Spørsmål fra leserne

◼ Min sønn, som ble døpt som tenåring, er nå gift og har barn. Fordi han er blitt så opptatt med å sørge for familien, har han mistet interessen for de åndelige verdier og kommer ikke lenger sammen med menigheten. Bør han betraktes som en som har «trukket seg tilbake» fra menigheten?

Det er ikke noe i din beskrivelse som gir grunn til å tro det. Spørsmålet kan ha oppstått fordi noen har misforstått hva det vil si å bli betraktet som en som «har trukket seg tilbake» fra menigheten.

Vakttårnet for 15. november 1981, side 18, viste at det er forskjell mellom a) en kristen som blir svak åndelig sett og uvirksom, og b) en som klart har gitt uttrykk for at han ikke ønsker å være et av Jehovas vitner, slik at menighetens eldste kommer med en kunngjøring om at han har «trukket seg tilbake». Det ser ut til at den første beskrivelsen passer på din sønn.

Vakttårnet nevnte at noen kristne blir svake åndelig sett eller svake i troen. Det var også noe som skjedde i det første århundre. (Romerne 14: 1, 2; 1. Korinter 11: 30) Det betyr ikke at de ikke lenger er kristne. Selv om de blir så svake at de ikke lenger deler det «gode budskap» med andre og slutter å overvære møtene, er de fortsatt å betrakte som våre åndelige brødre og søstre, så sant de ikke fører vanære over den kristne menighet. Vi ønsker å hjelpe dem på en kjærlig måte, idet vi følger apostelen Paulus’ veiledning: «Vi formaner dere, brødre: Vis til rette dem som lever et uordentlig liv, sett mot i de motløse, ta dere av de svake, og vær overbærende mot alle.» Selv om de eldste tar ledelsen hva dette angår, bør vi merke oss at denne veiledningen ble gitt til hele «menigheten i Tessalonika». (1. Tessaloniker 1: 1; 5: 14) Både de eldste og andre kan således gi kjærlig hjelp og oppmuntring, idet de har følgende råd i tankene: «Rett ut de slappe hender og styrk de vaklende knær! La føttene gå rett fram på veien, så det halte ikke går av ledd, men heller blir friskt igjen.» — Hebreerne 12: 12, 13; Åpenbaringen 3: 1—3.

Det er noe helt annet med en tidligere kristen som har «trukket seg tilbake». Denne betegnelsen brukes hovedsakelig i to situasjoner:

For det første kan en person treffe den avgjørelse at han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, selv om det er nokså uvanlig. Vi tenker ikke på en slik person som blir beskrevet ovenfor, og som kan være svak åndelig sett eller motløs og gi uttrykk for en viss tvil. Vi tenker på en som klart og bestemt sier fra at han absolutt ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Ettersom han tidligere frivillig ble døpt som et medlem av menigheten, vil det nå være passende at han opplyser menigheten om at han ikke lenger ønsker å være en del av den. Det vil være best at han gjør det skriftlig i et kort brev til de eldste, men selv om han bare gjør det muntlig og tydelig sier fra at han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, kan de eldste handle i samsvar med det. — 1. Johannes 2: 19.

Den andre situasjonen har å gjøre med en person som fornekter sin stilling i den kristne menighet ved å slutte seg til en verdslig organisasjon hvis formål er i strid med den veiledning som for eksempel blir gitt i Jesaja 2: 4. Vi leser der om Guds tjenere: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» En slik organisasjons formål kan også være i strid med det som sies i Johannes 17: 16: «De [de kristne] er ikke av verden, likesom jeg [Jesus] ikke er av verden.» — Jevnfør Åpenbaringen 19: 17—21.

I hver av disse situasjonene har vedkommende i ord og/eller handlinger klart og tydelig fornektet sin status som et av Jehovas vitner og trukket seg tilbake. De eldste vil derfor komme med en kort kunngjøring til menigheten om at vedkommende har trukket seg tilbake. De som tilhører menigheten, vil godta denne personens avgjørelse og vil deretter betrakte ham som en tidligere bror som de ikke lenger vil ha fellesskap med, i samsvar med det vi leser i 1. Korinter 5: 11 og 2. Johannes 9—11.

Etter det vi kan forstå, har den åndelig sett svake og uvirksomme sønnen som spørsmålet dreier seg om, ikke «trukket seg tilbake» fra menigheten på noen av de to måtene som blir nevnt her, og det er ikke blitt gitt noen kunngjøring om noe slikt i menigheten. Det skulle derfor fortsatt være mulig å hjelpe ham i den ånd som kommer til uttrykk i Romerne 15: 1: «Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake.» — Se også Jesaja 35: 3.