Den fornøyelsessyke verden vil snart forsvinne!

HISTORIEN er full av eksempler på at mektige riker og imperier har gått sin ende i møte på grunn av moralsk forfall, løsaktig livsførsel og overdreven kjærlighet til fornøyelser. Også innenfor de enkelte nasjoner har dynastier eller regimer falt over ende når kjærlighet til fornøyelser har tært bort deres moralske ryggrad.

William Morey skrev for eksempel i boken Qutlines of Roman History: «Hvis vi ble spurt hva som var symptomene på [Romerrikets] moralske forfall, burde vi svare: samfunnsklassenes selviskhet, opphopingen av rikdom, . . . kjærligheten til gull og begjæret etter luksus . . . Dette er moralske sykdommer, som neppe noen regjering kunne helbrede.»

Ser vi ikke i dag at folk blir oppslukt av en verdslig, fornøyelsesorientert livsførsel? Lever vi ikke i en fornøyelsessyk verden? Jo, det gjør vi, for selv om mange fremdeles ønsker å ha en viss tilknytning til religion, har selskapelig samvær og fritidsbeskjeftigelser kommet på førsteplassen. Folk er blitt som i Noahs dager; de er opptatt med slike ting som å ’spise og drikke’. De har det for travelt med å oppfylle sine ønsker til å vie sitt åndelige behov oppmerksomhet. Ja, interessen for og oppslutningen om religionen er liten. — Matteus 24: 37—39.

Denne kjærlighet til fornøyelser og det forhold at oppslutningen om religionen som følge av dette blir stadig mindre, får spesiell betydning når vi tenker over hvordan et annet gammelt verdensrike, Babylon, fikk sin ende. De uvanlige detaljene ved Babylons fall ble i likhet med andre historiske beretninger nedskrevet i Bibelen av en spesiell grunn: «Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet.» — 1. Korinter 10: 11.

En gammel hendelse som vi kan ta lærdom av

Elven Eufrat spilte en viktig rolle for livet i den store byen Babylon. I boken History of Cyrus the Creat (1878) skrev Jacob Abbott: «[Babylon] var hovedstaden i et stort og meget fruktbart område, som strakte seg ut på begge sider av Eufrat og ned mot Persiabukta. . . . Elven Eufrat var selve grunnlaget for fruktbarheten i hele det området den fløt igjennom.» Ja, Babylons velstand skyldtes elven Eufrat. Det er derfor enda mer bemerkelsesverdig at også byens fall skulle være knyttet til denne elven.

Abbott gav denne interessante redegjørelsen for kong Kyros’ erobring av Babylon:

«Kyros rykket fram mot byen. Han stasjonerte en stor avdeling av troppene sine ved den åpningen i hovedmuren der elven rant inn i byen, og en annen avdeling på nedsiden, der den rant ut igjen. Disse avdelingene fikk ordre om å marsjere inn i byen via elveleiet så snart de kunne se at vannet sank. Han satte så en enorm arbeidsstyrke til å grave nye elveløp og utvide elvens eksisterende armer. Dette ble gjort for å lede vannet vekk fra dets vanlige leie. Da disse kanalene var ferdige, ble vannet en natt ledet inn i dem på et bestemt tidspunkt, og elven sluttet snart å renne gjennom byen. Hæravdelingene marsjerte så inn i byen på elveleiet.»

Fra det øyeblikket vannet i Eufrat begynte å synke, var Babylon fortapt! Legg også merke til at byen falt i en natt da den var opptatt med fornøyelser. Det ble nemlig holdt et stort gjestebud akkurat da. — Jevnfør Daniel, kapittel 5.

Historien vil snart gjenta seg

Det som skjedde med det gamle Babylon ved Kyros den stores hånd, er ikke bare av rent historisk interesse. Den bibelske boken Åpenbaringen bruker det som et forbilde når den omtaler en skjøge med navnet «Babylon den store» som troner over «de veldige vann». Og profetien sier videre at en engel på Guds befaling «tømte sin skål i Eufrat, den store elven», og at «vannet i den tørket bort, så det kunne ryddes vei for kongene fra Østen». — Åpenbaringen 17: 1, 5; 16: 12.

Hvem eller hva er «Babylon den store»? Hva er «de veldige vann», «Eufrat, den store elven» et bilde på? Og hva betyr det at vannet i den «tørket bort»?

Selv om det gamle Babylon ikke lenger eksisterer som en politisk makt, har dens religiøse innflytelse opp gjennom århundrene gjort seg gjeldende i hvert eneste hjørne av verden. «Babylon den store» er følgelig den falske religions verdensrike, som innbefatter alle kirkesamfunnene i kristenheten. Åpenbaringen 17: 15 viser at «de veldige vann» som denne religiøse skjøgen troner over, er «folk og folkemasser og nasjoner og mennesker med ulike tungemål» hvis støtte hun er avhengig av, slik det gamle Babylons velstand var avhengig av vannet i Eufrat. Så det at vannet tørker opp, betyr at folks oppslutning om religionen avtar.a

’Enden’ er nær!

På bakgrunn av dette forstår vi at den tiltagende verdsliggjøringen verden over, den avtagende interessen for religionen og det forhold at oppslutningen om den blir mindre, er av profetisk betydning på to måter. For det første er det en oppfyllelse av apostelen Paulus’ forutsigelse om at menneskene i «de siste dager» skulle «foretrekke fornøyelser framfor å tjene Gud». Dette er en del av det tegnet som beviser at vi lever i «de siste dager» eller «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3, NW) For det andre er den tiltagende verdsliggjøringen og det forhold at oppslutningen om religionen blir stadig mindre, tydelige tegn på at ødeleggelsen av «Babylon den store» er nær forestående, akkurat som det gamle Babylon falt den natten da vannet i Eufrat trakk seg tilbake.

Disse profetiene, som nå er i ferd med å gå i oppfyllelse, viser tydelig at vi lever i «endetiden». (Daniel 12: 4) Ja, vi nærmer oss den avsluttende fase av de siste dager, som ødeleggelsen av hele Satans onde tingenes ordning vil utgjøre klimaksen på. Denne fornøyelsessyke verden vil dermed snart forsvinne. Men midt oppe i alt dette kan vi fatte mot, for denne ødeleggelsen vil bane vei for den rettferdige, nye ordning, som Gud har lovt. (2. Peter 3: 13) Du kan få del i dens storslåtte velsignelser hvis du ikke setter fornøyelser i Guds sted, men isteden setter Gud på førsteplassen i ditt liv nå i de siste dager.

[Fotnote]