Livreddende nestekjærlighet

ÅRET var 1559. Fyrst Vilhelm av Nederland og kong Henrik av Frankrike var til stede i et jaktselskap i utkanten av Paris. Da de to mennene tilfeldigvis kom for seg selv, snakket kong Henrik fritt med fyrsten om en plan som kong Philip av Spania hadde lagt med tanke på å ta livet av alle protestantene i Nederland og i Frankrike. De som skulle sette dette ut i livet i Nederland, var de spanske troppene som var stasjonert der.

Alt dette var sjokkerende nyheter for den nederlandske fyrsten. Han hadde ikke hatt den minste anelse om at det fantes en slik plan.a Selv om han var oppdratt som katolikk (med luthersk bakgrunn), hadde han dyp medfølelse med alle de protestantene som det var meningen å utrydde. På en høyst diskret måte unnlot han å gi uttrykk for noen overraskelse eller noen andre følelser da han fikk kjennskap til denne morderiske planen. Av denne grunn ble han kjent som «Vilhelm den tause».

Før han vendte tilbake til Nederland, fikk han bestemte ordrer om hvilken rolle han skulle spille i å sette denne fryktelige plan ut i livet. Men så snart han kom tilbake til sitt hjemland, skapte han en opinion for å få de spanske troppene til å forlate landet. Han gjorde alt hva han kunne for å hindre denne ondskapsfulle planen i å bli gjennomført. Alt dette var innledningen til det som førte til at han ble «landsfader».

Vilhelm hadde spesielt fått navnene på visse «framstående personer som var mistenkt for å ha befatning med den nye religionen». Han fikk beskjed om å sørge for at disse ikke slapp unna. Han gjorde noe ganske annet enn å følge denne befalingen. Han advarte disse «framstående personer» og gjorde det mulig for dem å komme seg unna. Som han selv senere uttrykte det, syntes han det var «mer nødvendig å adlyde Gud enn mennesker». I alt dette viste Vilhelm virkelig livreddende nestekjærlighet.b

EN ADVARSEL SOM KUNNGJØRES I DAG

I dag finnes det en gruppe mennesker, Jehovas kristne vitner, som har et lignende motiv. De advarer så mange de kan, om en fryktelig skjebne som kommer til å ramme menneskene i nær framtid. Men den skjebne som venter så mange i dag, kommer ikke til å ramme dem som følge av at blinde mennesker har vist religiøs intoleranse. Nei, den kommer til å ramme dem fordi himmelens og jordens rettferdige Gud snart skal gå til handling overfor alle dem som bringer vanære over hans navn og ødelegger jorden. Oppfyllelsen av Bibelens profetier viser at «tiden» nærmer seg raskt da Jehova Gud skal «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åp. 11: 18) Ja, den tid er nær da den største trengsel som noensinne har funnet sted, skal begynne. — Matt. 24: 21, EN.

Fordi denne katastrofale begivenheten er så nær, gjentar Jehovas vitner engelens advarsel til alle som elsker sannhet og rettferdighet, men som befinner seg i den falske religions verdensrike, i Babylon den store: «Dra bort fra henne, . . . så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager.» (Åp. 18: 2, 4) Det er selvsagt ikke nok at disse oppriktige menneskene skiller seg ut fra alle falske religiøse organisasjoner. De må også fly til Guds rike for å oppnå trygghet. Derfor forkynner vitnene «evangeliet om riket» over hele jorden. — Matt. 24: 14.

Det er grunnen til at Jehovas vitner også gjør alt hva de kan for å hjelpe oppriktige mennesker til å adlyde den befalingen som vi finner i den bibelske boken Sefanja: «Søk [Jehova], alle ydmyke i landet, dere som gjør hans vilje! Legg vinn på rettferd og ydmykhet, så blir dere kanskje spart på [Jehovas] vredesdag!» (Sef. 2: 3) Derved adlyder vitnene den befaling Jesus Kristus gav sine etterfølgere umiddelbart før han forlot dem: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matt. 28: 19, 20.

DE FORKYNNER OG UNDERVISER FRA HUS TIL HUS

Det er fordi dommens dag er så nær, at vitnene føler det er så presserende å gjøre dem som elsker sannhet, oppmerksom på at Guds rike er det eneste de kan ta sin tilflukt til for å bli berget. Siden livet er av så stor betydning, er det et uttrykk for kjærlighet å hjelpe folk på denne måten.

En del opplevelser vitner om at en god kristen oppførsel har hjulpet noen til å begynne å gå på den vei som fører til liv. Som en russisk journalist, som overvar et av Jehovas vitners stevner i Vest-Tyskland, uttrykte det: «Deres oppførsel er deres beste preken.» Vitnene har funnet ut at en effektiv måte å forkynne «evangeliet» på er å tilby bibelske blad til folk på gaten. Dessuten er vitnene våkne for å finne eller skape anledninger til å forkynne det gode budskap om Guds rike til folk som de treffer når de er opptatt med sine daglige gjøremål, eller når de er ute og reiser. De forkynner også for folk som de arbeider sammen med. Kjensgjerningene viser at all slik virksomhet også bærer frukt.

Men det er klart at Jehovas folk ikke bare kan forkynne på disse måter. Hvis de gjorde det, ville mange av dem som elsker sannhet og rettferdighet, og som fortjener å få høre det advarende budskapet og det gode budskap om Riket, bli oversett. Av denne grunn forkynner vitnene fra hus til hus. De har gjort så flittig bruk av denne forkynnelsesmetoden at den så og si er blitt et varemerke for dem. I et fjernsynsprogram som skildret en familie, kom et av familiemedlemmene med denne bemerkningen da det banket på døren: ’Høyst sannsynlig et av Jehovas vitner.’

For ikke så lenge siden ble Jehovas vitners virksomhet forbudt i et land i Mellom-Amerika. Da vitnene appellerte denne avgjørelsen, sa den myndighetspersonen som behandlet appellen: ’Andre religiøse samfunn går ikke fra hus til hus, slik dere Jehovas vitner gjør. Er denne virksomheten en del av deres tilbedelse?’ Vitnene sa til ham at den ikke bare er en del av deres tilbedelse, men at den utgjør et av de viktigste trekkene ved deres tilbedelse. Dette førte til at forbudet ble opphevet.

Vitnene har et klart bibelsk grunnlag for å utføre sitt hus-til-hus-arbeid. Da Jesus sendte ut disiplene sine, befalte han dem å gå til folks hjem med sitt budskap. (Matt. 10: 7, 12, 13, 42; Luk. 10: 5, 6) Og apostelen Paulus sa til de eldste i menigheten i Efesos: «Dere vet hvordan jeg har opptrådt hos dere hele den tid som har gått fra første dag jeg kom til Asia. . . . Ingen ting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene [fra hus til hus, NW]. Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» — Apg. 20: 18—21.

Ja, Paulus underviste i ’hus etter hus’. Han oppsøkte utvilsomt dem som allerede var kristne, for å styrke og oppmuntre dem. Men vi kan på ingen måte begrense det Paulus sier her, til å omfatte bare slik hyrdevirksomhet. Hvorfor ikke? Fordi Paulus sa at han forkynte «omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus» både for jøder og grekere. Dette viser klart at disse ennå ikke var kristne. At han betraktet dette som et livreddende arbeid, forstår vi av det han videre sa. På grunn av sitt forkynnelsesarbeid uttalte han: «Jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv.» — Apg. 20: 25—27.

ET PROFETISK MØNSTER

Noe som støtter det foregående, er den profetien vi finner i Esekiel, kapittel 9. Den forteller om et arbeid som dannet et mønster for det hus-til-hus-arbeid som Jehovas vitner utfører i dag. Dette kapitlet forteller om et syn som profeten Esekiel fikk for omkring 2500 år siden.

I det foregående kapitlet forteller profeten om at han hadde fått et syn av hvordan jødene i sitt tempel i Jerusalem drev med forskjellige slags former for avgudsdyrkelse. Og så, i kapittel 9, beskriver Esekiel et syn av seks menn som var bevæpnet med ødeleggelsesvåpen, og en sjuende mann som ikke hadde rustning på seg. Han var kledd i linklær og hadde skrivesaker hengende i beltet. Han fikk beskjed om å gå gjennom byen Jerusalem og sette «et merke i pannen på de mennene som sukker og stønner over all den styggedom som foregår der». (Vers 4) De seks mennene med ødeleggelsesvåpen fikk befaling om å følge etter ham og henrette alle dem som ikke hadde dette merket, det vil si alle som ikke stønnet og sukket over all den ondskap som fantes i byen.

Hvordan skulle mannen i linklærne finne alle dem som sukket og stønnet? Vakttårnet for 1. juni 1972 sa: «Ikke bare ved å gå til byens torg eller markedsplass, men ved å oppsøke folk i deres hjem, ved å gå fra hus til hus. På den måten kunne han få høre dem gi uttrykk for hva de følte, og avgjøre om han skulle sette et tegn i deres panne eller ikke. Dette var på ingen måte noe som kunne gjøres i all hast, men det krevde at han tålmodig og samvittighetsfullt gikk fra hus til hus eller fra dør til dør og foretok en grundig inspeksjon, uten å vise partiskhet, og bare satte et tegn i pannen på dem som oppriktig sørget over alle de avskyelige ting som andre gjorde i den kongelige by. . . . han satte et tegn i deres panne, slik at det kunne ses av både venner og fiender.»

For at mannen i linklærne fullt ut skulle kunne oppfylle sine forpliktelser med hensyn til å sette et tegn i pannen på dem som fortjente å bli spart fra å bli henrettet, måtte han gå fra hus til hus. På samme måte må Jehovas vitner gå fra hus til hus for å finne alle dem som elsker sannhet og rettferdighet, og gi dem anledning til å fly til Guds rike.

Hva er det i dag som tilsvarer det tegnet som mannen i linklær satte i pannen på dem som fortjente å bli spart? Det å bli merket i pannen ser ut til å stå for at en utvikler en kristuslignende personlighet. Bare ved å ha en slik personlighet ville en fortjene å bli spart av Jehovas henrettelsesstyrker i den kommende ’store trengsel’. (Matt. 24: 21, EN) En kristuslignende personlighet er noe alle kan se, akkurat som alle kan se et merke i pannen. Bibelen oppfordrer oss gjentatte ganger til å utvikle en kristuslignende personlighet. Å merke en person på en slik måte krever selvsagt tid, energi og midler. Men Jehovas vitner er glad for å bringe slike offer. Derved viser de også livreddende nestekjærlighet. — Ef. 4: 20—24; Kol. 3: 9—11, NW.

Det første skrittet, som består i å gå fra hus til hus for å finne dem som elsker sannhet og rettferdighet, som sukker og stønner på grunn av de onde tilstandene som rår i dag, er svært viktig. Men det er bare det første skrittet. En tjener for Jehova som skal vise livreddende nestekjærlighet, må også følge opp ved å foreta gjenbesøk og lede bibelstudier. Slike bibelstudenter trenger også å lære hvordan de kan be, de trenger å komme sammen med den kristne menighet, og de trenger å anvende bibelske prinsipper i sitt liv. De må også være med på å gjøre andre kjent med det de selv lærer. Alt dette bør føre til at de innvier seg til Jehova Gud for å gjøre hans vilje og bli døpt. Det bør tilføyes at det er helt nødvendig å gjøre dette for å bli ’merket’, å ta på den kristuslignende personlighet. Og ved at Jehovas vitner holder på med denne virksomheten, viser de virkelig livreddende nestekjærlighet.

[Fotnoter]