• Spørsmål fra leserne
    Vakttårnet – 1952 | 15. januar

    • greske grunnord,agathós. Det samme greske ord er brukt der beretningen forteller om den rike unge rådsherren som spurte Jesus: «Gode mester! hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.» — Mark. 10: 17, 18; Luk. 18: 18, 19.

      Det er klart at når ufullkomne mennesker kunne bli kalt «gode», var Jesus enda mer berettiget til å bli kalt det. Han ville heller ikke gjøre innvendinger mot uttrykket «mester», for han godtok den benevnelsen. (Joh. 13: 13) Hvorfor svarte han da denne unge mannen som han gjorde? Det ser ut til at jødedommens rabbier hadde en forkjærlighet for denne titelen, og det kan forklare hvorfor Kristus forkastet den. Da denne herskeren tiltalte ham slik, plaserte han ham faktisk i samme klasse som rabbiene. Jesus ville ikke ha noen rabbinske titler, og ved denne irettesettelsen viste han at det ikke var passende å bruke den slags titler. (Job 32: 21, 22; Matt. 23: 7—10) Kristus gjorde ikke innvendinger mot at han med rette ble identifisert som læreren eller mesteren eller lederen, for han sa det var bra at de kalte ham det, men når enkelte benevnelser var knyttet til titler som vanligvis ble brukt på en smigrende måte når man tiltalte rabbiene, da protesterte han. Han understreket kraftig hva han mente ved å betrakte saken fra den høyeste synsvinkel og peke på at Jehova Gud er den eneste som fortjener en slik titel. Dette viser forresten også at Jehova ikke er en del av treenigheten, der han skulle ha to likemenn, og selv om de som holder på treenighetslæren forsøker å nøytralisere dette ved å henvise til Matteus’ ordlyd når han skildrer dette møtet, så kan ikke dette utslette de to beretninger av Markus og Lukas. — Matt. 19: 16, 17.

      At den rike herskeren brukte «Gode mester» som en formell titel og ikke som et uttrykk for hans ærlige overbevisning om Jesus, blir vist ved at han forkastet Jesu råd. Han mente øyensynlig ikke at Jesus var så god en mester i virkeligheten, for han gikk sin veg uten å følge Kristi råd. Han fortjente irettesettelse.

      ● Ved fastsettelsen av lengden på de syv hedningenes tider blir en tid eller et år på 360 dager brukt, og da blir det tilsammen 2520 dager, som blir til 2520 år når Esekiel 4: 6 blir anvendt på det. Men når vi regner fra 607 f. Kr. og fram til 1914 e. Kr., så er de 2520 årene solår, som hvert er på 365 1/4 dager, og ikke måneår, som hvert er på 360 dager. Er dette riktig? — N. N., New Zealand.

      Den bibelske beretning ignorerer solåret på 365 1/4 dager ved måling av alminnelig tid og profetisk tid. Månen ble brukt til å fastsette månedene, og grotiden om våren for å bestemme årets begynnelse i forhold til månen. Derved ble det nødvendig å skyte inn en ekstra, trettende måned, ve-adar måneden, og det ble gjort 7 ganger i hver 19-årsperiode. Etter som lengden på det jødiske året ikke var fastsatt til 365 dager pluss et skuddår på 366 dager, ’så ble det i profetiene brukt et system’ for målingen av deres tidsperioder som var basert på 360 dager i et år eller en tid. Det ble følgelig regnet med 30 hele dager i en måned i stedet for 29 1/2 dager som det egentlig skal være i en lunar-måned. 1 Mosebok 7: 11, 24; 8: 3, 4 viser at Noah regnet med 30 dager i en måned. Åpenbaringen 11: 2, 3 bekrefter også at denne tidsenhet blir brukt i profetiene, for der vises det at 42 måneder svarer til 1260 dager, slik at et år på 12 måneder blir lik 360 dager. Legg også merke til at når Åpenbaringen 12: 6, 14 lar 3 1/2 år eller tider svare til 1260 dager, så er hver tid eller hvert symbolske år på 360 dager, og ikke på 365 1/4 dager. Da måtte det blitt sagt at de 3 1/2 tider var lik 1278 dager og en brøkdel av en dag. På 3 1/2 år eller tider ville det være minst én og muligens to skuddmåneder, som forklart i The Watchtower for 15. mars 1948, sidene 91, 92. Men Åpenbaringen ignorerte disse skuddmånedene når den oppga de dagene som utgjør 3 1/2 tider. Vi regner derfor disse årene på Guds bibelske måte, og står på trygg grunn når vi sier at de symbolske syv tider svarer til 2520 år. Og disse 2520 år bør regnes som solår, for over lengre tidsperioder holdt de jødiske måneår på 360 dager tritt med solårene ved hjelp av skuddmånedene som ble lagt til med visse mellomrom, slik at de derved alltid opprettholdt den nødvendige harmoni mellom årets begynnelse og årstidene.

      At denne beregningsmetoden blir brukt på en korrekt måte for å føre oss fram til 1914 e. Kr. fra 607 f. Kr., bekreftes for oss av de håndgripelige fakta som vi har kunnet iaktta siden året 1914. Disse kjensgjerninger oppfyller Matteus 24 og 25, Markus 13, Lukas 21 og andre profetier om Kristi annet nærvær, i endens tid.