Forlat det ’fagre’ treets skygge!
1. På hvilken måte har de trelignende nasjoner misunt ’sederen på Libanon’?
I LIKHET med den «seder på Libanon» som Jehova beskrev i Esekiels profeti, kapittel 31, ser det menneskelagde, politiske system i denne tingenes ordning ’fagrere’ ut enn alt annet. Som Jehova sa i Esekiel 31: 8, 9: «Intet [Intet annet, NW] tre i Guds hage var å ligne med ham i skjønnhet. Fager hadde jeg gjort ham [den bokstavelige sederen som blir brukt som en illustrasjon] i hans rikdom på greiner, og alle Edens trær [andre trær, NW] i Guds hage misunte ham.» Denne verdensomfattende, politiske tingenes ordning har frambrakt mange kvister med rikelig av løv som gir skygge, slik at det kan dekke og beskytte alle de verdslige nasjoners politiske behov. Hver trelignende nasjon skulle ønske at den var en verdensmakt og hadde herredømme over alle andre og således hadde en misunnelsesverdig stilling i deres øyne.
2. Hvordan viser menneskeverdenen at den synes at denne «seder på Libanon» er fagrere enn alt annet?
2 Alle som tror at menneskene kan styre seg selv uavhengig av Jehova Gud, beundrer den symbolske «seder på Libanon» og betrakter den som det fagreste i denne verden. En som tenker nøkternt, trenger bare å se på den utbredte nasjonalismen og alle de nasjonale overherredømmene for å bli klar over det. I tillegg til dette kommer stormaktenes kamp om verdensherredømmet. Over hele verden blir Staten tilbedt. Det blir forlangt at alle jordens innbyggere skal utøve en slik form for tilbedelse. Denne form for misunnelig beundring av den symbolske «seder på Libanon» kan sammenlignes med den tilbedende beundring som er omtalt i den siste boken i Bibelen, i Åpenbaringen 13: 3, 4, 15, hvor vi leser:
3. Hvordan blir tilbedelsen av den politiske stat beskrevet i Åpenbaringen 13: 3, 4, 15?
3 «All jorden undret seg og fulgte etter dyret, og de tilba dragen, fordi den hadde gitt dyret makt, og de tilba dyret og sa: Hvem er lik dyret? og hvem kan stride mot det? Og det fikk makt til å gi dyrets bilde livsånde, så at dyrets bilde endog kunne tale, og gjøre så at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, skulle drepes.»
4. Hvorfor kan de som tilber den eneste levende og sanne Gud, ikke delta i den slags tilbedelse?
4 I denne profetiske beskrivelsen merker vi oss hvor utbredt denne påtvungne tilbedelsen av en jordisk skapning og dens avguderiske «bilde» skulle bli. Den skulle bli utbredt over hele jorden. Hva så? Kan de som tilber den eneste levende og sanne Gud, Skaperen, som fordrer udelt hengivenhet, tilbe en skapning? Nei! (2 Mos. 20: 1—6, NW) Skaperen sier om seg selv: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» — Es. 42: 8.
5. Hvis eksempel kan vi trygt følge, og hvorfor?
5 Skal vi som lever i vår tids nasjonalistiske verden, ta disse ordene, som ble uttalt for over 2700 år siden, alvorlig? Hva dette angår, er det én hvis eksempel vi framfor alt trygt kan følge, og det er Jesus Kristus. Da Satan Djevelen, den symbolske drage, tilbød ham verdensherredømmet mot at han utførte en enkelt tilbedelseshandling overfor Djevelen, svarte han: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» — Matt. 4: 8—10.
6. Hvordan ser Gud på ’sederen på Libanon’, og hvilket valg står vi derfor overfor?
6 Jesu avvisende holdning overfor Satan viste at den symbolske «seder på Libanon» ikke var «fager» i hans øyne. Denne tingenes ordnings menneskelagde, politiske system har heller ikke vært besnærende ’fagert’ i Kristi sanne disiplers øyne og gitt dem noe ønske om å tilbe det. Jehova Gud beskriver riktignok den symbolske ’seder på Libanons’ «skjønnhet» fra et verdslig synspunkt, men i hans øyne er det som ’sederen’ er et bilde på (Farao, Egypts konge, og hans hop), ikke ’fagert’. Det er ondt. Han sier derfor: «I overensstemmelse med dens ondskap skal jeg drive den ut.» (Esek. 31: 11, NW) Betrakter vi denne symbolske «seder» på samme måte som Jehova Gud, og tror vi at hans ord om kort tid vil få sin endelige oppfyllelse? Hvor overbevist vi er om det, vil være avgjørende for hvilket standpunkt vi inntar til spørsmålet: Skal vi gå sammen med folkeslagene og bo i den symbolske ’seders’ skygge, eller skal vi uten å nøle forlate denne skyggen?
«TREETS» FALL ER UUNNGÅELIG
7, 8. Hvorfor er det så viktig at vi handler raskt?
7 Det haster med å treffe den rette avgjørelse i denne saken. Det er helt sikkert at den symbolske «seder» (vår tids motstykke til Farao og hans hop) kommer til å falle. Gud har bestemt at denne begivenhet av verdensomfattende betydning skal finne sted. Etter å ha beskrevet den symbolske ’seders’ «skjønnhet» sier Esekiels profeti videre:
8 «Derfor sa Herren, [Jehova], så: Siden han er blitt høy av vekst og har strakt sin krone opp mellom skyene, og han er blitt overmodig fordi han var blitt så høy, så gir jeg ham i hendene på folkenes hersker [despot, NW], så han kan gjøre med ham som han vil. For hans ugudelighets skyld drev jeg ham ut, og fremmede, de grusomste blant folkene, hogg ham ned og lot ham ligge; på fjellene og i alle daler falt hans kvister, og hans greiner ble sønderbrutt ved alle landets bekker, og alle jordens folk steg ned [fra fjellet] fra hans skygge og lot ham ligge, på hans falne stamme slo alle himmelens fugler seg ned, og ved hans greiner leiret seg alle markens dyr — for at ingen trær som vokser ved vann, skal bli overmodige av sin vekst og strekke sin krone opp mellom skyene, og de sterkeste av dem, alle de som suger vann til seg, ikke skal stå der i sin høyde; for de er alle sammen overgitt til døden og må ned til dødsrikets land, blant menneskenes barn, til dem som har fart ned i graven.» — Esek. 31: 10—14.
9. Hva kaller Jehova dem som skal hogge ned ’sederen på Libanon’, og hvilken virkning bør det at de blir nevnt, ha på de folkeslag som søker ly under ’sederen’?
9 Den himmelhøye «seder på Libanon» høyt oppe på fjellsiden skulle hogges ned av en gruppe tømmerhoggere. «Umulig!» ville kanskje «de mange folkeslag» si, men Jehova Gud ville sørge for at hans ord gikk i oppfyllelse. Han skulle sende en som han kaller «folkenes hersker» eller «despot», mot dette symbolske «treet». Denne sammensatte «despot» skulle bestå av fremmede folkeslag som ikke bodde under den symbolske «seder», nemlig «de grusomste blant folkene». «Alle de mange folkeslag» som bor i ’sederens’ skygge, ville ikke kunne forhindre at disse internasjonale voldsmenn hogg ned det «treet» som de hadde søkt ly under. Ettersom de som feller «treet», blir omtalt som folkenes «despot» og «de grusomste blant folkene», skulle bare det at de blir nevnt, framkalle redsel hos dem som bor i skyggen av ’sederens’ lange greiner.
10. Hvem var den «folkenes hersker» eller «despot» som Jehova brukte som sin øks for å fullbyrde sin dom, og mot hva sluttet ’sederen’ med tiden å utgjøre noen trusel?
10 Den allmektige Gud, som ikke lyver, oppfylte sin profeti på den symbolske «seder» i gammel tid. Han sendte Babylon, som nylig hadde oppstått som verdensmakt, mot «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop». Denne «folkenes hersker» eller «despot» var ikke en venn av Farao og hans hop, men besto av folk som var «fremmede» for dem. Disse fiendtligsinnete folkene var som «de grusomste blant folkene» overfor den egyptiske «seder». Deres mål var å utøve et grusomt verdensherredømme, og Jehova brukte dem som en øks i sin hånd for å fullbyrde sin dom. Da Farao, Egypts konge, og hans militære styrker på kong Sedekias’ anmodning prøvde å komme det beleirede Jerusalem til unnsetning, ble de slått av de grusomme babylonierne. I år 607 f. Kr. var således Farao og hans styrker vitne til ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens hellige tempel. Om lag 16 år senere ga Jehova kong Nebukadnesar Egypts land som lønn for den tjeneste han hadde utført som Guds domsfullbyrder. (Esek. 29: 17—20) Faraos sterke armer ble da brutt i en slik grad at de ikke kunne leges og aldri mer utgjorde noen trusel mot verdensherredømmet. — Esek. 30: 20—26.
11, 12. Hvilken fryktinngytende blokk av nasjoner får dette oss til å tenke på, men hvorfor er det ikke den som utgjør vår tids «despot», som Gud bruker som sitt redskap?
11 Men alt dette er nå historie. Det skjedde for over 2500 år siden. Det som interesserer oss i vår tid, er: Hvem er i vår tid «folkenes hersker» eller «despot», og hvem er de «fremmede, de grusomste blant folkene»? Er de ikke den fryktinngytende, kommunistiske blokk av nasjoner?
12 Til det vil vi svare et direkte nei! De kommunistiske land bor i like høy grad under greinene til den symbolske «seder på Libanon» som de liberale, demokratiske land. De er en del av denne verden og handler i samsvar med denne tingenes ordnings menneskelagde, politiske system. De er nasjonalistiske og tilber den politiske stat og har satt seg fore å få herredømme over hele jorden ved hjelp av sin politiske ideologi og sine metoder. Vi kan derfor ikke vente at de skal felle den symbolske «seder på Libanon», vår tids motstykke til Egypts Farao og hans hop. De vil aldri sage over den greinen de selv sitter på! Daniel 11: 40 til 12: 1 viser at de sammen med alle de andre vil bli rammet av «en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og like til den tid».
13. Hvorfor vil ikke Jehova benytte sine kristne vitner til å utføre et arbeid lik det som blir utført av folkenes «despot» eller «de grusomste blant folkene»?
13 Hvem kommer så Jehova til å bruke som sitt redskap for å hogge ned den symbolske «seder på Libanon», som fremdeles har herredømme over jorden? Hvem vil han bruke til å utføre et arbeid lik det som ble utført av «folkenes hersker» eller «despot» eller de «fremmede, de grusomste blant folkene» på profeten Esekiels tid? Han kommer ikke til å bruke Jehovas kristne vitner, som i dag utgjør bare to millioner spredt omkring i cirka 210 land. De er ikke despotiske og grusomme og vekker ikke frykt hos folk. De blir åpenlyst forfulgt som en hjelpeløs, forsvarsløs religiøs minoritet. Jehova kommer ikke til å bruke et skrøpelig, jordisk redskap, men et mektig, himmelsk redskap.
14, 15. Hvem vil Jehova bruke, slik det framgår av Jesu ord i Matteus 24: 29—31?
14 Jehova kommer til å bruke den herliggjorte Jesus Kristus og hans englehærer som sitt redskap. Nøkterne politikere i vår tid vil kanskje le av en slik tanke. Men kong Sankerib i Assyria ville sikkert også ha ledd hvis noen på forhånd hadde fortalt ham at Jehovas engel i løpet av en natt skulle slå i hjel 185 000 mann av hans elitetropper. (2 Kong. 19: 35, 36) I sin profeti om «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW) sa derfor Jesus Kristus:
15 «Himmelens krefter skal rokkes. Og da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle jordens slekter jamre seg, og de skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyer med kraft og megen herlighet. Og han skal sende ut sine engler med basunens veldige røst.» — Matt. 24: 29—31.
16. I hendene på hvem har Gud gitt ’sederen’ og alle som søker ly under den, og hva må vi gjøre for ikke å bli ødelagt sammen med ’sederen’?
16 Jehova har gitt hele denne «tingenes ordning» og alle de verdslige nasjoner som har søkt tilflukt under den, i hendene på sin Sønn, Jesus Kristus, «herrers herre og kongers konge». Sammen med sine himmelske engler vil han hogge ned den fagre «seder på Libanon». (Åpb. 11: 15; 17: 14; 19: 11—16) Som et minne om hans seier i Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», kommer den «falne stamme» av den symbolske «seder på Libanon», vår tids motstykker til «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop», til å bli liggende på bakken. (Åpb. 16: 13—16) De vil være lik dem som må ned til «dødsrikets land», som farer «ned i graven». (Esek. 31: 14) Spørsmålet er: ønsker vi, som lever i denne «tingenes ordning», å fare ned dit sammen med dem? Hvis vi ikke vil at det skal skje, må vi for all del ikke søke ly eller tilflukt under dette dødsdømte «treet»! Vi må ikke la dets fall bety ødeleggelse for oss også!
SORG NÅR «TREET» FALLER
17, 18. Hvorfor kommer hele verden ifølge Esekiel 31: 15—17 om kort tid til å sørge?
17 Om kort tid vil det komme en dag da hele verden vil sørge. Den vil sørge over et fall som vil ha langt større betydning enn det at en fager «seder på Libanon» som har vakt turistenes beundring, faller. Det som skal falle, er hele den verdensomfattende tingenes ordning og de som står bak den, vår tids «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop». Vi har ingen grunn til å være i tvil med hensyn til dette, for Guds profeti sier videre:
18 «Så sier Herren, [Jehova]: Den dag han fór ned i dødsriket, lot jeg vanndypet sørge; jeg tildekket det for hans skyld, jeg stanset dets strømmer, og mange vann ble holdt tilbake. Jeg kledde Libanon i sort for hans skyld, og alle markens trær vansmektet for hans skyld. Ved braket av hans fall fikk jeg folkeslag til å skjelve, da jeg lot ham fare ned i dødsriket med dem som farer ned i graven; da ble de trøstet i dødsrikets land alle Edens trær, de beste og fagreste på Libanon, alle de som sugde vann til seg. Også de fór ned med ham i dødsriket til dem som var drept med sverdet; for som hans arm hadde de sittet i hans skygge midt iblant folkene.» — Esek. 31: 15—17.
19. Hva sa Jesus at alle jordens slekter skulle gjøre når de fikk se ’tegnet’ på hans komme, og hvilken kjensgjerning vil da ryste dem?
19 På bakgrunn av denne uttalelsen av Jehova Gud forstår vi at Herren Jesus Kristus hadde rett da han sa at alle jordens slekter skulle jamre seg når de så ’tegnet’ på himmelen på at han kom som Jehovas redskap for å fullbyrde Guds dom over de onde. (Matt. 24: 30) Ved hjelp av tegn som vil være langt mer iøynefallende enn Jehovas kristne vitners verdensomfattende forkynnelse, vil alle jordens slekter komme til å se at denne tingenes ordning er dømt til en snarlig ødeleggelse. De vil til slutt bli overbevist om at de ikke kan forhindre at denne ordning faller, trass i alle de forsøk de har gjort på å holde den i gang. De vil bli rystet når de må innse at ødeleggelsen kommer fra himmelens og jordens Skaper. De vil sørge over at det de har beundret og syntes har vært så ’fagert’ og majestetisk, står overfor en snarlig ødeleggelse. Det er et tap som volder dem stor smerte.
20. I hvilken forstand har den symbolske «seder» sugd til seg mye vann?
20 Jordens slekter, folkeslagene, har vært som vann for den symbolske «seder på Libanon», som et ’vanndyp’ hvis vann er blitt ledet til denne verdensomfattende tingenes ordnings røtter. Denne tingenes ordnings røtter har «sugd» til seg alt det som folkene kan bidra med for at denne ordning skal være i en blomstrende tilstand. Hva dette angår, har denne symbolske «seder på Libanon» sugd til seg mye vann. Den ligner den falske religions verdensrike, Babylon den store, som «sitter over de mange vann». Dette er ikke bokstavelige vann. «De vann som du [den kristne apostelen Johannes] så, hvor skjøgen sitter, er folk og skarer og ætter og tunger.» (Åpb. 17: 1, 15) Folkene, verdens befolkning, har nå økt til over fire milliarder. Den symbolske «seder på Libanon» har således et kolossalt ’vanndyp’ å øse av for å få støtte.
21. Hvordan vil Jehova stanse de symbolske strømmer og holde mange vann tilbake fra den symbolske «seder»?
21 Vil jordens befolkning kunne fortsette å opprettholde den sederlignende «tingenes ordning» bare på grunn av sitt store antall? Vil det lykkes ved at «proletariatet», de store masser, får makten? Jehova, hvis overherredømme omfatter hele himmelen og jorden, sier nei! Han sier at han skal ’stanse dens strømmer’, og at «mange vann» skal bli «holdt tilbake». (Esek. 31: 15) Hvordan kommer det til å skje? Ved at han lar den symbolske «seder på Libanon» bli felt trass i folkenes protester.
22. Hvilket gagn vil den falne stammen ha av «vanndypet»?
22 Når et tre er blitt felt, har da dets «falne stamme» noen nytte av at det er et ’vanndyp’ under den? Trestammen kan ikke nyttiggjøre seg dets strømmer, ettersom den er avskåret fra rotsystemet. De «mange vann» blir holdt tilbake fra den falne kjempen. Jehovas vilje — ikke folkets vilje — seirer! Det romerske uttrykket Vox populi, vox Dei (Folkets røst [er] Guds røst) medfører ikke riktighet.
23. Hvorfor kommer det at Jehova hogger ned ’sederen’ til å forårsake bestyrtelse blant alle mindre systemer som er en del av denne tingenes ordning?
23 Den ’nåværende onde tingenes ordnings’ fall for Jehovas redskapers hånd vil forårsake bestyrtelse over hele verden, for alle nasjoner, folk, stammer og språkgrupper vil bli berørt av det. Og hvordan kunne de unngå å bli det? Hvordan kan et mindre system som har vært en del av den verdensomfattende ordning, kunne vente å fortsette, å bli stående, når hele ordningen blir omstyrtet ved at Gud tilføyer den dødsstøtet? (Gal. 1: 4, NW) Når det største og vakreste treet ikke får bli stående og dominere hele jorden, hvordan kan da alle de andre trærne regne med å bli stående, uten den sederlignende ordnings beskyttelse? De kommer til å ’vansmekte’, ja, de vil «falle i avmakt», bli bevisstløse. Deres hjerte vil svikte. Jehova viser hva de har i vente: «Alle markens trær vansmektet [skal falle i avmakt, NW] for hans skyld.» — Esek. 31: 15.
24. Hva kommer det til å bety for folkeslagene at de skjelver når ’sederen’ faller’?
24 La oss nå huske at ’sederen på Libanon’ er et bilde på «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop», når vi merker oss hva Jehova videre sier: «Ved braket av hans fall fikk jeg folkeslag til å skjelve, da jeg lot ham fare ned i dødsriket med dem som farer ned i graven.» (Esek. 31: 16) Den symbolske ’seders’ fall forårsaker på en måte et så stort brak at jorden ryster, og sjokkbølgene når alle folkeslag. Det at folkeslagene, som har foretrukket «den nåværende onde tingenes ordning» og dens overherredømme, skjelver, vil innebære at de også faller, at de blir tilintetgjort og fjernet. Territoriale krav vil ikke bli tatt hensyn til. Nasjonale overherredømmer vil forsvinne. (Heb. 12: 26, 27; Hag. 2: 6, 7) På denne måten vil folkene bli tvunget til å forlate den pretensiøse «seder på Libanon». — Esek. 31: 12.
25. Når kommer folkeslagene til å forlate ’sederen på Libanon’?
25 Når kommer dette til å skje? Det vil skje i krigstid, men ikke i en tredje verdenskrig utkjempet med atomvåpen mellom rivaliserende blokker av militariserte nasjoner. Det vil skje i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», på Harmageddons slagmark. «Sverdet» symboliserer krig. Den symbolske «seder på Libanon» kommer til å lide den samme skjebne som folkeslagene og verdensmaktene, som er blitt drept med sverdet. Dette framgår av Jehovas ord: «Da ble de trøstet i dødsrikets land alle Edens trær, de beste og fagreste på Libanon, alle de som sugde vann til seg. Også de fór ned med ham [den symbolske seder] i dødsriket til dem som var drept med sverdet; for som hans arm [ætt, NW] hadde de sittet i hans skygge midt iblant folkene.» — Esek. 31: 16, 17.
26. I hvilken forstand kan de folkeslag som har sittet i skyggen av ’sederen på Libanon’, bli omtalt som «hans ætt»?
26 «Hans ætt», som har sittet i skyggen av ’sederen på Libanon’ midt iblant folkene, står for de politiske, militære, nasjonale systemene som har utviklet seg fra den «nåværende onde tingenes ordning» som dens etterkommere eller etterslekt. De har naturligvis vokst fram eller bygd seg opp under ledelse av den verdslige tingenes ordning. Mange av disse nasjonale systemene har allerede gått til grunne. De har fart ned til dødsriket og er ikke mer.
27. Hvordan kommer de nasjonale systemer som allerede befinner seg i dødsriket, til å bli trøstet når ’sederen på Libanon’ faller?
27 De har altså opphørt å eksistere som symbolske trær, skjønt den verdslige tingenes ordning fremdeles eksisterer og stadig kommer nærmere sin ødeleggelse. Når den selv blir ’hogd ned’ og faller for godt, vil det være en stor trøst for alle de andre symbolske trærne i dødsrikets land, graven. Vi vet at «felles skibbrudd er en trøst», og disse symbolske «trær» som allerede er blitt hogd ned av «sverdet», vil glede seg over at den storslåtte «seder på Libanon» må dele skjebne med dem. De vil bli trøstet når de får se at denne tingenes ordning, som har hatt herredømme over hele verden, viser seg å være like kraftløs som dem overfor Jehovas domsfullbyrdelses ’sverd’. — Jevnfør Esaias 14: 9—12.
28. Hvilken framtidig «Guds hage» vil således ’sederen på Libanon’ ikke få lov til å overskygge?
28 Det vil vise seg at denne tingenes ordning ikke er noe sterkere enn dem som har støttet den, og som har søkt tilflukt under dens beskyttende skygge. Jehova vil ikke at denne symbolske «seder på Libanon» skal overskygge hans virkelige, bokstavelige «Guds hage», som vil bli gjenreist på jorden etter at han har kjempet i Harmageddon og bundet Satan Djevelen, «guden for denne tingenes ordning», og kastet ham i avgrunnen. — 2 Kor. 4: 4, NW.
«SKJØNNHET» I MENNESKERS ØYNE VIL IKKE REDDE DET
29, 30. Hvor sier Jehova til denne «onde tingenes ordning» at den til slutt kommer til å være, trass i at den ligner den fagre seder på Libanon?
29 Menneskene har en tilbøyelighet til å tilbe skapninger. De har tilbedt det fagre symbolske «tre», den billedlige «seder på Libanon». Denne verdslige tingenes ordning synes at den er fagrere og mer ønskverdig enn Guds rike med hans Messias, Jesus, Guds Sønn, som konge. Ja, i menneskers øyne kan denne «nåværende onde tingenes ordning» måle seg i skjønnhet med den majestetiske «seder på Libanon». Men hva mener han som har plantet de bokstavelige sedrene på Libanon, om dette? Han sier til denne verdensomfattende tingenes ordning:
30 «Hvem er du således lik i herlighet og storhet blant Edens trær? [Men til tross for det, hva så?] — Så skal du da nedstøtes med Edens trær til dødsrikets land; midt iblant uomskårne skal du ligge, sammen med dem som er drept med sverdet. Således skal det gå Farao og hele hans larmende hop, sier Herren, [Jehova].» — Esek. 31: 18.
31. Vil ’Farao og hans hops’ selvrettferdighet ha noen betydning i Guds øyne? Hvis skjebne kommer de derfor til å få del i?
31 Det er mulig at «Farao og hele hans larmende hop» i gammel tid praktiserte omskjærelse, og at de derfor mente at de var et rent og rettferdig folk, akkurat som israelittene, hebreeren Abrahams etterkommere. «Farao og hele hans larmende hop» trodde kanskje at de aldri ville lide samme skjebne som de uomskårne folkeslag og verdensmakter og bli begravd sammen med dem. Men deres selvrettferdighet telte ikke i Jehova Guds øyne. I sin tid ville det hamittiske herredømmet i landet omkring Nilen, det gamle Egypt, derfor opphøre. Den omskjærelse «Farao og hele hans larmende hop» hadde gjennomgått, og den verdslige skjønnhet deres menneskelagde system var i besittelse av, ville således ikke frelse dem fra å lide samme skjebne som alle andre, mindre systemer.
32. Hvordan kommer denne ’fagre’ tingenes ordning til å oppleve det samme som «Farao og hele hans larmende hop», og hvorfor?
32 Herren Jehova sa at «Farao og hele hans larmende hop» skulle bli henrettet av hans redskap og slutte seg til alle de andre urene, døde menneskene. Deres system var et ondt, politisk system, og Jehova sa: «I overensstemmelse med dens ondskap skal jeg drive den ut.» (Esek. 31: 11, NW) Det forholder seg på samme måte med «Farao og hele hans larmende hop» i vår tid. Den tingenes ordning som Farao og hans hop representerer, mishager Jehova Gud. Han ser dens ondskap, uansett hvor «fager» den kan fortone seg for menneskeheten, som tilber den. Den fortjener å bli behandlet på samme måte som den enestående fagre «seder på Libanon», nemlig å bli hogd ned med «sverdet» i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon. (Åpb. 16: 13—16) Når den faller, vil alle jordens folkeslag skjelve. De vil vite at de ikke kan eksistere lenger enn hele den verdensomfattende «tingenes ordning» kan eksistere. Fordi den hårdnakket har stått i veien for Guds messianske rike, vil den bli hogd ned.
LIVSVIKTIG Å HANDLE NÅ
33. I hvilken forstand kan det sies at ’øksen allerede ligger ved roten’ til den fagre «seder på Libanon»?
33 Døperen Johannes sa med tanke på den jødiske tingenes ordning på hans tid: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hogd ned.» (Matt. 3: 10) Det forholder seg på samme måte med den symbolske «seder på Libanon». Den tid er nær da Jehova vil la de «fremmede, de grusomste blant folkene» bruke øksen på den «nåværende onde tingenes ordning». Dens fall kommer stadig nærmere. Til tross for at den i menneskeverdenens øyne er «fager», er den ikke plantet av Jehova og er ingen del av Jehovas organisasjon. Den er den synlige del av Satan Djevelens organisasjon. «I overensstemmelse med dens ondskap skal jeg drive den ut» (NW), sier Jehova. — Esek. 31: 11, 12.
34. Hvis «ætt» er de som holder virksomheten i den «nåværende onde tingenes ordning» i gang?
34 I denne onde tingenes ordning har vår tids motstykke til «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop» vært i virksomhet i over 4000 år, helt siden det gamle Babylon ble grunnlagt på Nimrods tid. Det er ikke Jehova som har innsatt disse verdslige regjerende elementer i deres stillinger. De er ikke den himmelske Fars «ætt» eller etterkommere. De er ikke Guds ’kvinnes’ «ætt», som Gud ga et oppmuntrende løfte om i den opprinnelige «Edens hage». De er den store Slanges «ætt», Satan Djevelens Ætt. (1 Mos. 3: 15) Mange vil kanskje synes at dette er hard tale, men det er helt i samsvar med det Jesus sa til sine motstandere på sin tid: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham.» (Joh. 8: 44) Guds store Fiendes «ætt» i vår tid tjener ikke Gud, like lite som Farao og hans hop i gammel tid gjorde det. Som det åndelige «Egypt» ligner den dem. — Åpb. 11: 8.
35. Hva bør vi gjøre nå i denne kritiske tiden, i lys av de åpenbarte kjensgjerninger, og hvordan kan vi gjøre det ?
35 Hva må vi så gjøre, i lys av disse åpenbarte kjensgjerninger og i betraktning av at Esekiels profeti om ’sederen på Libanon’ hurtig nærmer seg sin oppfyllelse? Hva bør vi gjøre i denne kritiske tiden? Jo, følgende: Vi må forlate dette symbolske «treets» skygge! Vi ønsker ikke å være skadelidende i all evighet på grunn av dets fall. Vi må derfor forlate den «nåværende onde tingenes ordning», den motbilledlige «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop». Vi må stille oss på Jehovas organisasjons side. Vi har vært livløse overfor denne organisasjon så lenge vi har vært en del av denne verden av syndere. Vi har vært «døde ved [våre] overtredelser og synder, som [vi] fordum vandret i etter denne verdens løp [tingenes ordning, NW], etter høvdingen over luftens makter [Satan Djevelen]». (Ef. 2: 1, 2) Vi må slutte å vandre «etter denne verdens løp» eller «tingenes ordning». Vi må slutte å sitte i den beskyttende skygge av det som «Farao og hele hans larmende hop» var et bilde på.
36. Hvilket råd i Esaias 31: 1 må vi gi akt på når vi først har forlatt Satans synlige organisasjon?
36 Når vi først har kommet oss ut av Guds store Fiendes synlige organisasjon, må vi aldri igjen vende oss til den for å få hjelp og beskyttelse. Det vil være både fornuftig og et utslag av guddommelig visdom å gi akt på følgende inspirerte ord: «Ve dem som farer ned til Egypt etter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øyne til Israels Hellige og ikke søker [Jehova]!» — Es. 31: 1.
37, 38. Hvilket advarende eksempel har vi i den levning av jøder som ble tilbake i Jerusalem etter at byen var blitt ødelagt?
37 Vi har et advarende eksempel på hva det fører til å vende seg til Egypt for å få hjelp trass i at Egypt er dømt av Gud. Esekiel kom med sin profeti i det 11. år han var i fangenskap, i den tredje måned, på den første dag i måneden. (Esek. 31: 1) På den niende dag i den fjerde måned (9. tammuz 607 f. Kr.) inntok den babyloniske «despot» Jerusalem. Måneden etter ødela babylonierne byen og førte de fleste av de overlevende som fanger til Babylon. I den sjuende måned (tisjri) ble han som var blitt utnevnt til stattholder over dem som ble tilbake, snikmyrdet.
38 Av frykt for hva babylonierne nå skulle gjøre, bestemte denne levning av jøder seg for å forlate Juda land og flykte til Egypt og søke tilflukt under den symbolske «seder på Libanon». Profeten Jeremias frarådet dette. Han sa at Babylons konge ville komme til å erobre Egypt og således få dem i sin makt uansett. Men de som utgjorde denne jødiske levning, ga ikke akt på Jeremias’ advarsel. De flyktet ned til Egypt og tok Jehovas profet med seg. Men Egypt hjalp dem ikke. Noen år senere innlemmet Babylons konge Egypts land i sitt rike. Enda en gang unnlot Egypt å komme de troløse jøder til unnsetning. Men Guds Ord slo ikke feil. — 2 Kong. 25: 1—26; Esek. 29: 17—20; Jer. 40: 7 til 43: 13.
39. Hva er altså menneskehetens håp, og hvorfor kan vi si det?
39 Den verdslige tingenes ordning befinner seg nå i sine siste dager. I likhet med det gamle Egypt, som sviktet dem som søkte ly under de lange greinene til den symbolske «seder på Libanon», vil den verdslige tingenes ordning svikte dem som fortsetter å sette sin lit til den og søke hjelp hos den på grunn av dens militære og økonomiske ressurser. Dens herredømme over jordens anliggender må «hogges ned». Jehovas kommende rike vil hogge det ned ved hjelp av Jehovas Sønn og Konge, Jesus Kristus. Dette Guds rike er menneskehetens håp, for det vil innføre en ny og rettferdig tingenes ordning, som virkelig vil være «fager». Det skal gjenopprette «Guds hage», et bokstavelig, Eden-lignende paradis, på jorden og gjøre hele jorden til et vakkert og fredelig sted.
40. Hvorfor ønsker vi ikke å ha noe fellesskap med denne verden, og hva vil det bety for oss at vi etterligner Jesus og hans apostler?
40 I betraktning av hvor håpløs situasjonen er for denne dødsdømte verden av ugudelige mennesker og dens tingenes ordning, må vi ikke fortsette å ha noe fellesskap med dem. Hvis vi ønsker å få del i de evige velsignelser som kongen Jesus Kristus skal utøse over sine undersåtter, må vi være lik ham og hans apostler, som han sa følgende om: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 14, 16) Ettersom vi ikke er noen del av verden, vil vi heller ikke bli ødelagt sammen med denne «verden av ugudelige». (2 Pet. 2: 5; 3: 6) Vi vil bli bevart og i all evighet få bo i den rettferdige, nye tingenes ordning, hvor ikke Farao og hans hop, men Jesus Kristus og hans herliggjorte medarvinger skal tjene som konger og prester for Gud til velsignelse for menneskeheten. — Åpb. 20: 4, 6.