En teokratisk organisasjon som vi må gå framover med nå

 1. a) Hva var de 12 apostler ifølge Salme 68: 19? b) Hva tjente de som gruppe betraktet, og hva var de derfor bemyndiget til å gjøre?

DISSE «Lammets tolv apostler» var gaver som ble gitt til menigheten av den store Teokrat, Jehova, gjennom Jesus Kristus. I en av sine salmer (68: 19) hadde David forutsagt at det skulle bli gitt slike gaver, og apostelen Paulus knytter denne salmen sammen med dens oppfyllelse og sier: «Derfor sier han [i Salme 68: 19]: ’Da han steg opp i det høye, bortførte han fanger; han ga gaver i form av mennesker.’ . . . Og han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere, med tanke på å gjøre de hellige skikket til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme.» (Ef. 4: 8—12, NW) Til å begynne med tjente disse 12 apostlene i kraft av sin stilling som et styrende organ for hele menigheten av troende. De utnevnte derfor kvalifiserte menn i menighetene for at disse skulle hjelpe dem i mindre viktige saker. Et eksempel på dette var det som ble gjort i Jerusalem da menigheten hadde økt til 5000 medlemmer og det oppsto noen vanskeligheter. Det som skjedde, var følgende:

 2. Hvordan løste apostlene problemet i forbindelse med utdeling av mat, og hva skjedde derfor med Guds ord?

² «Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene; utse derfor iblant eder, brødre, sju menn som har godt vitnesbyrd, fulle av Ånd og visdom! dem vil vi innsette til å røkte dette verv; vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste. Dette ord syntes hele skaren godt om, og de valgte . . .; dem stilte de fram for apostlene, og disse ba og la sine hender på dem. Og Guds ord hadde framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt.» — Ap. gj. 6: 1—7.

 3. a) Hvorfor var utnevnelsen av de sju assistenter teokratisk? b) Ble det lagt flere medlemmer til det styrende organ, og hva viser beretningen om avgjørelsen angående spørsmålet om omskjærelse?

³ Utnevnelsen av disse sju assistenter, som ble foretatt av det apostoliske styrende organ, som viste at de godkjente dem som assistenter, ved å legge sine hender på dem, var teokratisk, ikke kongregasjonalistisk eller demokratisk. Senere ble «eldste» (presbytere) teokratisk utnevnt og gjort til medlemmer av det styrende organ i Jerusalem. Omkring år 49 e. Kr., da Paulus og Barnabas kom til Jerusalem og la fram det spørsmål som var blitt reist angående omskjærelsen av ikke-jødiske troende, besto det styrende organ, som behandlet saken, av «apostlene og de eldste», og de avgjorde den under ledelse av Guds hellige ånd. — Ap. gj. 15: 1—29; 16: 4.

4, 5. a) Hva er det som viser hvorvidt menigheten i det første århundre var et lovformelig selskap som måtte rette seg etter en verdslig myndighet? b) Hva var hele menigheten, og hvordan viser ordene i Esaias 43: 10 dette?

⁴ Denne menigheten i det første århundre var ikke et lovformelig selskap som var innregistrert av de jødiske myndigheter i Jerusalem eller av det romerske senat, og som hadde embetsmenn som ble utnevnt i samsvar med keiserens forskrifter. Nei, den var en teokratisk organisasjon med tilsynsmenn og assistenter som var teokratisk utnevnt av det styrende organ og Jesus Kristus, «menighetens hode». De «gaver i form av mennesker» som den hadde fått, hadde den ikke fått av den romerske keiser, men av den store Teokrat, Jehova Gud, gjennom Jesus Kristus! Hva var hensikten med disse gavene? De ble gitt «med tanke på å gjøre de hellige skikket til tjenestegjerning». (Ef. 4: 11, 12, NW) Hele menigheten var en tjenerskare hvor alle medlemmene utførte en hellig tjeneste for den store Teokrat, Jehova. De var en kollektiv «tjener» for den guddommelige Hersker, hvis vitner de var. De bar vitnesbyrd om at han hadde sendt den lovte Messias i og med at han hadde sendt sin Sønn, Jesus Kristus. Følgende ord fikk sin anvendelse på disse åndelige israelitter:

⁵ «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.» — Es. 43: 10.

 6. Hvem er da den «husholder» og «tjener» som Jesus nevner i Lukas 12: 42—44?

⁶ Alle vitnene utgjør derfor en «tjener», som Jehova kaller «min tjener, som jeg har utvalgt». Det var denne kollektive «tjener» Jesus Kristus hadde i tankene da han snakket om sin bortgang og sin gjenkomst. Han sa: «Hvem er da den tro og kloke husholder, som hans husbond vil sette over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig [lykkelig, NW] er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.» — Luk. 12: 42—44.

 7. Hvordan omtalte Jesus den samme klassen i sin profeti om avslutningen på denne tingenes ordning?

⁷ Legg merke til at Jesus også kaller denne «husholder» en «tjener» for sin herre. I sin profeti om avslutningen på tingenes ordning snakker Jesus om den samme «tjener»-klasse, idet han sier: «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig [lykkelig, NW] er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer.» — Matt. 24: 45—47.

 8. Når og hvordan utnevnte Jesus denne «husholder» eller «tjener»-klasse, og hva begynte den å gjøre?

⁸ Før Herren Jesus Kristus forlot jorden og for opp til himmelen, samlet han sine trofaste disipler, deriblant sine lojale apostler. På pinsedagen, etter at Jesus hadde vendt tilbake til sin himmelske Far, mottok han den hellige ånd og utgjøt den over sine disipler, som var samlet i Jerusalem, og derved utnevnte han denne «tjener»-klassen, denne «husholder»-klassen, og satte den til å gi hans «tjenestefolk» deres «mat i rette tid». Dette begynte denne «tjener»klassen å gjøre.

Inspeksjon, utnevnelse og «gaver i form av mennesker»

 9. Når foretok Herren Jesus Kristus en inspeksjon av «tjener»-klassen, og hva fant han?

⁹ I 1914 e. Kr., da «hedningenes tid» endte, ble Herren Jesus Kristus innsatt på tronen i det himmelske, messianske rike. Deretter foretok han en inspeksjon av «tjener»- eller «husholder»-klassen på jorden. (Matt. 25: 14—30; Luk. 19: 11—27) Han fant da innvigde, døpte, salvede disipler på jorden som bestrebet seg på å tjene Jehovas messianske rikes interesser, trass i den første verdenskrig, forfølgelse og andre vanskeligheter. De bestrebet seg på å gi de trofaste «tjenestefolk» til den nå regjerende Herre og Husbond, Jesus Kristus, åndelig mat.

10. Hva utnevnte han denne trofaste «tjener»-klassen til i 1919, og hvilket navn antok de som utgjorde den, i 1931?

¹⁰ Kjensgjerningene viser at han gjenopplivet disse hardt rammede disipler i 1919 og samlet dem, slik at de utgjorde en forent gruppe. Deretter utnevnte han dem til sin «tjener»-klasse og satte dem «over alt det han eier», det vil si, over alle sine kongelige interesser på jorden. (Åpb. 11: 7—12) Det var denne aktive gruppen av innvigde, salvede kristne som sommeren 1931 antok navnet Jehovas vitner for å skille seg ut fra kristenhetens sekter. — Es. 43: 10—12; 44: 8.

11. Hva kan sies angående et styrende organ for denne «tro og kloke tjener»-klasse?

¹¹ Denne «tro og kloke tjener»-klasse har i dag et synlig, styrende organ, akkurat som den samme klassen i det første århundre hadde et styrende organ fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr.

12, 13. a) Hvilke åndelige tjenester, som ble utført av de ’gaver som ble gitt i form av mennesker’, utførte de 12 apostler etter at ånden var blitt utgytt? b) Hvilken beretning viser at de var evangelister?

¹² Som vi allerede har sett, fikk den «tro og kloke tjener»-klasse den gang gaver i form av mennesker. De ble gitt av Jehova Gud gjennom Jesus Kristus. Ifølge Efeserne 4: 7—11 (NW) var ikke alle disse gavene apostler. Noen var profeter, andre var evangelister, andre igjen hyrder (pastorer) og atter andre lærere. Apostlene var naturligvis også profeter, evangelister, hyrder og lærere. Som en oppfyllelse av Joel 3: 1, 2 profeterte de 12 apostlene på pinsedagen under den utgytte hellige ånds innflytelse. (Ap. gj. 2: 16—18, 21) De virket også som evangelister ved at de forkynte det gode budskap, for hva gjorde de 12 apostlene etter at de var blitt arrestert, kastet i fengsel, stilt for retten, hudstrøket og løslatt? Apostlenes gjerninger 5: 42 sier:

¹³ «De holdt ikke opp med å lære hver dag i templet og hjemme [fra hus til hus, NW] og å forkynne evangeliet [gresk: evangelízein] om Kristus Jesus.»

14. Hvilken forpliktelse hvilte på de 12 apostler, ettersom menigheten ble kalt «Guds hjord», og oppfylte de denne forpliktelsen?

¹⁴ Denne beretningen viser at de var ikke bare evangelister, men også lærere. Var disse apostlene også hyrder eller pastorer? Ja. Husk at den oppstandne Jesus sa til Peter ved Gennesaret-sjøen at han skulle vise sin kjærlighet og hengivenhet ved å adlyde påbudet: «Fø mine lam! . . . Vokt mine får! . . . Fø mine får!» (Joh. 21: 15—17) Alle de andre apostlene ble også åndelige hyrder i menigheten og handlet som hyrder. Den kjensgjerning at menigheten blir kalt «Guds hjord», forpliktet apostlene til å være hyrder for denne hjorden.

15. Var det bare apostlene som tjente som profeter? Begrunn svaret

¹⁵ Selv om de 12 apostlene og apostelen Paulus var i stand til å tjene og også tjente som profeter, evangelister, hyrder og lærere, var det ikke bare de som utførte disse former for kristen tjeneste. Det var andre innvigde, døpte menn som var spesielt dyktige i disse forskjellige former for tjeneste. (1 Kor. 12: 4, 5) Da apostelen Paulus for eksempel døpte omkring 12 menn i Efesos i «den Herre Jesu navn» og la hendene på dem, «kom den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord». (Ap. gj. 19: 1—7) Ved den hellige ånd fikk mange andre innvigde, døpte kristne på apostlenes tid den mirakuløse gaven å profetere. (1 Kor. 12: 7—10, 27—29; 14: 29—32; Ap. gj. 13: 1; 21: 10) Det var derfor ikke bare apostlene som profeterte.

16. Hvordan viste Paulus i Milet at det var flere enn apostlene som skulle tjene som åndelige hyrder?

¹⁶ Hva med den gaven som ble gitt i form av åndelige «hyrder»? Det finnes historiske beviser for at de heller ikke manglet. Omkring år 56 e. Kr., da Paulus, «hedningenes apostel», var på vei til Jerusalem, stoppet han i havnebyen Milet og sendte bud etter de offisielt utnevnte eldste i den nærliggende menigheten i Efesos og ba dem om å komme før skipet seilte videre. I sine avskjedsord minnet Paulus disse eldste eller presbytere om den åndelige gjerning som de var utnevnt til å utføre, og sa: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd sette eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [med blodet til sin egen Sønn, NW]! Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden.» (Ap. gj. 20: 28, 29) Disse eldste var således både tilsynsmenn og åndelige hyrder.

17. Hvem er de stjerne-lignende «engler» som er omtalt i Åpenbaringen 1:20; 2: 1, et bilde på, og hvilket ansvar hadde de derfor?

¹⁷ Det var uten tvil hele «gruppen av eldste» og ikke bare en enkelt eldste, presbyter, tilsynsmann eller hyrde som den herliggjorte Herre, Jesus Kristus, kalte «engelen», og som var symbolisert ved en stjerne. Omkring år 96 e. Kr. sa han således til den gamle apostelen Johannes på øya Patmos: «Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, han som går midt imellom de sju gull-lysestaker.» (Åpb. 2: 1; 1: 20) «Gruppen av eldste» (eller presbyteriet) i Efesos skulle som en stjerne kaste himmelsk, åndelig lys over den menighet som den hellige ånd hadde satt dem til hyrder i. Ved hjelp av dette lys kunne disse åndelige hyrder lede menigheten på rette måte. — 1 Tim. 4: 14, fotnoten i NW, 1971-utgaven.

18. Hvordan viser 1 Peter 5: 1—4 at Peter var klar over at den gaven som ble gitt i form av hyrder, innbefattet flere enn apostlene?

¹⁸ Omkring årene 62—64 e. Kr. skrev apostelen Peter også angående de gaver i form av hyrder som ble gitt til menigheten i det første århundre. Peter regnet seg selv med som en av de «eldste» for menighetene i Lilleasia og skrev: «De eldste blant eder formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos eder, . . . således at I blir mønster for hjorden; og når overhyrden åpenbares, skal I få ærens uvisnelige krans.» (1 Pet. 5: 1—4) Peter var således klar over at gaven i form av hyrder innbefattet flere enn apostlene.

19. Hvem var de «lærere» som var innbefattet i de ’gaver som ble gitt i form av mennesker’, slik Paulus viser i Titus 1: 5—9?

¹⁹ «Lærere» ble også gitt som «gaver i form av mennesker». Disse lærere er ikke foreldre som underviser sine barn ved et familiestudium, eller vanlige medlemmer av menigheten som underviser interesserte mennesker i deres hjem i Bibelens sannheter, men menn som er spesielt dyktige til å undervise, og som derfor blir utnevnt til å være lærere i menigheten ved dens regelmessige bibelstudier. Etter at apostelen Paulus var blitt løslatt fra sitt første fangenskap i Roma, skrev han et brev til Titus, som han hadde latt bli igjen på Kreta for at han skulle utnevne eldste i menighetene i by etter by. Da Paulus viste hvilke kvalifikasjoner slike eldste, som også skulle være tilsynsmenn, måtte ha, skrev han: «En tilsynsmann skal være . . . en som holder fast ved det troverdige ord etter læren, [hva hans lærekunst angår, NW] for at han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot.» — Tit. 1: 5—9.

20. Hvordan viste Paulus at de offisielt utnevnte «eldste» i menighetene er «gaver» i form av «lærere»?

²⁰ Apostelen Paulus skrev omtrent samtidig til Timoteus, som var blitt bemyndiget til å foreta utnevnelser. Da Paulus fortalte på hvilket grunnlag tilsynsmennene skulle utnevnes i de forskjellige menighetene, nevnte han 16 kvalifikasjoner. Blant disse merker vi oss det sjuende krav som var at de skulle være ’dugelige til å lære andre’. (1 Tim. 3: 1—7) Ettersom en tilsynsmann måtte være noe mer enn «en nyomvendt», måtte han være en offisielt utnevnt «eldste». Apostelen Paulus viser ved det han videre sier til Timoteus, at de ikke-apostoliske «eldste» hørte med til de «gaver» som ble gitt i form av lærere. Han skriver: «De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider i tale og lære.» (1 Tim. 5: 17) Jehovas vitner forsøker derfor å ordne det slik at offisielt utnevnte «eldste» leder de bibelstudier som blir holdt midt i uken på forskjellige steder til gagn for de medlemmer av menigheten som bor i nærheten. Det er bare hvis det ikke finnes et tilstrekkelig antall eldste som kan ta seg av slike ukentlige bibelstudier, at «assisterende tjenere» blir brukt til å lede disse lokale bibelstudier. — 1 Tim. 3: 8, 9, 12, 13. NW.

Evangelisering

21, 22. a) Hvem nevnte Paulus som den tredje gruppen blant de ’gaver som ble gitt i form av mennesker’, og utnevnte Jesus bare apostlene til å tjene som sådanne? b ) Hvilken mann ble spesielt kalt en evangelist, og i hvilken utstrekning tjente han som sådan?

²¹ Som den tredje gruppen av de «gaver i form av mennesker» som ble gitt, nevner apostelen Paulus «evangelister». (Ef. 4: 8, 11, NW) Da Herren Jesus Kristus var på jorden, sendte han ut flere enn bare de 12 apostler for å evangelisere eller forkynne evangeliet. (Luk. 9: 1—6; 10: 1—11) Da han fór opp til himmelen og deretter utgjøt den hellige ånd over disiplene på pinsedagen, ga han flere enn de 12 apostler i oppdrag å være evangelister.

²² Filip fra Cesarea, som apostlene utnevnte sammen med seks andre til å ta seg av utdelingen av mat til trengende disipler i Jerusalem, tok seg ikke så lenge av dette arbeid, som en assisterende tjener i en menighet kunne utføre. Etter at hans medarbeider Stefanus hadde lidd martyrdøden, ble det under tilskyndelse av Saulus fra Tarsus satt i gang en forfølgelse av de kristne, og disiplene, med unntagelse av apostlene, ble atspredt, idet de dro bort fra Jerusalem. Filip var en av disse disiplene, og han dro ned til Samaria og utførte et produktivt forkynnelsesarbeid der. Senere forkynte han det gode budskap for en av dronning Kandakes etiopiske hoffmenn, som var på vei hjem til Etiopia, og deretter dro han omkring og forkynte evangeliet langs middelhavskysten, fra Asdod til Cesarea. (Ap. gj. 8: 1—40) Over 20 år senere var Filip fortsatt travelt opptatt med å forkynne evangeliet, for da Paulus og hans reisefeller i misjonærarbeidet besøkte Filip i Cesarea, ble han fortsatt kalt «Filip, evangelisten». (Ap. gj. 21: 8) Han var en av de verdifulle gaver som var blitt gitt i form av mennesker.

23. Hvem skrev Paulus til og sa at han skulle fortsette å tjene som evangelist?

²³ Timoteus, en av apostelen Paulus’ reisefeller i misjonærarbeidet, var en annen av de «gaver» som var blitt gitt i form av evangelister. Kort tid før sin død, omkring 65 e. Kr., skrev Paulus sitt annet brev til Timoteus og sa: «Gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste [gresk: di·a·ko·ni’a]!» — 2 Tim. 4: 5; 1 Tess. 1: 1, 5; 2: 2, 4, 8, 9; 3: 2, 6.

Hvordan forholder det seg i dag?

24. Hvem tjener i dag som evangelister, og under hvis ledelse?

²⁴ I dag gir Jehovas kristne vitner akt på disse ordene, som ble rettet til Timoteus for 1900 år siden. De offisielt utnevnte eldste, som er kvalifisert til å holde offentlige foredrag fra en talerstol, er ikke de eneste som tar del i evangelisttjenesten. Det gjør også alle de innvigde, døpte medlemmer av de over 27 150 menigheter som finnes rundt omkring på jorden. I Åpenbaringen 14: 6 får vi en forsikring om at dette blir gjort under englers ledelse, for i dette verset blir det fortalt om en engel som flyr under det høyeste av himmelen, og som har «et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, og for hver ætt og stamme og tunge og folk».

25. Hvem ble i 1919 oppmuntret til å forkynne evangeliet på en mer direkte måte, og hva sa Vagt-Taarnet om det?

²⁵ Like etter den første verdenskrig, i 1919, ble vår offentlige, kristne virksomhet gjenopplivet. Alle de som utgjorde de enkelte menigheter, de offisielt utnevnte eldste og diakonene eller de assisterende tjenere og alle andre innvigde kristne, både menn og kvinner, ble da oppmuntret til å ta del i forkynnelsen av Guds rike. De ble oppfordret til å gjøre dette, ikke bare ved å distribuere firesiders traktater, men også ved å gå fra dør til dør akkurat som «kolportørene» gjorde den gang, og tilby beboerne bøker og brosjyrer som hjelpemidler til bibelstudium. Artikkelen «Forkynnelsen av budskapet om Riket», som sto i Vagt-Taarnet for november 1919, sa:

Leilighetens dør åpner seg nå foran deg. Tre hurtig inn av den. Husk på, når du går ut i dette arbeid, at du ikke løper om som en alminnelig bladagent, men du er Kongers Konges og Herrers Herres representant, som på denne opphøyde måte forkynner folket den kommende gullalder, vår Herres og Mesters herlige rike, som de sanne kristne har håpet på og bedt om i mange århundrer. Du er en fredens engel som frambærer det glade frelsesbudskap for en verden som er sønderrevet av krig, som er syk av synden og oppfylt av sørgende og sønderknuste hjerter. Hvor vidunderlig er ikke dette vårt privilegium! — Side 176, avsnitt 3.

26. Hvilken avgjørende tid viser kjensgjerningene at vi lever i, og hva må gå under, og hva må tre i stedet?

²⁶ I løpet av alle de år som har gått siden da, har vi fått enda flere beviser for at Jehova Gud innsatte sin Sønn, Jesus Kristus, på tronen i det messianske rike i himmelen da hedningenes tid utløp i året 1914. Vi vet at vi lever i «endens tid» for denne verdens politiske nasjoner, og at ødeleggelsen av dem i den ’store trengsel’ som skal komme over hele denne verden, er nær forestående. (Dan. 12: 1—4; Matt. 24: 21, 22; Åpb. 7: 14) Vi for vår del står foran inngangen til den rettferdige, nye ordning som Jehova Gud har lovt, og som skal omfatte hele jorden, en ordning som fullstendig vil erstatte den utrygge, onde tingenes ordning. Den gamle ordning, som har eksistert i tusener av år, må gå under i den trengsel som ligger foran den. Den nye ordning under Jehovas teokratiske regjering må tre i stedet.

27, 28. a) Hva er disse opplysningene, og hva må gjøres med det? b) Hva har Jehova tilveiebrakt for å få utført dette arbeid, og hvilken innstilling har den til dette arbeid?

²⁷ Dette er det eneste gode budskap som blir forkynt på jorden i dag. Dette er evangeliet. Ved hjelp av det kan vi utføre en enestående evangelisttjeneste. I sin profeti i Matteus 24: 14 og Markus 13: 10 sa Jesus at «dette evangelium om riket» skulle forkynnes over hele jorden før enden på denne tingenes ordning kommer. Den store Teokrat, Jehova, har nå gitt oss den teokratiske organisasjon for at forkynnelsen av dette evangelium eller gode budskap skal bli fullført.

²⁸ Er den synlige, jordiske organisasjon ivrig etter å gjøre dette store arbeid? Se deg omkring! De utnevnte eldste og tilsynsmenn i menighetene fremmer aktivt dette arbeid. De assisterende tjenere i menighetene samarbeider med dem i dette. De øvrige medlemmer av menighetene, innvigde menn og kvinner og deres barn, tar del i dette arbeid, både fra hus til hus og offentlig. Det styrende organ for alle disse teokratiske menigheter står helhjertet bak dette arbeid og treffer alle mulige tiltak for å få det gjort i løpet av den tiden Gud har fastsatt for det. Den «tro og kloke tjener»-klasse i dag er blitt satt over alle Rikets interesser, som tilhører Herren Jesus Kristus, og som en trofast husholder som forvalter hans interesser, deler den ut åndelig mat ved hjelp av evangelisttjenesten.

29. a) Etter hvilket mønster er denne organisasjonen dannet, og hva slags organisasjon er den derfor? b) Hvor lenge vil den være tilgjengelig som et guddommelig redskap?

²⁹ Denne verdensomfattende, evangeliserende organisasjon er ikke dannet etter mønster av et eller annet lovformelig selskap i vår tid, en slik organisasjon som må innregistreres i samsvar med lover som menneskelagde, politiske regjeringer har innført, regjeringer som nå står foran sin ødeleggelse i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. (Åpb. 16: 14—16) Det er ikke et innregistrert selskap på jorden som former eller styrer den evangeliserende organisasjon. Den styrer tvert imot slike selskaper og bruker dem som midlertidige redskaper i den store Teokrats arbeid. Den er derfor dannet i samsvar med hans mønster. Den er en teokratisk organisasjon, som blir styrt ovenfra, fra Gud, og nedover, og ikke nedenfra, fra de menige medlemmer, og oppover. De innvigde, døpte medlemmer av denne organisasjonen er underlagt Teokratiet. Jordiske, lovformelige selskaper vil opphøre når de menneskelagde myndigheter som innregistrerte dem, om kort tid går til grunne. Men den teokratiske organisasjon vil fortsette å eksistere og tjene sin suverene, teokratiske Hersker. Under hans beskyttelse vil den fortsette inn i hans rettferdige, nye ordning. Når den ’store trengsel’ er over, vil den være der og straks være rede til å tjene som hans redskap i hans nye ordning.

30. Hvorfor har vi all grunn til å gå forent framover mot og inn i Guds nye ordning?

³⁰ Gå derfor framover mot og inn i den nye ordning under teokratiet! Vår Leder, den regjerende, himmelske Konge, Jesus Kristus, går i spissen for vår fremadskridende kolonne. La oss ikke bryte rekkene eller løpe i frykt og uorden. Vi har ikke noe å frykte når alle våre fiender samler seg. Den allmektige Gud, den store Teokrat, står på vår side, og vi adlyder ham som hersker mer enn mennesker. Han står over oss. Det er hans arbeid vi utfører på hans befaling gjennom Jesus Kristus. Vi er hans «mennesker av god vilje», og han har behag i oss. Det er hans ånd som gjennomsyrer hele organisasjonen, og denne hellige ånd er den virksomme kraft som gjør oss ubrytelig forent.

31. Hvordan kan det sies at vi har et stort privilegium i forbindelse med Guds Ord, og hva bør vi gjøre kjent

³¹ Vårt livgivende budskap, det evangelium som vi forkynner og underviser andre i, kommer fra ham og finnes i hans åpenbarte Ord, Bibelen. Vårt budskap er sant, og snart vil det få sin glederike oppfyllelse. Hvilken ære er det ikke å ha det privilegium å kunngjøre det for alle mennesker og undervise dem i det! Like foran oss ligger den storslåtte belønning som skal bli oss til del fordi vi lever i samsvar med dette enestående privilegium. Gå derfor forent framover mot og inn i den nye ordning under teokratiet! Gjør kjent for alle hvor høyt vi verdsetter at Jehova nå hersker som den guddommelige Konge. — Sl. 96: 10, NW.

Jeg vil atter gi deg slike dommere som i førstningen og rådsherrer som i begynnelsen; deretter skal du kalles rettferdighetens stad, en trofast by. — Es. 1: 26.

[Oversikt på side 106]

(Se den trykte publikasjonen)

Jehovas kristne vitners teokratiske organisasjon i vår tid

JEHOVA GUD

DET STYRENDE ORGAN