Kristenhetens ’hellige sted’ vil snart bli lagt øde
NÅR religiøse bygninger blir ødelagt under kriger eller under jordskjelv, stormer eller andre naturkatastrofer, er det mange religiøse mennesker som blir svært sjokkert. Og selv de som ikke betrakter de ødelagte bygningene som hellige, synes kanskje det er sørgelig at slike imponerende byggverk er blitt ødelagt. Hvilket sjokk ville så ikke mange få hvis alle kristenhetens hellige byggverk plutselig ble rammet av en slik skjebne! Selv om dette kan synes å være usannsynlig, viser Bibelen at det snart vil skje.
Denne framtidige begivenheten hadde en historisk parallell i det første århundre. Da ble byen Jerusalem og dens herlige tempel fullstendig ødelagt. Aronittiske prester kunne ikke lenger frambære offer på alteret. De opptegnelser som gjorde det mulig for en mann å dokumentere at han nedstammet fra Aron, og dermed hadde juridisk rett til å tjene som prest, var også borte. Den jødiske tingenes ordning, som hadde eksistert i århundrer, hadde endt en gang for alle. Siden ødeleggelsen av Jerusalem i det første århundre har jødene ikke kunnet utøve sin tilbedelse i samsvar med Moseloven.
Jesus Kristus, den største profet som har vært på jorden, forutsa denne forbausende utviklingen. Angående det som skulle ramme Jerusalem, sa han: «Dine fiender skal . . . ikke levne stein på stein i deg.» (Luk. 19: 43, 44) Og ved en annen anledning sa han om templet: «Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» — Matt. 24: 2.
For at hans disipler skulle unngå denne fryktelige ulykken, ga Jesus Kristus dem denne advarselen: «Når dere får se den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, som det er talt om gjennom profeten Daniel, stå på et hellig sted (leseren bør vise klarsyn her), da bør de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene.» — Matt. 24: 15, 16, NW.
Det var i år 66 det først var mulig å gi akt på disse ordene av Jesus. I det året sto de romerske hærstyrker under Cestius Gallus på et «hellig sted», nemlig i byen Jerusalem og dens omgivelser. (Jevnfør Matteus 4: 5; 27: 53.) De romerske hærer klarte å komme inn i selve byen og begynte til og med å underminere tempelmuren, noe som betydde at de angrep noe som jødene betraktet som meget «hellig». Men i virkeligheten hadde byen Jerusalem og dens tempel allerede mistet sin hellige stilling i Guds øyne. Som Jesus Kristus hadde sagt tidligere: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal overlates eder selv.» — Luk. 13: 34, 35.
Likevel var byen Jerusalem et «hellig sted» for det jødiske folk. Det at de romerske hærer befant seg på dette ’hellige sted’, var derfor avskyelig. De romerske hærer handlet dessuten ikke på grunn av kjærlighet til den sanne Gud da de dro mot Jerusalem. De ble derfor med rette profetisk omtalt som en «avskyelighet».
En framtidig oppfyllelse i vår tid
Profetien i forbindelse med fortidens Jerusalem er ikke begrenset til den tid da de romerske hærer dro mot byen og så trakk seg tilbake, slik at de jøder som var blitt kristne, kunne fly til fjellene før den ’avskyelige ødeleggeren’ vendte tilbake og ødela byen i år 70. En undersøkelse av det Jesus deretter sier (i Matteus, kapittel 24), viser at profetien ville få en oppfyllelse i framtiden, for han taler om sitt komme «med kraft og megen herlighet». Hans komme på den måten ville føre til at «alle jordens slekter» jamret seg på grunn av de sørgelige følgene av at de ikke hadde underordnet seg ham som konge. (Matt. 24: 30) Noe slikt fant ikke sted i forbindelse med ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e. Kr.
Det som hendte fortidens Jerusalem, må derfor ha vært av profetisk betydning og sikte til en trengsel av langt større omfang som ville komme over hele den menneskelige tingenes ordning, og som ville få dem som ble rammet av den, til å jamre seg. Denne forestående trengsel vil fullt ut svare til Jesu beskrivelse: «Det [skal] være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli.» — Matt. 24: 21.
Fortidens Jerusalem må følgelig ha sitt motstykke i vår tid. Hva kan det være? Byen Jerusalem hadde en hellig status på grunn av at den var et religiøst senter for mennesker som hevdet at de sto i et paktsforhold til Gud. Dens motstykke i vår tid må på lignende måte hevde at det står i et paktsforhold til den Høyeste. Hevder ikke kristenhetens religionssamfunn at de er kristne og følgelig er tatt inn i den ’nye pakt’ med Gud? (Heb. 9: 15) Men viser ikke deres handlemåte at de i likhet med det utro Jerusalem ikke lever i samsvar med det de hevder å være?
Kristenheten har gjort seg selv til en venn av verden. Den har villig deltatt i verdens kriger og i dens korrupte politikk. Gud betrakter den derfor som uren. Bibelen sier: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jak. 4: 4) Kristenheten er følgelig en del av det verdensomfattende, religiøse system som i Bibelen blir omtalt som en «skjøge», «Babylon, den store». (Åpb. 17: 1—5) Men hva er kristenhetens ’hellige sted’?
Kristenhetens ’hellige sted’
Det er et symbolsk sted, som representerer alt det kristenhetens religionssamfunn har kontroll over og betrakter som hellig — hele deres virkeområde og alle de religiøse rettigheter de hevder at de har. Kristenhetens prester har betraktet seg som Guds spesielle representanter i forhold til folket, og de har følgelig ment at de har krav på å bli behandlet som en priviligert klasse, en klasse som er fritatt for de forpliktelser og det ansvar som påhviler befolkningen for øvrig. I strid med Jesu befaling om at de ikke skulle tilta seg slike titler som «rabbi», «leder» og «far», mener de at de har krav på å bli tiltalt som «pater» eller «fader» eller «Deres velærverdighet» og lignende. (Matt. 23: 8—10, NW) Kristenhetens religionssamfunn har oppført mektige byggverk jorden over. De har også på andre måter samlet seg store rikdommer. I mange land blir disse eiendommene på grunn av deres påståtte hellige status fritatt for skatter og avgifter som blir pålagt forretningsforetagender i sin alminnelighet.
Kristenhetens ’hellige sted’ vil imidlertid snart bli invadert og ødelagt. Det er ikke mer hellig i Guds øyne enn byen Jerusalem og dens tempel var før deres ødeleggelse i år 70. Kristenhetens religionssamfunn vil bli berøvet sitt virkefelt og miste kontrollen over alt. Det vil ikke bli vist noen respekt for noen av deres såkalte religiøse rettigheter. Hvem eller hva er den ’avskyelige ødelegger’ som snart vil stå på kristenhetens ’hellige sted’ og føre ødeleggelse over det?
Den avskyelige ødeleggeren
Bibelen utpeker en organisasjon som gjenspeiler hele det nåværende politiske systems mangler og svakheter. Denne organisasjonen blir omtalt som «dyrets bilde», og den blir selv omtalt som et «skarlagenrødt dyr». (Åpb. 13: 15; 17: 3) Det «dyr» som det ’skarlagenrøde dyr’ er et «bilde» av, blir i Bibelen beskrevet som et dyr som er «likt en leopard», som har føtter «som på en bjørn» og munn «som en løvemunn». (Åpb. 13: 2) Når vi sammenligner denne beskrivelsen med det som sies i Daniel 7: 3—7, 17—23, forstår vi at ’dyret’ er sammensatt av flere dyr, slike dyr som dem som blir nevnt i Daniels bok. Hvert enkelt av disse dyrene blir identifisert som konger eller riker.
’Dyret’ som stiger opp av «havet», må derfor representere hele det verdensomfattende, politiske system, som består av «konger» eller herskende makter på jorden. Det sies at det har «ti horn og sju hoder og på sine horn ti kroner, og på sine hoder bespottelses-navn». (Åpb. 13: 1) Det er følgelig Satans gamle, politiske system, som alltid har spottet den sanne Gud.
Det at vi forstår hva ’dyret’ er, hjelper oss også til å forstå hva dets «bilde» er. Hvilken organisasjon i vår tid er et «bilde» eller en gjenspeiling av det verdensomfattende, politiske system? Er det ikke De forente nasjoner? Gjenspeiler ikke denne organisasjonen det verdensomfattende, politiske systems mangler og ufullkommenheter?
Bibelen taler om en skjøge, «Babylon, den store», som sitter på ryggen til det ’skarlagenrøde dyr’ eller det politiske «bilde» av ’dyret’, nemlig De forente nasjoner i vår tid. Da De forente nasjoners organisasjon ble dannet, ga «Babylon, den store», som kristenhetens religionssamfunn er en fremtredende del av, sin støtte til den, idet den betraktet den som menneskenes eneste håp for fred og sikkerhet. Kristenheten så hen til denne organisasjonen i håp om at den skulle forhindre konflikter som kunne føre til at den ble utslettet. På den måten er De forente nasjoner blitt som et ridedyr under denne skjøgen. Hun stoler på den, akkurat som en rytter stoler på hesten sin.
«Babylon, den store» vil imidlertid bli dypt skuffet. Hun vil bli gjenstand for hat. Åpenbaringen 17: 16 forteller hva det ’skarlagenrøde dyr’ vil gjøre med henne: «De ti horn som du så, og dyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild.»
Åpenbaringen 17: 12 sier at de «ti horn» er «ti konger». I Bibelens symbolske språk står tallet ti for fullstendighet (jevnfør ti tær og ti fingrer), og det betyr at et fullstendig antall av jordens herskere, ikke en minoritet, vil vende seg mot kristenhetens religionssamfunn og den øvrige delen av «Babylon, den store». Men ikke bare de symbolske «ti konger» vil gå til et slikt angrep. Hele den organisasjon som blir symbolsk framstilt ved det ’skarlagenrøde dyr’ (De forente nasjoner), vil gjøre det.
Når ’ødeleggeren’ går til angrep på kristenhetens religionssamfunn, vil han ikke gjøre det på grunn av kjærlighet til Gud. Men Gud vil manøvrere det hele slik at det tjener hans hensikt, og de religionssamfunn som bare er kristne i navnet, blir ødelagt. Ødeleggeren vil utelukkende ha selviske motiver og være full av forakt for kristenhetens religionssystemer. Men ettersom disse religiøse organisasjoner hevder at de representerer den sanne Gud, vil ødeleggeren også gå til handling fylt av hat til Ham som de hevder at de tjener. Ødeleggeren, som på den måten inntar en ond, dyrlignende holdning til Gud og spotter hans navn, blir en «avskyelighet» i Jehovas øyne.
Gå til handling nå
Selve den kjensgjerning at «Babylon, den store» og denne «avskyelighet» nå kan identifiseres, viser at de som ønsker å forlate kristenhetens religiøse organisasjoner, ikke har noen tid å miste. Dette er ikke en flukt til et annet geografisk sted, slik som tilfellet var i det første århundre. «Babylon, den store» er ikke knyttet til ett geografisk sted, men er et verdensomfattende, religiøst rike. Det å gå ut av kristenhetens religionssystemer betyr derfor å kutte enhver forbindelse med dem og vise at en er en sann disippel av Herren, Jesus Kristus.
Ingen bør utsette sin flukt inntil ’avskyeligheten’ virkelig begynner å trenge inn på kristenhetens ’hellige sted’. Ettersom det ikke er nødvendig å flykte til et annet geografisk sted, bør ingen vente en historisk utvikling som svarer til det at de romerske hærer ga opp beleiringen av Jerusalem i år 66 e. Kr. Det at de romerske hærer var til stede og så trakk seg tilbake, gjorde det mulig for de jøder som var blitt kristne, å identifisere ’avskyeligheten’ og flykte, i samsvar med Jesu befaling.
En som i dag er blitt klar over at kristenhetens religionssamfunn er en del av «Babylon, den store», og som forstår at ’avskyeligheten’ er i ferd med å stille seg på dens ’hellige sted’, bør handle i samsvar med befalingen i Åpenbaringen 18: 4: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!»
Har du gjort det? Hvis ikke, bør du ikke utsette det lenger. Kristenhetens hellige sted — dens virkeområde og dens påståtte religiøse rettigheter — vil snart bli lagt øde.
[Bilde på side 357]
Det at byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt av de romerske hærer i år 70 e. Kr., var et profetisk forbilde på en større trengsel som snart vil ramme kristenheten