Jehova er blitt konge
Har Gud alltid hersket over jorden? Hva kommer hans rike til å bety for menneskeheten?
ISRAELS folk i fortiden var i mange år i trelldom under Egypts tyranni. Egypts Farao førte til og med en raseutslettelsespolitikk mot dem. For en glede det måtte være for dem da de den 14. nisan 1513 f. Kr. dro ut av Egypt! Det var derfor passende at Gud påla dem å minnes denne dagen. Til tross for at de kort tid etter igjen så seg truet av Farao ved Rødehavet, og til tross for at de måtte føre krig for å ta Kana’ans land i besittelse, utgjorde denne datoen et vendepunkt for dem, den avmerket tidspunktet for deres fullstendige befrielse. — 2 Mosebok, kapitlene 1—15.
I vår tid minnes andre folkeslag hvert år andre datoer som vendepunkter i deres kamp for frihet. I De forente stater minnes folk den 4. juli 1776. I Brasil minnes de den 15. november 1889 og i China den 10. oktober 1911.
Men 1914 (omkring 1. oktober) er det mest betydningsfulle årstall for alle mennesker, for det markerer det største vendepunkt i historien. Det som fant sted på den tiden, vil til slutt føre til at alle mennesker av god vilje overfor Gud kommer til å oppnå frihet, ikke bare fra politiske tyranner, men fra alle former for tyranniske herredømmer som blir utøvd av usynlige demoner, finansfyrster og mektige religiøse organisasjoner, og det vil til og med føre til frihet fra synd, sykdom, lidelser og død. Hvordan det? Fordi følgende profetiske ord har fått sin oppfyllelse siden det året: «Syng for Jehova en ny sang. . . . Si blant folkeslagene: ’Jehova selv er blitt konge.’» — Sl. 96: 1, 10, NW.
Jehova som konge
Men du vil kanskje spørre: Har ikke Gud alltid vært konge? Har han ikke vært konge helt fra den tid han i det minste hadde en undersått, sin enbårne Sønn? Jo, dette har vært tilfelle hva hans himmelske domene angår, men ikke hva hans jordiske domene angår. Så lenge Adam og Eva var lydige, utstrakte Guds styre seg direkte til jorden, men det har det ikke gjort etter at de gjorde opprør. Fra da av har ikke Gud utøvd et direkte herredømme over jorden, bortsett fra det lille området som Israels folk bebodde mens dets konger «satt på [Jehovas] trone». Disse representerte Jehova som konger. Da den siste av disse kongene, Sedekias, ble styrtet fra tronen, begynte «hedningenes tid». — 1 Krøn. 29: 23; Luk. 21: 24.
Det er sant at Jehova bestandig har hatt «makt over kongedømmet blant menneskene» når hans hensikt har vært berørt, og manøvrert mennesker og nasjoner i samsvar med sin suverene vilje. Men slike mennesker og nasjoner har ikke vært hans representanter eller riker. De har snarere vært Satan Djevelens representanter eller riker. Av den grunn blir Satan Djevelen omtalt som «denne verdens fyrste» og «denne verdens gud» i hvis makt «hele verden ligger». Hvis det ikke hadde vært slik, ville ikke Jesus ha lært oss å be om at Guds rike måtte komme. — Dan. 4: 17; Joh. 16: 11; 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19.
Hvorfor har Gud i så lang tid tolerert opprør fra menneskenes side? Han har bare tolerert det på grunn av Satans skrytende påstand om at han kunne vende alle mennesker bort fra Gud. (Job, kapitlene 1, 2) Men han vil ikke tolerere det bestandig. Når Jehova Guds fastsatte tid er inne til det, kommer han til å gå til handling, for han kan ikke tillate at et slikt opprør får fortsette for bestandig uten at han derved fornekter sin overhøyhet, noe som er umulig for ham å gjøre. (2 Tim. 2: 13) Når han demonstrerer sin overhøyhet ved å opprette et direkte styre over jorden, oppfylles disse profetiske ordene: «[Jehova] er blitt konge.» «Jahve er blitt konge.» — Sl. 97: 1; Ro.
Det at de fleste bibeloversettere ikke har forstått disse sannhetene, er årsaken til at de fleste oversettelser gjengir salmistens ord med: «Jehova [eller Herren] regjerer!» (AS, AV, RS, AT) Og derfor finner vi også at bibelkommentatorene vanligvis anvender disse ordene på Guds evige herredømme eller på visse årlige jødiske fester. Men en slik gjengivelse og forklaring er hverken i harmoni med det opprinnelige hebraiske ord eller med de omstendigheter som forårsaket at Salme 96 ble skrevet.
Det opprinnelige hebraiske ord som i dette skriftstedet av så mange blir gjengitt med «hersker», betyr ikke et vedvarende eller evig herredømme, men det sikter til begynnelsen av et herredømme. Det er grunnen til at Bibelens skribenter benyttet det i forbindelse med begynnelsen av Adonjas, Josafats og Esekias’ styre. — 1 Kong. 1: 18; 22: 41; 2 Krøn. 29: 1.
At det sikter til begynnelsen av et herredømme, kan man også forstå ved å legge merke til hvilke omstendigheter som fikk kong David til å utbryte: «[Jehova] er blitt konge.» Prestene hadde tatt den hellige paktens ark med i et slag for å sikre Israels seier, som om den skulle være et magisk tryllemiddel som kunne utføre mirakler, og det til tross for at israelittene hadde Guds mishag. Til israelittenes forferdelse fikk filistrene tak i den, men de sistnevnte var mer enn glad over å bli kvitt den igjen på grunn av de ødeleggelser den forårsaket blant dem. I mange år sto den i huset til de to levittene, Abinadab og Obededom, inntil den under kong Davids ledelse ble ført til Sions berg. Fordi denne arken var et symbol på Jehovas nærvær, kunne David nå utrope at Jehova var blitt konge på Sions fjell. — 1 Krøn. 16: 7—36.
Siden 1914
Jehova regjerer ved og gjennom sin Sønn Jesus Kristus. Da Jesus 40 dager etter sin oppstandelse steg opp til himmelen, sa derfor Gud til ham: «Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!» Da denne tiden kom, ble følgende profetiske ord oppfylt: «Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg . . ., Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Begjær av meg! Så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie.» — Sl. 110: 1; 2: 6—8.
I harmoni med disse profetiene sammenlignet Jesus Kristus seg selv med en mann av høy byrd som dro til et land langt borte for å få kongemakt, og så vendte tilbake igjen, og derved satte han på en tydelig måte opprettelsen av Guds rike i forbindelse med Kristi gjenkomst. Når skulle han komme igjen? Som svar på dette spørsmålet uttalte Jesus de profetiene som er nedtegnet i Matteus 24, 25, Markus 13 og Lukas 21. Blant de mange begivenheter som skulle utgjøre tegnet på Jesu gjenkomst, regnet han opp kriger, hungersnød, jordskjelv og pest. Han forutsa også at urettferdigheten skulle tilta og at «dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag». Kjensgjerningene viser at alle disse Jesu ord er blitt oppfylt på den mest bemerkelsesverdige måte siden året 1914.
Siden det året har vi også sett at Paulus’ profeti har gått i oppfyllelse: «Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, . . . umåtelige, umilde, . . . slike . . . som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft.» — 2 Tim. 3: 1—5.
Mange spotter når de blir gjort oppmerksom på dette, men de kan ikke peke på noen annen tidsperiode i historien da disse profetiene har fått en slik nøyaktig oppfyllelse. Det at de spotter, utgjør i virkeligheten et ytterligere bevis, for det er også blitt forutsagt: «Idet I først og fremst vet dette at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er løftet om hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» — 2 Pet. 3: 3, 4.
Riket opprettes i himmelen
De røster i himmelen som Johannes fikk høre i sitt apokalyptiske syn, beviser avgjort at 1914 virkelig er det året Jehova ble konge. «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» «Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge. Og hedningene er blitt vrede, og din vrede er kommet, og den tid da . . . du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» Året 1914 avmerker uten tvil den tid da nasjonene ble vrede i en grad som aldri før. — Åpb. 11: 15—18.
Apostelen Johannes går videre og forteller om det som i virkeligheten fant sted i himmelen på den tiden. Etter å ha omtalt Guds himmelske organisasjon av åndeskapninger, som symbolsk blir framstilt som «en kvinne, kledd med solen», og Satan Djevelen som «en stor ildrød drage», omtaler han opprettelsen av Guds rike som fødselen av et guttebarn «som skal styre alle hedningene [nasjonene, NW] med jernstav».
Ettersom Satan uten å ha blitt forstyrret har vært hersker over denne onde verden eller tingenes ordning siden 607 f. Kr., var det ikke å vente at han ville la fødselen av Guds rike finne sted uten at han utkjempet en kamp. Og derfor leser vi at «det ble en strid i himmelen: Mikael [Jesus Kristus] og hans engler tok til å stride mot dragen, og dragen stred og dens engler. Men de maktet det ikke, heller ikke ble deres sted mer funnet i himmelen. Og den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham». At denne striden var en virkelig kamp, kan man forstå av Daniel 10: 13 som forteller om et tilfelle hvor en av Guds engler ble oppholdt i 21 dager av en av Satans engler. — Åpb. 12: 7—9.
Bibelen sier ikke nøyaktig hvor lenge denne krigen i himmelen varte. I betraktning av at andre profetier åpenbarer at Jehova og hans Sønn kom til Guds åndelige tempel i 1918 for å holde dom, forstår vi imidlertid at krigen i himmelen må ha vært over senest på det tidspunktet. Denne seieren førte til at de som var i himmelen, kunne glede seg, men at det kom veer over jorden. — Åpb. 12: 12.
Men noen kan kanskje spørre: Hvorfor fortsatte ikke Mikael og hans engler sitt angrep mot Satan og hans engler og befridde jorden for deres fordervelige innflytelse, ettersom Guds tid var inne til å ta makten over jorden? Det var hovedsakelig fire grunner til det, noe som Bibelen tydelig viser: 1) For at Jehovas navn og rike kunne bli kunngjort over hele jorden. 2) For at Guds folk som hadde handlet urett, kunne få anledning til å reise seg opp igjen, rense seg og bli aktiv i Guds tjeneste. 3) For å gjøre det mulig for mennesker av god vilje å gi akt på kallet: «Gå ut av [det motbilledlige Babylon eller Satans verdensorganisasjon], mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» 4) For å advare alle de onde, slik at de når de blir tilintetgjort av Gud i Harmageddon, kan vite at det er Gud som fører ødeleggelsen over dem, og at han er den høyeste. — 2 Mos. 9: 16; Es. 12: 1; Åpb. 18: 4; 16: 14, 16.
Rikets styre over jorden
Når alle de onde på jorden er blitt tilintetgjort, og Satan og alle hans demoner er blitt kastet i avgrunnen for tusen år «for at han ikke lenger skulle forføre folkene», kommer Rikets styre til å bringe glede og frihet til jorden og oppfylle alle rettferdige menneskers innerste ønsker. Da skal Guds vilje skje på jorden som i himmelen. Da skal jorden bli «full av Herrens kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn». Da skal «de saktmodige arve landet og glede seg ved megen fred». Da skal Gud «tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». — Åpb. 20: 3; Es. 11: 9; Sl. 37: 11; Åpb. 21: 4.
Dette er ikke alt. Under Guds styre skal menneskeheten gradvis bli befridd for all ufullkommenhet og synd. Da kommer menneskene aldri mer til sukkende å måtte si i likhet med apostelen Paulus: «For jeg gjør ikke det som jeg vil; men det som jeg hater, det gjør jeg. Jeg elendige menneske!» For en velsignelse det vil være når vi ikke lenger behøver å føle det slik! — Rom. 7: 15, 24.
Det gode budskap om at alle disse velsignelsene snart skal komme, utgjør virkelig en grunn til å synge. De som har dette sikre håpet, forkynner det nå vidt og bredt i 175 land og territorier, idet de bruker litteratur på over 125 språk. De overbringer dette gode budskapet til folk ved å snakke med dem, og ved å benytte litteratur, radio og fjernsyn. De snakker om det på gatene, ved dørene, i hjemmene til folk og i sine Rikets saler.
Alle mennesker av god vilje overfor Gud kan derfor fatte mot. De bør ikke frykte på grunn av at menneskelige forsøk har mislykkes, eller blindt håpe på at mennesker på en eller annen måte en gang skal opprette fred og rettferdige forhold på jorden, noe de ikke vil kunne klare. De må ikke tillate at religiøse fordommer lukker deres ører for den vakre sangen om at Jehova har begynt å herske som konge, og at disse velsignelsene derfor om kort tid skal komme. De bør i stedet sette sin lit til Jehova og hans rike. De bør lære denne sangen selv og så ta del i å synge den for at også andre kan få høre den. Alle som gjør dette, blir de lykkeligste av alle mennesker på jorden i vår tid, og de har utsikter til å oppnå den største lykke i all evighet i Guds lykkelige nye verden.