Spørsmål fra leserne

• Kan dere si meg hvorfor Jesus ifølge Lukas 24: 37—43 sa at han ikke var en åndeskapning som hadde materialisert seg, men et menneske, slik at han følte sult og spiste sammen med disiplene? Lærer ikke dere at Jesus her var en materialisert åndeskapning? — C. S., USA.

Det skriftstedet det dreier seg om, lyder: «De ble forferdet og fulle av frykt, og trodde at de så en ånd. Og han sa til dem: Hvorfor er I forferdet, og hvorfor oppstiger tvilende tanker i eders hjerte? Se mine hender og mine føtter, og se at det er meg selv! Kjenn på meg og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har. Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa han til dem: Har I her noe å ete? Da ga de ham et stykke av en stekt fisk og noe av en honningkake, og han tok det og åt for deres øyne.»

Som man gjentatte ganger har kunnet se av Vakttårnets spalter, finnes det rikelige beviser for at «han . . . led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden», som apostelen Peter uttrykker det angående Jesus. Det er ikke til å komme bort fra at hvis Jesus var blitt oppreist i kjødet, ville han ha fart opp til himmelen med det, og «kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet». Som et menneske av kjøtt og blod kunne ikke Jesus Kristus være ’gjenskinnet av Guds herlighet og det nøyaktige bilde av Guds vesen’. Hans menneskelegeme var «det brød [han ga] . . . for verdens liv». Hvis han var blitt oppreist i kjødet, ville det ha vært det samme som at han hadde tatt tilbake denne livets gave, og menneskene ville ikke ha vært gjenløst. — 1 Pet. 3: 18; 1 Kor. 15: 50; Heb. 1: 3, NW; Joh. 6: 51.

Hvordan skal vi så forstå Jesu ord? Fordi han plutselig dukket opp midt iblant dem, trodde disiplene at de så et spøkelse, akkurat som de trodde at de så et spøkelse da han kom til dem vandrende på sjøen da de var i nød på grunn av en storm. (Matt. 14: 26, 27) I stedet for å prøve å få dem til å forstå noe som de ennå ikke kunne fatte, forsikret Jesus dem bare om at han ikke var en ånd eller et spøkelse, hvilket han heller ikke var, men at det virkelig var ham, og han hadde virkelig et kjødelig legeme som han materialiserte for anledningen. Jesus forsikret dem med andre ord om at han ikke var et produkt av deres fantasi, og at han heller ikke var noen annen, men at han virkelig var den Jesus som de hadde kjent før han døde.

Det var en lignende måte Jesus senere svarte disiplene på, da han ble spurt om hvorvidt han skulle gjenreise riket på den tiden. (Ap. gj. 1: 6) Han stanset ikke opp for å forklare at hans rike skulle være et himmelsk rike, og at de skulle regjere med ham fra himmelen. De var ikke i stand til å fatte noe som var så fullstendig nytt for dem. «Ennå har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nå.» (Joh. 16: 12) Jesus sa derfor på det tidspunktet bare til dem at det ikke tilkom dem å vite tiden for gjenreisingen av riket for Israel, og han lot dem finne ut senere at riket aldri skulle gjenreises for det kjødelige Israel, men at det var overgitt til et åndelig Israel. Det var på samme måte med den uttalelsen Jesus kom med til disiplene, som står nedtegnet i Lukas 24: 37—43. Han prøvde ikke å forklare at han var blitt oppreist som en åndeskapning, og at han nå hadde materialisert seg til gagn for dem, men han slo bare fast det faktum at det virkelig var ham, den Jesus som de hadde kjent hele tiden. Han ba om å få noe å spise, ikke fordi han var sulten, men bare for å hjelpe dem til å forstå at han var en virkelig person.

• Er det riktig av en kristen å ha livsforsikring? Er ikke det en form for hasardspill? — S. P., USA.

Livsforsikring og andre former for forsikring kan ikke betraktes som utillatelig i likhet med hasardspill, men er snarere en form for investering. En prøver ikke å forsikre seg mot å bli utsatt for en ulykke eller mot å dø, men en forsøker å sikre seg økonomisk i tilfelle noe skulle skje som kunne bringe en i en vanskelig situasjon. Det er rett ifølge Bibelen at en mann sørger for sine egne, og hvis han ønsker å sørge for dem på denne måten, har han full rett til å gjøre det. — Gal. 6: 5; 1 Tim. 5: 8.

Noen steder forlanges det at man skal ha bilforsikring, andre steder at man skal ha syketrygd. Det å rette seg etter slike lover er bare å gi keiseren hva keiserens er. (Matt. 22: 21) Der hvor loven ikke krever at man skal være forsikret, står det til de enkelte kristne selv å bestemme hva de vil gjøre i så henseende.

• Hvorfor er ikke Efraims og Dans stamme oppført blant det åndelige Israels stammer, som blir regnet opp i Åpenbaringen 7: 4—8? — P. R., USA.

Bibelen viser klart at det var Jehovas hensikt at tallet 12, som er et multiplum av de to i symbolsk forstand fullstendige tallene tre og fire, skulle representere organisasjonsmessig fullstendighet. Dette blir ikke bare vist ved det at Jakob hadde 12 sønner, og at Israel var oppdelt i 12 stammer, men også ved at det var ’tolv Lammets apostler’. — Åpb. 21: 14.

På et tidlig tidspunkt under vandringen i ørkenen ble Levi stamme uttatt i stedet for alle de førstefødte som overlevde den første påskenatten fordi Jehova sparte dem, og som derfor tilhørte Jehova. For at det fortsatt skulle være 12 stammer, ble Josefs stamme delt i to stammer som fikk navn etter hans to sønner, Efraim og Manasse. — 4 Mos. 3: 12, 13, 41; 10: 14—28.

Vi forstår av dette at når det åndelige Israels 12 stammer skulle regnes opp, så kunne ikke navnene på alle stammene bli tatt med hvis det symbolske tallet 12 fortsatt skulle bli brukt. Man kunne kanskje tro at de opprinnelige 12 stammer ville bli nevnt i Åpenbaringen, men det blir de ikke. Efraims og Dans stamme er ikke tatt med der fordi de ikke gjorde seg fortjent til å få noen symbolsk betydning. Hvorfor ikke?

Efraim hadde en høyst begunstiget begynnelse. Jehova hadde selv sagt om Efraim: «Efra’im er min førstefødte.» (Jer. 31: 9) Selv om Efraim var den yngste av Josefs to sønner, arvet han førstefødselsretten på grunn av Jakobs velsignelse. — 1 Mos. 48: 13—20.

Trass i denne begunstigede begynnelse fulgte Efraims stamme en helt igjennom ond handlemåte. Den klaget over sin arvelodd i landet, den «gikk sterkt i rette med» Gideon, den kjempet mot Jefta, og vi leser videre om den: «Efra’ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.» Det er derfor ikke noe å undre seg over at Jehova «forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra’ims stamme, men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket». — Jos. 17: 14, 15; Dom. 8: 1; 12: 1—6; Sl. 78: 9, 67, 68.

Det var Efraims stamme, representert ved Jeroboam, som førte an i opprøret mot Davids hus, ja, ikke bare det, men den ringeaktet pakten om Riket idet den kjempet mot Juda rike og foraktet den pakten som var blitt sluttet med Levi stamme, ved at den fikk i stand en rivaliserende kalvetilbedelse rundt omkring i hele tistammeriket. Vi leser videre om Efraim: «De holdt ikke Guds pakt og ville ikke vandre i hans lov.» «Du [har] drevet utukt, Efra’im!» «Efra’im er blitt en kake som ikke er vendt,» hvilket vil si at den var halvhjertet i sin hengivenhet for Jehova Gud. — 1 Kong. 12: 25—30; 2 Krøn. 13: 3—20; Sl. 78: 10; Hos. 5: 3; 7: 8.

Det er imidlertid verd å merke seg at Efraim i virkeligheten er representert ved Josef, sin far, for Josefs andre sønn, Manasse, blir nevnt for seg og er tatt med i oppregningen.

Dans stamme skapte seg også et dårlig navn. Selve de ordene Jakob uttalte på dødsleiet i forbindelse med velsignelsen av denne stammen, viser at den ville komme til å følge en uriktig handlemåte. Jakob sa: «Dan skal være en slange på veien, en huggorm på stien, som biter hesten i hælene, så rytteren faller bakover.» — 1 Mos. 49: 17.

Det er også verd å merke seg at det eneste historiske tilfellet fra fortiden som spesielt har med danittene å gjøre, viser at noen av dem henfalt til avgudsdyrkelse: De var tydeligvis de første som gjorde det: I Jonathans Targum er «Dan» av den grunn brukt som en benevnelse på avgudsdyrkelse. Da Jeroboam innførte kalvetilbedelsen, gjorde han dette ved å stille opp en av kalvene i danittenes betydeligste by, nemlig i byen Dan: «De som sverger ved Samarias synd og sier: Så sant din gud lever, Dan, . . . de skal falle og ikke reise seg mer.» (Dom. 18: 1—31; Amos 8: 14) I Åpenbaringen 7: 6 har Manasse tatt Dans plass.

I betraktning av det foregående er det lett å forstå hvorfor navnene Efraim og Dan ikke er tatt med i oppregningen av det åndelige Israels 12 stammer.

Opplysninger

Tjenesten på feltet

Når Jehovas vitner tilegner seg kunnskap fra Bibelen for å verne om sin tenkeevne, gjør de det også med tanke på å ta del i tjenesten med å forkynne det gode budskap om Riket. I februar vil de gjøre praktisk bruk av sin kunnskap ved å gå fra hus til hus og undervise menneskene ut fra Bibelen. De vil også tilby dem et års abonnement på bladet Vakttårnet sammen med tre brosjyrer for kr. 8,00. Har du lyst til å ta del i denne kristne tjenesten? Henvend deg da til nærmeste menighet av Jehovas vitner eller skriv til vårt kontor.

Ukentlig studium ved hjelp av «Vakttårnet»

Uken fra 5. februar: En framvisning av enhet i en splittet verden. Side 53.

Uken fra 12. februar: Løfte om enhet mellom alle mennesker av god vilje, §§ 1—22. Side 57.

Uken fra 19. februar: Løfte om enhet mellom alle mennesker av god vilje, §§ 23—39. Side 61.