Folkeslag kommer til Jehovas hus for å be

«For mitt hus skal endog kalles et bedehus for alle folkene.» — Es. 56: 7, NW.

 1. Hva skulle templet i Jerusalem ha vært når det gjelder bønn?

NOEN dager før Jesus Kristus ble pelfestet i år 33 e. Kr., sa han at Jehovas kongelige tempel i Jerusalem skulle ha tjent som «et bedehus for alle folk». (Mark. 11: 17) Ja, det forbilledlige templet skulle ha vært et sted hvor både de mange fremmede og israelittene selv kunne nærme seg den høyeste, levende Gud i bønn. Det privilegium å be skulle derfor ikke være begrenset til israelittene, som var bundet til Jehova ved lovpakten, for templet var også en foranstaltning for at de innvigde, midlertidige innbyggerne og de fremmede som besøkte byen, skulle kunne bli hørt av Jehova Gud. Det var derfor helt på sin plass at Jesus anklaget jødene på sin tid for å ha gjort templet til et handelssted. Han anklaget dem med disse ordene: «Men I gjør det [templet] til en røverhule.» (Matt. 21: 13) Ved å gjøre Jehovas forbilledlige tempel urent hadde jødene i virkeligheten søkt å forhindre at de fremmede, innvigde mennesker av folkeslagene fikk henvende seg til Jehova ved hjelp av hans tempel eller «bedehus».

 2. Hvordan gikk det til at Jehova godtok templet og tilkjennega at det skulle være et «bedehus»?

² Tusen år før Jesus levde, ved innvielsen av det hellige tempel i Jerusalem (1027 f. Kr.), ba kong Salomo en spesiell bønn til Jehova Gud. Han ba Jehova om å anerkjenne de bønner som ble bedt i dette nye templet både av israelitter og ikke-israelitter. «Hver gang da noe menneske eller hele ditt folk Israel bærer fram noen bønn eller ydmyk begjæring, . . . så vil du høre det i himmelen . . . Også om en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld — for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utstrakte arm — kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg liksom ditt folk Israel og forstå at det er ditt navn som det nevnes med dette hus som jeg har bygd.» (1 Kong. 8: 38, 39, 41—43) «Da åpenbarte [Jehova] seg for Salomo om natten og sa til ham: Jeg har hørt din bønn og utvalgt dette sted til et offersted for meg. Nå skal mine øyne være opplatt og mine ører merke på den bønn som bes på dette sted.» (2 Krøn. 7: 12, 15) Med disse ordene tilkjennega Jehova at han ville høre de bønner som ble bedt i templet, og templet i Jerusalem ble således kjent som «et bedehus».

Et nytt og varig åndelig tempel

 3. Beskriv det nye, åndelige templet. Hva ble det bygd etter mønster av, og siden når har byggingen pågått?

³ Det viser seg imidlertid at dette «bedehus» i Jerusalem bare var et forbilde på et langt større, nytt og varig åndelig tempel som ble skaffet til veie av Jehova som et middel til å høre bønner. I samsvar med Jesu profeti (Matt. 24: 1, 2) ble Jerusalems siste bokstavelige tempel ødelagt for bestandig av romerne i år 70 e. Kr. Trettisju år før ødeleggelsen av dette templet av massive steiner fant sted, nemlig i år 33, ble byggingen av et nytt og åndelig tempel påbegynt. Selv om visse trekk ved det nye templet svarte til det forbilledlige templet, ble dette nye templet bygd av «levende steiner» med Jesus Kristus som «hjørnestein». (Heb. 9: 8, 9) Apostelen Paulus skriver følgende til de salvede eller kristne på hans tid: «Hvert hus blir jo gjort av noen; men den som har gjort alt, er Gud; og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vitne om det som skulle tales, men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi.» (Heb. 3: 4—6) Peter sier videre: «Kom til ham, den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme.» (1 Pet. 2: 4—6) I Åpenbaringen viser Johannes at tallet på de utvalgte eller «beseglede» som utgjør denne nye tempelorganisasjonen, er 144 000 foruten Jesus Kristus. — Åpb. 7: 4, 15.

Bønner i likhet med røyk av røkelse stiger opp til Jehova

 4. Når og av hvilken grunn ble røkelse brukt i det bokstavelige templet?

⁴ Et trekk ved det forbilledlige tabernaklet og de forbilledlige templene som senere ble bygd, var at prestene henvendte seg til Gud ved hjelp av røkelse. Moseloven krevde at det skulle brennes velluktende røkelse på et røykofferalter i det Hellige i helligdommen to ganger om dagen eller hver gang prestene trådte fram for Jehova. «Og Aron skal brenne velluktende røkelse på det; hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstunder, skal han også brenne den; det skal være et stadig røykoffer for [Jehovas] åsyn hos eders etterkommere.» (2 Mos. 30: 7, 8) Ifølge loven var det bare prestene som skulle frambære denne spirallignende røyken fra den velluktende røkelsen. Den tjente som et bevis for at prestene på en fryktinngytende måte hyllet og lovpriste den levende Gud, den høyeste majestet i universet, når de kom for å tjene ham. (2 Mos. 30: 36, 37) På soningsdagen skulle ypperstepresten frambære en ’sky av røkelse’ for Jehovas forbilledlige trone, nådestolen på vitnesbyrdets ark, før han gikk inn i det Aller-helligste i helligdommen, «for at han ikke skal dø». — 3 Mos. 16: 12, 13.

 5. Hvordan steg bønner opp i likhet med røyk av røkelse, og hvordan var de forberedt?

⁵ Samtidig som prestene frambar den daglige røkelse inne i helligdommen, sto Jehovas andre tilbedere utenfor i templets forgård og ba til Jehova. «Men det skjedde mens han [Sakarias, far til døperen Johannes] gjorde prestetjeneste for Gud, da raden var kommet til hans skifte, at det etter preste-tjenestens sedvane tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og ofre røkelse; og hele folkemengden sto utenfor og ba i røykofferets stund.» (Luk. 1: 8—10) Disse tilbederne i templet må ha unngått å komme med tomme gjentagelser i sine bønner, og deres bønner må derfor ha vært omhyggelig forberedt, akkurat som den brennende røkelsen var blitt omhyggelig tilberedt av kostbare ingredienser. (2 Mos. 30: 34—38) I denne forbindelse er det skrevet: «Måtte min bønn være forberedt som røkelse for deg.» — Sl. 141: 2, NW.

 6, 7. a) Hvordan er røkelse tilknyttet bønn i forbindelse med det åndelige templet? b) Hvem må de som ber i vår tid, la sine bønner stige opp gjennom?

⁶ I Åpenbaringen viser apostelen Johannes at «røkelse» også er tilknyttet bønner i forbindelse med Jehovas nye, åndelige tempel, det Aller-helligste i himmelen: «Og en annen engel kom og sto ved alteret, og han hadde et røkelseskar av gull; og det ble gitt ham meget røkelse, for at han skulle legge den til alle de helliges bønner på gull-alteret foran tronen. Og røyken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud med de helliges bønner.» (Åpb. 8: 3, 4) Ettersom Jesus Kristus er den viktigste av de «levende steiner» i dette nye templet, er han den eneste atkomstvei til Jehova, og alle bønner må nå stige opp gjennom ham. (Joh. 10: 9; 14: 6; 16: 23) Jehova er nå i sitt åndelige tempel, som består av de salvede, og han vil høre og besvare deres bønner som henvender seg til ham på rette måte. Jehovas folks bønner stiger derfor stadig opp til Jehova sammen med ’røyken av røkelsen fra engelens hånd’.

⁷ Paulus viser hvordan en kan henvende seg til Gud på rette måte, og hva det tempel er som Jehova bor i ved sin ånd for å høre sine tilbederes bønner: «Gjennom ham [Jesus Kristus] har vi, begge folk, adgang til Faderen ved én ånd. . . . dere [de salvede] er blitt bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens Kristus Jesus selv er grunnhjørnesteinen. I forening med ham vokser hele bygningen, som er harmonisk sammenføyd, til et hellig tempel for Jehova. I forening med ham blir dere også bygd opp sammen til et sted der Gud kan bo ved ånden.» (Ef. 2: 18, 20—22, NW) En levning av dette nye, åndelige templet virker fremdeles på jorden. Denne salvede levning tjener som en kanal hvorigjennom en «stor skare» av alle folkeslag tjener Jehova Gud «dag og natt i hans tempel».

Esaias forutser en stor strøm av tilbedere

 8. Hva forutså Esaias angående Jehovas åndelige hus i de siste dager?

⁸ Profeten Esaias forutså at det nå i de siste dager for Satans onde menneskeverden skulle komme en stor strøm av tilbedere til Jehovas åndelige hus. Mange av dette husets medlemmer står nå på det himmelske Sions berg. (Åpb. 14: 1) Den salvede levning, som utgjør den synlige del av Jehovas tempel, er således siden året 1919 blitt sett i sin opphøyde stilling, hvor den har Jehovas gunst (Åpb. 11: 12), og den opphøyer tilbedelsen av Jehova Gud og setter den høyt over alle andre ting på jorden. Dette er i samsvar med det som for lang tid siden ble forutsagt: «Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem.» — Es. 2: 2, 3.

 9. a) Hva mer er nødvendig for dem som trer fram for Jehova? b) Hvordan kan en bli skikket til å komme til Jehovas bedehus?

⁹ Alle de tilbederne som er nevnt ovenfor, kommer som innvigde vitner som fullt ut er klar over Jehovas teokratiske krav. De kommer ikke tomhendt, uten gaver, til sin kjærlige Gud. Nei, de frambærer behagelige «lovprisningsoffer» og kunngjør Guds navn offentlig, slik de har lært å gjøre det av Jehovas salvede vitner som fremdeles er på jorden. (Heb. 13: 5, NW) Ja, disse «fremmede» fra folkeslagene har «sluttet seg til Jehova» ved å foreta en innvielse i forening med den salvede levning av det åndelige Israel. (Sak. 8: 23; Gal. 6: 16) Hele denne ’store skare’ av alle folkeslag kommer også for å framsi sine bønner gjennom Jehovas tempelordning. Esaias kom med følgende forutsigelse angående dette: «Og de fremmede som har sluttet seg til Jehova for å tjene ham og for å elske Jehovas navn, for å bli tjenere for ham, . . . også dem vil jeg føre til mitt hellige fjell og få dem til å glede seg i mitt bedehus. . . . deres offer skal bli godtatt på mitt alter. For mitt hus skal endog kalles et bedehus for alle folkene.» (Es. 56: 6, 7, NW) Ja, denne store skare av fremmede tilbedere er i dag blitt innvigde, døpte og ordinerte tjenere for Jehova, og de har således en offisielt anerkjent stilling innfor Guds himmelske trone. (Åpb. 7: 15) I likhet med den salvede levning betrakter disse fremmede, som ikke er tatt inn i den nye pakt, det som et uvurderlig privilegium å bære Jehovas enestående navn som Jehovas vitner. — Jer. 31: 31—34.

Hvem blir bønnhørt?

10. Nevn noen skriftsteder som viser hvem som kan vente å bli bønnhørt.

¹⁰ Jehova Gud er den store «Bønnhører», og han ’forlater overtredelsene’ til dem han utvelger og lar komme nær til seg. (Sl. 65: 3—5) Han hører og besvarer de bønner som blir bedt på rette måte. (Sl. 66: 19; 102: 18; 1 Kong. 18: 37; 2 Krøn. 33: 13; Jer. 29: 12, 13; Dan. 9: 17, 18; Luk. 11: 9, 10; 1 Joh. 5: 14, 15) Jehova hører ikke de ugudelige, men «de rettferdiges bønn hører han». (Ordspr. 15: 8, 29) Jehovas ’ører er vendt til de rettferdiges rop’. (Sl. 34: 16; 145: 18, 19; Es. 58: 8, 9) «Vi vet at Gud hører ikke syndere, men den som er gudfryktig og gjør hans vilje, ham hører han.» (Joh. 9: 31) For at disse menneskene av folkeslagene skal kunne bli hørt av Jehova, må de vende om fra sin tidligere onde handlemåte, bli gudfryktige og søke Jehovas fred. Da begynner Jehova å høre på dem som i sitt hjerte ønsker å innvie seg, og som ’slutter seg til Jehova’. Apostelen Peter bekreftet dette da han skrev: «For Herrens øyne våker over de rettferdige, og hans øre hører deres bønn. Men Herrens åsyn vender seg mot dem som gjør ondt.» — 1 Pet. 3: 12, UO.

11, 12. a) Hvordan går det til at «fremmede» får del i bønnens privilegium? b) Hva blir vist i tilfellet med Kornelius?

¹¹ Når de «fremmede» som ikke er knyttet til Jehovas tempel-ordning for bønn, ber oppriktig til Jehova og henvender seg til ham på rette måte, vil deres bønner bli til en «ihukommelse» for ham. I sin tid sørger Jehova for at de får høre Bibelens budskap av en av hans rettmessig anerkjente tjenere og får anledning til å slutte seg til Jehovas tempel-ordning, slik at alle deres bønner i framtiden vil bli hørt av Gud. Det blir således fra da av mulig for dem å benytte seg av den anerkjente ordning for bønn.

¹² Tenk for eksempel på den italienske høvedsmannen Kornelius. Skjønt han bodde i Cesarea i Palestina, var han tydeligvis ikke en innvigd, omskåret jødisk proselytt. Men han var «en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus», og derfor var det slik at de bønner han ba utenfor Jehovas tempel-ordning, ’steg opp til ihukommelse for Gud’. (Ap. gj. 10: 1—4) I rett tid sørget Jehova ved hjelp av en engel for at Peter, en av de «levende steiner» i det nye, åndelige tempel, forkynte for Kornelius, slik at han og hans hus kunne bli innvigd og døpt. (Ap. gj. 10: 31, 44—48) Fra da av fikk Kornelius «anledning til å vise anger» og slutte seg til Jehovas tempel-ordning, slik at hans bønner stadig kunne bli hørt og besvart. Da Peter senere fortalte om denne hendelsen til dem som utgjorde det styrende organ i Jerusalem, «slo de seg til ro, og de lovpriste Gud og sa: ’Gud har altså også gitt mennesker av folkeslagene anledning til å vise anger som fører til liv.’ — Ap. gj. 11: 18, NW.

13, 14. a) Hvilken andel har englene i innsamlingen av de fremmede tilbedere? b) Nevn et eksempel på dette fra vår tid.

¹³ I vår tid er de usynlige englene travelt opptatt med å merke seg de rettferdig innstilte får-lignende mennesker som oppriktig ber til Gud om hjelp. (Matt. 25: 31—33) I sin tid sørger Jehova for at englene leder Guds synlige tjenere på jorden til slike sannhetssøkende mennesker, slik at de kan få vite hvordan de kan bli rettferdige, og så innvie seg til Gud og opprettholde et lykkelig fellesskap med Jehovas tempel-ordning for hellig tjeneste. Følgende opplevelse og tusenvis av andre opplevelser som Guds tjenere har hatt over hele jorden i vår tid, belyser dette.

¹⁴ En av Jehovas vitners kvinnelige forkynnere i California forteller at hun en søndag bare hadde noen få minutter igjen før hun hadde fullført sitt tre timer lange forkynnelsesprogram. Fordi hun var trett, bestemte hun seg for å dra hjem og heller ta igjen de resterende minuttene en annen gang. Hun kom imidlertid gang på gang til å tenke på et sted i nærheten hvor hun ikke hadde truffet noen hjemme første gang hun var der. Til slutt bestemte hun seg for å gå dit, og det viste seg at husmoren var hjemme. Denne kvinnen viste så stor interesse for Bibelen at hun straks ønsket å ha et bibelstudium i sitt hjem. Ved slutten av dette første hjemmebibelstudiet fortalte hun forkynneren at hun kvelden før hadde bedt til Gud om hjelp til å forstå Bibelen. Hun var nå sikker på at denne bønnen var blitt besvart. I de følgende månedene gikk hun raskt framover i kunnskap om Jehovas hensikter. Etter en tid innvigde hun seg og ble døpt, og hun er nå selv et aktivt vitne for Jehova og er lykkelig over å komme sammen med Jehovas kristne vitners samfunn. I likhet med den innvigde Kornelius nyter hun nå fullt ut det privilegium å kunne vende seg til Jehova i bønn, og hun kan tillitsfullt vente å bli bønnhørt.

Behov for bønn

15, 16. a) Hvorfor vender folk seg til Bibelen for å få råd angående bønn? b) Hvem viste at vi har et stort behov for å be, og om hvilke ting må vi be?

¹⁵ Hvor kan en få bedre veiledning angående bønn enn i Bibelen? Bibelen er den største lærebok i bønn. Den gjengir 159 bønner i de hebraiske skrifter. Tjue av Jesu mesterlige bønner er nedskrevet i de fire evangelier. I tillegg til dette blir bønn omtalt 98 ganger i resten av de kristne greske skrifter. Når vi betrakter Jesu mange bønner, legger vi merke til at han hadde et stort behov for å bevare fellesskapet med sin Far mens han var her på jorden. Det er skrevet: «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frambåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» — Heb. 5: 7.

¹⁶ Vi har også et stadig behov for å be. Jesus, som hadde så stor erfaring, er vår store lærer med hensyn til bønn. I sin mønsterbønn la han vekt på at vi må be om de rette ting, nemlig om at Guds navn må bli helliget, om at Guds rike må komme, om at Guds vilje må skje på jorden, og til sist om de nødvendige ting til livets opphold. (Matt. 6: 9—13) Som vi tidligere har nevnt, er Jesus den eneste atkomstvei en kan benytte seg av når en skal henvende seg til den levende Gud i bønn. Johannes skriver: «Jesus sier til [Tomas]: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» «Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.» — Joh. 14: 6; Joh. 14: 14, NW.

Hva er bønn?

17. Hva er bønn, og hvordan virker denne ordningen?

¹⁷ Bønn er i virkeligheten en enveis forbindelseslinje med den sanne Gud i himmelen. Det er ikke nødvendig med telefonlinjer eller radiobølger for å få forbindelse med Jehova i himmelen. Fra gammel tid og fram til nå har det meddelelsesmiddel som Jehova har skaffet til veie, og som er langt mer effektivt enn både telefon og radio, vært tilgjengelig for menneskene. Dette middel er Guds hellige ånd. Hellig ånd er ikke begrenset av tid eller rom når det gjelder å oppfange budskaper som skal overføres til Jehovas mottageranordning. Denne mottageranordningen blir i Bibelen omtalt som Guds ’hørende ører’. (Sl. 18: 7) Jehova gir ikke et hørbart svar i den andre enden av forbindelseslinjen. Bønn er ikke en samtale med Gud. Nei, Gud svarer ved å gi åndelig ledelse og ved å oppfylle de bønner som er i samsvar med hans vilje.

Hva en kan be om

18. Nevn noen av de ting det er rett å be til Jehova om.

¹⁸ Hva er noen av de ting en sann tilbeder kan tale om når han henvender seg til Jehova i bønn? En kan for det første gi uttrykk for sin hengivenhet for og kjærlighet til Gud. (Sl. 18: 2, 3) En kan også prise Gud for de mange beviser for hans storhet og for hans barmhjertighetsgjerninger. (Ap. gj. 4: 24—30) Den som ber, ønsker kanskje å gi uttrykk for sin verdsettelse av de mange muligheter og privilegier han har fått i forbindelse med tjenesten. (2 Sam. 7: 27) Det er alltid på sin plass å gi uttrykk for sin takknemlighet til Jehova for alle de gode ting en har fått. (Kol. 1: 3) Ettersom vi alle er ufullkomne og stadig gjør feil, er det alltid på sin plass å be Gud om tilgivelse. (Luk. 11: 4) En slik bønn viser at en angrer, slik at en fortsatt kan få nyte godt av Guds barmhjertighet. (Luk. 18: 11—13) En kan også be med tanke på sine brødres velferd og om at de må bli velsignet når de utfører tjenesten for Riket. (1 Tess. 5: 25) Og endelig kan en be om de nødvendige ting til livets opphold. — Sl. 33: 18, 19; Ordspr. 30: 7—9; Matt. 6: 11.

Kroppsstilling under bønn

19. Hva slags kroppsstilling bør en innta når en ber?

¹⁹ Viser Bibelen at det er nødvendig å innta en spesiell kroppsstilling når en ber? Det er vanligvis nødvendig å innta en stilling som gjør det lett å konsentrere seg. Både fra Bibelen og fra vår egen tid har vi eksempler på at Jehovas folk framsier sine bønner mens de bøyer seg, løfter sine øyne mot himmelen eller kneler. (Neh. 8: 6; Joh. 11: 41; Luk. 22: 41; Dan. 6: 11) Uansett hvilken stilling en inntar, bør det være en stilling som gjør en i stand til å skyve alle distraherende tanker fra seg. Hvorfor det? Jo, fordi de tankene som blir uttrykt, bør bli uttrykt på en oppriktig og tydelig måte og i kjærlighet til Gud. De veluttenkte ordene bør være i samsvar med Guds hellige ånd, for Guds ånd kan ikke virke i strid med Jehovas vilje. De budskaper som blir sendt opp, må dessuten være i overensstemmelse med Bibelens sannhet. Når en framsier en bønn på rette måte, er en alltid klar over at «Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet». — Joh. 4: 24.

Bruken av ordet «amen»

20, 21. a) Hvorfor bør en bønn avsluttes med «amen»? b) Hva kan sies om Jehovas vitner med hensyn til bønn?

²⁰ Ens bønn bør ha en rett og passende avslutning. En kristen avslutter ikke bare ved å nevne Jesu navn, men sier også «amen». Amen er et hebraisk ord som egentlig betyr «sannelig». Det er et uttrykk for visshet, «det skje». Ved å bruke ordet «amen» bekrefter en at alt det en har sagt i bønnen, ble sagt i oppriktighet. Når det blir bedt en bønn i menigheten, kan det hende at de som hører bønnen, ønsker å si «amen» høyt. — 1 Kor. 14: 6.

²¹ Jehovas vitner i vår tid er et folk som stadig benytter seg av bønn. De vet at de har behov for å be. De vet hvordan de skal be, og deres bønner bringer gode resultater. Jehovas vitner er knyttet til Jehovas «bedehus». Den neste artikkelen vil redegjøre for noen av de bemerkelsesverdige opplevelser de har hatt i forbindelse med bønn.

[Bilde på side 55]

Salomo ber ved innvielsen av templet