Jehova bringer ’beseglingen’ av sine utvalgte til en avslutning

APOSTELEN Paulus skrev til sine åndsavlede brødre: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.» — Rom. 8: 16, 17.

På hvilken måte er det ’ånden vitner med vår ånd’? «Vår ånd», det vil si, disse åndsavlede kristnes framherskende innstilling, blir formet av Guds hellige ånd, slik at de blir klar over hvilket forhold de står i til Gud. Men dette foregår ikke på noen mystisk måte. Guds Ord, Guds måte å handle med den kristne menighet på, den «mat i rette tid» som blir tilveiebrakt gjennom den «tro og kloke tjener», den opplysning som våre brødre hjelper oss til å få, den klare forståelse av Guds hensikter og profetienes oppfyllelse er alt sammen faktorer som virker sammen med Guds hellige ånd når den vitner’ på denne måten.

Den endelige ’besegling’

Et av de skriftsteder som viser hvordan Gud handler med de salvede på jorden i denne tiden, er Åpenbaringen 7: 1—8. Det fortelles der at de englene som holder tilbake den ’store trengsels’ ødeleggende vinder, får befaling om ikke å slippe løs disse vindene før det er satt «innsegl» på de 144 000 åndelige israelitter i deres panner. (Matt. 24: 21) Hva er denne ’beseglingen’? Noen har forstått det slik at utvelgelsen av Jesu åndelige brødre vil fortsette helt fram til siste år, dag, time og minutt av den åndelige «høsten», som er «avslutningen på tingenes ordning», helt til de «fire vinder» begynner å blåse over jorden. Er dette en riktig forståelse? Nei. Hvorfor ikke? — Matt. 13: 39, 40, NW.

Den ’besegling’ det her er tale om, er ikke den første besegling av de 144 000, som om alle disse og spesielt alle de som er igjen på jorden, ennå ikke var blitt beseglet. Apostelen Paulus viser at denne første besegling finner sted på det tidspunkt da et menneske blir utvalgt til å få den himmelske arv. Han sier til sine åndelige brødre: «Ved hjelp av ham [Kristus] ble dere også, etter at dere trodde, beseglet med den lovte hellige ånd.» — Ef. 1: 13, NW.

Noen av dem som tilhører «levningen», ble derfor beseglet på denne måten før engelen ble sendt ut med «den levende Guds segl». Den besegling som denne engelen utfører, er en endelig besegling, en besegling som fastslår at den første besegling er permanent. «Hele [det åndelige] Israel» blir således frelst, og alle de 144 000 gjør sitt kall og sin utvelgelse fast. (Rom. 11: 26; 2 Pet. 1: 10) Nesten alle disse, om ikke alle, ble gjenstand for den første besegling for mange år siden. Selv om noen viser seg å være utro før beseglingen blir gjort permanent, slik at andre må bli beseglet, finner det ikke sted noen alminnelig innsamling av disipler som blir gjenstand for den første besegling, på et så sent tidspunkt som dette. Når det er slik at disse åndelige israelitter skal bevise at de vil leve i samsvar med det som er Guds hensikt med dem, er det usannsynlig at Gud vil la nye medlemmer av denne gruppen av himmelske arvinger bli gjenstand for den første besegling i siste øyeblikk.

Selvransakelse

Hvordan kan du ransake deg selv hvis dette er et spørsmål du er opptatt av?

Først bør du tenke over hvilken oppfatning du har av hva det vil si å være beseglet med tanke på den himmelske arv. Betrakter du det å være en av Guds salvede, åndelige israelitter som noe som vil gi deg en spesiell status i den kristne menighet og gjøre deg berettiget til å bli vist større respekt enn tilfelle ville være hvis du tilhørte den ’store skare’ av dem som ser fram til en jordisk arv? Tror du at det vil gi deg større kunnskap? Tror du at du vil få spesielle åpenbaringer eller en spesiell forståelse av profetier, og lignende? Du har kanskje et sterkt ønske om å få del i slike ting. Du er kanskje flink til å levere bibelsk litteratur, til å lede bibelstudier, til å besvare bibelske spørsmål og til å holde bibelske foredrag. Du er kanskje svært nidkjær og gjør hurtige framskritt og lever et eksemplarisk teokratisk liv. Alt dette er vel og bra. Men det er ikke på grunnlag av slike ting en bør basere den oppfatning at en er kvalifisert til å få en plass i det himmelske rike. Hvorfor ikke? Fordi både de salvede, åndelige israelitter, og de «andre får» har Guds gunst, og begge grupper må leve et liv som er i harmoni med Guds vilje.

Samson og mange andre som levde før pinsedagen, var fylt med nidkjærhet og forstand. Guds ånd kom over dem, og som følge av det var de i stand til å gjøre mange overnaturlige ting. Men ingen av dem som tilhørte denne ’store sky av vitner’ av trofaste, var av den himmelske klasse. — Dom. 14: 6, 19; 15: 14; jevnfør 2 Mosebok 35: 30, 31; 1 Samuel 10: 6; 16: 13; Esekiel 2: 2; Hebreerne 11: 32—38; 12: 1.

Deretter kan du granske din bakgrunn og dine karakteregenskaper. Lar du deg lede av dine følelser i dette spørsmålet? En som har tilhørt et falskt religionssamfunn som framholder himmelen som det eneste håp — spesielt en av de mer følelsesbetonte, «fundamentalistiske» trossamfunn — kan la seg lede av sine følelser og sine tidligere oppfatninger. Har du, før du fikk kjennskap til sannheten, brukt narkotika eller andre psykedeliske stoffer? Har du brukt medisiner som påvirker sinnet og følelsene? Har du måttet få psykiatrisk behandling på grunn av følelsesmessige eller mentale forstyrrelser? Hvis du svarer ja på disse spørsmålene, betyr ikke det nødvendigvis at du ikke kan ha mottatt det himmelske kall, men dette er faktorer som angrende, omvendte, døpte disipler bør tenke alvorlig over.

Noen har sagt at de har hatt store indre forstyrrelser, ja, noen har til og med sagt at det at de mottok det himmelske håp, frambrakte en «virkelig kamp» i deres indre. Enkelte har sagt at de først kjempet mot dette håpet. Andre igjen har sagt at de for en tid mistet alt håp — at Gud for en tid tok bort deres tidligere, jordiske håp, og at de så til slutt ’fikk det himmelske håp. En slik framgangsmåte ville være i strid med Guds måte å handle på, for en kan ikke tjene Gud på en måte som behager ham, uten å ha håp om en belønning. (Heb. 11: 6) Det er ikke noen tvil eller usikkerhet knyttet til dette. Tro er ikke preget av usikkerhet, men av sikkerhet og overbevisning.

En illustrasjon

En enkel illustrasjon kan kanskje belyse dette: Biologene sier at det er et av kromosomene i det befruktede egget som bestemmer et barns kjønn. Dette egget, som er blitt befruktet av en mannlig sædcelle, inneholder 23 par kromosomer. Ett par bestemmer barnets kjønn. Dette kromosomparet kan være sammensatt av to X-kromosomer eller av et X- og et Y-kromosom (Y-kromosomet er mindre). Hvis cellen inneholder to X-kromosomer, blir barnet en pike; hvis den inneholder et X- og et Y-kromosom, blir barnet en gutt. Denne ørlille forskjellen ligger til grunn for alle de store forskjellene som det er mellom mann og kvinne, og som åpenbares etter hvert som barnet vokser.

Ingen behøver å fortelle et normalt menneske om det er mann eller kvinne. Denne forskjellen, som Jehova ved skapelsen har forordnet, er til å begynne med svært liten, men likevel blir det til slutt stor forskjell mellom mannens og kvinnens natur. Mannen interesserer seg for slike ting som har med mekanikk og konstruksjon å gjøre, mens kvinnen liker å beskjeftige seg med slike ting som hjem, klær og dekorering. Ingen av partene kan fullt ut forklare den andre nøyaktig hvordan han eller hun tenker, resonnerer og føler. Det er Gud som har skapt dem slik.

Det forholder seg på lignende måte med den åndsavlede «lille hjord» og de «andre får». Apostelen Peter sier til sine åndsavlede brødre: «I . . . er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir!» (1 Pet. 1: 23) Når Gud ved hjelp av mikroskopiske kromosomer kan få mennesker til å tenke og føle så forskjellig, kan han naturligvis også gi dem som han i samsvar med sin vilje utvelger, det himmelske håp og den tenkemåte, de ønsker og det mål som er knyttet til det. Ved sin ånd og sitt Ord kan han innplante den «sæd» som gjør et menneske til «en ny skapning» med et tilsvarende himmelsk håp. (2 Kor. 5: 17) Selv på menneskekroppen har Gud satt lemmene i samsvar med de behov han har sett at kroppen har. — 1 Kor. 12: 18.

De salvede arvinger til Riket er følgelig glad for at de er utvalgt til å utføre en så stor tjeneste og få en så stor belønning, akkurat som en normal mann er glad for at han er mann, og en normal kvinne er glad for at hun er kvinne. Ethvert menneske er det Gud har gjort det til. Mannen og kvinnen trenger ikke å finne sin plass blant kjønnene. Gud har bestemt den enkeltes plass, og det kan ikke forandres. Det er ikke nødvendig at noen annen avgjør hva han eller hun er. — Rom. 9: 16.

Når vi studerer eller snakker med slike som nylig har fått kjennskap til Bibelens sannhet, er det følgelig ikke nødvendig eller bra å foreslå at de personlig skal prøve å finne ut eller avgjøre om de har fått det himmelske kall eller et jordisk håp. Hvis de ikke har fått det himmelske kall, tilhører de den jordiske klasse. Hvis det noen gang skulle inntreffe en forandring, må vi overlate til Gud å avgjøre det og opplyse dem om det når hans tid er inne.

Guds budskap i denne tiden går ikke i første rekke ut på at mennesker kan bli medlemmer av Kristi himmelske ’brud’. Bibelen sier: «Ånden og bruden sier: Kom!» Denne innbydelsen er nå det kall som går ut til mennesker av folkeslagene, og det er en innbydelse til liv i et jordisk paradis hvor «livsens vann» skal renne fritt og frambringe trær som produserer symbolsk frukt og blad som er til «legedom for folkene». — Åpb. 22: 1, 2, 17.

Hva de som virkelig er salvede, vil gjøre

Hva vil de som virkelig er salvede, åndelige israelitter, nå være opptatt med? De vil gå iherdig inn for å ta hånd om Rikets interesser og hjelpe de «andre får». De ville ikke ta hånd om Rikets nåværende interesser hvis de isolerte seg og holdt regelmessige møter for å ’snakke om sitt himmelske håp’. Det de drøfter, bør være de ting som oppbygger hele menigheten og skaper fred og enhet. Dette vil hjelpe både de «andre får» og de salvede. På den måten vil begge klasser utgjøre «en hjord». (Joh. 10: 16) Det tilveiebringes nå åndelig «mat i rette tid», og det er denne føde alle bør ta til seg. Den vil styrke det håp de salvede eller beseglede har, og det håp de «andre får» har. — Matt. 24: 45—47.

Vi nevner dette med å isolere seg fordi noen av dem som hevder at de nylig er blitt salvet, har hatt en tendens til å holde seg for seg selv eller å danne en egen gruppe. Dette skaper uenighet og har i en rekke tilfelle skapt splittelse i menigheten. — Ordspr. 18: 1, NW.

De som er kalt til den himmelske arv sammen med Jesus Kristus, vedkjenner seg et slikt kall når de blir spurt om det. Hvert år under feiringen av Herrens aftensmåltid viser de at de har dette himmelske håp, ved at de forsyner seg av de emblemer som blir servert. Men dette er ikke noe de stadig går omkring og snakker om. De henleder ikke oppmerksomheten på det for å framheve seg selv og for at alle i menigheten hele tiden skal være oppmerksom på det håp de har. De venter ikke å få noen særbehandling. De er i stedet travelt opptatt med det apostelen Johannes talte om: «Hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, liksom han er ren.» — 1 Joh. 3: 3.

I 2 Peter 1: 5—11 viser apostelen Peter hva Kristi åndelige brødre vil være opptatt med. Han sier at de må bestrebe seg på å frambringe åndens frukt for å ’gjøre sitt kall og sin utvelgelse fast’. Dette krever at de vandrer med ’ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så de tåler hverandre i kjærlighet, idet de legger vinn på å bevare åndens enhet i fredens sambånd’. — Ef. 4: 1—3.

Når det gjelder de eldste og andre medlemmer av menigheten, må ikke de prøve å avgjøre hvordan det forholder seg med en nydøpt som mener at han eller hun har det himmelske kall. De bør ikke kritisere vedkommende for det håp han hevder at han har. Det er ikke noe å diskutere. De krav som de salvede må oppfylle, kan bli drøftet med vedkommende for å hjelpe ham til å danne seg et klarest mulig bilde av hva Bibelen sier. Og den som hevder at han tilhører den salvede klasse, bør verdsette de forsøk som blir gjort på å hjelpe ham. Men når alt kommer til alt, er det Gud som foretar utvelgelsen, og hvor vedkommende står, er en sak mellom ham og Gud. Slike personer bør behandles som alle andre i menigheten, med kjærlighet og forståelse, idet alle ’samarbeider med Gud og Kristus’. — Kol. 3: 12—17; 2 Kor. 6: 1.

På dette sene tidspunkt i gjennomføringen av Jehovas hensikter med den kristne menighet er det tydelig at vekten ikke blir lagt på kallet til den himmelske arv. Hovedsaken nå er at vi tjener Gud av hele vår sjel, bestreber oss på å bevare vår kristne ulastelighet og arbeider for å samle inn de «andre får». Ingen bør la sine personlige følelser i forbindelse med sin egen eller andres status få skape strid i menigheten. Nå i denne vanskelige «endens tid» er det viktig at vi alle er forent i kjærlighet, som er det «fullkomne enhetens bånd». — Kol. 3: 14, NW.