22. del — ’Skje din vilje på jorden’

Kort tid før den engang så mektige babyloniske verdensmakt falt for mederne og perserne, hadde den jødiske landflyktige profet Daniel et syn som viste at det kommende medo-persiske verdensrike i sin tur skulle bli omstyrtet av den greske erobreren Alexander den store og bli etterfulgt av det makedoniske eller greske verdensrike og andre verdensmakter som skulle ha befatning med Jehovas folk, som Daniel tilhørte. I åttende kapitel i Daniels profeti ble Alexander den store billedlig framstilt ved et veldig horn som en geitebukk hadde mellom øynene. Alexanders død ble billedlig vist ved at det store hornet ble brutt av. Men i dets sted vokste det opp fire horn, som var et bilde på de fire hellenistiske riker som oppsto av Alexanders rike. Av et av disse fire hornene skjøt det opp et ’lite horn’, som ble meget mektig på jorden. Den historiske oppfyllelse av Bibelens profeti har vist at dette symbolske ’lille horn’ ikke var det romerske verdensrike som oppslukte de fire hellenistiske riker, men det senere verdensrike som vokste opp fra noe som engang var en del av det romerske verdensrike, nemlig den anglo-amerikanske verdensmakt. Dette verdensrike fikk sin begynnelse i Britannia, hvor romerne hadde et fotfeste helt til 436 e. Kr.

18. Hvordan kom det ’lille horn’ opp av et av de fire horn, og hvordan vokste det seg stort mot sør og øst og mot det «fagre land»?

¹⁸ Det var i det syttende århundre, i dronning Elisabeth I’s tid, at Britannia begynte å svinge seg opp til å bli en verdensmakt, og den britiske flåte var det middel som først og fremst bidro til å øke landets kolonivelde og utvide dets stilling som et verdensrike. I 1815 hadde den nederlandske, den spanske og den franske flåte, som alle konkurrerte med den britiske flåte om herredømmet på havet, praktisk talt sluttet å eksistere; og fram til den første verdenskrig i 1914 var den britiske flåte faktisk «verdens sjøpoliti; . . . denne flåten har vært det viktigste middel til å bygge opp og holde sammen det største verdensrike som verden noensinne har sett».a Ved slutten av den annen verdenskrig hadde Storbritannias krigs allierte, Amerikas forente stater, som hadde utviklet seg fra de opprinnelige 13 britiske koloniene, den største flåte i verden. Av det ovenstående kan vi se hvordan den sjuende verdensmakt, eller den anglo-amerikanske verdensmakt, kom opp som det ’lille horn’ fra et av de fire horn som det symbolske «store horn», Alexander den store, ble delt opp i. Historien bekrefter at denne verdensmakten, Storbritannia og De forente stater som nære allierte som var knyttet sammen med sterke bånd, ble overmåte stor mot sør og øst og mot det «fagre land».

19. Hva menes det i profetien med uttrykket «det fagre land»?

¹⁹ Det «fagre land» er et bibelsk uttrykk som betyr profeten Daniels land. (Dan. 11: 16, 41) Jehova omtaler det selv som det «land som jeg hadde utsøkt for dem, et land som flyter med melk og honning, det fagreste av alle land». (Esek. 20: 6, 15) Det er nok så at britiske styrker var opptatt med en militær kampanje i Palestina mot Tyrkia under den første verdenskrig, og den 9. desember 1917 inntok den britiske general Allenby Jerusalem. Etter krigen lot det nyopprettede Folkeforbundet Storbritannia få mandat over Palestina, og denne ordningen skulle fortsette til 14. mai 1948. Men etter som dette er en profeti med mange symbolske uttalelser, er det heller slik at det «fagre land» symboliserer den tilstand Jehovas folk i hans nye pakt, hans trofaste vitner, er i på jorden i løpet av den tiden den sjuende verdensmakt er til. De er Jehovas «hellige» på jorden, og apostelen Paulus sier til dem: «Han reiste oss opp sammen og satte oss sammen i de himmelske steder i forening med Kristus Jesus.» — Ef. 2: 6, NW.

20. Hvordan kunne det anglo-amerikanske ’lille horn’ i betraktning av dette nå noen av hæren og av stjernene for å kaste dem ned?

²⁰ Ut fra dette synspunkt kan vi forstå hvordan det anglo-amerikanske ’lille horn’ vokste seg stort «like opp til himmelens hær og kastet noen av hæren — av stjernene til jorden og trådte dem ned». Engelen Gabriel gir også denne forklaring: «Han skal ødelegge mektige fyrster og de helliges folk.» (Dan. 8: 10, 24) Når den sjuende verdensmakt kunne nå «himmelens hær» og «stjernene», var det bare fordi de er Jehovas hellige som er på jorden, men som har et himmelsk kall og en himmelsk oppstandelse i vente, forat de skal regjere sammen med Jehovas salvede konge på hans himmelske trone. Over Jehovas innvigde folks menighet, som følger i Jesu Kristi fotspor, er det satt tilsynsmenn som lignes med «stjerner» som den herliggjorte Jesus holder i sin høyre hånd. (Åpb. 1: 16, 20) Denne symbolske «himmelens hær» og dens «stjerner» skinner med det himmelske lys som består i det gode budskap om Guds rike, som det blir bedt om med ordene: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 10.

21. Når kastet den sjuende verdensmakt dem til jorden og trådte dem ned, og hvor nær var de ved å bli ødelagt?

²¹ Disse som utgjør «de helliges folk», forsøkte den sjuende verdensmakt å ødelegge, men det lyktes bare delvis for den, da den under den første verdenskrig kastet dem til jorden og trådte dem ned i Amerika og i forskjellige britiske besittelser i «en tid, to tider og en halv tid». (Dan. 7: 25, RS)b På den tiden brant det himmelske lys på jorden bare ganske svakt.

Jehovas helligdoms bolig omstyrtes

22. Hvordan var det symbolske ’lille horn’ i stand til å opphøye seg «like til hærens fyrste»?

²² Til dem som for lenge siden gjenoppbygde Jehovas helligdom i Jerusalem etterat Juda land hadde ligget øde i 70 år, sa profeten Sakarias: «For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: . . . for den som rører ved eder, rører ved hans øyesten.» (Sak. 2: 12) Ved at den sjuende verdensmakt angrep hans innvigde «hær», hans helligdomsklasse på jorden, angrep den derfor i virkeligheten hærskarenes Jehova. Det symbolske ’lille horn’ hevet seg virkelig «like til hærens fyrste . . .; det tok fra ham det stadige offer, og hans helligdoms bolig ble omstyrtet». (Dan. 8: 11) Jehova Gud er «fyrste» eller teokratisk leder for sin hær av hellige, og de utgjør «hans helligdom» hvor han bor ved sin hellige ånd. (Ef. 2: 21, 22) Det symbolske ’lille horn’ eller den sjuende verdensmakt opphøyde seg og ville være større enn Guds rike. Den nektet å gi avkall på sitt verdensomfattende herredømme på jorden og overgi det til Guds rike som var blitt opprettet i himmelen ved avslutningen på de «fastsatte tider for folkeslagene» i 1914. Den viste forakt for det gode budskap om Guds rike som hans helligdomsklasse, hans innvigde hellige, forsøkte å forkynne overalt i det landområde som ble behersket av den sjuende verdensmakt, det vil si det britiske verdensrike og De forente stater.

23. Hvordan og når tok det symbolske ’lille horn’ fra ham det «stadige offer»?

²³ Dette budskap om Riket steg daglig opp til Jehova Gud som en lovprisning av ham, lik et offer som daglig eller stadig ble frambåret til «hærens fyrste», ved at hans hellige folk anstrengte seg over hele jorden for å forkynne budskapet. Dette folket beflittet seg samvittighetsfullt på å adlyde følgende påbud til Jesu etterfølgere: «La oss ved ham alltid ofre et lovprisningsoffer til Gud, det vil si, frukt av lepper som kunngjør hans navn offentlig. Dessuten, glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for slike offer har Gud behag i.» (Heb. 13: 15, 16) De som frambar slike lovprisningsoffer, lot sitt mål i livet være i harmoni med apostelen Peters ord: «Bli også I oppbygd som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.» (1 Pet. 2: 5) Det symbolske ’lille horn’, en «konge med frekt åsyn og kyndig i onde råd», ønsket ikke å bli overskygget av Guds rike eller at får-lignende mennesker skulle vende seg til Guds rike for å vinne frelse. Det gremmet seg på grunn av dette «lovprisningsoffer», disse «åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus», og som daglig og stadig ble frambåret slik at de kunne stige opp til Gud. Angivelig av patriotiske grunner, og tilskyndet til det av kristenhetens presteskap, tok den sjuende verdensmakt «fra ham det stadige offer» i løpet av «en tid, to tider og en halv tid».

24. Hvordan ble altså «hans helligdoms bolig omstyrtet, men hvorfor ble ikke helligdomsklassen ødelagt da?

²⁴ På denne måten skjedde det at den bolig der ofrene ble frambåret, eller selve grunnvollen som «hans helligdom» hvilte på som et åndelig hus for frambæring av lovprisningsoffer og for tilbedelse av ham, «ble omstyrtet». Omstyrtingen av denne grunnvoll eller «bolig» betydde ikke at den symbolske «helligdom» selv ble ødelagt, men det kunne ha ført til at levningen av helligdomsklassen var blitt ødelagt. Esaias 12: 1 forteller profetisk om at Gud var vred på sitt innvigde folk, sin nasjon av åndelige israelitter, fordi de ga etter for frykt for den sjuende verdensmakt og praktisk talt sluttet å frambære lovprisningsoffer og kunngjøre hans navn offentlig. I sin barmhjertighet avkortet han den trengsel som han hadde begynt å sende over Satan Djevelens organisasjon. Hvorfor det? Jo, forat de som utgjorde den utvalgte helligdomsklasse, som var nedtrådt, ikke skulle bli ødelagt sammen med den sjuende verdensmakt, men bli frelst mens de fremdeles var i kjødet. — Matt. 24: 21, 22.

25. Hvori besto den «overtredelse» som helligdomsklassen var skyldig i, og som førte til at det ble gitt i fiendens vold, og hvorfor var det således «ikke ved hans egen kraft» at det ’lille horn’ tok dem til fange?

²⁵ Det at medlemmene av helligdomsklassen en tid unnlot å adlyde Gud og frambære det «stadige offer» i åndelig forstand, var en overtredelse fra deres side. Derfor fikk det undertrykkende symbolske ’lille horn’ makten over dem ved Jehovas tillatelse og som et uttrykk for hans vrede mot dem. Selv om det ’lille horns’ militære og kommersielle makt var stor, var det derfor likevel «ikke ved hans egen kraft» at denne «konge med frekt åsyn» trådte hæren, Jehovas hellige folk, under sine føtter. «Og sammen med det stadige offer ble hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld [hæren ble overgitt til det sammen med det stadige brennoffer på grunn av overtredelse, JP]; og hornet kastet sannheten til jorden, og det hadde framgang med alt det foretok seg.» (Dan. 8: 12, 24c) I denne tiden da helligdomsklassen forsømte de åndelige ting, kom den i fangenskap hos de verdslige makter, akkurat som Daniel og resten av Jehovas folk på Daniels tid kom i fangenskap i Babylon og deres hjemland og helligdom lå øde i 70 år.

26. Hvordan kastet det ’lille horn’ sannheten og trofastheten til jorden, og hvordan hadde det likevel framgang?

²⁶ Den sjuende verdensmakt, det vil si den anglo-amerikanske verdensmakt, brydde seg ikke noe om sannheten i budskapet om Guds rike og heller ikke om Guds folks trofasthet og ulastelighet. Den kastet sannheten og trofastheten til jorden. Jehova iverksatte ikke straks sin dom imot den sjuende verdensmakt fordi den gjorde dette. Hvorfor ikke? Han unnlot å gjøre det forat han ikke samtidig skulle fullbyrde en ødeleggende dom over sitt eget innvigde folk, «de helliges folk». Den sjuende verdensmakt hadde derfor framgang med det den foretok seg, og den gikk seirende ut av den første verdenskrig etter å ha tilføyd sin mektige fiende, det tyske keiserrike, et knusende nederlag.

27. Ved å stille opp hvilket avgudsbilde opphøyde det ’lille horn’ seg enda mer imot «hærens fyrste» i løpet av den våpenhvilen som begynte den 11. november 1918?

²⁷ I løpet av den våpenhvilen som etterfulgte krigen, og som trådte i kraft den 11. november 1918, opphøyde denne verdensmakt seg enda mer overfor Jehova, «hærens fyrste». Den anglo-amerikanske verdensmakt forkastet det budskap som helligdomsklassen hadde forsøkt å kunngjøre for alle nasjoner, og foreslo i stedet at det skulle opprettes et moderne avgudsbilde for hele verden, nemlig Folkeforbundet. Den britiske statsminister under krigen, Lloyd George, hadde gått med tanker om en slik internasjonal allianse mellom nasjonene;d og den amerikanske president under krigen, T. Woodrow Wilson, tok med et slikt forslag i sine «fjorten punkter» som han la fram med tanke på en fredsavtale. Til tross for at han var president, dristet han seg til å være personlig til stede ved fredskonferansen i Paris for å fremme sine «punkter», deriblant også forslaget om en internasjonal overenskomst, nemlig Folkeforbundet.

28. Hvilken profeti i Åpenbaringen oppfylte således den anglo-amerikanske verdensmakt, og hva var dette politiske avgudsbilde i Guds øyne?

²⁸ Den anglo-amerikanske verdensmakt oppfylte således profetien angående det «villdyr» som «hadde to horn liksom et lam», men som «begynte å snakke som en drage» ved at det oppfordret jordens innbyggere til å gjøre et «bilde til . . . villdyret». Den angloamerikanske verdensmakt ga «ånde til villdyrets bilde», slik at det kunne tale med en viss myndighet og vinne tilbedelse fra dem som var imot Guds opprettede rike, og som foretrakk «villdyret», Satans synlige, verdensomfattende regjeringssystem. (Åpb. 13: 11—15, NW) Det symbolske «bilde til . . . villdyret», nemlig Folkeforbundet, var en vederstyggelighet, en avskyelig ting, i Jehova Guds øyne, likså avskyelig som den seksti alen høye og seks alen brede billedstøtten av gull som Nebukadnesar, Babylons konge, stilte opp forat den skulle tilbes av folk fra alle landskaper i hans rike, innbefattet Daniels kamerater Sadrak, Mesak og Abed-Nego. (Dan. 3: 1—15) Jehovas vitner forsto at Folkeforbundet var like avskyelig i hans øyne som et avgudsbilde.

«Den avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse»

29. Når trådte Folkeforbundets pakt i kraft, og når begynte det å funksjonere, men hva førte kristenheten an i?

²⁹ Fredskonferansen ble åpnet i Paris den 18. januar 1919, og De forente staters president, Wilson, var til stede. Den fredstraktat som konferansen resulterte i, innbefattet Folkeforbundets pakt, ble undertegnet i Versailles den 28. juni 1919. Den 13. oktober samme år var den blitt ratifisert av tre store allierte makter, og den trådte i kraft sammen med sin pakt om Folkeforbundet. De forente staters senat nektet å støtte opp om president Wilson og ratifisere denne traktaten. Senatet mente at De forente staters nasjonale suverenitet ikke ble tilstrekkelig beskyttet i Folkeforbundets pakt. Senere sluttet De forente stater en separatfred med Tyskland. Folkeforbundet, som var det symbolske «villdyrets bilde», begynte egentlig å funksjonere den 10. januar 1920 i London. Men før dette fant sted, førte den religiøse kristenhet an i å dyrke det symbolske «bilde» som en gud.

30. Hva erklærte Kristi kirkers fellesråd i Amerika seg villig til, og hvordan tilskrev dette rådet det foreslåtte folkeforbund rollen som Messias?

³⁰ Kristi kirkers fellesråd i Amerika erklærte seg straks villig til å utføre en prestetjeneste foran dette «bilde». Før fredskonferansen ble holdt, og mens president Wilson enda bare hadde anbefalt opprettelsen av Folkeforbundet, uttalte Kristi kirkers fellesråd i Amerika seg om det med begeistring og tilskrev det rollen, som Kristus, Messias. Styret for dette fellesrådet kom sammen i Atlantic City i New Jersey, og den 12. desember 1918 besluttet det å støtte president Wilsons plan om et folkeforbund. Det vedtok en erklæring som blant annet inneholdt følgende uttalelser:

Krigens krise er forbi, men en verdenskrise er over oss

. . . «Skal vi falle tilbake,» spurte Lloyd George, «til den gamle rivalisering, fiendtlighet og kapprustning nasjonene imellom, eller skal vi etterligne Fredsfyrstens styre på jorden?»

Tiden er kommet da verden skal organiseres for sannhet, rett, rettferdighet og menneskelighet. Med dette for øye vil vi som kristne tilskynde til at det blir opprettet et forbund av frie nasjoner på den kommende fredskonferanse. Et slikt forbund er ikke bare et middel til å få fred, det er snarere det politiske uttrykk for Guds rike på jorden.

. . . De døde helter vil ha dødd forgjeves om det ikke ut av seieren kommer en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

Kirken har meget å gi og meget å vinne. Den kan gi en verdifull støtte ved å tilføre det nye internasjonale organ noe av Guds rikes profetiske herlighet. Hva er Guds rike hvis det ikke er Guds viljes seier i menneskenes anliggender, «rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd»? Og hva er denne visjon av et verdensforbund hvor menneskene er organisert på grunnlag av rettferdighet og redelighet for å bevare freden på en effektiv og upartisk måte, hvis den ikke er en visjon av Guds rike?

Kirken kan gi en godviljens ånd, uten hvilken intet folkeforbund vil kunne bestå. . . .

Folkeforbundet er rotfestet i evangeliet. I likhet med evangeliet er dets formål «Fred på jorden, god vilje blant menneskene». I likhet med evangeliet henvender det seg til alle.

La oss bønnfalle vår himmelske Far, den allmektige Gud, om at nasjonenes fredsdelegerte må bli ledet av Guds Ånd, og opplyst av Guds visdom, slik at de kan innlemme Hans rettferdige, kjærlige og hellige vilje i den nye strukturen for verdens liv. . . .

31. Hva gjorde fellesrådets styre for å få lagt fram de ovennevnte dokumenter, og hva sendte det til president Wilson?

³¹ Styret for kirkenes fellesråd vedtok også resolusjoner som støttet forslaget. En av disse resolusjonene anbefalte at det ble utnevnt en «passende spesiell kommisjon som så langt det er mulig representerer de protestantiske kirker i Amerika, og som har til oppgave å framlegge de ovennevnte dokumenter for de allierte nasjoners og deres forbundsfellers fredskonferanse». Etterat erklæringen og resolusjonene var blitt vedtatt, fulgte styret et forslag som ble lagt fram, og sendte et telegram til president Wilson i Paris for å underrette ham om hva det hadde gjort. Senere ble det sendt et brev, datert den 18. desember 1918, til president Wilson, og vedlagt fulgte en avskrift av telegrammet, erklæringen og den støttende resolusjon. Det fortalte også om utnevnelsen av den spesielle kommisjonen som skulle framlegge erklæringen offisielt for fredskonferansen, som snart skulle åpnes.e

(Fortsettes)

[Fotnoter]