Frigjøring som lønn for ulastelighet overfor Gud

«Ta ikke bort min sjel sammen med syndere og heller ikke mitt liv sammen med menn med blodskyld, som har løsaktig oppførsel i sine hender og sin høyre hånd full av bestikkelse. Jeg for min del vil vandre i min ulastelighet.» — Sl. 26: 9—11, NW.

 1. Hva er noen av de ting vi ønsker å bli frigjort fra?

FRIGJØRING! Det er så mange ting vi ønsker å bli frigjort fra — sorgene og lidelsene, urettferdigheten og undertrykkelsen, uvitenheten og uvissheten, truslene mot fred og velstand, håpløsheten og døden og alt det uønskede og onde som finnes i denne falleferdige gamle verden!

 2. Når og hvordan vil denne frigjøringen komme, og hvordan vil den lykkelige framtid bli garantert og vernet?

² Hvor stort er det da ikke at en frigjøring fra alt dette kommer nå i vår tid! Det vil bety at en rettferdig ny verden blir en herlig realitet. Til sin bestemte tid, som nå nærmer seg med raske skritt, vil himmelens og jordens Skaper befri menneskeheten for denne gamle verden med alle dens veer. Han skal erstatte den gamle verden med en helt ny verden, der jorden skal bli velsignet med glede og sunnhet, rettferdighet og reformer, kunnskap og sikkerhet, fred, trygghet, håp, et fullkomment liv og alle de gode ting man kan ønske seg. Som en garanti og et vern for denne lykkelige tilstand på jorden kommer man til å ha den mektige himmelske regjering som ledes av Skaperens elskede Sønn. For lang tid siden, da hans Sønn var på jorden som et fullkomment menneske, lærte han dem som håpet på en ny verden, å be til hans himmelske Far på følgende måte: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 9, 10.

 3. Hva kommer vår frigjøring Som belønning for, og hvor lenge har dette krav vært gjenstand for interesse?

³ Når vi blir utfridd fra denne gamle verden og dens veer, kommer dette for hver og en av oss som en belønning fra den nye verdens Gud og Skaper. Men som en belønning for hva? For at vi har levd i trofasthet mot Ham som den eneste levende og sanne Gud, for at vi har vist urokkelig lydighet mot ham som hele universets høyeste Hersker, og for at vi stadig har holdt oss rene fra denne fordervede gamle verden og har levd i samsvar med reglene for levemåten i hans rettferdige nye verden. Med andre ord, for at vi har holdt oss ulastelige overfor Gud. I dag er det svært få mennesker på jorden som vet hva ulastelighet er. Det har aldri vært mange ulastelige mennesker på jorden. Likevel er ulastelighet noe som har vært drøftet fra eldgammel tid av. Det er en attråverdig ting som den høyeste Gud har vært interessert i fra han skapte den første mann og kvinne for nesten seks tusen år siden.

 4. Hvordan ble ulasteligheten et problem for oss alle, og hvilket oppmuntrende eksempel har vi på at Gud lønner oss med frigjøring hvis vi er ulastelige?

⁴ Dette første ektepar, Adam og Eva, bevarte ikke sin ulastelighet overfor Gud. De spolerte sin fullkommenhet ved å bryte hans lov, noe som betydde at de syndet. På grunn av dem er vi alle født ufullkomne og med tilbøyelighet til å synde. Det er dette som har gjort ulasteligheten til et slikt problem for oss alle. Seksten hundre år før den kristne tidsalder, på den tid da Egypt var i ferd med å bli en verdensmakt, iakttok Gud menneskeslekten og så seg om etter ulastelige mennesker. Nede i Midt-Østen eller i den sørvestlige del av Asia så han en slik mann. Mannen het Job. Derfor kunne Gud si til sin hovedfiende, Satan Djevelen: «Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han — en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennå er han like ulastelig, og de har uten grunn egget meg til å ødelegge ham.» (Job 2: 3) Trass i alt det Satan Djevelen gjorde mot Guds tjener Job, holdt denne mann fast på sin ulastelighet, sin plettfrie livsførsel, sin fullstendige hengivenhet, overfor Gud. Gud belønnet Job ved å befri ham fra Satan Djevelens forfølgelse. Job er derfor et oppmuntrende eksempel på hvordan Gud vil frigjøre og også virkelig frigjør mennesker fra denne gamle verdens onde gud, Satan Djevelen, som lønn for den ulastelighet de har vist overfor sin Skaper, Jehova Gud. — Jak. 5: 11.

 5. Hva slags hersker setter Gud i spissen for den nye verdens regjering, og hvilket bilde ga han av en slik utvalgt hersker?

⁵ Etter som Jehova Gud har bestemt seg for å opprette en regjering som skal styre hans rettferdige nye verden, kan vi vente at han ville sette en ulastelig hersker på tronen som leder for denne nye verdens regjering. Han har da også svoret å gjøre dette. For om lag tre tusen år siden ga han oss et bilde av hva han aktet å gjøre. I Midtøsten, der veiene fra Asia og Afrika møtes, opprettet han et forbilledlig kongerike og satte en mann som hadde bevist sin ulastelighet, på dets trone. Det er en sang som forteller om hvordan Gud valgte ut denne mannen, som tidligere hadde vært en gjetergutt, og i den heter det: «Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; fra de melkende får som han gikk baketter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. Og han voktet dem etter sitt hjertes oppriktighet [ulastelighet, NW] og ledet dem med sin forstandige hånd.» (Sl. 78: 70—72) Som hersker over Guds utvalgte folk prøvde kong David alltid å holde sitt hjerte rent, lojalt og trofast overfor Gud, vår Skaper. Av denne grunn var David en god hersker. Som en slik hersker ble han brukt som et forbilde på ham som Gud gjør til hersker over den rettferdige nye verdens regjering, Guds himmelske Sønn Jesus Kristus.

 6, 7. a) Hva bestrebet David seg på å gjøre overfor Jehova? b) Hvorfor var David ivrig etter å bli dømt av Gud, og hva var han besluttet på?

⁶ Fordi han var trofast mot Gud, fikk David mange fiender, menn som var onde, hyklerske menn som elsket usannhet. Disse onde menneskene følte seg fornærmet over at kong David ikke valgte å holde seg sammen med dem og gjøre seg lik dem. De prøvde derfor energisk å få ham til å vende seg vekk fra sin ulastelige og uskyldige ferd overfor Gud, slik at kong David skulle gå over til tilbedelsen av denne gamle verdens onde gud. Men David visste med seg selv at han var sannferdig og ærlig i sine bestrebelser på å vandre på en plettfri måte overfor Gud.

⁷ Han var derfor villig til å tre fram foran Guds dommertrone og bli gransket vedrørende sine rene, ærlige hensikter og sine trofaste bestrebelser på å tilbe Jehova alene som Gud og å tjene Ham alene som hele universets øverste Hersker. Denne iver etter å bli dømt ved den guddommelige domstol kommer fram i følgende uttalelse av David: «Døm meg, o Jehova, for jeg har vandret i min ulastelighet, og til Jehova har jeg satt min lit, forat jeg ikke skal vakle. Gransk meg, o Jehova, og sett meg på prøve; rens mine nyrer [eller: mine innerste følelser] og mitt hjerte. For din miskunnhet er for mine øyne, og jeg har vandret i din sannhet.» Uten hensyn til hva andre mennesker gjorde, uten hensyn til sine fienders motstand og forfølgelse, var kong David fast besluttet på fortsatt å være helhjertet i sin troskap mot Jehova Gud. Han sa i bønn: «Jeg for min del vil vandre i min ulastelighet. Å, løskjøp meg og vis meg gunst! Min fot skal i sannhet stå på et jevnt sted; blant de forsamlede folkemengder skal jeg velsigne Jehova.» — Sl. 26: 1—3, 11, 12, NW, fotnote.

 8. a) Hva skylder vi virkelig Gud, og hvorfor? b) Hva må vi derfor vandre i, og hva er den eneste måte vi kan gjøre det på?

⁸ I dag, når vi er så nær slutten på denne gamle verden, må også vi vandre i ulastelighet overfor Gud, som David gjorde, hvis vi ønsker å bli løskjøpt og bli vist Guds gunst ved å bli beskyttet så vi kommer levende gjennom den universelle Harmageddon-krigen og inn i hans nye verden. Skylder vi ikke å vise ulastelighet overfor Gud, som er vår Skaper og som lover å bli vår evige Bevarer i sin rettferdige nye verden? Jo, vi gjør det, for han har gitt oss livet, og i henhold til sin hensikt som han har åpenbart gjennom Bibelen, har han gitt oss noe å leve for. Og hva er det? Den lovte nye verden under hans Sønn Jesu Kristi fullkomne regjering. Vi kan ikke vandre i ulastelighet overfor vår Skaper og Bevarer på noen annen måte enn ved å vandre i samsvar med sannheten og med de prinsipper som Han setter opp for oss i sitt skrevne Ord. Vi vet at hele hans skaperverk beveger seg og virker etter de lover som han har fastsatt. Han må derfor være en Gud som har fastsatt prinsipper for alle ting. For å vinne hans gunst, så vi kan få et lykkelig liv i hans evige nye verden, må vi bevise at vi er ulastelige mennesker.

 9. Hvilke prinsipper må vi derfor følge?

⁹ Men for å oppnå dette kan vi ikke følge prinsipper som vi selv har fastsatt. Vi må følge Guds prinsipper. Med dette mener vi ikke her de elementære ting, det vil si, de enkleste ting eller grunnlærdommene i Guds skrevne Ord, som blant annet nevnes i Hebreerne 5: 12 (NW): Dere trenger «igjen til at noen lærer dere fra begynnelsen av de første prinsipper i Guds hellige uttalelser».

10. a) Hva mener vi her spesielt med «prinsipp»? b) Hva sa Jakob og Paulus til de kristne i denne forbindelse?

¹⁰ Vi må huske at et prinsipp også er en fastsatt regel for handlemåte, en lov som regulerer vår oppførsel, en regel for oppførsel som konsekvent og stadig dirigerer våre handlinger, en tro eller innstilling som øver en styrende innflytelse på liv og atferd. (Webster) Fordi et prinsipp således betyr et velordnet liv, kunne Jakob si til apostelen Paulus: «At du vandrer ordentlig og også selv holder Loven.» (Ap. gj. 21: 24, NW) Paulus kunne også selv si til sine brødre i Kristus: «La oss i hvert fall, i den utstrekning vi har gjort framgang, fortsette å vandre ordentlig i samme spor,» og: «alle dem som vil gå ordentlig fram etter denne regel for oppførsel, over dem være fred og barmhjertighet, ja, over Guds Israel» (Fil. 3: 16; Gal. 6: 16, NW) Skal vi kunne leve i samsvar med Guds prinsipper, må vi vandre ordentlig, i harmoni med de regler han har satt opp for å lede og styre oss. Da hans Sønn, Jesus Kristus, var på jorden, ga han oss et fullkomment eksempel på hvordan man skal leve i samsvar med hans Fars, Jehova Guds, prinsipper. Vi blir derfor advart mot å vandre «i samsvar med verdens begynnelsesgrunner og ikke med Kristus; for det er i ham [Kristus] at hele fylden av den guddommelige beskaffenhet bor». — Kol. 2: 8, 9, NW.

Teokratiske prinsipper

11. a) Hvorfor må Guds prinsipper gjelde for alle skapninger? b) Hvordan er vi alle i høy grad kommet til å bli liggende under for lidenskaper?

¹¹ Når vi bevarer vår ulastelighet ved å tenke, tale og handle i harmoni med de prinsipper eller regler for oppførsel Jehova gir, da er vi virkelig teokratiske. Jehova er den ene og eneste Teokrat, i den forstand at han er den høyeste Gud og Hersker. Han hersker og utøver makt over alle skapninger og ting i himmel og på jord fordi han er den ene levende og sanne Gud. Det er grunnen til at hans prinsipper eller regler for oppførsel og styre må gjelde alle fornuftbegavede skapninger, enten de er menneskelige eller åndelige. Som vår Skaper dannet han det første menneske, Adam, fullkomment i Guds bilde og likhet. Det ble med rette ventet av det første menneske at han skulle være en person som lot seg lede av prinsipper i likhet med sin himmelske Far, og ikke bli kontrollert eller drevet bare av instinkt eller bare av rent kjødelige følelser. Da Adams hustru ble bedratt av den gamle Slange, Satan, handlet Adam uteokratisk ved å foretrekke å behage sin villfarne hustru og holde fast på henne i stedet for å behage sin himmelske Far og holde seg til Hans lov med ulastelighet eller en fullkommen oppførsel. Gjennom Adam har alle hans etterkommere, innbefattet oss som lever i dag, falt langt vekk fra prinsippets vei og er i stedet i høy grad blitt liggende under for lidenskaper. Med dette mener vi ikke bare den kjønnslige lidenskap, som den som finnes mellom mann og kvinne, men vi mener et sterkt ønske etter alt som får oss til å føle oss vel, eller som selvisk er konsentrert om våre egne personlige interesser og vårt eget behag uten hensyn til hva som er Guds vilje.

12. a) Hva slags prinsipper er det Gud har? b) Hvordan ordnet Han det slik at kunnskapen om hans prinsipper ikke skulle gå tapt for menneskene?

¹² Gud vender seg ikke bort fra sine egne prinsipper bare for å behage sine skapninger. Hans prinsipper er fullkomne og uforanderlige, og alle tar de hans kjærlighet, rettferdighet, visdom og makt i betraktning. Hans moralske og religiøse prinsipper er ikke kjent eller anerkjent av flertallet av menneskene, for de følger denne gamle verdens filosofi og prinsipper. Forat kunnskapen om Hans prinsipper ikke skulle gå tapt, men kunne bli lært av alle som elsker rettferdige prinsipper, sørget den store Teokrat Jehova for at hans prinsipper ble skrevet ned i hans hellige skrifter. Der kan de leses og studeres. I året 1513 før den kristne tidsalder skrev Gud selv, ved sin kraft, ned ti grunnleggende prinsipper på tavler av stein. Han ga dem til sin profet Moses, forat Moses kunne vise dem fram og lære dem videre til sine brødre, Israels folk. Han tilføyde mange andre prinsipper til den gruppe lover som han ga dette folk gjennom sin mellommann Moses. Gjennom profeter kunngjorde Jehova Gud senere mange andre prinsipper så vel som profetier for framtiden. Nedskrivningen av denne hellige historie og disse prinsipper og profetier førte til at man fikk de hellige skrifter, som engang bare var i jødenes eller israelittenes besittelse. Disse skrifter var også de eneste hellige dokumenter som den kristne menighet hadde da den ble til i året 33 i den kristne tidsalder.

13. Hva slags bok er den hellige skrift i henhold til 2 Timoteus 3: 16, 17, og hvilken plass viste Peter og de andre apostlene at vi må gi dens innhold?

¹³ Med tanke på disse hellige dokumenter skrev apostelen Paulus: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til opplæring, til irettesettelse, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, forat gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» (2 Tim. 3: 16, 17, NW) Dette betyr at de hellige skrifter er en prinsippenes bok. De prinsipper som er nedtegnet der, er en rettesnor og en kraft til rettferdighet for kristne mennesker som befinner seg i denne verden med dens prinsippløshet eller uteokratiske prinsipper. For å vinne liv i en hvilken som helst del av Guds nye verden, må vi sette Guds skrevne Ords prinsipper og bud over dem som finnes i denne gamle verden under Satan, «guden for denne tingenes ordning». (2 Kor. 4: 4, NW) Alle bør merke seg at det var den kristne apostel Peter og hans medapostler som kunngjorde denne regel for handlemåte. Da den religiøse høyesterett i Jerusalem befalte Peter og de andre apostlene å innstille forkynnelsen av de nylærte grunnlærdommer for kristendommen, ga alle disse apostlene følgende svar til den religiøse domstolen: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker. Våre forfedres Gud har oppreist Jesus, som dere hadde drept ved å henge ham på en pel. Gud opphøyde ham til sin store Formidler og Frelser ved sin høyre hånd, for å gi omvendelse til Israel og tilgivelse for synder. Og vi er vitner om disse ting, og likeså den hellige ånd som Gud har gitt dem som adlyder ham som hersker.». — Ap. gj. 5: 29—32, NW.

14. a) Hvorfor var disse apostlene ikke oppviglere eller samfunnsfiender når de svarte og handlet på denne måten? b) Hva gjorde de så etter å ha fått den neste befaling av høyesterett?

¹⁴ Peter og de andre kristne apostlene var ikke oppviglere eller samfunnsfiender når de svarte og handlet på denne måten. De var helt igjennom teokratiske når de erklærte at Gud som Hersker måtte stå over menneskelige domstoler og herskere, og at de ville adlyde Gud som den høyeste Hersker. De trofaste apostlene slo derved et slag for det fremste kristne prinsipp. Ved å gjøre dette bevarte de sin ulastelighet overfor den universelle Hersker, Jehova Gud. Den religiøse domstolen avslo å anerkjenne dette prinsipp og viste at den hadde avslått det ved å gi apostlene straff: «De innkalte apostlene, pisket dem, og påbød dem å slutte å tale på grunnlag av Jesu navn, og lot dem så gå.» Adlød nå Peter og de andre apostlene denne befalingen fra denne høyesterett? Guds eget skrevne Ord gir oss svaret idet det sier: «De gikk så bort fra Sanhedrinet og frydet seg over at de var blitt aktet verdige til å bli vanæret for hans navns skyld. Og de fortsatte hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold [merk dere: uten opphold] å lære og kunngjøre det gode budskap om Kristus, Jesus.» — Ap. gj. 5: 40—42, NW.

15. a) Hvordan kunngjorde Gud lenge før Peter det samme prinsipp gjennom Moses? b) Hvordan ble prinsippet i denne uttalelse gjentatt av Jesus Kristus som svar på et spørsmål?

¹⁵ Det er nok så at nitten hundre år har gått siden dengang, men det Peter og hans medapostler sa i den religiøse domstolen dengang, står fremdeles som et ledende prinsipp i dag. Lenge før Peters tid hadde Gud selv kunngjort det samme prinsipp gjennom profeten Moses til Israels folk, med disse ord: «Du skal ikke bøye deg ned for en annen gud, for Jehova er fullstendig hengitt til sitt navn. Han er en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» (2 Mos. 34: 14, NW) Dette er ikke rett og slett en av de mange lover som finnes i den skrevne pakts-avtale som Gud inngikk med Israel. Her blir fastslått et prinsipp eller en regel for oppførsel som er evig og universell, som gjelder for alle skapninger i himmel og på jord. Prinsippet i denne loven ble gjentatt av Jesus Kristus selv da han svarte på spørsmålet: «Lærer, hva er det største bud i Loven?» Jesus svarte: «’Du skal elske Jehova din Gud med hele ditt hjerte og med hele din sjel og med hele ditt sinn.’ Dette er det største og første bud. Det andre, som er likt det, er dette: ’Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to bud hviler hele Loven og Profetene.» (Matt. 22: 35—40, NW) På denne måte blir vi gjort kjent med det hovedprinsipp som går igjen i hele Skriften, Loven og Profetene innbefattet.

16. a) Hvordan må vi elske Gud i sammenligning med oss selv og vår neste? b) Hvordan ville Jesu svar om skattespørsmålet komme inn under dette kravet?

¹⁶ Menneskelige skapninger som er teokratiske i sine prinsipper, elsker Jehova som Gud og Hersker eller som Teokraten. For å få hans kjærlighet og bli begunstiget med evig liv i hans nye verden, må vi elske ham. I henhold til hans største bud, slik det ble uttrykt av hans Sønn Jesus, må vi elske Jehova på en annen måte enn vi elsker oss selv eller vår neste. Vi må elske ham mer enn oss selv eller vår neste, ja, mer enn hele den nasjon som består av mennesker som er vår neste. Jesus sa vi må elske Jehova Gud med alt vi har. Denne kjensgjerning gir oss en større forståelse av hva Jesus mente da han besvarte det listige spørsmålet: «Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?» Siden keiserens bilde var inngravert på skattens mynt, sa Jesus: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 15—21) Hvem av disse to herskere var det nå som ga oss skapninger vårt hjerte og vår sjel og vårt sinn? Var det det politiske styre, keiseren? Eller var det Gud? Det var ikke keiseren, men Gud som ga oss disse ting som er så nødvendige forat vi kan leve som forstandige skapninger. Det er derfor til Gud, ikke til keiseren, vi må gi disse ting, ting som er av meget større verdi og omfatter meget mer enn keiserens skattepenger.

17. a) Hvordan gir vi keiseren det som hans er, og hvordan gir vi Gud det som Guds er? b) Hva må vårt slagord være, i henhold til Guds befalinger?

¹⁷ Det er rett og riktig å betale keiserens skattepenger tilbake til ham for de tjenester staten kan yte Kristi etterfølgere. Men hvordan kan vi gi Gud hva Guds er? Ved at vi teokratisk adlyder universets høyeste bud og elsker Jehova, vår rettmessige Gud, med hele vårt hjerte, vår sjel og vårt sinn. I harmoni med det prinsipp som ligger til grunn for de to største bud, som Jesus Kristus la fram, kan vårt slagord derfor ikke være: For Gud og fedrelandet, men heller: For Jehova og for vår neste som oss selv. Ikke for vår neste først, men for Jehova vår Gud først. Ikke for vår neste mer enn for oss selv, men for Gud mer enn oss selv og vår neste.

18. a) Anerkjente Jesus keiser Tiberius som en gud ved å betale skatt? b) Hvordan befalte Jesus sine etterfølgere at de ikke skulle forgude staten?

¹⁸ La oss ikke glemme at den romerske keiser var blitt gjort til en gud her på jorden, idet han var blitt guddommeliggjort av romerne. Men når Jesus Kristus betalte skatt til keiseren som jøde eller israelitt etter kjødet, anerkjente han ikke dermed keiser Tiberius som en gud. Jesus forgudet ikke den romerske keiser eller staten. Jesu etterfølgere har av ham fått befaling om ikke å forgude noen stat i denne gamle verden. Dette bud ble gitt av Jesus kvelden før han ble naglet til pelen av soldater som tilhørte keiserens imperium. Den kvelden opprettet han Herrens aftensmåltid med brødet og vinen, og sa så til sine trofaste apostler: «Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere. Så er det ikke med eder; men den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener. For hvem er størst, den som sitter til bords, eller den som tjener? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener iblant eder.» — Luk. 22: 25—27.

19. Hvordan kunne vi gjøre keiseren til en gud, og hvilken forpliktelse overfor Jehova Gud ville vi da krenke?

¹⁹ Jesus prøvde altså ikke å gjøre seg selv til en gud og slett ikke å gjøre keiseren med all hans skatteinnsamling til noen gud. Jesu trofaste etterfølgere må, for å bevare sin ulastelighet overfor Jehova, etterligne Jesus ved å holde fast på det samme prinsipp og ikke forgude keiseren, som vi nå bare plikter å betale skatt til. Kristne som etterligner Kristus, ville bryte sin innvielse til Jehova Gud hvis de gjorde keiseren eller staten til en gud ved å gi sitt alt til keiseren og derved sette keiseren på Guds plass i sin tilbedelse og i sin hengivenhet.

Tilbedelse av villdyret

20, 21. a) Av hvem blir bildet i Åpenbaringen 14: 6 oppfylt i dag, og hvordan? b) Hvilken advarsel gis mot å gjøre keiseren eller staten til en gud, etterat dette bildet er vist?

²⁰ For over atten hundre år siden viste Åpenbaringen 14: 6 i et profetisk bilde hvordan «et evig evangelium» i vår tid skulle kunngjøres som et gledelig budskap for hver ætt og stamme og tunge og folk på jorden. Og i dag etterfølger Jehovas vitner overalt på jorden den befaling Jesus ga i Matteus 24: 14. Ja, de forkynner det gode budskap at Guds rike ble opprettet i 1914 ved at Kristus da ble satt på tronen og kronet i himlene. Som følge av denne forkynnelse om dette evige gode budskap på hele den bebodde jord, får alle nasjoner et vitnesbyrd før de går sin undergang i møte i den universelle Harmageddon-krig. Etterat det er vist hvordan dette evige gode budskap blir kunngjort for alle nasjoner og folk, blir det gitt et annet profetisk bilde i Åpenbaringens 14. kapitel, hvori de kristne blir advart mot å gjøre keiseren eller staten til en gud. Der leser vi:

²¹ «Og atter en tredje engel fulgte etter dem og sa med høy røst: Dersom noen tilber dyret [villdyret, NW] og dets bilde og tar merket på sin panne eller i sin hånd, da skal også han drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne, og røken av deres pine stiger opp i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar dets navns merke. Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro.» — Åpb. 14: 9—12.

22. Hva slags dyr er dette «villdyret», og hva er det de som mister frelsen, gjør overfor dette villdyr?

²² I det foregående kapitlet, i Åpenbaringen 13: 1—8, heter det at villdyret kommer opp av havet. Det er imidlertid ikke et sjødyr, men et landdyr, med trekk fra både en leopard, en bjørn og en løve. Det kunne ikke være et bokstavelig sammensatt dyr, for det sies at det har en herskers trone og at det bærer kroner. Det taler også spottende ord mot Gud og hans navn og bolig og mot dem som bor i himmelen, og det fører krig mot Guds hellige og får makt over hver stamme og folk og tunge og ætt. Av denne grunn blir villdyret tilbedt av mennesker på jorden, men ingen av dem som gjør dette, får frelse i Guds nye verden.

23, 24. Hva symboliserer villdyret i Åpenbaringen 13: 1 i henhold til kommentarene fra romersk-katolske autoriteter?

²³ En rekke romersk-katolske autoriteter er blant andre kommet med interessante kommentarer om hva dette dyret er et bilde på i vår tid. I oversettelsen «The New Testament of our Lord and Saviour Jesus Christ» av F. A. Spencer, O.P., bearbeidet av C. J. Callan, O.P., og J. A. McHugh, O.P. (1946) heter det i deres fotnote til Åpenbaringen 13: 1: «Dette første dyr ser ut til å representere den politiske makt som er stilt opp mot kristendommen.» En annen oversettelse, «The New Testament of Our Lord and Saviour Jesus Christ translated from the Latin Vulgate», som er utarbeidet av katolske forskere under beskyttelse av den amerikanske episkopale komité i den kristne læres brorskap, i 1941, sier i sin fotnote til det samme verset: «Bildet av det første dyret er basert på Daniels sjuende kapitel. Dette dyret framstiller denne verdens riker, riker som er basert på lidenskap og selviskhet, som til alle tider har vært motstandere av Kristus og har gått inn for å undertrykke Guds tjenere. Det keiserlige Roma representerer denne makt.»

²⁴ Jesuittene Cuthbert Lattey og Joseph Keating, som ledet arbeidet med bibeloversettelsen «The Westminster Version of the Sacred Scriptures», bind IV av 1931, sier i sin fotnote til Åpenbaringen 13: 1: «I Apokalypsen er den makt som fantes hos de fire forskjellige ’dyr’ eller verdensriker som Daniel beskrev, blitt samlet hos det ene ’dyret’. Det symboliserer den politiske makt, den materielle kraft som verden stiller til dragens disposisjon, for å undertrykke Guds tjenere. Denne makt framstilles som legemliggjort i det romerske verdensrike.» Murphy-utgaven av Douay-oversettelsen av Bibelen, som er godkjent av kardinal James Gibbons og utgitt av John Murphy Company, forlegger for Pavestolen, sier i sin fotnote: «Dette første dyret med sju hoder og ti horn er antagelig hele skaren av vantro, fiender og forfølgere av Guds folk, fra verdens begynnelse til dens ende. De sju hoder er sju konger, det vil si, sju større kongeriker eller verdensriker, som har utøvd eller kommer til å utøve tyrannisk makt over Guds folk. Av disse hadde fem da falt, nemlig: det egyptiske, assyriske, kaldeiske,a persiske og greske monarki; ett satt med makten, nemlig Romerriket; og det sjuende og fremste hørte enda framtiden til, nemlig den store Antikrist og hans verdensrike. Med de ti horn kan man forstå ti mindre forfølgere.»

25. Hva er derfor tilbedelsen av villdyret et bilde på og for hvem er dette følgelig en advarsel?

²⁵ I henhold til alle ovennevnte romersk-katolske kommentarer kan tilbedelsen av det villdyr som omtales i Åpenbaringen 13: 1—8 og 14: 9, ikke bety noe mindre enn en tilbedelse av staten. Villdyret symboliserer ikke et bestemt politisk system, men omfatter eller sammensmelter dem alle i ett verdslig system. Dette bilde på tilbedelse av staten gjelder derfor verden over, enten visse politiske systemer er direkte med i det symbolske «dyret» eller bare er politiske allierte av det. Dette er følgelig en advarsel til folk verden over som vil være sanne kristne, og selv tar vi imot den med det største alvor.

26. Vil noen bevare sin ulastelighet ved å nekte å tilbe villdyret og få et brennemerke, og hvordan vet vi det?

²⁶ Vil noen bevare sin ulastelighet overfor Jehova Gud ved å nekte å tilbe dyret og dets bilde og nekte å få et brennemerke på sin panne eller på sin hånd? Ikke alle mennesker som bare foregir å være kristne, vil bevare ulasteligheten ved å holde fast på prinsippet om å tilbe den eneste levende og sanne Gud og elske ham av hele sitt hjerte, sjel og sinn. Åpenbaringen 20: 4 forteller hvem som vil bevare ulasteligheten og bli belønnet for det, når det der heter: «Jeg så deres sjeler som var blitt halshogget for Jesu vitnesbyrds og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd; og de ble levende og regjerte med Kristus i tusen år.» Vers 6 legger til: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.» Dette er de hellige som holder ut inntil enden mens de holder Guds bud og har Jesu tro. I disse siste dager har de med seg en stor skare velvillige medarbeidere.

27. Hva blir de befridd fra fordi de bevarer sin ulastelighet, og i tjeneste for hvem ofrer de sitt liv?

²⁷ Fordi alle disse bevarer sin ulastelighet, slipper de å drikke den symbolske «Guds vredes-vin» og å «pines med [symbolsk] ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne». De nekter å gi etter for det press og den tvang som blir tatt i bruk for å få mennesker til å krenke prinsippet om å gi udelt hengivenhet til Gud alene, som forutsagt i Åpenbaringen 13: 15—17. De ofrer sitt liv for Gud og Lammet Jesus Kristus, ikke i tjeneste for villdyret og dets bilde. Representert ved sitt sjette hode fikk dette villdyret drept Jesus Kristus, og deretter forfulgte det de sanne kristne over hele sitt verdensrike og henrettet dem med øksen eller fikk pint og drept dem på andre grusomme måter. Vår tids levninger av det romerske verdensrike fortsetter å legge for dagen den samme ondsinnede ånd overfor kristne som følger Kristi vei.

28. I hvis tjeneste var høvedsmannen Kornelius da han først kom i kontakt med kristendommen, og trakk han seg tilbake fra militærtjenesten etterat han ble døpt?

²⁸ Som «høvedsmann ved den hærdeling som kaltes den italiske», var Kornelius i tjeneste hos villdyrets sjette hode da han først kom i kontakt med kristendommen. Han var ikke i felten, men var i bønn i sitt hus i Cesarea da en Guds engel viste seg for ham i et syn og ba ham sende bud etter apostelen Peter. Det var også i Kornelius’ hus at Peter fire dager senere forkynte for ham og hans slektninger og nære venner. Det var under slike forhold at Gud utgjøt sin ånd over Kornelius og de andre som sammen med ham trodde budskapet. På Peters befaling ble Kornelius og de andre nye troende døpt i vann liksom de var blitt døpt med hellig ånd. (Ap. gj. 10: 1—48) Hva høvedsmannen Kornelius gjorde etter dette, om han trakk seg tilbake fra militærtjenesten som romersk høvedsmann eller ikke, sier boken Apostlenes gjerninger ikke noe om.

29. a) Hva kunne ha hendt hvis Peter hadde instruert Kornelius om at han måtte gå av? b) Hva ville ha hendt med Bibelen hvis den hadde gitt direkte instrukser?

²⁹ Under påvirkning av Guds hellige ånd anvendte Kornelius utvilsomt kristendommens prinsipper, som han snakket med Peter om i «noen dager» etter dette, på sine personlige affærer og forhold. Kornelius var ikke en omskåret jøde, og som romersk høvedsmann kjempet han derfor ikke i noen teokratisk krig i likhet med Josva, Nuns sønn, og David, som hadde slått i hjel kjempen Goliat mange hundre år tidligere. (Jos. 10: 1—11, 23; 1 Sam. 17: 4—54; 2 Sam. 8: 6—14) Hvis Peter hadde sagt til Kornelius at han skulle gå av som høvedsmann, kunne Peter ha blitt anklaget for å hindre det militære program «dyrets» sjette hode hadde satt i gang, og han kunne ha blitt henrettet for dette i stedet for på grunn av at han forkynte Guds budskap uten kompromiss eller opphold. På samme vis er det med Guds skrevne Ord. Hvis det, og da særlig det såkalte nye testamente, som ble skrevet av kristne under inspirasjon, direkte hadde fortalt de innvigde kristne nøyaktig hva de skulle gjøre når de ble innkalt til å gjøre militærtjeneste for det symbolske villdyrs sjette og sjuende hode, da ville Bibelen utvilsomt ha blitt forbudt i hvert eneste land som sto under villdyrets kontroll, spesielt for de instrukser den ga vedrørende det militære spørsmål.

30. Hvilken hjelp gir derfor Skriften de kristne i denne saken, og hvem må bære ansvaret for det som blir avgjort?

³⁰ Ved Jehova Guds visdom unnlater derfor hans inspirerte hellige skrifter å gi noen direkte råd. Hans skrifter framsetter bare de teokratiske prinsipper som bør lede de kristne, og overlater deretter til den innvigde kristne, som i Kornelius’ tilfelle, å anvende disse prinsipper konsekvent på sine personlige forhold, på eget ansvar, for derved å bevare sin ulastelighet overfor Gud. Bortsett fra å forklare hva som er de sanne bibelske kristne prinsipper i Guds Ord, er det ingen individuell kristen eller gruppe av kristne som har noe guddommelig oppdrag om eller noe ansvar for å instruere en annen kristen direkte om hva han skal gjøre i denne saken. Hver og én må selv avgjøre hvilket standpunkt han skal ta.

[Fotnote]