det sies om den ugudelige at «det er ikke gudsfrykt for hans øyne». (Sl. 36: 2) At gudsfrykt vil hjelpe oss til ikke å gi etter for fristelse og derved komme i vanskeligheter, framgår av den måten patriarken Jakobs yndlingssønn, Josef, reagerte på da han ble oppfordret til utukt av hustruen til hans egyptiske herre, Potifar. Josef sa: «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» (1 Mos. 39: 9) Han vandret som for Guds åsyn, som om Gud så ham hele tiden, og som om han hele tiden kunne se Gud. Det tjente som en beskyttelse for ham.

Enten angrepene fra vår fiende, Satan Djevelen, kommer i form av fristelser til å begå umoralske handlinger eller andre selviske handlinger eller i form av press med tanke på å få oss til å bryte vår lojalitet mot Jehova Gud, er vår eneste beskyttelse å vandre som for Guds åsyn. Det betyr at Gud må være svært virkelig for oss. For at han skal kunne være det, må vi tenke på Gud. En måte vi kan gjøre det på, er å be til Gud regelmessig. Hvis vi gjør det til en vane å be, vil vi instinktivt påkalle ham for å få hjelp når vi står overfor fristelser eller blir utsatt for press. Bønn styrker vår tro, for bønn er et uttrykk for tro, og Gud besvarer bønner som blir bedt på rette måte og dreier seg om de rette ting. (1 Joh. 5: 14, 15) Men det sier seg selv at vi må gjøre vår del; vi må helhjertet bestrebe oss på å oppnå det vi ber om. — Fil. 4: 6, 7.

Dette kan vi blant annet gjøre ved å øke vår kunnskap om Jehova Gud, noe vi gjør ved å studere hans Ord og de hjelpemidler til bibelstudium han har tilveiebrakt. Menighetsmøtene hver uke er til stort gagn for oss. Jo bedre vi lærer Gud å kjenne, jo høyere vil vi elske ham, og jo mer vil han være i våre tanker. Å lese og studere og gå på møter tar naturligvis tid, og apostelen Paulus gir oss derfor denne formaning: «Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde.» Vi trenger noe tid til å skaffe oss de nødvendige ting til livets opphold på en ærlig måte og noe tid til å spise og sove, men hvordan er det med resten av tiden? Bruker vi for mye tid på atspredelser og fornøyelser eller hobbyer? — Ef. 5: 15, 16.

Én grunn til at lovløsheten øker nå i denne kritiske tiden, er at folk i mindre grad enn tidligere er klar over at Gud ser alt, og at alle må stå til regnskap overfor ham. Hvis vi er vise og forstandige, vil vi ikke ignorere dette, men til enhver tid vandre som for Guds åsyn.

Et standpunkt som vakte interesse

Det standpunkt et av Jehovas vitner i Øvre Volta inntok for rettferdige prinsipper, førte til at en annen tok imot sannheten. Hun var på besøk hos noen slektninger. Der ble hun tilbudt kylling, men hun hadde grunn til å tro at kyllingen ikke var blitt avlivet i samsvar med Bibelens retningslinjer. (1 Mos. 9: 3, 4; Ap. gj. 15: 28, 29) Skulle hun spise uten å forhøre seg nærmere om hvordan det forholdt seg, og kanskje handle i strid med sin samvittighet? Eller skulle hun risikere å stille sine slektninger i forlegenhet og kanskje gjøre dem sinte? Hun valgte å bevare en god samvittighet. Da hun fikk vite at kyllingen ikke var blitt avlivet i samsvar med Bibelens retningslinjer, forklarte hun at Bibelens prinsipper og hennes samvittighet ikke ville tillate henne å spise den. Det ble da en heftig diskusjon. Hennes slektninger kritiserte henne og gjorde narr av henne. Men hun sto fast. Da hennes nevø så hvor besluttsom hun var, bestemte han seg for at han heller ikke ville spise. Han forsto at hun tok Bibelens prinsipper alvorlig, og det vakte hans interesse. Hun benyttet resten av tiden under besøket på en forstandig måte. Ved flere anledninger snakket hun med sin nevø, og han ble med henne på et par møter. Da hun reiste, hadde den unge mannen bestemt seg for at han ville ha et bibelstudium. Siden har det gått nesten et år, og den unge mannen har utholdt mye hån og spott og motstand fra sin familie. Men han er nå en døpt bror. Hvor glad er han ikke for at hans tante hadde mot nok til å følge sin samvittighet!