Oppfylte profetier viser at Gud lever
MANGE mennesker mener at hvis det fantes en levende Gud, ville han for lenge siden ha grepet inn for å gjøre slutt på ondskapen og elendigheten i verden. Ettersom enkelte prester i vår tid har hevdet at «Gud er død», spør mange mennesker seg selv hvor de kan finne sannheten. Sannheten finnes i Bibelen, og i forbindelse med spørsmålet om hvorvidt Gud lever, viser Bibelens oppfylte profetier seg å være av spesiell interesse.
Det at Bibelens profetier blir oppfylt, viser at Gud lever. Menneskene kan ikke komme med nøyaktige beskrivelser av framtidige hendelser. De kan ikke engang forutsi hva som vil hende om noen få år. Gud har imidlertid kunngjort forskjellige begivenheter mange hundre år i forveien. Mange hundre år før Jesus Kristus kom til jorden, forutsa for eksempel Gud i detalj mange ting som fikk sin oppfyllelse på Jesus.
Hva profetiene om Jesus viser
Ta for eksempel Jesu fødsel. Om lag 700 år før Jesus ble født, inspirerte Gud sin profet til å forutsi at Jesu fødsel skulle finne sted i Betlehem. (Mika 5: 1) Hvor bemerkelsesverdig var ikke oppfyllelsen av denne profetien! Den ble i virkeligheten oppfylt som følge av en befaling som ble utstedt av den romerske keiser. Den jødiske jomfruen Maria og hennes mann, Josef, bodde i Nasaret i Galilea, over 100 kilometer nord for Betlehem. Veien mellom Nasaret og Betlehem gikk dessuten gjennom ulendt terreng, og det var derfor ikke noen enkel sak å foreta en reise mellom disse to byene. Befalingen fra keiser Augustus om at all verden skulle innskrives i manntall, gjorde det imidlertid nødvendig for Josef og Maria å dra til Betlehem for å bli innskrevet der, og de kom dit akkurat på det rette tidspunkt, slik at Jesus ble født mens de var der. — Luk. 2: 1—7.
La oss også se på de profetier som ble oppfylt i forbindelse med Jesu død. I Salmene var det blitt forutsagt om Jesus at ikke ett av hans bein skulle bli sønderbrutt, og at det skulle bli kastet lodd om hans kjortel. (Sl. 34: 21; 22: 19) Ble disse profetiene oppfylt? Jesus og ugjerningsmennene ble henrettet dagen før en av jødenes hellige dager, og deres legemer måtte av den grunn ikke bli hengende på torturpelen natten over. De romerske soldatene begynte derfor å bryte mennenes bein for å framskynde mennenes død. Men ettersom Jesus allerede var død, brøt de ikke hans bein. (Joh. 19: 31—36) Jesu kjortel hadde ikke noen søm, men var vevd i ett stykke, og soldatene bestemte seg derfor for å kaste lodd om hvem som skulle ha den, i stedet for å rive den i stykker og dele den mellom seg. Hvor nøyaktig ble ikke disse profetiene oppfylt! — Joh. 19: 23, 24.
Profetiene om at Jesus skulle oppstå fra de døde, og om hvor lenge han skulle ligge i graven, ble også oppfylt forbausende nøyaktig. I Salmene var det blitt forutsagt at Gud ikke skulle forlate sin hellige i dødsriket. (Sl. 16: 10) Og Jesus sa selv at han skulle «slås i hjel, og oppstå på den tredje dag». (Matt. 16: 21) Ble han oppreist? Ja, han ble det. Apostelen Peter viste det da han sa: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om.» Ja, profetiene ble oppfylt. — Ap. gj. 2: 30—32.
Kan det tenkes at alle disse tingene skjedde av seg selv, bare fordi det var forutsagt at de skulle skje? Var det bare en tilfeldighet at keiser Augustus utstedte en befaling om at alle skulle innskrives i manntall, like før Maria skulle føde, en befaling som gjorde det nødvendig for henne å dra til Betlehem? Var det bare en tilfeldighet at soldatene begynte å bryte mennenes bein etter at Jesus var død? Var det bare en tilfeldighet at Jesu kjortel var slik laget at soldatene bestemte seg for å kaste lodd om den i stedet for å dele den mellom seg, slik de hadde gjort med de andre klærne? Og hvordan kunne det ha seg at Jesu legeme uten menneskelig hjelp ble fjernet fra graven på den tredje dag? Det var den levende Gud som utførte alle disse ting. Han grep inn i menneskenes anliggender for at hans profetier skulle bli oppfylt. — Luk. 24: 1—7.
Oppfyllelsen av disse profetiene Viser at Gud ikke bare hadde levd i fortiden, men at han også levde på den tiden da disse profetiene ble oppfylt.
Hva viser trengslene i verden?
Men hvordan forholder det seg i vår tid? Mange mennesker hevder at de fryktelige veer som har kommet over jorden i vår tid, og den tiltagende ondskap viser at «Gud er død». De mener at Gud har overlatt jorden til seg selv, og at han i motsetning til hva som var tilfelle i fortiden, nå ikke gjør noe til gagn for menneskeheten. Forholder det seg slik?
Disse menneskene har helt rett når de sier at det i vår tid har vært en kolossal økning når det gjelder ulykker og trengsler. To ødeleggende verdenskriger, verdensomfattende hungersnød, epidemier, en rekke ødeleggende jordskjelv på kort tid og den tiltagende lovløshet har gjort vår tid til «voldshandlingenes tidsalder». I tidsskriftet Times Magazine, som blir utgitt i New York, ble det den 2. mai 1965 sagt følgende: «De fleste historikere er nå enige om at . . . det [ikke var] de festligheter som ble arrangert i år 1900 som markerte den endelige slutt på et kapittel i menneskenes historie, men de organiserte fiendtligheter som begynte i 1914.»
Men skulle denne voldsomme forandringen i forholdene på jorden komme overraskende over menneskene? Hadde den allmektige Gud unnlatt å advare menneskene om at disse vanskelige tider ville komme? Vi vil be deg slå opp i Bibelen og lese Matteus, kapittel 24, Markus, kapittel 13, Lukas, kapittel 21, og 2 Timoteus, kapittel 3. Hva er det vi leser her? Er det ikke tydelig at nettopp de vanskelige forhold som vi opplever, er blitt forutsagt, og sies det ikke at slike forhold skulle kjennetegne de «siste dager»? Jo, siden året 1914 har vi sett at Guds profetier angående «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW) har gått i oppfyllelse.
Hva er derfor det at vanskelighetene på jorden har tiltatt i vår tid, i virkeligheten et bevis for? Er det et bevis for at Gud er maktesløs og ute av stand til å befri menneskene for disse vanskelighetene? Er det et bevis for at han ikke er så interessert i menneskene at han vil gjøre noe til gagn for dem? Viser de vanskeligheter vi opplever, at «Gud er død», eller viser de i virkeligheten at han i høyeste grad lever?
Svaret på disse spørsmålene finner vi i Bibelen, i Åpenbaringen, kapittel 12. Den herliggjorte Jesus Kristus gir her apostelen Johannes et syn av ting som skulle skje. Johannes får i dette synet se at det bryter ut en voldsom strid, ikke på jorden, men i himmelen. Guds rikes fødsel er årsaken til denne striden. Guds Sønn, Jesus Kristus, som er blitt innsatt på tronen, og de hellige engler kjemper mot Djevelen og hans engler og kaster dem ut av himmelen. Hvor blir disse onde ånder kastet? De blir kastet ned til jorden. Beretningen sier:
«Og den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. . . . Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid,» det vil si at han vet at han og hans demoner bare har en kort tid igjen til å virke. — Åpb. 12: 9, 10, 12.
«Ve jorden!» Disse ordene har virkelig vært på sin plass i løpet av de siste 50 år. Og hva viser så oppfyllelsen av denne profetien? Viser den at Gud er død? Nei, den viser tvert imot at Gud lever. Den viser at Gud har tatt makten som konge i himmelen, og at hans rike har gått til handling mot Djevelen og hans demoner og har kastet dem ned til jorden.
Når vi betrakter forholdene i verden i lys av oppfylte profetier, er det derfor tydelig at Djevelen er blitt kastet ut av himmelen og ned til jorden. Det at Djevelen er blitt kastet ut av himmelen, viser at Gud i høyeste grad lever, og at han har tatt skritt for å gjøre slutt på ondskapen. Gud er ikke ute av stand til å forbedre forholdene, og han mangler ikke interesse for menneskene. Han har truffet de nødvendige foranstaltninger for å gjøre slutt på ondskapen og velsigne menneskene i all evighet i og med at han har opprettet sitt rike i himmelen. Ved hjelp av dette riket, som har Kristus til konge, vil Djevelen og alle hans onde styrker snart bli gjort uvirksomme. Forholdene i verden viser derfor ikke at Gud er død, men at Gud lever, og at hans rike nå hersker i himmelen.
Forkynnelsen av Riket viser at Gud lever
Nå da Guds rike er blitt opprettet i himmelen, gjør Gud noe annet til gagn for menneskene, noe som viser at han i sannhet lever og er interessert i mennesker som elsker rettferdighet. Hva er det? Han sørger for at budskapet om hans opprettede rike blir forkynt over hele jorden, slik det er forutsagt i Matteus 24: 14 (NW): «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»
Hvordan skulle forholdene være på den tiden da budskapet om Guds opprettede rike skulle bli forkynt på «hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag»? Ville folkeslagene glede seg over å få høre dette «gode budskap»? Jesus Kristus viste at de ikke ville gjøre det, da han sa: «[De skal] overgi eder [Rikets vitner] til trengsel og slå eder i hjel, og I skal hates av alle folkeslag.» — Matt. 24: 9.
Er det blitt avlagt et vitnesbyrd om Riket over hele jorden, og er det blitt gjort trass i motstand og hat fra «alle folkeslag»?
La oss undersøke hva kjensgjerningene viser. En professor i historie, Charles Samuel Braden, skrev følgende i sin bok These Also Believe: «Jehovas vitner har bokstavelig talt avlagt sitt vitnesbyrd over hele jorden. . . . Det kan i sannhet sies at ingen annen religiøs gruppe i verden har utfoldet større iver og vedholdenhet i forsøket på å bekjentgjøre det gode budskap om Riket enn Jehovas vitner.»
Og hvordan er så disse Rikets vitner blitt mottatt? En kjent jurist, Leo Pfeffer, foretok en undersøkelse angående dette, og i sitt verk Church, State and Freedom skrev han følgende om Jehovas vitner: «Deres aggressive misjonærtaktikk minner om de metoder som de første kristne benyttet, og den måten de er blitt tatt imot på av de ikke-troende, minner likeledes om det som hendte med de første kristne.»
I det ene landet etter det andre har de politiske myndigheter, religiøse ledere og pøbelflokker forsøkt å stoppe forkynnelsen om Riket, akkurat som Jesus forutsa. Det har imidlertid ikke lykkes for dem å få stoppet forkynnelsen. En rapport fra The American Civil Liberties Union, en amerikansk forening hvis formål er å forsvare de borgerlige friheter, viser at bare i løpet av seks måneder i 1940 ble «1488 menn, kvinner og barn utsatt for pøbelangrep i 335 distrikter i 44 stater. . . . Det har ikke funnet sted lignende pøbelangrep i De forente stater siden Ku-Klux-Klans dager i 1920-årene».
Under den annen verdenskrig var disse kristne vitners arbeid forbudt i 34 land. Men trass i dette og trass i at vitnene ble utsatt for pøbelangrep i De forente stater, Canada, Storbritannia og andre land, fortsatte de å forkynne.
Nazistene forsøkte å utslette disse Rikets forkynnere. Hitler knyttet ved en anledning nevene og skrek: «Denne berme skal bli utslettet i Tyskland!» Og professor Ebenstein ved Princeton universitet skrev i sin bok The Nazi State: «[Det ble] satt i gang en terrorkampanje mot [Jehovas vitner] som overgikk alt som var iverksatt mot andre av nazismens offer i Tyskland.» Forkynnelsesarbeidet fortsatte imidlertid, og Hitler og nazistene var ikke i stand til å hindre at det gode budskap om Riket ble forkynt for menneskene. Hvorfor ikke? De kunne ikke det fordi den levende Gud står bak dette arbeidet.
I kommunistiske land har en gjort seg store anstrengelser for å stoppe forkynnelsen av Riket. I Toronto-avisen Daily Star ble det den 2. juli 1960 sagt følgende: «All religion er under bannlysning av sovjetlederne. Ubegripelig nok er det imidlertid ikke noe som gjør dem så rasende som Jehovas vitner. . . . Pravda rapporterer at vitnene er blitt stadig mer aktive. . . . [Troen] brer seg, og det later til at alle statens kraftige midler er ute av stand til å ødelegge den.»
Hvorfor har ikke mektige regjeringer klart å stoppe det arbeid som denne lille gruppen av Rikets vitner utfører? Det at forkynnelsen av Riket fortsetter trass i at den møter motstand over hele verden, viser tydelig at dette forkynnelsesarbeidet ikke er et menneskeverk. Hvis det hadde vært det, ville det for lengst ha opphørt på grunn av den motstand det har møtt. Som en høyt aktet lovlærer i det første århundre sa: «Er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem.» (Ap. gj. 5: 34—39) Det faktum at forkynnelsen av Riket fortsetter over hele jorden, viser at dette verk er av Gud, at Gud står bak — ja, at Gud lever.
Er det fornuftig å tro på dem som hevder at Gud er død, når en blir stilt overfor så mange eksempler på profetier som er blitt oppfylt i fortiden, og profetier som blir oppfylt nå i vår tid? Alle som undersøker Bibelen med åpent sinn, vil finne mange beviser for at Gud lever. Vi kan i virkeligheten ha samme overbevisning som apostelen Paulus, som for lang tid siden sa: «Vi har satt vårt håp til den levende Gud.» — 1 Tim. 4: 10.