Bevar din trofasthet og oppnå evig liv

«Den rettferdige skal leve ved sin tro [trofasthet, NW].» — Hab. 2: 4.

 1. Hva ventes av dem som tilhører Guds organisasjon, og hva sørger Gud for at de får?

DEN trofaste Gud, hvis navn er Jehova, har en plass for alle som elsker rettferdighet, i sin organisasjon. De som slutter seg til hans organisasjon, finner at det er mye arbeid som skal utføres. Det er en lang rekke forskjellige oppgaver som må tas hånd om. Men de som påtar seg slike oppgaver, må ikke undervurdere Guds makt til å hjelpe dem til å ta hånd om det ansvar og det arbeid dette medfører. Og Gud kan også gi veiledning, tukt og opplæring, noe som ofte er nødvendig. — Fil. 4: 13; 1 Kor. 12: 18.

 2. Hva er trofasthet nøye forbundet med, og hva må derfor Jehovas tjenere gjøre?

² Hva viser dette? Jo, det viser at Jehova er trofast, og at han krever at alle som han godkjenner, også skal vise seg å være trofaste. Trofasthet er nøye forbundet med Guds rettferdighet, som er et av de karakteristiske trekk ved Guds rike. (Matt. 6: 33) Det er derfor nødvendig at de som søker dette riket og setter det først i sitt liv, lever i samsvar med Jehovas rettferdige normer. De må avlegge sin gamle, urettferdige personlighet og ikle seg en ny personlighet, en personlighet som er «skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». Da vil de ved sin oppførsel gjenspeile sin hellige Guds, Jehovas, rettferdighet. — Ef. 4: 23, 24; Kol. 3: 5—14, NW.

 3. Hva sier Bibelen om dem som er trofaste og pålitelige, i motsetning til det den sier om dem som ikke er det?

³ I tidens løp finner det sted nødvendige forandringer hos dem som ønsker å fortsette å leve under Guds ordning. De må fortsette å vokse i nøyaktig kunnskap, helt til de ikke lenger lar seg «kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill». De er ikke lenger, som det ofte sies, ’troløse som vinden og havet’. De er i stedet blitt «faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning». De er trofaste og pålitelige, uansett hvilken oppgave de blir pålagt. — Ef. 4: 14; 1 Kor. 15: 58.

 4. Hvordan kommer ens trofasthet til uttrykk?

⁴ Slike standhaftige tilbedere av Jehova forstår betydningen av å leve innenfor de trygge grenser som deres Gud har fastsatt. Det er ikke bare et spørsmål om å vite hva som er den rette måten å leve på, men også om å gjøre Guds gode og velbehagelige og fullkomne vilje og trofast leve i samsvar med hans lover, hans rettferdige normer. — Jak. 4: 17.

Gud våker trofast over sitt folk

 5. Hvilken forsikring gir Bibelen om at Jehova våker over sitt folk?

⁵ Vi kan regne med at den trofaste Gud, Jehova, ser etter alle dem som er hengitt til ham, og drar omsorg for dem. Han ser alle «menneskenes barn», både ’onde og gode’, men det kan i særlig grad sies at «[Jehovas] øyne er vendt til de rettferdige, og hans ører til deres rop». (Sl. 11: 4; Ordspr. 15: 3; Sl. 34: 16) Kong David skrev også: «Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke etter brød.» — Sl. 37: 25.

6, 7. a) Hvor finner vi beviser for at Jehova så at menn og kvinner i gammel tid var trofaste? b) Hvilke andre fremtredende egenskaper hadde disse menneskene i gammel tid?

⁶ Noe som viser at Jehova merket seg dem som var trofaste mot ham i gammel tid, er at han oppgir navnene på noen av dem. En del av dem er for eksempel nevnt i kapittel 11 i Brevet til hebreerne. Denne korte beretningen beskriver på en levende måte noe av det disse rettferdige Guds tjenere gjennomgikk for å bevise sin trofasthet. De visste at Jehova hjalp dem. Det andre sa eller gjorde, førte ikke til at de ble lammet av frykt, og fikk dem ikke til å slutte å tjene Jehova i trofasthet. De utholdt alle former for prøvelser og forfølgelse, og «verden var dem ikke verd». Men de var dyrebare i Guds øyne og lever i hans minne, og de vil oppnå full belønning i oppstandelsen, som de satte sitt håp til. — Heb. 11: 38.

⁷ De bestrebet seg på å oppnå et godt navn hos Gud og komme i en rettferdig stilling innfor ham. En av de fremtredende egenskaper som disse vitnene i gammel tid la for dagen, var nidkjærhet for det som var rett. Vi blir også imponert over den tro, lojalitet og kjærlighet som disse menneskene i gammel tid viste i sin tjeneste for Gud. De holdt urokkelig fast ved den livsførsel som de visste var i samsvar med Guds vilje. Det er til oppmuntring for oss at beretningen om disse troens menn og kvinner i gammel tid er blitt bevart fram til nå. — Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11.

 8. Nevn noen andre eksempler på slike som ’levde ved tro’ i gammel tid.

⁸ Andre eksempler på mennesker i gammel tid som levde på en måte som behaget Jehova, er Sakarias og hans hustru, Elisabet. Apostelen Paulus’ reisefelle Lukas skriver om dem: «De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.» Med tiden fikk Sakarias og hans hustru som svar på sine bønner en sønn, som ble døperen Johannes, forløperen for Messias. — Luk. 1: 5—13.

 9. a) Nevn noen av de trofaste enkene som er navngitt i Bibelen. b) Hva kan vi lære om trofasthet av beretningen i Markus 12: 41—44?

⁹ Noen enker som la bemerkelsesverdig stor tro for dagen, er nevnt ved navn i Bibelen, deriblant No’omi, Rut, Abiga’il og profetinnen Anna. Da Jesus hadde sittet og sett hvordan folk la penger i tempelkisten, gjorde han sine disipler oppmerksom på en enke som ikke er navngitt, og sa: «Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mer enn alle de som la i kisten. For de la alle av sin overflod, men hun la av sin fattigdom alt det hun eide, hele sitt livsopphold.» (Mark. 12: 41—44) Vi vet ikke hva hun het, men hun er fordelaktig omtalt, og det lille bidraget hun ga, kan lære oss å være trofaste når det gjelder å støtte opp om den sanne tilbedelse. Bidragets størrelse gir ikke nødvendigvis et riktig bilde av giverens gavmildhet. Denne enken ønsket å gi uttrykk for sin kjærlighet til Jehova, og hun gjorde det på sin ydmyke måte.

10. a) Er alle Guds trofaste tjenere i gammel tid og det de gjorde, omtalt i Bibelen? b) Hva kan vi lære av dette?

¹⁰ Det er på langt nær alle som har vært trofaste mot Jehova, som har fått sitt navn eller det de har gjort, omtalt i Bibelen. Betyr dette at Jehova ikke har lagt merke til dem, eller at han har glemt deres trofaste gjerninger? Absolutt ikke. Jehova er vel kjent med alt det de har sagt og gjort. Ikke en eneste en av disse trofaste som bevarte sin ulastelighet i tilbedelsen av den høyeste Gud, er blitt glemt av ham. De hører med til den ’store sky av vitner’ som vil bli belønnet for sin trofasthet med liv i en ny ordning. (Heb. 12: 1) De er også eksempler som vi bør etterligne. Hvordan kan vi gjøre det? Ved at vi ikke gjør noe «med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker» eller for å få ros eller hederstegn av mennesker. — Ef. 6: 6; Kol. 3: 22; jevnfør Matteus 6: 1—4.

11, 12. Hva er det som viser at Jehova var fullt ut klar over hvem som var trofaste mot ham, på Elias’ tid?

¹¹ Noen av disse ikke navngitte vitnene levde i det tiende århundre før Kristus. Dette var en tid da Jehova fulgte nøye med i hvem som støttet opp om tilbedelsen av ham i Israel. På denne tiden fremmet den onde Akab og hans hustru, Jesabel, Ba’als-dyrkelsen i landet, og det ble nødvendig for profeten Elias å flykte for å redde livet. Han skjulte seg i en hule, og mens han var der, sa han til Jehova at han følte at han var den eneste som tilba Jehova i hele Israel, den eneste som var tilbake av dem som var nidkjære for tjenesten for Jehova. Men Jehova korrigerte ham på dette punktet og viste derved at han var klar over hva som foregikk i landet. Det var mange flere enn denne trofaste profeten som ikke godkjente falsk tilbedelse. — 1 Kong. 19: 1—10, 18.

¹² Jehova skilte de gode fra de onde og sa til Elias at det var mange, ja, hele 7000 foruten ham som ikke hadde bøyd kne for Ba’al eller kysset denne avskyelige guden. Jehova hadde på det strengeste forbudt folket å falle ned foran avguder og kysse dem for å tilbe dem. (1 Kong. 19: 14; 2 Mos. 20: 4, 5) Her ser vi igjen at selv om det ikke foreligger noen lang liste med navn, kjente tydeligvis Gud alle disse 7000 som hadde holdt fast ved den sanne tilbedelse og ikke hadde latt seg besmitte av falsk Ba’als-dyrkelse, trass i at de derved sto i fare for å bli drept av den onde Jesabel.

13. Hvordan la en liten, ikke navngitt israelittisk pike trofasthet for dagen?

¹³ Ikke så mange årene etter dette levde det «en liten pike» som var blitt tatt til fange av syrerne. Vi får ikke vite hva hun het, men Jehova vet det, og han vil uten tvil belønne henne for hennes trofasthet. Trass i at hun ble holdt som slave i et fremmed land, nølte hun ikke med å avlegge et vitnesbyrd for den syriske hærføreren Na’amans hustru om den store makt hennes Gud, Jehova, hadde gitt til kjenne gjennom sin trofaste profet. — 2 Kong. 5: 1—4.

14. Hvordan ble apostelen Paulus’ nevø prøvd med hensyn til trofasthet?

¹⁴ Apostelen Paulus’ søstersønn er heller ikke navngitt, men denne unge mannen meldte fra, først til Paulus og så til den øverste høvedsmannen, at over 40 menn hadde fått i stand en sammensvergelse for å drepe hans onkel, Paulus. Sammensvergelsen ble avverget fordi denne trofaste unge mannen handlet så raskt. Jehova elsker unge mennesker som setter Guds folks interesser foran sine egne interesser. For et fint eksempel dette er for unge mennesker i vår tid som trofast ivaretar de Rikets interesser de er blitt betrodd! — Ap. gj. 23: 12—22.

15. Hvilket spesielt gagn kan vi som lever nå, ha av disse bibelske beretningene?

¹⁵ Det er oppmuntrende å lese de bibelske beretningene om trofaste mennesker i gammel tid. Når vi undersøker disse beretningene, ser vi hvordan Jehovas øyne var vendt mot hans tjenere, og hvordan han viste dem kjærlighet. Dette gir vitnene i vår tid et ønske om å tjene den samme trofaste Gud.

La oss trofast bruke de krefter vi har

16, 17. a) Hva finner vi på jorden i vår tid som tilsvarer den ’store sky av vitner’ i gammel tid? b) Hvordan legger disse trofasthet for dagen?

¹⁶ I dag er det en «stor skare» mennesker av alle folkeslag som slutter seg til «levningen» av Herrens brødre i forkynnelsen av det gode budskap om Riket, slik Jesus Kristus forutsa. (Åpb. 7: 9; Matt. 24: 14) De mange hundre tusener som, nå utgjør denne «skare», har erfart at de oppnår stor lykke ved å dele de gode ting de nå vet, med andre. (Ap. gj. 20: 35, NW) De gjør ikke krav på å ha noen mirakuløse evner — de har bare et oppriktig ønske om å tjene Jehova av hele sitt hjerte og med hele sitt sinn og hele sin sjel. De er derfor fast besluttet på å bruke de krefter de har, til fremme av Rikets interesser.

¹⁷ Jehovas vitner i vår tid er klar over at de ikke må følge den minste motstands vei nå når de er så nær Harmageddon, som vil bli etterfulgt av uendelig store velsignelser. I høyere grad enn noensinne må de nå fullt ut bruke sin tid, sine begrensede krefter og sine medfødte evner i tjenesten for Gud. De vet at åndens mirakuløse gaver opphørte etter apostlenes tid. Det er bare ved å studere iherdig og anvende det de lærer, på seg selv og ved å dra nytte av alle de tiltak for undervisning som Jehova har truffet, at nye kan gjøre hurtige framskritt og bli fullt ut dyktiggjort til den gjerning som ligger foran dem. Jehovas vitner går inn for dette med iver og begeistring. — 2 Tim. 3: 16, 17.

18. 19. a) Hvor vil en i vår tid finne dem som har den samme ånd som kong Esekias hadde? b) Nevn eksempler.

¹⁸ En behøver bare å besøke en av Jehovas vitners over 32 000 menigheter for å finne levende eksempler på slike som i dag har den samme ånd som kong Esekias i gammel tid hadde. Om denne kongen leser vi i 2 Krønikebok 31: 21: «Alt det som han tok seg fore, . . . det gjorde han av alt sitt hjerte, og det lyktes for ham.» Én menighet hadde den glede å se den trofasthet og utholdenhet som en pionerbror la for dagen i sitt 90. år. Han tjente også som felttilsynsmann og var alltid til stede på møtene. Etter å ha brukt 58 år i forkynnelsen av det gode budskap om Riket var han lykkelig over å se resultatene av sitt arbeid. Noen av hans «skussmålsbrev» tjente nå sammen med ham i den samme menigheten! — 2 Kor. 3: 1—3.

¹⁹ Hvis du regelmessig går på møtene i Rikets sal, vil du med tiden bli kjent med noen av dem som bruker livets skumringstid til å prise sin store Skaper og hjelpe andre til å lære hans navn og hensikt å kjenne. De er mennesker som fortsetter å gi av de få kreftene de har igjen, og som er trofaste dag ut og dag inn, ja, like til døden. (Åpb. 2: 10) Et kvinnelig vitne som var blitt gammel og sykelig, beklaget at hun begynte å bli litt glemsom og hadde vondt for å holde tritt med yngre vitner. Men de som er i en slik situasjon, kan finne trøst i å vite at de stadig er et eksempel på tro og utholdenhet for de yngre. De kan i likhet med apostelen Paulus si: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» — 1 Kor. 11: 1.

20. Nevn noen av de andre problemer som vitner for Jehova må kjempe med for å bevare sin trofasthet.

²⁰ Mange vitner må overvinne andre vanskeligheter enn dem som følger med en høy alder, for å bevare sin trofasthet overfor Jehova. Noen har mistet synet. Andre har problemer med hørselen. Andre igjen er vanføre. Ikke desto mindre ser vi at de også trofast bruker sine krefter i tjenesten for Jehova og frambærer «lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn». — Heb. 13: 15.

21. Hvordan har mange Jehovas vitner måttet ta seg fram i årenes løp?

²¹ Vi må heller ikke glemme de mange vitnene som i årevis har gått fra dør til dør i forkynnelsesarbeidet, uten muligheter for transport. Enkelte slike gamle og trofaste forkynnere har kunnet regne ut omtrent hvor langt de må ha gått i felttjenesten, og noen av dem sier at den strekningen de har tilbakelagt, er lengre enn om de skulle ha gått minst en gang rundt jorden. Følgende skriftsted passer på dem: «Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap!» — Rom. 10: 15.

Fortsett å verdsette Guds herredømme

22. Hvilket inntrykk sitter en igjen med etter å ha lest disse beretningene?

²² Når vi leser livshistoriene til Jehovas trofaste tjenere, legger vi merke til at disse mennene og kvinnene, både i gammel og i ny tid, hadde så stor verdsettelse av Guds overhøyhet at de satte sitt liv på spill for å forsvare den. Dette viser at de mennesker som Jehova vil la leve, er slike som tjener ham fordi de elsker ham og hans rettferdige egenskaper. Deres kjærlighet til Gud går foran alt annet. (Matt. 22: 37, 38) De som har utholdt mye, kan ærlig si at de foretrekker Guds herredømme framfor noe annet. Ett vitne uttrykte det på denne måten: «Jeg er så takknemlig for de årene jeg har hatt i tjenesten for Jehova. Jeg angrer ikke på et eneste minutt, selv om det har vært vanskelig mange ganger.»

23. Hvilken holdning inntar Jehovas vitner til denne verdens politiske herskere?

²³ De som er kjent for å stå fast for det som er rett og sant og godt, ser alltid hen til den høyeste Lovgiver og har alltid hans lover og prinsipper i tankene, slik at de kan anvende dem i det daglige liv. Det er ikke noe sted de heller vil være enn innenfor den ordning Jehova har truffet for sine tilbedere. (Sl. 84: 11) De synes alltid at det er forfriskende å gå fra hus til hus og lete etter slike som ber om at Guds rike må komme og Guds rettferdige vilje må skje på jorden, og som ønsker å leve i all evighet under denne fullkomne regjering. (Matt. 6: 9, 10; Joh. 17: 3) De ville aldri være tilfreds med de løfter denne verdens politikere kommer med, og de ville heller aldri velge et menneske til å være konge over seg. (Se 1 Samuel 8: 1—9.) Da de innvigde seg, var de fast besluttet på å støtte Jehovas overherredømme, og de har derfor bestrebet seg på å la alle sine avgjørelser bli påvirket av det valg de har truffet.

24. a) Hvordan betrakter verdens mennesker ofte vitnene? b) Hva må vitnene gjøre for å bevare en god samvittighet overfor Gud?

²⁴ Disse innvigde vitner for Jehova vet at de er ansvarlige overfor den Høyeste i universet, den store Lovgiver og Dommer, og at de må vandre varlig blant de onde i denne generasjon. (Jak. 4: 12) Noen vil bli forundret over at de står fast for Bibelens prinsipper. Men hvorfor skulle de noen gang vike av fra rettferdighetens vei eller prøve å bryte eller kanskje vri og vrenge på Guds lover fordi det kan være beleilig? (1 Pet. 4: 3—5) Han som har skapt alle ting, har naturligvis rett til å komme først i sitt folks liv. Han har også krav på å bli tilbedt og adlydt av dem. Det at de tar sin Gud i betraktning i alt det de tenker og gjør, vil hjelpe dem til å oppføre seg på en slik måte at de alltid kan ha god samvittighet overfor ham. — Ordspr. 3: 5; Ap. gj. 23: 1.

25, 26. a) Hvor befinner vi oss på tidens strøm, og hva er det derfor behov for? b) Hva ser vi finne sted, i samsvar med 1 Johannes 5: 3?

²⁵ Mennesker med en rett hjertetilstand som verdsetter Guds herredømme, burde føle seg tilskyndt til å reagere positivt på Guds oppfordring til å tjene. Det er behov for flere villige arbeidere i Guds organisasjon, som stadig utvider sitt forkynnelses- og undervisningsarbeid. Ettersom den største begivenhet i historien er så nær forestående, skulle alle som elsker rettferdighet, nå opptre på en modig måte, i betraktning av at de vet at den handlemåte de følger, vil berøre deres muligheter for å oppnå evig liv. — 2 Pet. 3: 11—14.

²⁶ Hvert år er det titusener av mennesker av alle samfunnslag og med all slags erfaring og bakgrunn som kommer til nøyaktig kunnskap om sannheten og bringer sitt liv i harmoni med Guds lover og bestemmelser. De må naturligvis foreta mange forandringer — de må legge av sine gamle vaner og tillegge seg nye vaner. De må ta imot veiledning, opplæring og undervisning. De må lære å elske og adlyde Jehova. Men er det så vanskelig? Apostelen Johannes sa: «Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge.» — 1 Joh. 5: 3.

Vær trofast og fortsett å leve

27. Er det nok å ha tro for å oppnå Jehovas godkjennelse?

²⁷ «Den rettferdige, ved tro skal han leve.» Denne forsikringen finner vi i Hebreerne 10: 38. Bibelen viser at en til denne troen må føye dyd, kunnskap, selvkontroll, utholdenhet, gudhengivenhet, broderlig hengivenhet og kjærlighet. (2 Pet. 1: 5—7, NW) Hvis en virkelig ønsker å oppnå liv, er det også viktig at en bruker de medfødte evner en har, i tjenesten for Gud.

28. Hvilket spørsmål bør hver enkelt stille seg selv i betraktning av de utnevnelser som er blitt foretatt i menighetene?

²⁸ Noen av de trofaste menn som virkelig har arbeidet med seg selv, er blitt utnevnt til å være lærere i menigheten, og som ’hyrder for Guds hjord’ har de et stort ansvar. Disse kvalifiserte lærerne hjelper andre til å nå fram til enhet i troen og å ta til seg nøyaktig kunnskap. (1 Pet. 5: 2; 2 Tim. 2: 2; Ef. 4: 11—13) Ifølge Bibelen er det riktig av modne menn i menigheten å trakte etter et tilsynsembete; det er en «god gjerning». Alle bør ransake seg selv og se om de går framover. Spør deg selv: «Kan jeg forbedre mine evner eller utvikle dem videre, slik at jeg kan være til større nytte i menigheten og på en mer fullstendig måte være til ære for Gud?» — 1 Tim. 3: 1—13.

29. Hvordan kan vi vise at vi verdsetter det mål av liv vi har, og hva vil det føre til?

²⁹ Det vil gi oss en følelse av tilfredshet å vite at vi er blitt funnet å være trofaste. La oss derfor fullt ut verdsette det mål av liv som vi har, og bruke det på en forstandig måte, ved at vi hver dag bærer rettferdighets frukt, til ære og pris for Gud. Ja, la oss, enten vi nylig har begynt å vandre på livets vei, eller vi har gått på den i mange år, være fast besluttet på ikke å la noe få komme mellom oss og Jehova Gud. Guds ubrytelige kjærlighet vil på sin side holde oss oppe når vi følger en trofast handlemåte, selv under harde prøver. (Rom. 8: 38, 39) Det at vi ønsker å gjøre alt til Guds ære, vil hindre oss i å gå utenfor grensene eller å forlate den godt oppmerkede rettferdighetens vei, som fører til evig liv.

30. Hvordan kan vi være med på å glede Jehovas hjerte?

³⁰ Måtte det alltid være vårt høyeste ønske å bevare vår ulastelighet overfor var trofaste Gud og å bevise at ingen, ikke engang Guds store fiende, Djevelen, kan få oss til å vike av fra denne handlemåte. Når vi gjør dette, kan vi glede Jehovas hjerte. — Ordspr. 27: 11.

[Bilde på side 38]

En israelittisk pike som var fange i Syria, la trofasthet for dagen ved å fortelle Na’amans hustru om Elisa, Guds Profet