Troen seirer over verden
HVORFOR sier Jehovas vitner at Kristus «kom tilbake» i året 1914 og begynte å herske som Konge da? Fordi de har tro på at det er slik. Hvorfor lærer de at den universelle krig som kalles Harmageddon, vil bli utkjempet i den nåværende generasjons levetid, og at den kommer til å utslette fullstendig denne verdens religiøse, kommersielle og politiske systemer, og at millioner av mennesker skal få overleve denne verdensomfattende katastrofen og leve for evig på jorden under ideelle forhold? Det er fordi de har tro på at det kommer til å skje.
Ville du gjerne være blant disse som skal overleve Harmageddon og aldri dø og komme bort fra jorden? Du kan bli det hvis du har tro. Men hva er så tro? Tro i betydningen religiøs tro blir definert for oss av Gud i hans Ord, Bibelen. Vi leser i Hebreerne 11: 1: «Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» Dette betyr at troen er en forstandsmessig forståelse og verdsettelse av Guds Ord og en sikker tillit til dette Ord. Den sanne kristne tro er summen av de trossetninger angående Jehova Gud og hans rike som er overgitt oss av hans utvalgte Ætt, Jesus Kristus, og hans disipler.
Den inspirerte apostel som skrev det ovenfor siterte skriftstedet, sa også i samme forbindelse: «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til.» Denne uttalelsen, ’tro at Gud er til’, er grunnlaget for troen. For ethvert normalt menneske er det materielle univers tilstrekkelig bevis for at Gud er til, for det har ikke alltid eksistert livløs materie; det må ha hatt en begynnelse. Hvordan kunne materien blitt til, hvis det ikke var ved en stor energikilde, som vår menneskelige hjerne aldri kunne forstå med mindre det fantes en åpenbaring fra denne kilden? Den kilden til alle ting erkjenner vi som Gud.
Men blott og bar tro på at Gud, Skaperen av materien og livet, er til, gir oss ikke noen forstandsmessig forståelse av Guds hensikter eller vilje. Vi trenger noe annet foruten den skapte natur å basere troen på. Vi trenger en åpenbaring fra Gud om hva han har til hensikt å gjøre. Han har sørget for en slik åpenbaring. Det er den boken vi kaller Bibelen. Kunnskapen om Guds hensikter slik de åpenbares i Bibelen, er grunnlaget for troen og fører til liv.
Vi sier at den sanne kristne tro er summen av de trossetninger angående Jehova Gud og hans rike som er overgitt oss av hans utvalgte Ætt, Jesus Kristus, og hans disipler. Men tror ikke også kristenhetens folk på den samme Bibelen? Hvorfor tror de så ikke det samme som Jehovas vitner tror? Ha ikke den oppfatning at dette bare er et spørsmål om forskjellige meninger, om private fortolkninger. Tro ikke at man kan tro hva man vil, så lenge man bare lever et godt liv, eller at læremessige uoverensstemmelser i virkeligheten ikke betyr noe. Det er en skjebnesvanger misforståelse. Det er nettopp det å kunne skjelne klart her som utgjør hele forskjellen når det gjelder spørsmålet om vi får overleve Harmageddon eller må gå til grunne sammen med den gamle verden.
Denne gamle verden med dens mange religiøse, kommersielle og politiske systemer er dømt til sikker ødeleggelse i den nålevende generasjons levetid. Millioner av mennesker vil gå til grunne sammen med den fordi de ikke har tro. Det er bare tro som vil gjøre det mulig for en å seire over denne gamle verden og få leve for evig i den nye rettferdige verden. Jesu Kristi inspirerte apostel skrev: «Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» — 1 Joh. 5: 4.
Jesus Kristus måtte selv seire over denne gamle, onde verden, ellers ville den ha seiret over ham! Satan Djevelen prøvde av all makt å seire over Jesus Kristus da Jesus var på jorden som et menneske, for Satan var da denne verdens fyrste eller hersker. Jesus sa rett ut til Satan: «Verdens hersker kommer. Og likevel har han ikke noe tak på meg.» Satan gjorde seg store anstrengelser for å seire over Jesus straks han begynte sin offentlige tjeneste. Hvordan? Ved å tilby ham politisk herredømme over nasjonene. Det var et særdeles listig trekk fra Satans side. — Joh. 14: 30, NW; Matt. 4: 8, 9.
Hva var det som hjalp Jesus til å motstå den fristelsen? Det var troen! Trengte virkelig Jesus Kristus tro, han som er Guds Sønn og som kristenheten mener var Gud selv inkarnert i menneskelig skikkelse? Ja, han gjorde det, han måtte ha tro på den samme åpenbaring av Guds hensikter som kristenheten forsikrer at den bygger sin tro på i dag. Jesus Kristus siterte de gamle hebraiske skrifter som svar på Satans utfordrende fristelse. Han trodde på det som disse skriftene åpenbarer. Jesus ga mange år senere sin apostel Johannes sin egen åpenbaring, som kom fra Gud, hans Far, og han sier der: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, liksom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» — Åpb. 3: 21.
Dette viser klart at det var noe Jesus måtte seire over: han hadde en kamp, og det var en troens kamp. Hva var det Jesus måtte seire over? Han besvarer selv dette spørsmålet i Johannes 16: 33: «Jeg har overvunnet verden.» Hva menes det så med verden? Det var den nåværende tingenes ordning, organisert og kontrollert av Satan Djevelen i opposisjon mot Jehova Gud, og den består av en kombinasjon av mektige religioner, grådig kommersialisme og de politiske maktfaktorer. Alle disse elementer var i noen grad i virksomhet da Jesus var på jorden som et menneske, og han måtte overvinne deres listige snarer, ellers ville de ha overvunnet ham. «Han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frambåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» — Heb. 5: 7.
Vi lever nå i de «siste dager» av denne onde tingenes ordning, og nå er den mer ond enn noensinne. Det krever sann tro å seire over den og motstå dens listige snarer. Ingen unntagen de som har tro, kommer til å overleve dens undergang i Harmageddon. Kristenheten vil gå fullstendig til grunne fordi den ikke har tro. Vi lever i den tiden som er forutsagt av Jesus, da Satans villdyrlignende system driver hele menneskeheten fram til den endelige og avgjørende krig mot Jehova Gud og mot Kristus, og det krever sann tro å stå fram imot denne mektige fiende og uten kompromiss ta standpunkt for Jehova Gud og hans seirende Lam. — Åpb. 17: 12—14.
Satan vet at han har meget kort tid igjen til han skal bli kastet i uvirksomhetens avgrunn, og hans politikk går ut på heller å drive alle nasjoner ut i ødeleggelse enn at noen skal få overleve og leve på jorden som lykkelige undersåtter under Jehovas altbeseirende skarpretter, Jesus Kristus. Dette vil bli oppfyllelsen av det som er forutsagt i 1 Mosebok 3: 15, nemlig at Guds utvalgte Ætt skal «knuse slangens hode». På hvilken side vil du være å finne i denne kampen?
Jehovas vitner har fått se ting med sitt indre øye før de finner sted. De har «full visshet . . . om ting som ikke sees». (Heb. 11: 1) De ser at denne gamle verdensordning blir kastet ut i krig mot Jehova Gud, noe som vil føre til at Jehovas brennende dommer blir fullbyrdet mot hver enkelt del av dette systemet. Jehovas vitner ser disse ting helt klart. Jehovas vitner vil være på den seirende siden sammen med Kristus Jesus. De ser seg selv skildret i profetien i Åpenbaringen 15: 2, 3: «Og jeg så liksom et glasshav blandet med ild; og dem som hadde seiret over dyret og dets bilde og dets navns tall, så jeg stå ved glasshavet med Guds harper i hånd og de sang.» Dyret og dets bilde er Satans dyriske, brutale herskersystem, og dets navns tall (666, eller 600 + 60 + 6) symboliserer dette systems trefoldige grunnvoll, nemlig falsk religion, kommersialisme og politikk. — Åpb. 13: 16—18.
Noen menn og kvinner i fortiden hadde den samme slags tro, og det gjorde det mulig for dem å seire over Satans verdenssystem på den tiden. Det var menn og kvinner «som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike; . . . verden var dem ikke verd». — Heb. 11: 33—38.
Menneskene i kristenheten liker å synge salmer om sin tro, men ved sin handlemåte viser de at de ikke har samme tro som de trofaste i fortiden. De får ikke «fienders hærer til å vike», men inngår kompromiss med dem. De prøver å vise seg som tolerante mennesker i andres øyne, med en tro som er tolerant nok til å innbefatte alt mulig.
Noen beskylder Jehovas vitner for å være «ensporet». Ja, hva med det? Hva gjør det, så lenge de er på det rette sporet? Det er nettopp deri forskjellen ligger mellom å overleve og å bli tilintetgjort. Det kan nok være at Jehovas vitner er ensporet, men de er ikke havnet i et hjulspor.
Kristenheten har derimot ikke noe spor å følge i det hele tatt, den er nærmest som en som vandrer omkring i en veiløs ørken, blindet av de religiøse uoverensstemmelsers sandstormer. Sa ikke Jesus: «Gå inn gjennom den trange port! for den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, . . . for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den»? — Matt. 7: 13, 14.
Apostelen Paulus skrev i forbindelse med de ting som ’håpes, skjønt de ikke sees’: «For ennå er det bare så kort en stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge; men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham. Men vi er ikke av dem som unndrar seg til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» — Heb. 10: 37—39
Det som apostelen Paulus så fram til i sin levetid, har nå funnet sted. Kristenheten kan ikke se det, for den er blindet av sine gamle overleveringer som er blandet med hedensk filosofi, og den har ingen tro. Kristus er her! Vi lever i tiden for hans nærvær eller paroúsia, og det er tiden for dommen over nasjonene. Jehova Gud har tatt sin «store makt og er blitt konge» ved den som han har bemyndiget til å «styre alle hedningene med jernstav». Folkeslagene er blitt meget vrede, og Jehovas egen vrede er kommet over nasjonene. Tiden er nå inne til å ødelegge dem som ødelegger jorden. — Åpb. 11: 15—18; 12: 5.
Satan prøver ved hjelp av sitt religiøse element å bryte ned vår tro ved å stemple oss som kjettere. Ved hjelp av sitt kommersielle element prøver han å svekke vår tro ved materialismens listige snare, og ved hjelp av den politiske fløy i sin organisasjon prøver han å bryte igjennom vår trosrustning ved å anklage oss for alle slags onde ting, til og med for oppvigleri, det samme som han anklaget Jesus for. Han opphisser også massene mot oss ved å rette den falske anklagen mot oss at vi er politiske agenter for en eller annen fremmed makt.
Vi trenger å minne oss selv om apostelens ord i 2 Korintierne 13: 5: «Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv!» Vi må være meget årvåkne, slik at ikke Djevelen, som går omkring som en brølende løve som «søker hvem han kan oppsluke», skal finne et svakt punkt i vår trosrustning hvor han kan sende inn en av sine «brennende piler» som kan skade eller til og med ødelegge oss. Vi kan seire over denne fiende ved å «være edrue», ved å være «faste i troen» fordi vi har «troens skjold, hvormed I skal kunne slokke alle den ondes brennende piler». — 1 Pet. 5: 8, 9; Ef. 6: 16.
Disse «siste dager» er en særlig farlig tid. Det er blitt forutsagt at det da skulle være særlig mange spottere, som skulle gjøre narr av Guds ord og dem som forkynner det. Ingen kan overleve uten ved en tro som er basert på en forstandsmessig forståelse av Guds Ord, og troen må følges av rette gjerninger. «Men I, elskede, kom i hu de ord som forut er talt av vår Herre Jesu Kristi apostler, hvorledes de sa til eder at det i den siste tid skal komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster! Disse er de som skiller seg ut, naturlige [dyriske, NW] mennesker, som ikke har ånd. Men I, elskede, oppbygg eder på eders høyhellige tro, be i den hellige ånd, og hold eder således i Guds kjærlighet, mens I venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!» — Jud. 17—21.