tjeneste med deres forstand.» Er det ikke bare rimelig at ettersom Jehova «lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud», bør vi forsøke å la alle våre gjerninger virke sammen til ære for ham og til beste for alle dem som elsker ham? — Rom. 12: 1; 8: 28, NW.
10 Hva kan være mer inderlig enn den kjærlighet som Bibelen sier vi må ha til Gud? Vi kan drøfte den rolle sinnet, hjertet, sjelen og styrken spiller hver for seg hva det å vise en slik kjærlighet angår, men i virkeligheten må det være et samspill mellom dem alle for at den kan være ekte. Den innbefatter alt hos oss; ikke noe må holdes utenfor.
Å elske vår neste som oss selv
11. Hvordan kan vi ’elske vår neste som oss selv’?
11 Jesus sa at vi skulle elske vår neste, ikke i stedet for oss selv, men som oss selv, ved å gjøre mot ham som vi ønsker at han skal gjøre mot oss. Vi venter ikke, og vi ønsker heller ikke at andre skal forsyne oss med alt vi trenger, uten at vi selv gjør oss noen anstrengelser. Noe av det mest interessante ved tilværelsen ville gå tapt hvis andre alltid oppvartet oss på alle måter. Men vi setter pris på gavmildhet, på at noen deler sine goder med oss, ikke bare når det gjelder materielle ting, men i enda høyere grad når det gjelder slike ting som dekker vårt mentale og åndelige behov, nemlig oppbyggende samtaler og oppmuntrende ord. Vi setter pris på å bli beskyttet mot skader, å bli advart om farer som vi ikke er oppmerksom på, å bli veiledet når det er noe vi er i tvil om, og å bli rådet når vi ikke riktig vet hva vi skal gjøre. Men vi setter også pris på at andre ikke berøver oss vår rett til selv å treffe en endelig avgjørelse eller til å gjøre bruk av vår egen dømmekraft i personlige spørsmål når vi har kjensgjerningene klart for oss. Vi ønsker ikke at andre skal krenke vår eiendomsrett ved å stjele eller misbruke våre eiendeler, og vi ønsker enda mindre at de skal komme mellom oss og dem vi elsker, nemlig vår ektefelle, familiemedlemmer eller venner. Vi ønsker alle disse ting og goder for oss selv. Vi bør også ønske at vår neste kan få glede seg over de samme ting, og vi bør gjøre hva vi kan for å sørge for at han får det, for som Jesus sa: «Dette er faktisk hva Loven og Profetene betyr.» — Matt. 7: 12, NW.
Det nye bud
12, 13. a) På hvilken spesiell måte skulle kjærligheten komme til uttrykk ifølge Jesu nye bud? b) Hvordan la Jesus usedvanlig kjærlighet for dagen under sin misjonærvirksomhet på jorden?
12 Ettersom Loven og Profetene i flere århundrer hadde lagt vekt på at en skulle vise kjærlighet til sin neste ved å ta hans ve og vel i betraktning, må Jesus ha ment noe annet da han sa til sine disipler at han ga dem et «nytt bud». Hva var det? Av det han sa, framgår det at det var å elske hverandre «liksom jeg har elsket eder». Selv om de ikke fullt ut forsto hvor mye dette innebar, fikk de snart erfare det. — Joh. 13: 34.
13 Jesu disipler forsto senere at Jesus hadde forlatt sitt hjem for å være hos dem, ja, han hadde forlatt sin Far, sine brødre, sine nærmeste omgangsfeller og kjæreste venner og gitt avkall på sine privilegier og alt han var i besittelse av. Alt dette befant seg i det himmelske område som han for å ta hånd om sin oppgave som misjonær hadde kommet fra ved å oppgi sin åndelige tilværelse som «Guds Ord» og bli født som et menneske i en alminnelig stall. (Joh. 1: 14; Luk. 2: 7) Dette var i sannhet en stor forandring, mye større enn en kan vente å bli utsatt for ved å forlate det mest framgangsrike og velstående land på jorden i dag for å reise til det fattigste og mest tilbakeliggende land. Hans kjærlighet nådde imidlertid ikke sitt høydepunkt med dette, for det var bare en begynnelse. Trass i at han ble et fullkomment, syndfritt menneske og i alle henseender var hevet over dem han var iblant, bodde, arbeidet, spiste, drakk og sov han blant mennesker som var ufullkomne, syndige, syke og i en døende tilstand. Hvis de første 30 år av hans liv kunne kalles «normale», kunne de siste tre og et halvt år ikke kalles det. I alle disse årene hadde han elsket sin neste som seg selv, men nå elsket han dem på en helt spesiell måte. Han dro fra den ene enden av Palestina til den andre og lærte dem utrettelig og brukte sine krefter til gagn for dem og til gagn for sannheten om sin Fars hensikter. Når han ikke lærte offentligheten, lærte han sine disipler, trass i at det undertiden var så mange mennesker som kom til ham at «det ble ikke engang tid for dem til å få seg mat». — Mark. 6: 31.
14. Hva er det som viser at Jesus ikke gikk inn for en asketisk levemåte, selv om han var selvoppofrende?
14 Var han en asket? Nei, slett ikke. Han tok imot mange innbydelser til måltider og til og med til gjestebud og i det minste til ett bryllup, og han gledet seg uten tvil ved slike anledninger. Han satte pris på det gode som ble gjort mot ham. Da han en gang spiste et måltid mat hos sin venn Lasarus, brukte Maria en kostbar olje som var verdt om lag 350 kroner, til å salve hans føtter med. Judas uttrykte harme over dette og ga inntrykk av at de fattige lå ham på hjerte da han sa at oljen kunne ha vært solgt til beste for dem. Jesus sa til ham: «La henne være! hun har gjemt den til min jordeferds dag; for de fattige har I alltid hos eder, men meg har I ikke alltid.» (Joh. 12: 1—8) Men enten den uselviske kjærlighet som Jesus ga uttrykk for i sin tjeneste, tilskyndte andre til å vise kjærlighet eller ikke, fortsatte han selv å legge den samme store kjærlighet for dagen.
15. a) Hvordan la Jesus overfor sine disipler vekt på nødvendigheten av å vise kjærlighet? b) Hvem skulle de elske ifølge det nye budet, og på hvilket grunnlag?
15 Er det da noe å undres over at han den siste kvelden han var sammen med sine disipler, la så stor vekt på kjærlighet, på den ekte kjærlighet som er basert på prinsipper? Over 30 ganger nevnte han ordet kjærlighet og det å elske, og tre ganger gjentok han budet om at de skulle «elske hverandre». (Joh. 13: 34; 15: 12, 17) Hvordan skulle de kunne vise at de virkelig var hans disipler, hvis de ikke hadde en slik kjærlighet? Ga han dem det bud at de ’skulle elske sin neste som seg selv’? De skulle gjøre det, og det gjorde de også, men dette var ikke det nye bud. De skulle elske hverandre, de skulle ha innbyrdes kjærlighet som kristne disipler, og de skulle ha en slik kjærlighet som den Jesus hadde vist dem som sine elskede disipler, menn som elsket hans Far, som elsket sannheten, og som elsket ham. Han sa til dem: «Ingen har større kjærlighet [agápe] enn denne at han setter sitt liv til for sine venner; I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» (Joh. 15: 13, 14) Neste morgen ble de klar over hva han mente.
16. a) Hvordan viste Jesus den høyeste form for kjærlighet overfor sine venner? b) Hvilke ord burde hans disipler da ha husket på?
16 En av dem kan ha sett det, kanskje bare på avstand, men vi kan bare forestille oss hvordan hans hender ble holdt, den ene oppå den andre, inntil en nagle hadde trengt igjennom kjøttet og inn i treet. Det røde blodet rant nedover hendene hans, mens en annen nagle ble slått igjennom føttene. Så ble pelen reist opp, og hele hans vekt hang på disse to punktene. Seks timer senere var han død og ble således spart for å få sine bein brutalt brutt. Hvis ikke alle hans disipler hadde sett dette, fikk de snart høre om det fra dem som hadde sett det. (Joh. 19: 25—27) Ville de skamme seg over ham? Ville de ønske å benekte at de hadde fulgt denne mannen, at de hadde trodd på hans lære, trodd at han var Guds utvalgte som skulle herske i hans rike? Peter burde i det minste ha husket hva Jesus sa til dem etter at han hadde irettesatt ham for de følelsesbetonte innvendinger han kom med da Jesus forutsa det som nå hadde skjedd. «Den som vil følge etter meg,» sa Jesus, «han må fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det. . . . For den som skammer seg ved meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler.» — Mark. 8: 34—38.
17, 18. a) Hvilke kjærlige hensikter oppfylte Jesus ved sin død? b) Hvilket enestående forhold kan vi nå komme inn i, og hvordan?
17 Ved sin død oppfylte Jesus hovedhensikten med sitt komme til jorden, nemlig å opphøye sin Fars navn. (Joh. 17: 6; 18: 37) Han tilveiebrakte også en gjenløsning for alle de mennesker som ville ta imot den, og til hvem han kunne si: «I er mine venner [fordi] I gjør det jeg byder eder.» (Joh. 15: 14) Han oppnådde retten til å tjene som konge i en ny regjering med sete i himmelen, og til å tjene til beste for sine etterfølgere som Guds yppersteprest, «ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd». — Heb. 4: 15.
18 Førti dager etter sin oppstandelse vendte Jesus tilbake igjen til det himmelske område, men han har aldri glemt det stedet hvor han utførte sitt misjonærarbeid, og hvor han tjente i 33 1/2 år. I dag hersker han som konge i sitt opprettede rike og har sin oppmerksomhet rettet mot jorden, og hvis vi også viser at vi er hans disipler, kan vi allerede nå glede oss over hans og hans Fars, Jehova Guds, kjærlighet og hengivenhet. Det betyr at vi må legge kjærlighet for dagen. — Matt. 25: 31—40; Joh. 15: 7—10.
19. a) Hvilken egenskap har menneskene i verden lagt merke til blant Jehovas vitner, og hvorfor er en slik egenskap uvanlig? b) Hvorfor får sann kjærlighet dem til å leve et liv som mange mener ikke er «normalt»?
19 Jesu trofaste disipler oppfylte det nye budet, og i dag bestreber den nye verdens samfunn av Jehovas vitner seg også på å oppfylle det. Deres stevner, både nasjonale og internasjonale, har ført til at offentlighetens øyne er blitt rettet mot dem, og deres virksomhet fra hus til hus har brakt dem i kontakt med millioner av mennesker verden over. Deres sterke kjærlighet til Gud, til deres neste og til hverandre er blitt kommentert i aviser, i radioen og på lydfilmer i mange land. Internasjonale stridigheter, nasjonale uroligheter og rasemessige uoverensstemmelser er ikke i stand til å bryte det kjærlighetens bånd som knytter dem sammen. Hån og forfølgelse har ikke gjort dem bitre. (1 Kor. 13: 6, 7) Mange synes kanskje ikke at de lever et «normalt» liv, ettersom de regelmessig tar del i menighetsmøter tre ganger i uken og anvender mye av sin fritid på week-endene og om kveldene til å undervise andre i Bibelen. Men Jehovas vitner vet at vår tids verden ikke er en «normal» verden, og at det heller ikke er «normale» tider. Den umiskjennelige oppfyllelsen av Bibelens profetier, en oppfyllelse som avmerker vår tid som den mest usedvanlige og betydningsfulle tid i jordens historie, stiller mennesker som legger kjærlighet for dagen, overfor kjensgjerninger som de ikke kan ignorere. Ettersom vi i dag står like foran Harmageddon, må vi se realistisk på tingene og ha klart for oss at millioner, ja, milliarder av mennesker snart vil få en brå og endelig død, og senere vil det derfor ikke være mulig for oss å vise dem noen form for kjærlighet. — Matt. 24: 34—42.
20. a) Hva krever det nye kjærlighetens bud av oss alle med hensyn til et slikt «normalt» liv? b) Hvorfor er det så viktig at vi nå lærer å kjenne og praktiserer sann kjærlighet?
20 Hva så med oss som enkeltpersoner? Vil vi hver for oss oppfylle budet om å «elske hverandre; liksom jeg har elsket eder»? Er vi villige til å ofre det verden kaller et «normalt» liv, for å vie oss til tjenesten med å hjelpe våre brødre og andre interesserte mennesker som elsker rettferdighet, til å vinne evig liv, ja, er vi til og med villige til å våge livet eller miste det til gagn for dem? Bak jernteppet og andre steder er det hver dag noen av Jehovas vitner som gjør det. Og hvorfor gjør de det? «På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige å sette livet til for brødrene.» (1 Joh. 3: 16) Vi trenger å lære å kjenne sann kjærlighet nå, og å lære den så godt at når vi i framtiden står overfor prøver og fristelser, og når vi skal treffe vanskelige avgjørelser, vil kjærligheten få oss til å gjøre det som er rett, og få oss til å være utholdende. Selv om verden appellerer til våre følelser eller gjør oss blinde for rette prinsipper og hva som tjener til andres evige ve og vel, vil vi ha klar forståelse av hva vi må gjøre for å handle i samsvar med kjærligheten. — Jak. 1: 12; 1 Joh. 4: 17, 18.
21. Hvilke framtidsutsikter forsikrer utøvelsen av sann kjærlighet oss om nå da Guds nye ordning er nær, og hva bør vi bli tilskyndet til å gjøre?
21 Guds nye ordning er nær, og i den vil hans jordiske undersåtter i kjærlighet utføre bedrifter som er mangfoldige ganger mer vidunderlige enn noe av det som er utført i selviskhet i den nåværende ordning. De vil ikke bare gjøre denne jorden til et bokstavelig paradis, men også til et åndelig paradis som er fylt av Guds ånds frukter, nemlig kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll. Med tanke på deres evige ve og vel er det vår bønn «at deres kjærlighet må bli rikere og rikere på nøyaktig kunnskap og fullstendig innsikt, slik at dere kan forvisse dere om de viktigere ting, så dere kan være lytefrie og ikke være til anstøt for andre fram til Kristi dag, og så dere kan være fylt med rettferdig frukt som er ved Jesus Kristus, til Guds ære og pris». — Fil. 1: 9—11, NW.