• Spørsmål fra leserne
    Vakttårnet – 1953 | 15. mai

    • Det er samme regel som gjelder mellom foreldre og barn og mellom barn og foreldre. De naturlige forpliktelser som hviler på dem i henhold til menneskers og Guds lov, vil trofaste foreldre og trofaste barn overholde. Men hvis det er spørsmål om å gi noe utover dette eller ha religiøst samfunn med vedkommende i strid med kretsens beslutning om utstøtelse, da nekter den trofaste bestemt! Hvis den trofaste får lide materielt eller på annen måte som følge av at han respekterer teokratiske lover, da må han ta det som lidelser for rettferdighetens skyld.

      Hensikten med å rette seg etter beslutningen om utstøtelse er å få den utstøtte til å erkjenne sine feil og skamme seg, slik at han om mulig kan komme på rett kjøl igjen, og også å trygge din egen frelse til liv i den nye verden til opphøyelse av Gud. (2 Tess. 3: 14, 15; Titus 2: 8) Du kan nok måtte spise materiell føde sammen med den utstøtte hjemme og fysisk sett leve sammen med ham som følge av de naturlige og uoppløselige familiebånd og fordi du tilhører samme husstand og lever under samme tak, og 1 Korintierne 5: 9—11 og 2 Johannes 10 gjelder heller ikke slike tilfelle; men motvirk ikke hensikten med menighetens beslutning om utstøtelse ved at du spiser åndelig eller religiøs føde sammen med en slik person eller tar vel imot ham på en religiøs måte eller tar avskjed med ham med et ønske om hell og lykke på hans frafalne vei.

      • Enkelte lærde herrer påstår at brevet til efeserne ikke var til dem som bodde i Efesus, men var det brev til laodikeerne som blir nevnt i Kolossenserne 4: 16, og de mener at de har en begrunnelse for dette i og med at ordene «i Efesus», som står i King James-oversettelsen (og den norske overs.) av Efeserne 1: 1, er en tilføyelse til teksten. Har de rett i dette? — H. J., Chile.

      Det blir tydeligvis fastslått i Kolossenserne 4: 16 at det engang har eksistert et brev til laodikeerne. Har vi det i dag? Eller har vi et likelydende brev? Kanskje vi har, og kanskje ikke. Det kan ha vært inspirert, og det kan ha være ikke-inspirert. Men selv om det ikke var inspirert, behøver det ikke å ha vært løgnaktig, ikke mer enn de uttalelser vi kommer med i dag nødvendigvis behøver å være uriktige bare fordi de er uinspirerte. En uttalelse kan være absolutt sann selv om den er uinspirert. Hvis brevet til laodikeerne ikke var inspirert, vil det altså ikke si at det dermed var løgnaktig. Det behøver ikke å ha vært løgnaktig bare fordi det ikke er blitt bevart i den bibelske kanon. Det ble ikke innlemmet fordi det utvilsomt ikke er nødvendig for oss i dag — andre brev som er tatt med, behandler kanskje de samme punktene for oss. Det ville kanskje ha ført til unødige gjentagelser å ta det med

      Tanken på gjentagelser får oss til å undersøke brevet til efeserne nærmere. Innledningen lyder slik: «Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel — til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus.» (Ef. 1: 1) Det er imidlertid mange manuskripter som utelater «i Efesus» og på gresk bare sier «til de hellige som er», uten å nevne noe sted. New World-oversettelsen gjengir dette verset slik: «Paulus, en apostel av Kristus Jesus ved Guds vilje, til de hellige som også er trofaste mennesker i forening med Kristus Jesus.» Den utelater «i Efesus», og det står i fotnoten at «som også er» stemmer med det sinaittiske manuskript, det vatikanske nr. 1209 og Chester Beatty Papyrus nr. 2, som henholdsvis har symbolene א, B og P46. Uttrykket «i Efesus» finnes imidlertid i de manuskripter som går under betegnelsene de aleksandrinske, Besae, Vulgata og den syriske versjon Peshitta.

      I betraktning av disse kjensgjerninger er det blitt gitt en forklaring som går ut på at brevet til efeserne var et slags standardbrev, og at Paulus fikk lagd flere kopier av dette brevet med åpen plass etter ordene «som er —⁠», og denne plassen skulle fylles ut i samsvar med den adresse de spesielle eksemplarene av brevet skulle sendes til. Vi vet at mange organisasjoner i vår tid, Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap innbefattet, benytter seg av standardbrev som har reservert plass for tilføyelse av navn og adresse. Det kan være at Paulus sendte et slikt standardbrev til Efesus og et til Laodikea, og at brevet til laodikeerne ikke ble bevart som en del av Bibelens kanon fordi det var et nøyaktig duplikat av det som ble sendt til efeserne. Det var det som ble adressert til efeserne som ble bevart.

      Det ovenstående er en ganske vidløftig forklaring som redegjør for visse ting. Vi kan betrakte den som en interessant mulighet. Under alle omstendigheter tror vi at brevet til efeserne virkelig er til efeserne, og ikke at det er det brev til Laodikea som er nevnt i Kolossenserne 4: 16. Brevet til laodikeerne kan ha vært en kopi av standardbrevet eller en gjentagelse av punkter som allerede var tilstrekkelig belyst i andre kanoniske brev eller uinspirert, eller det kan ha behandlet spørsmål som ikke er nødvendige for oss i dag. Alle disse mulighetene kan være forklaringen på hvorfor det er blitt utelukket av den inspirerte bibelske kanon.