Hvorfor Guds navn bør finnes i Bibelen

DU HAR kanskje sett noen bibeloversettelser hvor Guds navn forekommer i Det gamle testamente. I pastor Storjohanns oversettelse av Salmenes bok står det for eksempel i Salme 83: 19: «Og lad dem erkjende, at du, dit Navn, Jehovah, du alene er den høieste over den hele Jord.» — Se også fotnoten til 2 Mosebok 3: 15 i den norske oversettelsen av 1930 og Esaias 12: 2 i den engelske autoriserte oversettelsen, King James Version.

Men når du har lest i Det nye testamente, de kristne greske skrifter, har du kanskje aldri kommet over Guds navn. De fleste oversettere har utelatt det når de har oversatt den delen av Bibelen. Hvorfor? En av grunnene er at hittil har en ikke funnet noen gamle avskrifter av den opprinnelige teksten til de greske skrifter som inneholder det guddommelige navn i dets fullstendige form.

På den annen side finnes Guds navn i dets forkortede form både i gamle greske håndskrifter og i oversettelser av dem. Har du, når du har lest i Bibelen, i Åpenbaringen 19: 1, 3, 4, 6, funnet uttrykket «Halleluja»? Ifølge Norsk riksmålsordbok består uttrykket av «hallelu imperativ med bet. ”lovsyng, lovpris’, og jah, ’Jahve, Jehova’».

At Guds navn forekommer i en slik forkortet form, viser’ at navnet ikke hadde gått ut av bruk blant de første kristne. Hvorfor forekommer da ikke Guds navn i sin fullstendige form i noen eksisterende avskrifter av den greske bibeltekst? Kan det at Guds navn ikke forekommer i disse gamle håndskriftene, bety at Jesus og hans disipler ikke brukte navnet «Jehova»?

En forklaring som ikke lenger holder

En trodde lenge at grunnen til at Guds navn ikke finnes i noen kjente avskrifter av de kristne greske skrifter, var at de første kristne brukte den greske oversettelsen av de hebraiske skrifter, Septuaginta, og at de ganske enkelt fulgte dens praksis og utelot det guddommelige navn. Denne oversettelsen var blitt utarbeidet for gresktalende jøder fra 280 f. Kr. av og ’er den oversettelsen av de hebraiske skrifter, som en tror Jesu Kristi første disipler brukte.

Den alminnelige oppfatning var tidligere at de som oversatte Septuaginta, på grunn av jødisk overtro vedrørende Guds navn hadde satt inn de greske titlene Ky’rios (Herre) eller ho The·os’ (Gud) i stedet for tetragrammet, de fire hebraiske bokstaver (יהוה) som representerer Guds navn, «Jehova». Forholdsvis nye oppdagelser har imidlertid vist at de eldste fragmenter av den greske Septuaginta virkelig inneholder Guds navn i dets hebraiske form!

I en kommentar til dette sier dr. Paul E. Kahle: «Vi vet nå at den greske bibeltekst [Septuaginta] i den utstrekning den ble skrevet av jøder for jøder, ikke omskrev det guddommelige navn med ky’rios [Herre], men at tetragrammet skrevet med hebraiske eller greske bokstaver ble beholdt i slike håndskrifter.»

Hvem var det da som erstattet det guddommelige navn i avskrifter av den greske Septuaginta med titlene «Herre» eller «Gud»? Dr. Kahle gir svaret på dette: «Det var de kristne som erstattet tetragrammet med ky’rios [Herre] da det guddommelige navn skrevet med hebraiske bokstaver ikke lenger ble forstått.» — The Cairo Geniza, sidene 222, 224.

Men når var det at de «kristne» i sine greske oversettelser av de hebraiske skrifter erstattet Guds navn i dets tetragramform med titlene Ky’rios (Herre) og ho The·os, (Gud)? Hvis vi kan få dette fastslått, vil det kaste lys over hvorvidt de som skrev de kristne greske skrifter, virkelig brukte Guds navn i sine inspirerte skrifter, og over hvorvidt de første avskrifter av deres opprinnelige skrifter inneholdt det guddommelige navn.

Når Guds navn ble fjernet

Det var øyensynlig i de århundrer som fulgte etter Jesu og hans apostlers død, at Guds navn i dets tetragramform ble fjernet fra de kristne greske skrifter. Dette framgår av at navnet finnes i de greske oversettelser av Det gamle testamente eller de hebraiske skrifter som ble utarbeidet i de første århundrer av vår tidsregning av personer som påberopte seg å være kristne. I for eksempel Aquilas greske oversettelse, som daterer seg fra omkring år 128 e. Kr., forekommer tetragrammet fremdeles med hebraiske bokstaver.

Og omkring 245 e. Kr. framla den kjente lærde Origenes sin Hexapla, en seksspalters gjengivelse av de inspirerte skrifter. På basis av fragmentavskrifter som nå er kjent, sier professor W. G. Waddell: «I Origenes’ Hexapla . . . gjenga de greske oversettelser av Aquila og Symmachus og LXX [Septuaginta] alle JHVH med II I II I; i annen spalte av Hexapla ble tetragrammet skrevet med hebraiske bokstaver.»a Andre tror at den opprinnelige teksten til Origenes’ Hexapla brukte hebraiske bokstaver til tetragrammet i alle de seks spaltene. Origenes selv erklærte at «i de mest pålitelige manuskripter blir NAVNET skrevet med hebraiske bokstaver, altså ikke på moderne, men på gammelt hebraisk».

Så sent som i det fjerde århundre sier Hieronymus, oversetteren som utarbeidet den latinske Vulgata, i sin Prolugus Galeatus, forordet til Samuels-bøkene og Malakias’ bok: «Vi finner Guds firebokstavers navn (d.e. יהוה) gjengitt med de gamle bokstaver i visse greske bøker helt fram til denne dag.»

Hva viser så disse opplysningene? De viser tydelig at de såkalte «kristne, som «erstattet tetragrammet med ky’rios» i avskriftene av Septuaginta, ikke tilhørte Jesu første disipler. De levde i de senere århundrer, da det forutsagte frafall var kommet langt på vei og hadde fordervet den rene, kristne lære. — 2 Tess. 2: 3; 1 Tim. 4: 1

Brukt av Jesus og hans disipler

Det er derfor ugjendrivelige beviser for at Guds navn fantes i avskrifter av de skrifter som ble brukt på Jesu og hans disiplers tid, både i hebraiske håndskrifter og i greske oversettelser. Det er helt klart at disse menn brukte det guddommelige navn når de leste opp fra slike avskrifter av Guds Ord og underviste folk ut fra dem. Og når Jesu disipler skrev ned de kristne greske skrifter, ville de naturligvis følge den praksis Gud hadde godkjent, og bruke det guddommelige navn i sine skrifter. Deres mester, Jesus Kristus, hadde virkelig satt et eksempel for dem når han herliggjorde sin Fars navn.

Tenk på selve navnet «Jesus». Det var dette navnet engelen sa Maria skulle gi det barn hun skulle føde. (Luk. 1: 30, 31) Og navnet «Jesus» skyver Guds navn i forgrunnen, for på hebraisk betyr det: «Jahs [Jehovas] frelse.»

Jesus framhevet dessuten gang på gang sin Fars navn for folket i løpet av sin tjeneste. Han lærte for eksempel sine disipler å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.» (Matt. 6: 9) Hans gjerninger, sa han, ble gjort ’i hans Fars navn’. (Joh. 10: 25) Og i bønn kvelden før sin død sa han at han hadde ’åpenbart sin Fars navn’ for sine disipler. — Joh. 17: 6, 26.

I betraktning av alt dette er det klart at Jesus brukte Guds navn, Jehova, når han siterte eller leste fra de hebraiske skrifter. Han ville for eksempel gjøre dette når han siterte fra de hebraiske skrifter i 5 Mosebok 8: 3 og sa: «Det er skrevet: ’Mennesket må leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer ut av Jehovas munn.’» (Matt. 4: 4, NW; sammenlign også Matteus 22: 37 med 5 Mosebok 6: 5; Matteus 22: 44 med Salme 110: 1 og Lukas 4: 16—21 med Esaias 61: 1, 2.) De av Jesu disipler som ble inspirert til å skrive de kristne greske skrifter, ville logisk nok følge sin mesters eksempel når det gjaldt bruken av Guds navn, og ta det med i sine bibelske skrifter.

Hvorfor finnes da ikke navnet i de gamle håndskrifter vi nå har av de kristne greske skrifter, Det nye testamente? Tydeligvis fordi den opprinnelige tekst til apostlenes og disiplenes skrifter var blitt forandret på den tid da disse gamle avskriftene ble laget, det vil si fra det tredje århundre etter Kristus. Det guddommelige navn (muligens i tetragramform) ble utvilsomt erstattet med Ky’rios og ho The·os, av senere avskrivere, på nøyaktig samme måte som kjensgjerningene viser det gikk til med de senere avskrifter av Septuaginta.

Noen oversettere, som har forstått at det må være dette som har skjedd, har tatt med navnet «Jehova» i sine oversettelser av de kristne greske skrifter. Det finnes et sikkert grunnlag for dette. Ja, Guds navn hører hjemme i hele Bibelen.

[Fotnote]