Gi akt på ’de eksempler som er satt til advarsel for oss’!
1, 2. Hva slags veiledning inneholder Judas’ brev?
JEHOVA er en Gud som kommer med advarsler. (2. Kongebok 17: 12—15; Esekiel 3: 17—21) Hans folk vet at han ikke ønsker å se at noen skal gå til grunne fordi de følger en kurs som fører til tilintetgjørelse. (Esekiel 18: 23, 32) Og Jehovas vitner er virkelig takknemlige for at deres himmelske Far advarer, leder og frelser dem som elsker ham.
2 Judas’ inspirerte brev inneholder både advarsler og veiledning. I den foregående artikkelen fikk vi lære hvorfor Judas oppfordret sine medtroende til å ’kjempe en hard kamp for troen’. La oss nå under bønn tenke over de advarsler han kommer med ved å henvise til eksempler fra fortiden. — Romerne 15: 4.
Vær på vakt mot mangel på tro
3. Hva ville Judas minne sine medtroende om?
3 Judas går videre ved å komme med en advarsel som er knyttet til troen. Han sier:
«Det [er] noe jeg vil minne dere om, enda dere allerede vet alt dette: Herren reddet folket ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke ville tro.» (Judas 5)
Hvis ikke de kristne lykkes i sine bestrebelser for å ’kjempe en hard kamp for troen’, kan de komme i den situasjon at de ikke lenger er i en godkjent stilling overfor Jehova Gud. For at de skulle unngå dette, skrev Judas at han ’ville minne’ dem av sine medtroende som var i fare, om det de en gang hadde lært, og om hvordan Gud handlet med trofaste mennesker i fortiden.
4. Hvordan og hvorfor «reddet» Jehova israelittene?
4 I vers 5 pekte Judas først på hvordan Jehova hadde reddet eller utfridd israelittene av trelldommen i Egypt. Gud gjorde det etter at de i lydighet hadde feiret den første påsken. Grunnen til at Jehova på en så enestående måte utfridde folket av Egypt, var at folket, som hadde vært i trelldom, handlet i tro. — 2. Mosebok 12: 1—14, 31.
5. a) Hva er det symbolske Egypt, og på hvilket grunnlag utfrir Jehova sitt folk av det? b) Hva er Jehovas innviede vitners endelige frelse avhengig av?
5 På lignende måte utfrir Jehova mennesker av det symbolske Egypt, av den verden av mennesker som er fremmedgjort for ham. (Åpenbaringen 11: 8) Han gjør det fordi de i tro anerkjenner ham som den Gud som står bak deres frelse, og Jesus Kristus som det motbilledlige påskelam, hvis blod gjør det mulig for dem å bli frikjøpt fra denne verden. (1. Korinter 5: 7) Men for å bli frelst og få liv enten i himmelen eller på jorden må et innviet vitne for Jehova bevare sin trofasthet mot ham og aldri falle fra og vende tilbake til denne onde verden og dens trelldom under synden, akkurat som de utfridde israelittene ikke måtte vende tilbake til Egypt. (5. Mosebok 17: 16; Matteus 24: 13) Det er av livsviktig betydning å bevare troen, for selv om Jehova reddet et folk ut av Egypt, ’utryddet han senere dem som ikke ville tro’, dem som ønsket å vende tilbake til Egypt eller til en egyptisk levemåte. (Jevnfør 1. Korinter 10: 1—12; 2. Mosebok 32: 4—6; 4. Mosebok 25: 1—18; 21:4—9; 14: 35—38.) Det er derfor tydelig at hvis Jehovas innviede vitner i dag til slutt skal bli frelst, må de bevare troen. — Hebreerne 3: 12, 13.
De fryktelige følgene av umoral
6. a) Hva var englenes «opprinnelige stilling», og hva er deres «rette bosted»? b) Hva slags synd var det noen engler begikk? c) Hvilke likhetspunkter er det mellom den syndige handlemåte de opprørske englene fulgte, og den handlemåte som ble fulgt av de «ugudelige mennesker» som Judas nevnte?
6 Judas trekker nå fram et annet advarende eksempel:
«Og de engler som ikke tok vare på sitt høye verv [sin opprinnelige stilling, NW], men forlot sin egen bolig [sitt eget rette bosted, NW], dem holder han bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag.» (Judas 6)
Englene ble skapt som åndeskapninger og hadde mulighet til å få leve for evig i himmelen. (Salme 103: 20; 104: 4, NW; Hebreerne 1: 7) Det var slik det begynte for dem; det var deres «opprinnelige stilling». Deres «eget rette bosted» var himmelen. Det var der det var meningen at de skulle bo. Men noen engler fulgte en formastelig handlemåte og forlot sitt rette hjem i himmelen. Apostelen Peter sa at de «syndet», og nevnte like etter det som fant sted på Noahs tid. (2. Peter 2: 4, 5) Dermed blir vår oppmerksomhet rettet mot tiden like før vannflommen, da «gudesønnene» (Det alexandrinske manuskript, som inneholder den greske oversettelsen Septuaginta, sier «englene») tydeligvis materialiserte seg eller ikledde seg kjødelige legemer og i ulydighet tok vakre kvinner til hustruer. (1. Mosebok 6: 1, 2) Ettersom et slikt samliv med kvinner var noe som var unaturlig for åndeskapninger, syndet disse englene ved å gi etter for noe som i deres tilfelle var et fullstendig feilaktig ønske. (Jakob 1: 13—15) De «ugudelige mennesker» som Judas talte om, ønsket på lignende måte å ha umoralske forbindelser med noen av det annet kjønn.
7, 8. a) Hvordan gikk det med de ulydige englene? b) Hva må vi følgelig gjøre for fortsatt å være i en frelst tilstand?
7 Det som hendte med de ulydige englene, tjente som en advarsel for de kristne på Judas’ tid, og det tjener også som en advarsel for Jehovas vitner i vår tid. Disse englene unngikk riktignok å dø i vannflommen ved å dematerialisere seg, men de kunne ikke vende tilbake til sin «opprinnelige stilling» som hellige åndeskapninger som kunne glede seg over å være i lyset ved å få veiledning fra Gud og ha hans godkjennelse. Nei, de blir holdt i forvaring med «evige lenker», av Guds tilbakeholdende kraft, inntil «dommen på den store dag», da de vil bli tilintetgjort. Det er ikke noe som tyder på at de i denne tilstand kan materialisere seg, ikle seg kjødelige legemer, og de er utelukket fra tjenesten for Jehova. De befinner seg i et tykt åndelig mørke, i avgrunnen eller det såkalte tártaros. — 2. Peter 2: 4, NW.
8 I betraktning av at ulydige engler ikke unngår å bli tilintetgjort, er Jehovas vitner i vår tid klar over at den eneste måten de kan fortsette å være i en frelst tilstand på, er å ’kjempe en hard kamp for troen’. Ja, vi må virkelig motstå enhver som vil overskride de grenser Gud har gitt oss, og besmitte kjødet.
9, 10. a) Hvilke synder begikk innbyggerne i Sodoma og de nærliggende byene? b) Hvilket advarende eksempel utgjør Sodoma, Gomorra og de omkringliggende byene?
9 Judas trekker fram et tredje advarende eksempel. Han sier:
«Likedan er Sodoma og Gomorra og byene deromkring, etter at de på samme måte som de førnevnte hadde drevet grov utukt og gått etter kjød for å bruke det på unaturlig vis, også satt til et advarende eksempel for oss ved å ha fått over seg en evig ilds straffedom.» (Judas 7, NW)
«Sodoma og Gomorra og byene deromkring» innbefattet sannsynligvis Adma og Sebojim og kanskje også andre byer i distriktet. På grunn av innbyggernes ondskap ødela Jehova alle disse byene, med unntagelse av Soar, som den «uskyldige Lot» og hans døtre flyktet til, ved å la det regne svovel og ild fra himmelen. (2. Peter 2: 6—10; 1. Mosebok 14: 2; 19: 18—29; 5. Mosebok 29: 22, 23) Ved å bruke ordet «likedan» knytter Judas tydeligvis det som skjedde med disse byene, til det som skjedde med de ulydige englene, som hadde gjort noe som var unaturlig for åndeskapninger, ved å ta kvinner til hustruer. Her sier The Jerusalem Bible: «Den utukt som ble drevet i Sodoma og Gomorra og de andre nærliggende byene, var på lignende måte unaturlig.» Innbyggerne drev ikke bare utukt med kvinner, men de tilfredsstilte sin lyst etter menn og kanskje også etter dyr. (Jevnfør 3. Mosebok 18: 22—25.) En flokk menn og gutter i Sodoma var opptent av begjær etter å ha kjønnslig omgang med Lots gjester, som de tok for å være menn. Men deres onde hensikter ble forpurret da de to besøkende englene slo dem med blindhet og deretter utfridde Lot av byen, som var dømt til ødeleggelse. — 1. Mosebok 19: 1—17.
10 Sodoma, Gomorra og de omkringliggende byene utgjorde et advarende eksempel ’ved at de fikk over seg en evig ilds straffedom’, evig tilintetgjørelse. De forkullede ruinene av i hvert fall Sodoma, Gomorra, Adma og Sebojim antas å ligge under vannet i den sørlige enden av Dødehavet eller i det omkringliggende området. Verken disse byene eller deres innbyggere brenner derfor fortsatt. Det ser ut til at det var disse byene, og ikke alle innbyggerne, som ble tilintetgjort for evig, for det er ting som tyder på at i hvert fall noen av dem som en gang bodde i disse byene, vil få en oppstandelse. (Matteus 10: 15; 11: 24; Åpenbaringen 20: 12, 13) Men det som hendte med disse moralsk sett fordervede byene, tjener som en dramatisk advarsel mot umoralsk oppførsel, en advarsel som Jehovas vitner i vår tid bør gi akt på.
Vis ikke ringeakt for gudgitt myndighet
11. Hvordan kunne de «ugudelige mennesker» som hadde sneket seg inn blant Guds folk, sammenlignes med de fordervede menneskene i Sodoma og de omkringliggende byene?
11 Judas kom deretter inn på de ’ugudelige menneskene’ og sa:
«Ikke desto mindre gjør disse menneskene, som hengir seg til drømmer, på lignende måte, idet de også besmitter kjødet og ringeakter herredømme og taler spottende om de herlige.» (Judas 8, NW)
Akkurat som de fordervede menneskene i Sodoma og de omkringliggende byene besmittet sitt kjød ved løse forbindelser og unaturlig kjønnslig omgang, fantes det tydeligvis noen menn med onde hensikter som «på lignende måte» kom inn blant Guds folk og besmittet kjødet. De hadde ingen respekt for apostelens advarsel om å «fly fra utukt» (NW). — 1. Korinter 6: 18—20.
12. a) Hvordan kunne det sies at disse ugudelige inntrengerne ’hengav seg til drømmer’? b) Hvordan vil det gå med slike som praktiserer umoral og ikke angrer?
12 Disse inntrengerne hengav seg også «til drømmer». De forsøkte kanskje å gi sine synspunkter større vekt ved å påstå at de hadde hatt profetiske drømmer. (Jevnfør 2. Peter 2: 1; 5. Mosebok 13: 1—5.) Deres drømmer kan for den saks skyld ha innbefattet fantasier om urene seksuelle forhold, men uttrykket kan også sikte til at det de lærte, bare var «illusjoner». (The Jerusalem Bible) I alle tilfelle forsøkte disse ’ugudelige menneskene’ å finne anledninger til å gjøre seg skyldige i kjønnslig umoral, og de trodde at de ustraffet kunne ha en uren oppførsel. Måtte ingen av Jehovas vitner i dag falle i denne snaren! Den høyeste Dommer vil uten tvil fullbyrde dommen over dem som praktiserer umoral og ikke angrer. — 1. Mosebok 18: 25.
13. Hvilken holdning inntok de umoralske ’drømmerne’ til gudgitt myndighet?
13 Det sies også at de umoralske ’drømmerne’ ’ringeaktet herredømmet og talte spottende om de herlige’. De inntok en arrogant holdning til gudgitt myndighet. (Ordspråkene 21: 4; 2. Peter 2: 10, NW) I likhet med de ulydige englene hadde disse mennene en opprørsk ånd og fortjente å få en ugunstig dom fordi de i virkeligheten ikke hadde noen aktelse for universets Overherre og hans elskede Sønn.
14. Hvem er de «herlige»?
14 Disse ugudelige menneskene talte også spottende om de «herlige» (bokstavelig: «om herligheter»), tydeligvis om dem som hadde fått en viss herlighet eller ære av Jehova Gud og Jesus Kristus. (Johannes 17: 22; 1. Peter 4: 12—14) Ettersom en slik herlighet eller ære kom fra Gud, skulle naturligvis mennesker på jorden som var blitt begunstiget med å få del i den, ikke selv vises noen direkte ære. Men alle Jehovas vitner burde vise respekt for en slik ære og omtale den på en respektfull måte, i første rekke av aktelse for Jehova Gud. — 1. Samuelsbok 2: 30.
15. a) Hvordan talte ’drømmerne’, som var ute etter å besmitte kjødet, om de «herlige»? b) Hva bør vi gjøre hvis vi skulle ha en aldri så liten tendens til å vise ringeakt for gudgitt myndighet?
15 De av Kristi salvede etterfølgere som tjener trofast som utnevnte kristne tilsynsmenn, har virkelig fått en viss herlighet eller ære. Deres medvitner bør samarbeide med dem og støtte dem i tjenesten for Gud. La oss ikke være lik ’drømmerne’ på Judas’ tid, som ringeaktet Jehovas herredømme og ikke respekterte den herlighet eller ære som skrev seg fra ham, men talte spottende om dem som var blitt ikledd en slik herlighet. (Jevnfør 3. Johannes 9, 10.) Hvis vi derfor skulle ha en aldri så liten tendens til å vise ringeakt for gudgitt myndighet, bør vi be Jehova om å hjelpe oss til å forandre vårt synspunkt.
Mikael — et enestående eksempel
16. Hvilken kontrast utgjorde erkeengelen Mikael til de respektløse ’drømmerne’?
16 Til gagn for oss nevner Judas et enestående eksempel. Han sier:
«Overengelen Mikael våget ikke å håne djevelen den gang han lå i strid med ham om det døde legemet til Moses; han dømte ham bare og sa: ’Måtte Herren straffe [refse, EN] deg!’» (Judas 9)
Hvor stor forskjell var det ikke mellom de respektløse ’drømmerne’ og erkeengelen Mikael, som ble vår Herre Jesus Kristus! (Jevnfør Ordspråkene 8: 22—31; Johannes 6: 62; Filipperne 2: 5—11, NW; 1. Tessaloniker 4: 15, 16.) Ved å tale spottende om Guds tjenere tok de ugudelige ’drømmerne’ seg friheter som ikke engang Jehovas Sønn tok seg da han lå i strid med Satan om den hebraiske profeten Moses’ legeme. Denne striden er ikke nevnt tidligere i den bibelske beretning. Men på en eller annen måte som ikke vi kjenner til, fikk Judas disse opplysningene og skrev dem ned til gagn for oss.
17. a) Hva gjorde Mikael ikke da han lå i strid med Satan om Moses’ legeme, og hvorfor gjorde han ikke det? b) Hvordan var Mikael et eksempel for Jehovas folk når det gjaldt å vise respekt for guddommelig myndighet?
17 Det er mulig at Djevelen ville ha Moses’ døde legeme for å sette i gang en religiøs dyrkelse av det og på den måten forderve Jehovas folk. Likevel uttalte ikke Mikael en spottende dom over Djevelen. Mikael «våget ikke» å gjøre det, ettersom han hadde den rette respekt for Jehova. Han løp heller ikke foran Jehova, men ventet på at han til sin fastsatte tid skulle ta seg av Satan. (Åpenbaringen 12: 7—9; 20: 1—3, 7—10) Nei, Guds elskede Sønn viste respekt for den høyeste Dommer og anerkjente hans rett til å refse Djevelen. Han sa derfor: «Måtte Herren straffe [refse, EN] deg!» Selv om Mikael ikke kom med noen harde uttalelser, viste han at han hadde makt over Moses’ legeme, og Jehova begravde profeten på et sted som ingen fikk kjennskap til. (5. Mosebok 34: 1—6) I alt dette var Guds Sønn et enestående eksempel for Jehovas folk ved å vise respekt for Guds myndighet. Måtte vi gi akt på det.
18. Hvordan kan det sies at de som var ute etter å besmitte kjødet, manglet åndelighet?
18 Som en kontrast til dette sier Judas så:
«Disse derimot spotter det de ikke kjenner, og det de begriper med sine sanser, liksom dyr uten fornuft, tjener bare til å ødelegge dem selv.» (Judas 10)
Til tross for at disse som var ute etter å besmitte kjødet, var så mye ringere enn Mikael, som ikke ville uttale en spottende dom over Satan, talte de spottende, ikke bare om de «herlige», men også om åndelige ting, ’det de ikke kjente’ eller forstod. Ettersom disse menneskene var «blottet for åndelighet» (Judas 19, NW), kunne de ikke forstå åndelige ting. (1. Korinter 2: 6—16) Jehovas tanker og veier, den måten han handler på, og det han gjør, var alt sammen noe som var fremmed for slike «ugudelige mennesker».
19. Hvordan var de ’ugudelige menneskene’ lik «dyr uten fornuft»?
19 Av respekt for Jehova Gud taler verken erkeengelen Mikael eller noen av de andre rettferdige englene spottende om dem som har fått en viss herlighet av Gud. Men disse ’ugudelige menneskene’ gjorde det, for de hadde gitt fullstendig etter for dyriske lyster. De forstod ikke åndelige ting, men bare det som appellerte til deres kjødelige lyster. I likhet med dyr var de derfor bare opptatt av kjødet. De var bare ute etter å få tilfredsstilt det falne kjød. Disse mennene, som hadde til hensikt å tilfredsstille lave, sensuelle lyster, ’ødela seg selv’ ved kjødelige synder. På den måten viste de at de ikke var bedre enn «dyr uten fornuft, som av naturen er bestemt til å fanges og gå til grunne» uten håp om noen oppstandelse. — 2. Peter 2: 9—13.
20. Hvilken handlemåte bør lojale vitner for Jehova følge, i betraktning av det vi inntil nå har behandlet av Judas brev? Kan du huske disse punktene?
20 Hvor viktig er det ikke at Jehovas vitner i dag tar fullstendig avstand fra falske lærere, fra dem som er ute etter å besmitte kjødet, og fra dem som ringeakter gudgitt myndighet! Hvis den veiledning vi inntil nå har tatt for oss i Judas’ brev, har vist at vi til en viss grad har en feilaktig holdning eller følger en feilaktig handlemåte, bør vi så fort som mulig gjøre noe for å forandre vår kurs, idet vi ber vår himmelske Far om hjelp til å gjøre det. Og måtte vi til enhver tid høste åndelig gagn av å gi akt på ’de eksempler som er satt til advarsel for oss’.
(Vår drøftelse av Judas’ brev vil bli avsluttet i det neste nummeret av Vakttårnet.)
Kan du huske disse punktene?
□ Hvordan viser det fortidens israelitter opplevde, at vår frelse er avhengig av at vi bevarer troen?
□ Hvilket advarende eksempel utgjør de ulydige englene for oss?
□ Hvilket advarende eksempel utgjør Sodoma, Gomorra og de omkringliggende byene for de kristne?
□ Hvorfor må vi ikke vise ringeakt for gudgitt myndighet?
□ Hvordan viste erkeengelen Mikael sin respekt for myndighet, og hvordan bør derfor vi handle?
[Bilde på side 25]
Akkurat som Gud ’reddet et folk ut av Egypt’, er de kristne blitt utfridd av denne onde verden. Men deres endelige frelse er avhengig av at de bevarer troen
[Bilde på side 27]
Det som hendte med Sodoma og de omkringliggende byene, tjener som en advarsel mot umoralsk oppførsel