De tre årlige nasjonale sammenkomster

«Tre ganger om året skal alle menn blant eder vise seg for [Jehovas], din Guds åsyn på det sted han utvelger.» — 5 Mos. 16: 16.

 1. Hvilke nasjonale sammenkomster ble holdt hvert år i det gamle lsrael?

FORUTEN de høytidene jødene feiret på sine hjemsteder, ble det holdt tre store nasjonale sammenkomster. De var hellige sammenkomster for Jehova, og loven bød: «Tre ganger om året skal alle menn blant eder vise seg for [Jehova], sin Guds åsyn på det sted han utvelger.» Det var således Jehovas ønske at hele folket skulle komme sammen på ett sted tre ganger om året, på et sted han utvalgte. Fra kong Salomos tid var dette stedet templet i Jerusalem. Jehova bestemte også tiden og ga forskrifter angående feiringen av disse tre årlige sammenkomstene. Den første sammenkomst ble holdt tidlig på våren og varte i åtte dager, fra den 14. til den 21. nisan, og det som ble feiret, var påsken og de usyrede brøds høytid. Senere på våren, den 6. sivan, ble ukenes høytid eller pinsen feiret, og denne sammenkomst varte én dag. Den tredje og siste sammenkomst ble holdt om høsten, fra den 15. til den 21. etanim, og det som ble feiret da, var løvsalenes høytid, som ble avsluttet med en høytidelig sammenkomst den 22. etanim. — 5 Mos. 16: 16; 3 Mos. 23: 4—22, 33—36; 2 Mos. 23: 14—17.

 2. Hvordan hadde folket gagn av disse sammenkomstene?

² Disse sammenkomstene var «[Jehovas] høytider», og det ble sagt i loven at «ingen skal vise seg for [Jehovas] åsyn tomhendt, men enhver med den gave han har råd til, etter den velsignelse som [Jehova] din Gud har gitt deg». Dette betyr imidlertid ikke at de som tok del i disse sammenkomstene, ikke selv ville ha stort utbytte av dem. Fellesskapet ville få dem til å verdsette at de var ett folk, en hellig nasjon, som i enhet tjente Jehova, den eneste sanne Gud. Den daglige tilbedelse i templet, den offentlige lovprisning av Jehova og takksigelse for hans godhet og velsignelser og prestenes veiledning var alt sammen noe som styrket deltagerne til å fortsette trofast å tjene Jehova. Høytidene var til oppmuntring for alle, særlig for dem som kom fra avsidesliggende eller isolerte steder. Det var høytider for Jehova, da det ble gitt uttrykk for stor glede, og da hele folket var samlet i et lykkelig og oppbyggende fellesskap. — 3 Mos. 23: 4; 5 Mos. 16: 16, 17; 3 Mos. 23: 40; 5 Mos. 14: 24—27.

 3. a) Hvordan viste Jehova at han betraktet de tre store høytidene som svært viktige? b) Hvordan betraktet mange familieoverhoder sammenkomstene?

³ Jehova var klar over hvilken betydning disse årlige nasjonale sammenkomstene hadde for folkets enhet og for den rene tilbedelse i hele landet. Det var derfor han ga befaling om at alle menn skulle være til stede, og i forbindelse med påsken var det dødsstraff for de israelittiske menn som var skikket til å delta, som var seremonielt rene, og som «ikke [var] på reise», men som med vitende og vilje unnlot å feire denne høytiden. (4 Mos. 9: 13) Mange av de israelittiske familieoverhodene verdsatte fellesskapet ved disse sammenkomstene og den opplæring og åndelige oppbygning som ble gitt der, så høyt at de ikke bare selv dro opp til Jerusalem, men også tok med sine hustruer og barn. Hvilken spennende og interessant reise var ikke dette for hele familien, og hvilket varig inntrykk etterlot ikke en slik reise i et ungt sinn! Mange familier ga akt på lovens formaning om å legge penger til side hver måned til reisen til disse årlige sammenkomstene, slik at det ikke skulle bli en altfor stor byrde for dem å være til stede. Josef, Jesu fosterfar, var en slik omtenksom og kjærlig familiefar. Han dro sammen med sin familie «hvert år til Jerusalem til påskefesten». — Luk. 2: 41—50.

 4. Hvorfor krevde det tro av alle israelittiske menn å dra opp til Jerusalem tre ganger om året?

⁴ Det at alle israelittiske menn, enten alene eller sammen med hele sin familie, tre ganger om året dro opp til Jerusalem for å være til stede ved disse sammenkomstene, var noe som viste at de hadde sterk tro på at Jehova ville beskytte dem. Den historiske beretning i de hebraiske skrifter viser nemlig at jødene var omgitt av fiender og til stadighet måtte kjempe for å bevare sin selvstendighet. Både filistrene, syrerne, amalekittene, amorittene, ammonittene og moabittene, egypterne, assyrerne og babylonierne søkte å innta Palestina. Hvilken tilsynelatende god anledning hadde ikke disse fiendene til å angripe landet når alle mennene hadde dratt opp til høytidene i Jerusalem! Det var bare noen få kvinner og barn igjen hjemme. Ville et helt folk vise tro og stole på at Jehova ville beskytte landet, de forlatte byer og hjem, slik han hadde lovt da han sa at «ingen skal attrå ditt land mens du går opp for å vise deg for [Jehova] din Guds åsyn tre ganger om året»? (2 Mos. 34: 24) La oss igjen vende vår oppmerksomhet mot Jerusalem og se hvordan det var når jødene var samlet der tre ganger om året. Det vil være til oppmuntring og styrke for oss.

Påskehøytiden

 5, 6. Beskriv påskehøytiden.

⁵ Når en liten jødisk gutt under påskehøytiden den 14. nisan spurte sin far: «Hva er dette for en tjeneste som I holder?» (2 Mos. 12: 26), da ville faren svare: «Det var den 14. nisan [1513 f. Kr.], etter at våre forfedre hadde bodd 215 år i Egypt, det meste av tiden som mishandlede slaver under et ubarmhjertig egyptisk styre, at Jehova utfridde sitt folk og viste at han var mektigere enn alle Egypts guder. Fire dager tidligere, på den tiende dag i måneden, tok familiens overhode et lytefritt, årsgammelt lam eller kje av hankjønn inn i huset. Etter solnedgang den 14. nisan ble det slaktet uten at det ble brutt et eneste bein i det, og deretter ble det stekt helt. Blodet ble strøket på det øverste dørtre og på begge dørstolpene, slik at alle som gikk forbi, kunne se det. Etter at dette var gjort, var det ingen som fikk lov til å forlate huset.

⁶ «Senere på kvelden samlet hele familien seg rundt bordet for å spise påskelammet eller kjeet sammen med usyret brød og bitre urter. De spiste i all hast og satt ikke ned ved bordet, men sto med ombundne lender, med sandaler på føttene og stav i hånden. De var rede til å dra samme kveld, slik Jehova gjennom profeten Moses hadde lovt at de skulle få. Jehova viste at han var en sann Gud. Ved midnatt slo Jehovas engel i hjel alle egypternes førstefødte, like fra den førstefødte sønn av Farao til den førstefødte sønn av den ringeste egypter, og alt førstefødt blant buskapen. Men på grunn av det blodet våre forfedre hadde strøket rundt dørene sine, gikk engelen forbi deres hus. Det er derfor denne høytiden kalles ’påske’, som betyr forbigang. Engelen gikk forbi israelittenes hus, og alt deres førstefødt ble således spart. Den tiende plagen tvang den hårdnakkete Farao til å la Jehovas folk fare. Omkring 600 000 mann foruten kvinner og barn og en stor hop av alle slags folk dro ut neste morgen som et fritt folk. For en enestående utfrielse!

 7. Hvilke trekk ble senere føyd til feiringen av påsken, og hvorfor?

⁷ «Den dagen skal Israel alltid minnes. Til og med før utfrielsen sa Jehova til Moses: ’Og denne dag skal være en minnedag for eder, og I skal holde den som en høytid for [Jehova] . . . slekt etter slekt.’ Det at israelittene spiser påskelammet sammen med usyret brød og bitre urter, minner dem ikke bare om deres lidelser i Egypt og deres hastige utreise, men det minner dem også om deres mirakuløse utfrielse av den harde trelldom de var i under den mektige Farao. Dette har gjort påsken til en glederik høytid. Som et uttrykk for glede ble det senere brukt vin i forbindelse med denne utfrielseshøytiden, og det ble sunget sanger, for eksempel det ’egyptiske Hallel’, som omfattet Salmene 113 til 118. Ved begynnelsen av feiringen sang de Salmene 113 og 114 og ved avslutningen Salmene 115 til 118. Så du skjønner, min sønn, ofringen av påskelammet reddet ikke bare jødenes førstefødte, men førte også til utfrielse for vårt folk. Feiringen av denne høytiden bør derfor få jødene til å vise takknemlighet overfor Jehova, deres Gud og Befrier. Den skal være en glederik høytid til pris og ære for Jehova.» — 2 Mos. 12: 14, 27—42.

En større utfrielse

 8. Hvem er det virkelige påskelam?

⁸ Påsken var ikke bare en glederik høytid som ble feiret til minne om noe som hadde skjedd tidligere, men den var også en skygge av større ting, som skulle komme, idet den pekte fram til det virkelige og større påskelam. Apostelen Paulus identifiserte det virkelige påskelam for oss da han sa: «For vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.» (1 Kor. 5: 7) Ja, Kristus Jesus ble ofret som Guds fullkomne lam den 14. nisan i år 33. Ved dette offer ble grunnlaget lagt for en langt større utfrielse enn utfrielsen av trelldommen i Egypt.

 9. a) Hva ble forbilledlig vist ved at de førstefødte ble spart under feiringen av påsken i Egypt? b) Hva ble feiret etter påskehøytiden, og hva var denne høytiden et bilde på?

⁹ Denne utfrielsen gjelder Jehovas åndelige førstefødte, Kristi åndelige brødre, de 144 000. Jehova har utfridd dem av syndens og dødens fangenskap og gjort dem til sine åndelige sønner med mulighet til å oppnå udødelig liv i himmelen. Ved påsken feiret israelittene de førstefødtes utfrielse, men de usyrede brøds høytid, som ble feiret i sju dager deretter, svarer til utfrielsen av hele Israel og den store hop av alle slags folk ved Rødehavet. Kristi offer danner således også grunnlaget for utfrielsen av den store skare av Jesu «andre får» i Harmageddon, en utfrielse av denne verden, som er underlagt den større Farao, Satan Djevelen, en utfrielse som vil gi dem mulighet til å oppnå evig liv på jorden. — 2 Mos. 12: 37—39, 42; 1 Kor. 5: 8; Åpb. 7: 9; Joh. 10: 16.

De usyrede brøds høytid

10. Hva skulle de usyrede brøds høytid minne jødene om?

¹⁰ Dagen etter påskehøytiden avmerket begynnelsen til de usyrede brøds høytid, som varte i sju dager, fra den 15. til den 21. nisan. I disse sju dagene fortsatte israelittene å spise usyret brød, og de måtte ikke ha surdeig i huset. Denne loven var meget streng. Hvis noen ble grepet i å spise syret brød i de dagene, skulle de utryddes av Israel. De skulle dømmes til døden. Det at jødene fjernet all surdeig og gammelt, syret brød, symboliserte at de hadde kommet bort fra den dårlige innflytelse de hadde vært under i Egypt i religiøs, politisk og moralsk henseende, og hadde begynt å leve som et renset og frigjort folk, som var helt hengitt til Jehova, deres Gud og Beskytter. Denne høytiden skulle således ikke bare minne israelittene om utfrielsen av trelldommen i Egypt og deres hastige utgang, men den skulle også minne dem om at de måtte avholde seg fra å praktisere hedenske skikker. De måtte ikke ha noe å gjøre med surdeigen i Satans verden. De usyrede brød skulle minne dem om at de skulle tjene Jehova i oppriktighet og sannhet. — 2 Mos. 12: 39; 5 Mos. 16: 3.

11. Hva ble ofret den 16. nisan?

¹¹ Den neste dag av denne sammenkomst, den 16. nisan, hadde sitt spesielle trekk. Det var den andre dag av de usyrede brøds høytid, og den dagen fant den offisielle åpning av høsttiden sted. Jødene måtte ikke spise noe av grøden av den nye høsten før denne dagen, da førstegrøden ble ofret til Jehova. På den dag skulle ypperstepresten svinge et kornband med bygghøstens førstegrøde fram og tilbake for Jehovas åsyn i helligdommen. (3 Mos. 23: 10—14) Foruten de vanlige offerne ble det i løpet av den sju dager lange høytiden hver dag ofret to unge okser, en vær og sju årsgamle lam av hankjønn som brennoffer og en geitebukk som syndoffer. I tillegg til dette kom da alle de frivillige offerne, som de enkelte kom med. Høytiden ble avsluttet med en hellig sammenkomst den sjuende dag, den 21. nisan. — 3 Mos. 23: 8; 4 Mos. 28: 19—24; 2 Mos. 23: 15.

12. Hva framgår av 2 Krønikebok 30: 21, 22?

¹² De som tok del i denne sammenkomsten, følte det på samme måte som de som dro opp til Jerusalem på Esekias’ tid: «Således holdt de av Israels barn som var til stede i Jerusalem, de usyrede brøds høytid i sju dager med stor glede; og prestene og levittene lovet [Jehova] dag for dag med instrumenter som priste [Jehovas] makt. . . . og de åt høytidsofferet i sju dager og ofret takkoffere og lovet [Jehova], sine fedres Gud.» (2 Krøn. 30: 21, 22) Det var en glederik og oppbyggende sammenkomst som minnet hele folket om deres utfrielse av Egypt og deres forpliktelse til å holde seg rene i åndelig forstand og trofast tjene og tilbe Jehova. Hele folket ble styrket, og den enkelte ble åndelig oppbygd.

’La oss holde høytid’

13. Hvordan feirer de kristne de usyrede brøds høytid i dag?

¹³ I 1 Korintierne 5: 7, 8 gir apostelen Paulus de kristne påbud om å feire de usyrede brøds høytid, et påbud som også gjelder for de kristne nå i det 20. århundre. Han sier: «Rens derfor ut den gamle surdeig [slik jødene gjorde], så I kan være ny deig, liksom I er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!» På grunnlag av Jesu offer er de 144 000 åndelige israelitter blitt utfridd av denne verden, som er underlagt Satan, og er ikke lenger underlagt den fordømmelse som hviler over den. De er blitt erklært for å være «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til [Jehovas] eiendom». (1 Pet. 2: 9) Så lenge de befinner seg på jorden, må de forbli i denne hellige tilstand, som ble forbilledlig framstilt ved de usyrede brød. De må ikke ha noe å gjøre med surdeigen i denne gamle tingenes ordning, det vil si dens falske religion og moralske forfall. Ingen urenheter i åndelig eller moralsk henseende vil bli tillatt blant dem. De må stadig i oppriktighet og sannhet holde høytid for Jehova, idet de med glede priser ham og forkynner hans hensikter over hele verden. Den ’store skare’ av «andre får» som i dag samarbeider med dem, må legge den samme sinnsinnstilling for dagen.

14. Hva ble forbilledlig vist ved at ypperstepresten svingte et kornband med bygghøstens førstegrøde for Jehovas åsyn?

¹⁴ Det at ypperstepresten svingte et kornband med bygghøstens førstegrøde for Jehovas åsyn, var en forbilledlig framstilling av et annet viktig punkt. Det er igjen apostelen Paulus som gir oss den rette forståelse av betydningen av dette. Han sier: «Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede. . . . Kristus er førstegrøden.» Ingen gjær eller surdeig, som er et bilde på synd, var knyttet til frambæringen av bygghøstens førstegrøde, for Jesus Kristus var ’hellig, uskyldig og ren og skilt fra syndere’. Akkurat som kornbandet ble svingt den 16. nisan, ble Jesus oppreist som «førstegrøden» eller den førstefødte av de døde den 16. nisan i år 33. Ettersom Jesus blir kalt «førstegrøden» eller «den førstefødte av de døde», må det være «grøde» foruten ham. Dette ble forbilledlig vist ved den neste høytid. — 1 Kor. 15: 20—23; Heb. 7: 26; Ap. gj. 26: 23; Kol. 1: 18; Åpb. 1: 5.

Ukenes høytid

15. a) Når ble ukenes høytid holdt? b) Hvilke offer ble da frambåret?

¹⁵ Den 6. sivan, 50 dager etter den 16. nisan, ble den andre nasjonale sammenkomst holdt. Det var ukenes høytid eller pinsen, som den også blir kalt, og som betyr den 50. dag. Det var en sammenkomst som varte én dag. Det var mange av israelittene som ble i Jerusalem fra påsken til pinsen. Pinsen var en meget glederik sammenkomst. Den var «kornhøstens høytid, når førstegrøden faller av ditt arbeid, av det som du sår på marken». (2 Mos. 23: 16) I de fleste distrikter var hvetehøsten avsluttet ved denne tiden, og nå skulle førstegrøden av den ofres til Jehova i helligdommen. «Fra eders hjemsteder skal I komme med to svingebrød, . . . bakt med surdeig; de er en førstegrøde for [Jehova].» Det er interessant å legge merke til bruken av surdeig ved denne høytiden. Det ble dessuten frambåret mange andre offer, og folket kom med sine frivillige offer, alt etter som Jehova, deres Gud, hadde velsignet dem. Dette var en høytid da alle skulle være glade, både treller, fremmede, farløse og enker. — 3 Mos. 23: 17—21; 5 Mos. 16: 10—12.

16. Hva var de to brødene et bilde på? Hvorfor var det to?

¹⁶ Den mest bemerkelsesverdige ukenes høytid som noen gang er blitt feiret, er den som ble feiret etter Jesu oppstandelse i år 33. Historieskriveren og legen Lukas har i detaljer gjengitt de begivenheter som fant sted ved denne minneverdige pinsefesten. (Se Apostlenes gjerninger, kapittel 2.) Det var den dag det som ble forbilledlig framstilt ved svingingen av de to brød som var bakt med surdeig, begynte å finne sted. De to brødene representerte alle de 144 000 åndsavlede lemmer på Kristi legeme, som blir svingt eller framstilt av Kristus Jesus, den større yppersteprest, for Jehovas åsyn som hellige for ham. De 120 disiplene som var samlet i en sal i Jerusalem, var de første som ble framstilt, og innsamlingen av de andre har fortsatt fra pinsedagen i år 33 e. Kr. og like fram til vår tid. En levning av dem lever fortsatt på jorden i dag. De første av dem ble tatt ut blant de kjødelige jøder, noe som ble forbilledlig framstilt ved det ene brødet, og de andre ble tatt ut blant hedningene. Denne utvelgelsen begynte i år 36 e. Kr., da Peter forkynte for Kornelius, og ble forbilledlig framstilt ved det andre brødet. — Ap. gj. 10: 1—48.

17. a) Hva ble forbilledlig vist ved at brødene ble bakt med surdeig? b) I hvilken forstand er de som ble forbilledlig framstilt ved de to hvetebrødene, en førstegrøde?

¹⁷ Det at de to brødene ble bakt med surdeig, er et bilde på at alle lemmene på Kristi legeme på grunn av arvesynden er syndige skapninger som trenger Jesu offer for å kunne bli erklært hellige for Jehova. Akkurat som de to brødene var førstegrøden av hvetehøsten, er de 144 000 førstegrøden av dem som blir tatt ut blant syndige mennesker og erklært rettferdige og hellige for Jehova, slik vi leser i følgende skriftsteder: «Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.» «Disse er de som . . . er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet.» De er «en førstegrøde». Akkurat som byggen, ikke hveten, var førstegrøden, er også Jesus Kristus den viktigste førstegrøden for Gud. Ettersom de 144 000 blir kalt en førstegrøde av menneskene, må det være enda flere mennesker som vil bli frelst til evig liv, ikke i himmelen, men på jorden. Det er interessant å legge merke til at dette ble forbilledlig framstilt ved den tredje og siste sammenkomst. — Jak. 1: 18; Åpb. 14: 4.

Løvsalenes høytid

18. Hvordan feiret jødene løvsalenes høytid?

¹⁸ Om høsten, ved slutten av året, ble den tredje og siste nasjonale sammenkomst holdt. Denne høytiden ble feiret fra den 15. til den 21. etanim eller tisjri og ble avsluttet med en hellig sammenkomst den 22. Alle israelittiske menn måtte igjen vise seg for Jehovas åsyn i helligdommen i Jerusalem, denne gang for å feire løvsalenes høytid. I de sju dager denne høytiden varte, bodde israelittene i hytter eller telt som ble laget av «palmegreiner og kvister av løvrike trær». Hyttene ble reist på hustak og gårdstun, på gater og i templets forgård, ja, til og med utenfor bymuren, så langt ute på landet som israelittene hadde lov til å dra på en sabbat. Løvsalenes høytid skulle minne israelittene om deres nomadeliv, da Jehova Gud lot dem bo i telt i ørkenen i 40 år, og særlig om hvordan Gud hadde sørget for dem etter utfrielsen av Egypt. De kunne med glede og takknemlighet tenke tilbake på den faderlige omsorg Jehova hadde vist dem, for han hadde sørget for husly og mat til dem. Det var han som hadde «ledet [dem] i den store og forferdelige ørken blant giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann, han som lot vann strømme ut for [dem] av den harde klippe, han som i ørkenen ga [dem] manna å ete, en mat som [deres] fedre ikke kjente». — 3 Mos. 23: 40—43; 5 Mos. 8: 15, 16; 16: 16; Neh. 8: 16.

19. Hvorfor ble denne høytiden også kalt «innsamlingens høytid»?

¹⁹ Denne høytiden ble også kalt «innsamlingens høytid», fordi den ble feiret når innsamlingen av landets grøde var avsluttet. Den var en høstfest, og folket kom sammen og takket Jehova for hans godhet og viste sin takknemlighet ved å frambære mange offer. I løpet av sju dager ble det som et spesielt brennoffer frambåret 70 unge okser foruten mange andre offer. — 4 Mos. 29: 12—34.

20. Hvorfor var den årets gledeligste høytid?

²⁰ Innsamlingens høytid begynte allerede fem dager etter soningsdagen, den dagen israelittene seremonielt ble renset og fikk tilgivelse for sine synder. Folket hadde da en følelse av renhet, av at de var godkjent av Jehova som hans folk, og de kunne derfor feire denne siste høytiden med stor glede. Den var årets gledeligste høytid. Hvert sjuende år, når det ikke var noen avling fordi det var sabbatsår, og hvert 50. år, jubelåret, kom hele folket sammen på løvsalenes høytid for å høre loven bli opplest. — 5 Mos. 16: 16; 31: 10—13.

21. Nevn de trekk som senere ble føyd til feiringen av løvsalenes høytid.

²¹ I tidens løp ble det føyd andre trekk til denne høytiden. Jødene begynte å bære palmegreiner som et tegn på glede og seier. Hver morgen fylte en prest et gullkar med vann fra Siloadammen og bar det til templet, hvor det ble blåst i basuner og følgende ord fra Esaias 12: 3 ble lest: «I skal øse vann med glede av frelsens kilder.» Om kvelden var det vanlig å opplyse kvinnenes forgård i templet med store lysestaker av gull. Som avslutning på de tre nasjonale sammenkomstene feiret hele folket en hellig sammenkomst den åttende dag, som ikke hadde de samme trekk som de foregående sju dager. Denne dagen var høydepunktet på deres glederike sammenkomst, en dag til pris og ære for Jehova, deres Gud. Åndelig styrket og oppmuntret reiste alle deretter takknemlige tilbake til sine hjemsteder,

De «andre får»

22. Hvilken forbindelse har Johannes 10: 16 med innsamlingens høytid?

²² Jesus sa: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram.» (Joh. 10: 16) Innsamlingen av disse «andre får» i vår tid er forbilledlig blitt framstilt ved innsamlingens høytid. Siden 1919 har levningen av det åndelige Israel vært travelt opptatt med å forkynne det gode budskap om Guds rike. Som et resultat av dette forkynnelsesarbeid har «en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger» sluttet seg til levningen. (Åpb. 7: 9) De er blitt innhøstet, samlet inn til Jehovas tempelklasse, som er representert ved levningen, for å bli beskyttet under den kommende Harmageddon-krig. Akkurat som Jehova velsignet jødenes innhøsting i gammel tid, har han velsignet levningens innhøsting eller innsamling av de «andre får» i vår tid.

23. a) Hva er det at jødene bodde i løvhytter, et bilde på? b) Hva er ofringen av de 70 oksene et bilde på? c) Hva er det at jødene bar palmegreiner, et bilde på?

²³ Det at jødene bodde i løvhytter under høytiden, er et bilde på hvordan levningen og de «andre får» betrakter denne gamle tingenes ordning som et midlertidig bosted. De ser fram til et varig bosted, henholdsvis i himmelen og på en paradisisk jord. Løvhyttene var spartansk utstyrt. Jehovas vitner i vår tid legger også foruten gudsfrykt nøysomhet for dagen og er tilfredse når de «har føde og klær». (1 Tim. 6: 6—8) De er lykkelige over å kunne ta del i det større innsamlingsarbeid som nå pågår, og hjelpe menneskene til å ta imot Jesus som sin gjenløser. De er klar over at det bare er Jesu offer som virkelig kan sone deres synder. Det at det ble ofret 70 okser i løpet av de sju dager løvsalenes høytid varte, er et symbol på at Jesu offer, både fra et jordisk og et himmelsk synspunkt, er fullstendig og dekker hele menneskeheten, som ble forbilledlig framstilt ved de 70 generasjoner som er nevnt i 1 Mosebok, kapittel 10. Jødene i fortiden bar palmegreiner som et tegn på glede, og det er interessant å legge merke til at det i Åpenbaringen, kapittel 7, vers 9, sies at den store skare står med palmegreiner i sine hender. De har god grunn til å gi uttrykk for glede og med høy røst si: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» — Vers 10.

24. Hva gjorde Jesus i forbindelse med løvsalenes høytid, og hvilken betydning har dette for oss?

²⁴ Under løvsalenes høytid ble folket undervist i loven, og Jesus fulgte også denne skikken. «Da det allerede var midt i høytiden, gikk Jesus opp i templet og lærte.» Levningen i vår tid tar også del i et slikt undervisningsarbeid. Sammen med omkring en million «andre får» som allerede er blitt samlet inn, forkynner den Guds ord og underviser i Guds lov over hele jorden. Denne undervisning peker hen til noe som er mer forfriskende enn vannet fra Siloadammen. Derfor sa Jesus til sine tilhørere i templet den siste eller sjuende dag i høytiden: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.»

25. Hva sa Jesus som kan ha hatt tilknytning til det som ble gjort om kveldene under denne høytiden?

²⁵ Denne undervisning er også mer opplysende enn de fire lysestaker av gull som opplyste kvinnenes forgård i templet om kveldene under høytiden. Det kan være dette Jesus siktet til da han muligens dagen etter løvsalenes høytid i år 32 sa: «Jeg er verdens lys; den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» Den store innsamlingens høytid pågår nå, og tusenvis av «andre får» er allerede blitt ført inn i Jehovas organisasjon, mens tusener ennå vil komme inn i den til ære og pris for Jehova. — Joh. 7: 14—16, 37, 38; 8: 12.

Sammenkomster i vår tid

26. Hvorfor er det nødvendig for de kristne i vår tid å komme sammen til stevner og sammenkomster?

²⁶ Vi har nå fått vite hvordan jødene feiret sine høytider. Under studiet av disse høytidene har du kanskje ønsket at du sammen med din familie kunne ha hatt den glede å være blant dem som dro opp til Jerusalem for å tilbe Jehova, frambære offer og prise ham. Du kan få ditt ønske oppfylt i dag i enda større målestokk, for akkurat som Jehova i fortiden sørget for at hans folk kom sammen for å feire høytider og holde hellige sammenkomster, har han sørget for at hans folk i vår tid gjør det samme. Det er like nødvendig for de kristne i vår tid å komme sammen til glederike og oppbyggende sammenkomster som det var for jødene i fortiden. Beretninger fra vår tid viser at slike sammenkomster er til stort gagn for de kristne.

27. Hvilke foranstaltninger har Jehovas organisasjon truffet for at de kristne kan komme sammen, og hvordan bør en betrakte denne ordningen?

²⁷ Jehovas vitner kommer vanligvis sammen tre ganger om året til område- og seksjonsstevner eller til nasjonale eller internasjonale stevner og samles dessuten til fem ukentlige menighetsmøter. De viser at de verdsetter disse sammenkomstene, ved å være til stede ved dem. I likhet med israelittene er de takknemlige for en slik ordning, og de forstår hvor oppbyggende og oppmuntrende det er å komme sammen på denne måten. De gir akt på Paulus’ formaning om ’ikke å unnlate å komme sammen, men oppmuntre hverandre, og det så meget mer som de ser dagen nærme seg’. — Heb. 10: 25, NW.

28. I hvilken forstand kommer Jehovas tjenere i vår tid ikke «tomhendt» til sine ukentlige møter?

²⁸ Akkurat som israelittene når de var til stede ved Jehovas høytider, ikke skulle vise seg for Jehova tomhendt, gleder Jehovas vitner i vår tid seg over å kunne bidra med noe ved de sammenkomster de er til stede på, enten det er ukentlige møter eller store stevner. De gleder seg, og deres glede kommer til uttrykk ved at de forbereder seg godt til den post de måtte ha på programmet. De forbereder seg også slik at de kan komme med kommentarer på de møtene hvor Bibelen blir studert. De kommer ikke triste og sørgmodige på møtene på grunn av personlige vanskeligheter, men er glade og tilfredse. De gleder seg over å se sine brødre og være sammen med dem og ønsker de fremmede velkommen på møtene. På denne måten følger de i praksis Paulus’ formaning om å oppmuntre hverandre.

29. I hvilken forstand kommer de heller ikke «tomhendt» til større stevner?

²⁹ Ved de større stevner er de glad for å kunne yte sitt bidrag ved å tjene i de forskjellige avdelinger, enten det nå er som ordensvakt, rengjøringsmedhjelper, i forbindelse med selve programmet eller på et hvilket som helst annet sted hvor de kan tjene Jehova ved å gjøre bruk av sine evner og sin dyktighet. Noen åpner sitt hjem for stevnedeltagere. Andre låner bort utstyr. Noen hjelper til med å dekke utgiftene i forbindelse med stevnene ved å gi bidrag av sine private midler. Ved hjelp av Jehovas ånd blir slike stevner vellykte, og de tjener også som et eksempel for utenforstående, for når de ser slike stevner, får de større respekt for Jehova, hans Ord og hans organisasjon.

30. Hvordan ser Jehovas vitner på ordningen med stevner, og hvilken virkning har disse stevnene hatt?

³⁰ Akkurat som israelittene i fortiden forut for sine høytider traff forberedelser og sparte en del av sin avgrøde og sin buskap, treffer Jehovas vitner forberedelser forut for sine stevner ved å spare penger og ordne sin ferie slik at hele familien kan reise til stevnene. Slike stevner har vært til stor oppmuntring for dem som har vært til stede, og de har også resultert i at det er blitt avlagt et stort vitnesbyrd til ære for Jehovas navn. Et eksempel på dette er de stevner som nylig ble holdt i Mellom- og Sør-Amerika, hvor hundrevis av Jehovas vitner fra De forente stater, Canada og andre land var til stede og derved bidro til å knytte et sterkere enhetens bånd mellom sine kristne brødre og øke disse brødrenes kjærlighet til hverandre og deres forståelse av Guds Ord. — 5 Mos. 14: 22—27.