Brev

«OM PINE I ALL EVIGHET»

8. oktober 1949

Kjære venn!

Dette som svar på Deres brev av 25. september.

Vi er virkelig forbauset over at De, i Deres forsøk på å støtte læren om evig helvetes-ild og pine for menneske-sjeler, vender Dem til en bok med symboler eller tegnspråk, og ikke til et klart, bokstavelig avsnitt fra Bibelen. Har De aldri lagt merke til at innledningen til Åpenbaringen lyder slik: «Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham forat han skulle vise sine tjenere det som må skje med hast, og han viste det ved tegn og sendte det gjennom sin budbringer til sin tjener Johannes.» (Åpenbaringen 1: 1, 2, Rotherhams oversettelse) Gjennom Kristus åpenbarte altså Gud sitt budskap for Johannes ved tegn og symboler. Derfor lærer Åpenbaringen 20: 10 en sannhet ved tegn eller symboler, og ett av disse tegn eller symboler er «sjøen med ild og svovel». Har De aldri lagt merke til hva «sjøen» er et symbol på? Åpenbaringen 20: 14 sier det rett ut: «Og døden og Hades ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død, ildsjøen.» (Amerikansk standard oversettelse) Og at sjøen er et bilde på evig død eller utslettelse og ikke på en tilstand med liv, blir vist i neste vers, som sier: «Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen.» (Åpb. 20: 15) Fordi han ikke ble funnet verdig til livet, ble han kastet i ildsjøen, det vil si, i den evigvarende dødstilstand, som er en død som er forskjellige fra den som Adam brakte over vår slekt.

Akkurat liksom «sjøen» er et symbol i Åpenbaringen 20: 10, er «dyret» et symbol og ikke noe bokstavelig. De tror ikke at det betyr et bokstavelig dyr, gjør De vel? Djevelen er heller ikke en bokstavelig drage, og selv «den falske profet» er ikke en bokstavelig mann, men viser seg å være en organisasjon. Vår bok «Lys», som kom ut i 1930, sier i annet bind på side 205, annet avsnitt, om Åpenbaringen 20: 10: «Som det er påvist i Åpenbaringen 14: 10 og kommentarene dertil, er all fengsling en pine, så lenge den varer. Satan, dyret og den falske profet vil aldri noensinne bli frigitt eller løslatt fra sin fengsling i tilintetgjørelsen, hvorfor deres tilstand med rette skildres symbolsk med ordene: ’De skal pines dag og natt i all evighet.’ Mennesker i fortiden som var fengslet og derfor i pine, kunne under visse omstendigheter bli løslatt. .... Men hverken Satan, dyret eller den falske profet skal noensinne bli løslatt igjen, etterat de er kastet i denne ildsjø, som betegner den evige tilintetgjørelse, hvorfra det ikke er noen utfrielse.» Den omtalte bok, Lys, behandler i to bind hele Åpenbaringen, kapitel for kapitel og vers for vers. Matteus 18: 34 omtaler fangevoktere som «dem som piner».

Åpenbaringen 14: 9, 10 sier: «Dersom noen tilber dyret og dets bilde og tar merket på sin panne eller i sin hånd, da skal også han drikke av Guds vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne.» Nå, hr. ......, De tror ikke at dyret, dets bilde, merket på pannen og merket i hånden og vinen og begeret og Lammet i disse versene er bokstavelige ting, gjør De vel? Hvis De vil ha ilden og svovelet til å være bokstavelige, da må De også la disse andre tingene være bokstavelige. Hvis De sier at disse andre tingene ikke er bokstavelige, hvorfor holder De da på at ilden og svovelet er bokstavelige? Åpenbaringen 20: 14, 15 viser at ilden og svovelet ikke er bokstavelige, men symbolske. Når det står at de som tilber dyret og dets bilde skal bli straffet med ild og svovel og at røken av dette stiger opp i all evighet, så betyr det altså at disse falske tilbedere skal bli kastet i den symbolske sjø hvor denne symbolske ’ild og svovel’ er. Med andre ord, de blir kastet i den annen død. Det er en død som varer i all evighet, fordi den symbolske ild og svovel ikke blir slokket for dem som er kastet i den.

De som blir kastet i denne symbolske sjø, fortsetter ikke å være levende, men de dør for evig uten noe håp om oppstandelse. Åpenbaringen 19: 20 sier ikke at dyret og den falske profet fortsatte å leve etterat de var kastet i «ildsjøen som brenner med svovel». Hva Gehenna angår, den avfallshaugen utenfor Jerusalem hvor byens søppel ble brent, så var det kroppene av døde dyr som ble kastet dit for å bli fortært og tilintetgjort, men i tilfellet med dyret og den falske profet blir de kastet i den symbolske sjø med ild og svovel mens de ennå er levende eller i virksomhet. Kristus gjør ende på deres eksistens plutselig og med ett slag.

Ja, vi tror at De ikke for et øyeblikk ville pine et umælende dyr. Hvorfor skulle da Gud pine skapninger som er skapt i hans bilde og lignelse, og pine dem så djevelsk i all evighet, når hans Sønn Jesus Kristus sier: «Er ikke I meget mer verdt enn de?» — Matteus 6: 26, Am. stand. overs.

Derfor, hr. ......, prøv ikke å gjendrive Bibelens bokstavelige sannheter med symbolske uttalelser som kristenhetens prester har forvrengt betydningen av. Prøv ikke å få Bibelen til å motsi seg selv ved å gjøre det. Det står nå til Dem å motbevise alle de bokstavelige uttalelser fra Bibelen som vi har lagt fram for Dem i våre bibelske bøker, og som beviser at den menneskelige sjel ikke er udødelig, men at den dør, og at den derfor ikke kan pines for evig etterat vårt menneskelegeme er oppløst.

Deres, i sannhetens interesse,

VAKTTÅRNETS BIBEL- OG TRAKTATSELSKAP

«LA DE DØDE BEGRAVE SINE DØDE»

21. november 1949

Kjære søster!

Vi svarer herved på ditt brev av 6. ds.

Det kan nok være, som du sier, at kristenhetens begravelses-yrker er et «utbytterforetak», men her i landet og i mange andre land er de praktisk talt lovbefalte. På Jesu tid begravde de i Orienten de døde nesten med én gang. Det samme er tilfelle i mange tropiske land i dag, hvor det ikke er så lett adgang til å balsamere de døde, eller hvor de fattige ikke har råd til det. Men før et dødt menneske i det hele tatt kan bli begravd her i landet, må en lege utferdige en dødsattest som viser at vedkommende er død, og det må foretas en undersøkelse angående dødsårsaken. Det må også gå en tid, så man kan forvisse seg om at han virkelig er død. På den måten forhindres det at man foretar en begravelse i all hast for å skjule en forbrytelse. Her i landet kan vi følgelig ikke sette begravelser helt ut av betraktning, men hvis en kristen ikke bryr seg om å være til stede, kan han naturligvis gjøre hva han selv vil.

Jesu ord: «Følg meg, og la de døde begrave sine døde,» er ikke en hindring for at man kan være til stede ved en begravelse. Den mann det her ble talt til, hadde sagt til Jesus: «Herre! gi meg først lov til å gå bort og begrave min far!» (Matt. 8: 21, 22) Dette betyr ikke at mannens far allerede var død. Hadde hans far vært død da, ville mannen stått ved hans båre og ikke stått og hørt på Jesus. Det mannen mente, var at hans far var gammel og før eller senere ville dø. Derfor ville mannen vente med å følge Jesus til etterat han hadde tatt seg av sin far til hans død. Så kunne han få sin fars velsignelse på dødsleiet og deretter oppfylle hans ønske om at hans sønn skulle stå ved dødsleiet og fromt lukke hans øyne etterat døden var inntrådt. På den måten ville mannen blitt oppholdt fra å følge Jesus på ubestemt tid, og derfor sa Jesus at han skulle la de døde begrave sine døde. Mannens slektninger fulgte øyensynlig ikke Jesus på vegen til livet. De var derfor åndelig døde, og kunne begrave mannens far når han døde. Men når innvigde kristne i dag, som går på vegen til livet og ikke befinner seg under den fordømmelse verden er under, har et dødsfall i familien og har en begravelse, kan du da med rette si at dette er et tilfelle da de (åndelig) «døde» begraver sine døde? Nei, det kan du ikke. Mannen ønsket å gå hjem for å begrave sin far og ikke for å avlegge et vitnesbyrd ved en begravelsestale. Men innvigde kristne ordner det slik at de kan avlegge et vitnesbyrd om sannheten ved begravelsen. Det er å utnytte en anledning.

Dine brødre i tjenesten med å vitne om Riket,

VAKTTÅRNETS BIBEL- OG TRAKTATSELSKAP