Budbærernes fagre føtter

 1. Siden hvilket år er det i særlig grad blitt utsendt mennesker som bærer bud om frigjøring, og hvilken lignende situasjon hersket på Paulus’ tid?

SIDEN året 1919 er det blitt utsendt mennesker som bærer bud om frigjøring. Dette tilsvarer det som fant sted på de kristne apostlers tid, da apostelen Paulus sa: «Hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, skal bli frelst. Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner? og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap!» — Rom. 10: 13—15, sitert fra Joel 3: 5 og Esaias 52: 7.

 2. Hvor mange ganger har profetien om frigjøring i Esaias’ 52. kapittel fått sin oppfyllelse? Begrunn svaret.

² Apostelen Paulus siterte under inspirasjon fra det 52. kapittel av Esaias’ profeti, hvor det fortelles om budbærere som bringer budskap om frigjøring for Sion eller Jerusalem. Denne profetien fikk sin første oppfyllelse på den bokstavelige, jordiske byen Sion eller Jerusalem i det sjette århundre før Kristus, men det at Paulus siterer fra denne profetien, viser at den får en større og mer omfattende oppfyllelse på det større Sion, det himmelske Sion, det Jerusalem som er der oppe. Profetiens oppfyllelse skulle imidlertid også strekke seg ut over Kristi apostlers tid, og den får sin endelige og fullstendige oppfyllelse i vår tid.

 3. Med hvilke ord oppfordret Esaias under inspirasjon Sion til å frigjøre seg?

³ Det er som om vi selv levde i det sjette århundre før Kristus og hører følgende ord av Esaias’ profeti bli rettet til den jordiske byen: «Våkn opp, våkn opp, ikle deg din styrke, Sion! Kle deg i ditt høytidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! For ingen uomskåren eller uren skal mer komme inn i deg. Ryst støvet av deg, stå opp, ta sete, Jerusalem! Gjør deg løs fra båndene om din hals, du fangne Sions datter!»

 4. Når begynte disse ordene å få sin oppfyllelse på det jordiske Israel, hvorfor da, og hvorfor ikke før?

⁴ I 537 f. Kr. lå den jordiske byen Sion eller Jerusalem i ruiner som følge av den ødeleggelse som den babyloniske hær hadde påført den. Byen ble imidlertid representert ved sine overlevende borgere og andre israelitter som den hadde hersket over fram til 607 f. Kr. De ovennevnte ord fra Esaias 52: 1, 2 var derfor rettet til disse Sions barn og forutsa hva de på Guds befaling skulle gjøre. Disse ordene ble ikke oppfylt på Sion eller Jerusalem før fortidens Babylon falt for perseren Kyros i 539 f. Kr. De fangne israelitter eller jøder fikk ikke befaling om å foreta et fluktforsøk og befri seg selv før Babylon falt. De skulle vente til etter at Babylon hadde falt og Babylons erobrer, Kyros den store, utstedte sitt frigjøringsdekret som gikk ut på at de fangne jøder i Babylon skulle slippes fri og få dra tilbake til sitt hjemland og gjenoppbygge templet i Jerusalem som var vigd til tilbedelsen av Jehova. Det var først da at de fikk tillatelse til å dra ut av Babylon, og deres hjemland ville da ha hatt tilstrekkelig hvile slik at det kunne ta imot dem.

 5, 6. Når utstedte Kyros sitt dekret om frigjøring for israelittene, og hvorfor var det en gunstig tid til å komme med det da?

⁵ Jehova Gud hadde bestemt at deres land skulle hvile og være uten innbyggere i 70 år. Dets 70. år med sabbatshvile begynte tidlig på høsten i 538 f. Kr., omkring tiden for den jødiske soningsdag. Kyros’ dekret om frigjøring ble utstedt i hans første regjeringsår. Babylon falt for ham i 539 f. Kr., og bibelkronologer mener at hans første regjeringsår begynte om våren året etter, nemlig den 1. nisan 538 f. Kr., som ville være seks måneder før det 70. år med sabbatshvile for Juda land begynte. Hvis Kyros utstedte sitt dekret tidlig i 538 f. Kr., sitt første regjeringsår, kunne de bortdrevne jøder ha foretatt sin reise tilbake til sitt land før det 70. år med sabbatshvile begynte, men det ville ikke ha vært i samsvar med Jehovas profeti. Eller de kunne også ha foretatt sin reise i løpet av årets regnfulle vintermåneder, som ville være fra oktober til mars, men det ville ikke ha vært noen særlig gunstig tid til å gjennomføre den.

⁶ I samsvar med det som er nevnt ovenfor, ville Kyros’ første regjeringsår ende den 5. mars 537 f. Kr. eller i slutten av regntiden. Omtenksomt nok utstedte han uten tvil sitt dekret da det nærmet seg slutten av regntiden, kort tid før den 5. mars 537 f. Kr., slik at de bortdrevne israelitter kunne foreta sin reise i den behagelige tørre årstiden fra april til september. De foretok tydeligvis den fire måneder lange reisen fra Babylon i den tørre årstiden, for da oktober kom, var de tilbake og hadde slått seg ned i sitt kjære hjemland, før den første dagen av deres sjuende lunarmåned. — Esras 3: 1.

 7. Hva innebar denne frigjøring for Sion, og hva ble Jerusalem et symbol på?

⁷ I og med gjenoppbyggingen av Jerusalem fra 537 f. Kr. av rystet den «fangne Sions datter» av seg det støv som hun hadde fått på seg i sitt fangenskap, og hun våknet opp av sin 70 år lange sløvhetstilstand og gjorde seg løs fra de båndene som Babylon hadde lagt om hennes hals. Hun ikledde seg sin styrke og kledde seg i sitt høytidsskrud, særlig sine hellige klær, for å bli en hellig stad med Jehovas tempel for tilbedelse. Hun satt ikke lenger på jorden i trelldom, men tok sete blant byer som fikk lov til å eksistere. Jerusalem ble det som Jesus Kristus kalte den, nemlig «den store konges stad». (Matt. 5: 35) Den ble et symbol på det himmelske Sion, det Jerusalem som er der oppe.

 8. a) Hvilken tilstand befant levningen seg i under den første verdenskrig, trass i at Guds rike var blitt født i 1914? b) Hvordan forholdt det større Babylon seg til den boken som het «Den fuldbyrdede Hemmelighed»?

⁸ Da hedningenes tid endte tidlig på høsten i året 1914, fødte Guds «kvinne», det himmelske Sion eller det Jerusalem som er der oppe, det messianske rike hvorved Jehova Gud skulle utøve sin kongemakt og sitt overherredømme over jorden. Men på jorden måtte den åndelige «levningen av hennes ætt» (KJ) gjennom den første verdenskrig. På grunn av at levningen da ikke klart forsto at de kristne måtte forholde seg absolutt nøytrale overfor de politiske stridigheter på jorden, og ikke forsto hva relativ underordning under de jordiske «foresatte øvrigheter» innebar, kom de i trelldom under det større Babylon. I juli 1917 utga levningen ved hjelp av Selskapet Vakttårnet den boken som ble kalt «det sjuende bind av ’Studier i Skriften’», og som het «The Finished Mystery» («Den fuldbyrdede Hemmelighed»). Den inneholdt en forklaring på de to bibelske bøkene Åpenbaringen og Esekiels profeti, og mye av dens innhold var rettet mot Babylon den store. Flere tusen mennesker tok fram til 1918 del i å distribuere denne boken. Det større Babylon likte ikke dette, og det sørget for at dette sjuende bindet ble forbudt, først i Canada, og i mars 1918 også i De forente stater.

 9, 10. a) Hva ble til det større Babylons store glede gjort med Guds folk, som hadde fortsatt arbeidet uten boken Den fuldbyrdede Hemmelighed? b) Hvorfor ble dets glede kortvarig? c) Hva var det Guds befridde folk først gjorde?

⁹ Forkynnelsesarbeidet fortsatte deretter med annen bibelsk litteratur, men Sions barn på jorden kom i fangenskap under det større Babylon, særlig da ledende representanter og andre personer som var knyttet til Selskapet Vakttårnet, ble satt i fengsel i juli i 1918. De symbolske «to vitner» ble drept, slik det var blitt forutsagt i Åpenbaringen 11: 3—10. Det større Babylon var henrykt og feiret denne begivenheten. Men dets glede skulle bli kortvarig. I Åpenbaringen 11: 11—13 var det blitt forutsagt at disse «to vitner» skulle bli levende igjen, og at de skulle innta en framskutt stilling verden over, til stor frykt for deres fiender. Dette begynte å skje om våren i det første etterkrigsåret, i 1919.

¹⁰ Til forferdelse for det større Babylon og alle andre fiender kom levningen av Sions åndelige barn på jorden plutselig ut i frihet. Dens medlemmer så at de fremdeles hadde et arbeid å utføre på jorden. Med stor iver reiste de seg opp for med glede å utføre tjeneste for Guds rike, det rike som Guds kvinne, Sion, hadde født i himlene. I tiden 1.—8. september holdt de et stevne i Cedar Point i Ohio, hvor 6000 av dem var til stede, og på søndagen var det 7000 som overvar det offentlige foredraget som het «Håp for den lidende menneskehet».

11. Hvilken publikasjon ble utgitt som en hjelp for de frigjorte og hva ble alle oppmuntret til å gjøre?

¹¹ Kunngjøringen om at det skulle bli utgitt et nytt blad, det bladet som nå kalles Awake! (Våkn opp!), skapte stor begeistring blant stevnedeltagerne. Den organisasjon som sto bak de menigheter som fram til 1918 hadde utbredt budskapet mot Babylon den store i det såkalte sjuende bindet, skulle bli virksom igjen. The Watch Tower for 15. september 1919 (Vagt-Taarnet for november 1919) hadde en artikkel som het «Forkynnelsen av budskapet om Riket», og som var basert på Åpenbaringen 15: 2 og Esaias 52: 7. Denne artikkelen redegjorde for arbeidet med å forkynne budskapet om den «gylne tidsalder» under Guds rike og viste hvordan en skulle gå fram for å forkynne det gode budskap ved hjelp av det nye bladet, The Golden Age (Den Gylne Tidsalder), som nå kalles Awake! (Våkn opp!): «Den organisasjon som lå til grunn for arbeidet ved utbredelsen av sjuende bind, ble til en storslagen suksess. Sju tusen av vennene tok del i denne gjerning. Vi anmoder nå alle de forskjellige vennekretser om å få denne organisasjon i stand på ny, så at de kan stå parate til å ta en gjerning opp igjen. La oss huske at i enhet, i Kristi ånd, ligger vår styrke, og at når vi har den rette hjertetilstand og er tett sammenknyttet i kjærlighet, vil Gud åpenbare sin styrke på oss.» (Sidene 175, 176 i Vagt-Taarnet) Dette ble rettet til over 17 961 personer som hadde tatt del i minnemåltidet eller Herrens aftensmåltid i det året.a

12. Hvordan tilkjennega de som var igjen av Sions ætt på jorden at de hadde våknet opp, og hva var dette et sikkert bevis for?

¹² Det himmelske Sion, som var representert ved dem på jorden som var igjen av hennes ætt, begynte nå i sannhet å ’våkne opp’ fra sin sorg og bedrøvede tilstand og ’ikledde seg sin styrke’, slik hun hadde fått befaling om. Hun ’rystet støvet av seg’ og tillot ikke at det større Babylon eller den øvrige del av Djevelens synlige organisasjon fikk trampe på henne. Hun gjorde seg løs fra båndene om sin hals og lot ikke det større Babylon føre henne rundt som en fanget slave. Hun reiste seg opp fra støvet som hennes døde og uvirksomme tilstand hadde brakt henne ned i, og tok sete på en stol eller trone. Hun var fast besluttet på å være en «hellig stad», som tilhengere av falsk religion og mennesker med et uomskåret hjerte ikke mer skulle få rykke inn i som triumferende erobrere. Hun tok av seg sine støvete slaveklær og ikledde seg sitt høytidsskrud, som det sømmet seg for den organisasjon som evighetens Konge, Jehova Gud, hadde inngått ekteskap med. Dette var et sikkert bevis for at det større Babylon hadde falt.

«Din Gud er blitt konge!»

13. a) Hvem var det som sørget for denne frigjøring? b) Hvordan beskrev Esaias den innstilling Jehova hadde til sitt folks befrielse?

¹³ Levningen av Sions åndelige barn på jorden erfarte ikke denne frigjøring ved å kjøpe seg fri med penger eller ved å inngå et kompromiss med fienden. Det var den allmektige Gud som ved sin større Kyros, Kongen Jesus Kristus, sørget for denne frigjøring, for de hadde beseiret det større Babylon. Da Gud så den situasjon hans folk befant seg i før han befridde det, sa han profetisk: «Og nå, hva skal jeg gjøre her? sier [Jehova]; for mitt folk er ført bort for intet, dets herskere brøler, sier [Jehova], og hele dagen igjennom blir mitt navn spottet. Derfor skal mitt folk lære å kjenne mitt navn; derfor skal det på den dag lære å kjenne at jeg er den som sier: Se, her er jeg!» — Es. 52: 5, 6.

14. Hvordan ga den frigjorte levning av Sions ætt uttrykk for sin store takknemlighet?

¹⁴ Akkurat som Babylon brølte til fortidens israel, brølte også det større Babylon til dem som tilhørte den åndelige levning av Sions ætt, da det hadde trådt dem ned i støvet, og det spottet deres Guds navn. Det brølte i virkeligheten foraktelig til dem: «Hvor er deres Gud, Jehova?» I 1919 gjorde imidlertid Jehova sitt navn enda herligere ved å befri dem fra deres religiøse undertrykker. Fra da av lærte de å kjenne ham og hans uforlignelige navn på en måte som de aldri før hadde gjort det. I sin store takknemlighet for det fortrolige forhold som hersket mellom ham og dem, levningen av Sions barn, antok de i 1931 med glede betegnelsen «Jehovas vitner», noe de gjorde ved å vedta resolusjoner over hele verden. Jehova hadde kunngjort at dette skulle skje «på den dag». Siden 1919 har vi levd på denne dag, og det har skjedd, for det er han som har sagt det.

15, 16. Hva blir vår oppmerksomhet deretter rettet mot i Esaias’ profeti om frigjøring, og hvorfor er dette så viktig?

¹⁵ Etter at det i det 52. kapittel av Esaias’ profeti er blitt berettet om den dårlige behandlingen av Guds folk i Babylon, blir vår oppmerksomhet rettet mot Sions eller Jerusalems øde tilstand på dets engang hellige fjell. I det fjerne nærmer noen seg på fjellene. Det er en som kommer med et budskap til det øde Sion. Idet Esaias beskriver ham med profetiske ord, bryter han ut: «Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!» (Es. 52: 7) Det er Guds budbærer som kommer med et budskap om frigjøring.

¹⁶ Gledesbudet, den fred som ble forkynt, det gode budskap, den frelse som ble forkynt, og kunngjøringen om at Gud var blitt konge, var alt sammen bestemt for det øde Sion. Hvor fagre må ikke føttene til denne budbæreren ha vært for Sion! Kunngjøringen om at dets Gud var blitt konge, betydde intet mindre enn at slaveholderen Babylon hadde falt, og at de fangne israelitter var blitt befridd av Kyros den store i 537 f. Kr., slik at de igjen kunne utøve sin religion.

17. Til hvilke andre tider ble mennesker som bar bud om frigjøring, også tatt imot med glede?

¹⁷ De kristne budbærere ble flere hundre år senere, på apostlenes tid, sendt til dem som var igjen av Sions åndelige barn, og deres føtter så like fagre ut. (Rom. 10: 15) Budbærere med slike fagre føtter begynte imidlertid også senere å bli utsendt, særlig fra året 1919 av. Hvor fagre var de ikke i det året for dem som tilhørte levningen av Sions ætt, som elsket Jehovas, sin Guds, rike, og som lengtet etter å bli frie for å forkynne dette rike! De så fram til at Guds synlige organisasjon skulle bli gjenoppbygd for at hans rike kunne bli forkynt over hele verden.

18. Nevn noen av de gode ting som er innbefattet i vår tids budskap om frigjøring.

¹⁸ Det gode budskap som ble forkynt for dem, svarte til det gode budskap som for lenge siden var blitt forkynt for det gamle Sion. Det gode budskap innbefattet kunngjøringen om at det større Babylon hadde falt, og at dets erobrer, den større Kyros, Jesus Kristus, som hadde regjert siden hedningenes tid endte i 1914, hadde utstedt sitt dekret om frigjøring for dem som var igjen av Sions ætt, og som var blitt holdt i fangenskap av det større Babylon, men som nå hadde kommet inn under et nytt, seierrikt herredømme. Det gode budskap innbefattet også at det skulle komme noe bedre på jorden, nemlig at Guds synlige organisasjon på jorden skulle bli gjenoppbygd og bedre utrustet med tanke på tjenesten for ham, og at tempelklassen, de symbolske «levende steiner», skulle bli oppreist for å tilbe den eneste levende og sanne Gud på en renere måte enn de tidligere hadde gjort det. Det gode budskap innbefattet også at det større Babylons fall var et bevis for at det ikke lenger var som en dronning, i det minste ikke over dem, men at deres Gud, Sions Gud, var deres regjerende Konge. Han var til og med blitt Konge over det område som det større Babylon hadde hatt herredømme over, og nå måtte budskapet om hans rike bli forkynt på hele den bebodde jord som et budskap om frigjøring også for andre.

Glede

19. Vis hvordan den glede som alle av Sions bortdrevne barn erfarer, også skaper glede hos Sions vektere.

¹⁹ Sion gleder seg over å ta imot sine barn som har vært bortført, og over at det etter å ha ligget øde i 70 år igjen kan bli en by hvor det vrimler av tilbedere av dets Gud, Jehova. Dets glede skaper også glede hos dets vektere, som er på utkikk etter det som tjener dets åndelige interesser. Hvem er det som fører de landflyktige tilbake, og som holder dem oppe? Det er Jehova. Det er så tydelig at det er han som gjør det, at det er som om Sions vektere ser Jehova ansikt til ansikt når de bortdrevne som under hans usynlige ledelse vender tilbake fra Babylon, nærmer seg byen og kan bli sett av dem. «Hør!» sier Esaias’ profeti (Es 52: 8) til det øde Sion, «dine vektere oppløfter sin røst, de jubler alle sammen; for like for sine øyne [ansikt til ansikt, NW] ser de at [Jehova] vender tilbake til Sion [ved å føre de landflyktige tilbake].»

20, 21. Hva var det som fikk en stadig større betydning for de frigjorte da de forsto at det var Jehova som hadde sørget for deres frigjøring, og hva gjorde de derfor i 1931?

²⁰ Det at de «som er igjen av hennes ætt», fra 1919 av ble ført tilbake til Guds frie «kvinne», til Sion, var tydeligvis Jehovas verk ved hans regjerende Sønn Jesus Kristus, den større Kyros. Det styrende organ for Jehovas kristne vitner var klarsynt og vidtskuende nok til å erkjenne dette. Disse åndelige vektere gledet seg og ropte med fryd da de så hvordan det tog som vendte tilbake fra fangenskapet i det større Babylon, ble stadig større. Fordi de som hans frigjorte folk med sine åndelige øyne, ved hjelp av sin skjelneevne, så Jehovas barmhjertige øyne og forsto at det var han som hadde sørget for deres frigjøring, fikk han en stadig større betydning i deres synlige organisasjon. Hans navn ble med rette tillagt større betydning enn hans Sønns, Jesu, navn. Han skulle æres mer enn sin Sønn Jesus Kristus. Det var Hans universelle overherredømme som skulle bli hevdet og renset for all vanære, ja, det var hans universelle overherredømme som utgjorde selve kjernen i det viktigste stridsspørsmål som skulle bli avgjort for alle levende skapningers øyne.

²¹ Så var det at de i 1931, da praktisk talt alle som tilhørte levningen av Jehovas kvinnes ætt, var blitt ført tilbake til Sion av Jehova, med glede antok navnet «Jehovas vitner» for å skille seg ut fra alle dem som bare var kristne i navnet. — Es. 43: 10—12, 21; 44: 8.

22. Hva oppfordret nå Jehova sitt befridde folk til?

²² Da Jehova førte de bortdrevne tilbake, fikk Sion og dets omgivelser et annet utseende. Det var som om det var i et paradis. Det hadde all grunn til å juble og stråle av lykke. I Esaias 52: 9, 10 oppfordrer Gud hele sitt trøstede folk, hele sin gjenløste organisasjon, til å verdsette det han har gjort: «Bryt ut og juble alle sammen, I Jerusalems ruiner! For [Jehova] trøster sitt folk, han gjenløser [gjenkjøper, NW] Jerusalem [slik at det igjen er hans eiendom]. [Jehova] avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.»

23. Hvordan har Jehovas folk bevist at de er utfridd fra fangenskapet under det større Babylon?

²³ Jehova avdekket sin allmektige hellige arm like for øynene på det større Babylon og alle nasjoner da han i 1919 befridde og således trøstet levningen som hadde en sønderknust ånd. Medlemmene av den trofaste levning gjorde sin frelse fra det større Babylon kjent ved at de deretter gikk ut like til jordens ender for å tjene som hans kristne vitner og forkynne det gode budskap om hans messianske rike som hadde regjert i himlene siden 1914. Hadde de fremdeles vært fanger i det større Babylon, kunne de ikke ha gjort dette. Nå i 1964 blir budskapet om Riket forkynt i 194 land under tilsyn av denne trøste de, gjenkjøpte levning av Sions ætt. Det at Guds rike blir forkynt overalt, er et synlig og hørbart bevis for at Jehova har utfridd den. På den måten har «alle jordens ender» fått se at Gud har frelst den. Han benytter dens medlemmer som mennesker som bærer bud om frigjøring.

24, 25. a) Hva måtte de som tilhørte Jehovas folk, gjøre for å kunne tjene som mennesker som bar bud om frigjøring? b) Hva beviste dette med hensyn til det større Babylon, og hvordan foregikk utgangen fra Babylon?

²⁴ For at levningen av Sions ætt som ennå var på jorden, kunne bli brukt over hele verden som mennesker som skulle bære bud om frigjøring til alle som virkelig ønsket å tjene Gud i frihet, måtte den etter 1919 først selv handle i samsvar med Guds budskap om frigjøring som var blitt kunngjort gjennom hans større Kyros, Jesus Kristus. De måtte adlyde sin Guds befaling i Esaias 52: 11, 12: «Av sted, av sted! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens eder, I som bærer [Jehovas] kar! For I skal ikke dra ut i hast og ikke fare bort som flyktninger; for [Jehova] går foran eder, og Israels Gud slutter eders tog.»

²⁵ Før denne befalingen kunne bli gitt og adlydt, måtte det større Babylon først falle, og deretter måtte dets erobrer, den større Kyros, utstede sitt dekret om frigjøring. Det større Babylon har falt! Det er grunnen til at medlemmene av den salvede levning begynte å dra ut fra det i året 1919, og i dag har de alle sammen kommet ut derfra. De ønsker ikke å røre ved noe urent og vil ikke lenger befinne seg i dets midte. De ønsker å være rene i religiøs henseende for at de i Jehovas, sin Guds, øyne kan framstå som rene, ubesmittede og antagelige tilbedere av ham. I stedet for å ta med seg de babyloniske religiøse skikker og overleveringer og demoners lærdommer tok de med seg rene kar, det vil si tilbedelsen av Jehova, som forbilledlig var blitt framstilt ved de hellige kar som babylonierne stjal fra Jehovas tempel i 607 f. Kr., da Jerusalem ble ødelagt. De har ikke i likhet med denne verdens radikale elementer forlatt det større Babylon i vill flukt og forvirring, men med teokratisk orden, under guddommelig ledelse. Jehova, deres Gud, har gått foran dem. Fienden har forfulgt dem, men Jehova Gud har sluttet deres tog. Det er grunnen til at de nå i 1964 befinner seg utenfor det større Babylon! De er her og tjener Gud som frie mennesker som bærer bud om frigjøring!

26. Hvem har nå sluttet seg til den frigjorte levning, og hva gjør de for å vise at de ønsker å tjene Gud som frie mennesker?

²⁶ De er imidlertid ikke alene! Som følge av at de fryktløst har forkynt det gode budskap om frigjøring ved Guds rike, har «alle jordens ender» fått se den frelse Gud har bevirket for Sion og levningen av dets åndelige barn. I 537 f. Kr. dro minst 7537 treller og profesjonelle sangere ut fra Babylon sammen med den israelittiske levning, og noe lignende finner sted i vår tid. En «stor skare» mennesker fra «alle jordens ender» har sett at Jehova har frelst den trofaste levning av åndelige israelitter, og fulle av ærefrykt har de vendt seg til tilbedelsen av den herlige Gud som bevirker en slik frigjøring. De har fulgt med levningen av åndelige israelitter ut fra det større Babylon og har renset seg for alle dets urenheter og modig innvigd seg til den rene og hellige tilbedelse av Jehova Gud. (Esras 2: 64, 65; Neh. 7: 66, 67; Åpb. 7: 9—17) De gleder seg også over å ha religiøs frihet. De har erklært seg villige til å tjene sammen med levningen som mennesker som bærer bud om frigjøring, og Gud har antatt dem og sendt dem ut.

27. Hvor lenge skal frigjøringsarbeidet ennå fortsette, og til beste for hvem blir det utført?

²⁷ Det større Babylon har falt og nærmer seg nå sin fryktelige ødeleggelse. De som ikke forlater det, blir medansvarlige for dets synder og kommer til å bli ødelagt sammen med det. Inntil det blir ødelagt av Jehova Gud, som det har syndet mot, må det bli utført et frigjøringsarbeid til beste for alle mennesker som fremdeles befinner seg i det, og som lengter etter å oppnå religiøs frihet til å tilbe den eneste levende og sanne Gud. Deres øyne skuer etter de fagre føttene til dem som kommer med et godt budskap. Tiden er nå kort. Ta derfor fatt på arbeidet, alle dere frie mennesker som bærer bud om frigjøring!

[Fotnote]

[Bilde på side 281]

En budbærer i vår tid som forkynner budskapet om Riket