Hvorfor noen synder ikke kan tilgis
DA DEN tyske forfatteren Heinrich Heine lå på dødsleiet og tenkte tilbake på det lastefulle livet han hadde levd, trøstet han seg ved å tenke som så: «Gud vil tilgi meg. Det er hans oppgave å tilgi.» Da Heine sa dette, gjentok han bare hva den engelske forfatteren Pope hadde uttalt 100 år tidligere: «Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig.»
Det er sant at Jehova Gud finner glede i å tilgi. Profeten Mika skrev således om ham: «Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet.» Moses og David bekreftet på lignende måte at Gud er villig til å tilgi. — Mika 7: 18; 2 Mos. 34: 6, 7; Sl. 103: 2, 3.
Vi bør imidlertid ikke på bakgrunn av slike skriftsteder trekke den slutningen at Gud har så stor lyst til miskunnhet at han er villig til å tilgi alle synder, uansett hva slags synder det er. Hvorfor ikke? Fordi Jehova ikke bare er en kjærlig Gud, men også en vis og rettferdig Gud. Hvis han skulle tilgi alle synder, ville han hverken legge for dagen visdom eller rettferdighet — egenskaper som preger de lover han har fastsatt for at det skal herske fred og orden i universet.
Dersom Gud skulle tilgi alle synder, ville det være ensbetydende med at han oppmuntret menneskene til å synde, ja, det ville i virkeligheten gjøre hans lover verdiløse, meningsløse og unyttige. Hvordan det? La oss belyse dette med et eksempel. Sett at alle som overtrådte trafikkreglene, slapp å bli straffet. Hvorfor skulle en da umake seg med å lage slike lover?
Jehova Gud skapte menneskene med en fri vilje, det vil si at han ga dem evnen til å skjelne mellom det som er rett, nemlig å adlyde Guds lov, og det som er galt, å handle i strid med den, og ga dem frihet til å velge enten den ene eller den andre handlemåten. Men det at menneskene fikk frihet til å velge, betydde også at de måtte stå til regnskap for sine handlinger. Da Jehova Gud hadde talt til Moses om sin store miskunnhet og villighet til å tilgi, fortsatte han derfor med å si: «Men han lar ikke den skyldige ustraffet.» Jehova siktet imidlertid ikke her til den straff som består i evig ødeleggelse. — 2 Mos. 34: 7.
Apostelen Johannes sier ikke desto mindre at det er synder som «er til døden», det vil si som gjør en person fortjent til evig ødeleggelse, og at det ville være fåfengt for andre å be om at slike synder måtte bli tilgitt. (1 Joh. 5: 16, 17) Hva er det som avgjør hvorvidt det er tilgivelse eller ikke for en bestemt synd? Jo, det avgjørende er hva slags synd det dreier seg om, og hvilke omstendigheter den ble begått under. Den synd Adam og Eva begikk, var blant de synder som Jehova med sikkerhet ikke tilgir. For å prøve Adams og Evas verdsettelse ga Gud dem et enkelt påbud: De skulle ikke spise av frukten på et bestemt tre, og han advarte dem om hvilke følger det ville få hvis de spiste av den. De var skapt med et fullkomment sinn og en fullkommen kropp. De var ulydige med fullt overlegg. De kunne ikke unnskylde seg med at de hadde handlet i uvitenhet, slik apostelen Paulus senere kunne gjøre. De kunne heller ikke i likhet med kong David hevde at de hadde syndet på grunn av nedarvet ufullkommenhet og sin tilbøyelighet til å synde. Hvilket grunnlag var det så for at Adam og Eva skulle få tilgivelse for sine synder? Ikke noe grunnlag i det hele tatt!
Et av de best kjente eksempler på en utilgivelig synd er uten tvil den synd Judas Iskariot begikk. Judas hadde vært sammen med Jesus i to år eller mer. Han hadde hørt Jesus forkynne og sett ham utføre mirakler, og han visste at Jesus var Guds Sønn. Han må også ha sett at hele gruppen av forkynnere besto av oppriktige, ærlige og uselviske mennesker. Til tross for at Judas så alt dette, var han en hykler, en som stjal med fullt overlegg. Og det var ikke bare fordi han var grisk at han forrådte Jesus, men også fordi han bar nag til ham på grunn av at Jesus ved en anledning lot seg salve med en kostbar salve. Han var ergerlig fordi pengene ble brukt på denne måten, slik at han gikk glipp av enda en anledning til å stjele. Det var nemlig han som tok vare på pengene for disippelflokken. Fordi han i den grad hadde forherdet sitt hjerte, hadde han gått altfor langt til å kunne gi uttrykk for noen anger overfor Gud, altfor langt til å kunne be Gud om tilgivelse. Jesus omtalte ham derfor som «fortapelsens [ødeleggelsens, NW] barna. — Matt. 26: 6—16; Joh. 12: 1—8; 17: 12.
De synder som de skriftlærde og fariseerne begikk da de forfulgte Jesus og fikk ham drept, er også blant de synder som det ikke finnes tilgivelse for. Av det Jesus forkynte og de miraklene han utførte, kunne de se at han var utsendt av Gud. (Joh. 3: 2; 14: 11) Men fordi han avslørte deres hykleri og deres selviske grep på det jevne folk var truet, sa de ondskapsfullt at det var Satan Djevelen som sto bak de gjerningene han utførte. Da Jesus omtalte deres synd, sa han: «Om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne verden eller i den kommende.» — Matt. 12: 31, 32.
Ja, da disse mennene så den hellige ånds virksomhet i Jesus, som bevirket at han drev ut demoner, helbredet syke og oppreiste døde, og hånlig sa at han gjorde alt dette ved Djevelens hjelp, spottet de i sannhet Guds hellige ånd. Det var virkelig på sin plass at Jesus refset dem som han gjorde: «I slanger! I ormeyngel! hvorledes kan I unnfly helvetes [Gehennas, NW] dom?» — Matt. 23: 33.
At de sanne kristne må være på vakt, så de ikke kommer til å begå synder som det ikke finnes tilgivelse for, går klart fram av apostelen Paulus’ ord: «For det er umulig at de som engang er blitt opplyst og har . . . fått del i den Hellige Ånd . . . og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester [pelfester, NW] Guds Sønn for seg og gjør ham til spott.» Og videre: «For synder vi med vilje [hvis vi praktiserer synd med overlegg, NW] etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men . . . en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.» — Heb. 6: 4—6; 10: 26, 27.
Den kjensgjerning at en kristen kan komme til å begå synder som Gud ikke tilgir, bør tjene som en kraftig advarsel for alle kristne om at de må vokte sitt hjerte, så de aldri gjør seg skyldig i slike synder. Men legg merke til at bortsett fra tilfellet med Adam og Eva, som var fullkomne, omfatter slike synder aldri bare én synd, men det å praktisere synd. Noen kristne i Nazi-Tyskland og Liberia som gikk på akkord da de ble utsatt for press, angret således siden og beviste at de hadde fått tilgivelse av Jehova Gud. Både kong David og apostelen Peter fikk tilgivelse til tross for at de begikk alvorlige synder, men de praktiserte ikke disse syndene.
Så lenge vi er dypt bedrøvet over å ha syndet og oppriktig angrer og bestreber oss på å leve mer i samsvar med Guds normer, kan vi finne trøst og oppmuntring i disse ordene: «Dersom vi vandrer i lyset, liksom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» Fra all synd? Ja, fra alle synder som vi kan komme til å begå mens vi vandrer i lyset, for hvis vi vandrer i lyset, kan vi ikke gjøre oss skyldig i med overlegg å praktisere synder som det ikke finnes tilgivelse for. (1 Joh. 1: 7) Vi kan dessuten finne trøst i å tenke på at Jehova er en Gud som viser medynk med oss, og som gleder seg over å kunne legge barmhjertighet for dagen gjennom Kristus. — Sl. 103: 8—14; Mika 7: 18, 19.