vigslingsseremonien kledde sin bror Aron i strålende prestekjortler og salvet ham til yppersteprest med den hellige salvings-oljen, slik salvet Gud Jesus med den hellige ånd (symbolisert ved en due som dalte ned over ham), og han lot sin røst høre fra himmelen idet han sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» (Matt. 3: 13—17, NW) Ved at han innvigde seg selv, var ikke dette noe som Maria hadde gjort for ham mens han var spebarn, før han hadde kunnskap og forståelse til å skjønne det. Nei, det var noe Jesus villig gjorde selv, nå da han var blitt tretti år gammel. Derved stilte han seg til disposisjon for Gud, rede til å gjøre hva som helst som Gud kunne åpenbare i samsvar med det som var skrevet i bokrullen. — Luk. 3: 21—23; 4: 14—21.

31. Til hva førte Jesu innvielse til slutt, og hva slags vei er altså en innvielse av oss selv til Gud?

³¹ I tre og et halvt år tjente Jesus på jorden i stillingen som Yppersteprest, som Gud hadde vigslet ham til. Så nedla han sitt menneskelige offer i døden. Men det var ikke det endelige mål som Jesu innvielse til Gud førte til. Forat han kunne fortsette å tjene som Yppersteprest i himmelen, oppreiste Gud ham fra døden til liv i himmelen som en udødelig åndeskapning. Som en slik skapning gikk denne herliggjorte Yppersteprest inn i det hellige sted, selve himmelen, inn til Guds nærvær, og framla den løskjøpende verdi av sitt menneskelige offer og begynte å formidle den nye pakts goder for sine etterfølgere på jorden. Til dem er det skrevet: «Da vi altså, brødre, har frimodighet til å gå inn til det hellige sted ved Jesu blod, som han innstiftet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si, hans kjøtt, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktige hjerter i troens fulle visshet.» (Hebr. 10: 19—22, NW) Det er derfor nå gjennom denne Yppersteprest at vi kan etterligne ham og innvie oss til Gud med oppriktighet og tro. Som det var for Jesus, så vil det også være for oss, en levende vei, en vei som fører til at man vinner livet.

32. Til hva slags liv er det en vei for dem som er vigslet som underprester, og til hva slags liv for dem av den ’store skare’ som i dag kommer til Gud?

³² De innvigde som Gud velger å vigsle og gjøre til underprester som skal tjene sammen med Jesus og regjere med ham i tusen år, blir av Gud merket med hans navn i sin panne. Det betyr at de hører ham til som «et folk for [hans] navn» og at han har «kjøpt [dem] fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet». (Åpb. 14: 1—5; 22:3—5, NW) Dette merker dem for liv i himmelen ved en åndelig oppstandelse. Men i dag er det foruten disse 144 000 vigslede underprester hundretusener av andre som ser det privilegium de har ved å innvie seg til Gud gjennom hans Yppersteprest, og derved stille seg til Guds disposisjon, så han kan gjøre med dem som han vil. Også for dem er denne vei med innvielse til Gud en levende vei, men ikke til udødelig liv i himmelen. Det er ikke Guds vilje å vigsle dem og salve dem til å være prester sammen med Kristus i samsvar med den nye pakt. Han bestemmer dem til å leve på jorden i den nye verden. De kommer derfor til å fortsette å leve her på jorden, som atter skal få paradiset tilbake. Av denne grunn skal Gud til og med føre en talløs «stor skare» av dem trygt igjennom den kommende universelle Harmageddon-krig, forat menneskeslekten kan fortsette å leve på jorden uten avbrytelse av sin tilværelse fra dens begynnelse og utover i evigheten. Det er nødvendig for enhver som vil ha noe håp om å overleve Harmageddon og komme inn i den evige nye verden, å ta det første skritt, som består i å innvie seg til Gud gjennom Kristus. Du vil få merket til liv på den måten.

Innvielse til liv i den nye verden

 1. Hvordan er personer og ting blitt innvigd fram til nå, og hvilken innvielse leder virkelig til et hellig liv?

MENNESKENE har gjennom alle tider innvigd seg til så mange saker, og de har også innvigd mange andre ting enn seg selv. Moseloven tillot en mann som var utskrevet til militærtjeneste, å innvie et hus som han hadde bygd, før han ble innlemmet i Israels teokratiske hær. Kong David innvigde sitt hus, og en salme ble komponert for anledningen. (5 Mos. 20: 5; Sl. 30, se vers 1) Israelittene innvigde sin Guds hus og dets alter. Etter gjenoppbyggingen av Jerusalem innvigde de byens gjenoppbygde murer. (4 Mos. 7: 10, 11, 84, 88; 2 Krøn. 7: 9; Esras 6: 16, 17; Neh. 12: 27) Babylons konge Nebukadnesar innvigde det avgudsbilde av gull som han satte opp i Duradalen, og enkelte foreldre innvigde sine barn til et eller annet formål. (Dan. 3: 2, 3; Ordspr. 22: 6; 1 Mos. 4: 17; 5: 18, 22) Når en person eller en ting blir innvigd, blir vedkommende person eller ting ført inn på en eller annen vei eller handlemåte eller tatt til en bestemt bruk, men det betyr ikke nødvendigvis at den får en hellig anvendelse. Men når vi innvier oss til den levende og sanne Gud, da setter vi oss til side til et hellig liv, et atskilt liv, det vil si et liv som ikke følger samme handlemåte som denne verden, et liv som ikke er alminnelig, men er satt til side så det ikke skal røres og brukes for verdslige formål. En slik innvigd person forplikter seg følgelig til å praktisere den rene og ubesmittede religion, og det betyr «å holde seg uplettet av verden». — Jak. 1: 27, NW.

 2, 3. Blir uttrykkene innvielse eller vigsling brukt i de kristne greske skrifter når det oppfordres til det, og hvilken uttrykksmåte brukte disiplene?

² Når vi leter i de kristne greske skrifter, finner vi hverken ordet innvielse eller ordet vigsling brukt om det skritt man tar når man gir seg ubetinget hen til Gud gjennom Jesus Kristus. Når vi leser om dem som først tok imot kristendommen, finner vi bare at det står at de trodde eller viste tro. Den uttrykksmåte som ble brukt av dem som oppfordret folk til å anta kristendommen, var: «Vis anger og bli omvendt,» eller: «Vis anger og vend om.» De sa også: «Vis anger og bli døpt.»