Mange religioner — hvorfor?

«I DAG ler vi av puebloindianernes regndanser. . . . Men hva gjør vi selv når vi er desperate? . . . Ved to anledninger har jeg følt meg helt sønderknust på grunn av en personlig krise, og ved begge anledningene gjorde jeg det som disse indianerne gjorde — jeg bad Gud om hjelp.» Det skrev Huston Smith, professor i filosofi, i innledningen til boken Great Religions of the World.

Menneskenes behov for å vende seg til noe høyere og mektigere når de er under press, ser ut til å være et grunnleggende behov som alle har. Antropologer og historikere forteller at menneskene fra begynnelsen av har følt dette behovet når de er blitt overrasket av naturkreftene, truet av glupske villdyr og forvirret over døden og det hinsidige. De sier at dette sammen med frykt for det ukjente førte til at religionen oppstod.

Boken Religions in Japan sier for eksempel i forbindelse med shintoismens begynnelse: «Alt som vakte ærefrykt, ble sett opp til som spesielt gjennomtrengt av en guddommelig eller mystisk kraft; derfor ble naturkreftene, særlig ærefryktinngytende trær, klipper eller fjell og andre uforklarlige fenomener i naturen gjenstand for tilbedelse. Disse fikk navnet kami (gud).» Med tiden ble det laget legender, myter, ritualer og relikvieskrin. Dette ble overført fra én generasjon til den neste. Dermed oppstod shintoismen.

Ifølge denne oppfatningen utformet sumererne, egypterne, hinduene og kineserne og alle de andre sivilisasjonene i oldtiden sin egen form for tilbedelse, sine egne religioner, uavhengig av hverandre. Disse ble så påvirket av folks måte å leve på — av deres føde og deres skikker og til og med av klimaet og landets geografi. Resultatet er alle de forskjellige religionene vi har i dag.

Uavhengig av hverandre eller et felles opphav?

En slik forklaring er imidlertid ikke god nok. Selv om den gjør rede for de store forskjellene mellom religionene, er det noen grunnleggende spørsmål den ikke besvarer. Hvis for eksempel alle religionene utviklet seg uavhengig av hverandre, hvordan kan vi da forklare de mange fundamentale likhetene mellom dem, som ikke bare kan tilskrives den naturlige måten menneskene reagerer på?

Ta for eksempel historiene og legendene om menneskenes opprinnelse. Selv om detaljene varierer, er det en utbredt oppfatning at menneskene ble laget av jordens støv. En gresk legende sier at Promethevs dannet de første menneskene av leire, og at Athene pustet liv i dem. Indianerne i Peru brukte uttrykket alpa camasca (levende jord) for å beskrive det første mennesket. En indianerstamme i Nord-Amerika, mandan, trodde at den ’Store Ånd’ laget to figurer av leire og gav dem liv ved sin munns pust. En gammel kinesisk legende sier at P’an-ku laget menneskelige figurer av leire sammen med bestanddeler av Yang og Yin; en annen legende forteller om Nu-kua, en mytisk figur, som formet mannen og kvinnen av gult støv. Listen fortsetter i det uendelige og omfatter legender blant Afrikas stammer og Mikronesias øyboere.

Noe som er enda mer forunderlig, er at det over hele verden finnes legender som forteller om at onde forfedre ble ødelagt i en vannflom, og at menneskerasen overlevde eller dukket opp igjen. Folkeslag og stammer på fjerntliggende steder på jorden forteller forskjellige versjoner av samme historie.

Hvor har de sin opprinnelse?

Selv en som bare har liten kjennskap til Bibelen, vil straks se likheten mellom slike legender og Bibelens beretninger om skapelsen og om vannflommen på Noahs tid. Men du lurer kanskje på hva Bibelen har å gjøre med legendene til grekerne, de amerikanske og peruanske indianerne, kineserne og alle de andre. Det er ikke slik å forstå at disse religionene ble påvirket av Bibelen. Men Bibelen forklarer hvordan mange religioner oppstod, og det gjør den på en slik måte at den redegjør både for forskjellene og for likhetene.

H. G. Wells skrev i sin bok Verdenshistorie: «Overalt hvor den primitive civilisasjon fikk fotfeste i Afrika, Europa eller Vestasien reiste det sig et tempel. Og der hvor civilisasjonen er aller eldst i Egypten og i Sumer, inntar templet den mest fremtredende plass. . . . Civilisasjonen begynner og templene dukker op samtidig i historien. De to hører sammen.»

Det er det samme som Bibelen sier i 1. Mosebok: «Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der.» (1. Mosebok 11: 1, 2) Sinear ligger i Mesopotamia, sivilisasjonens vugge.

Beretningen forteller videre at da folk slo seg ned på Sinears sletter, samlet de seg om et byggeprosjekt: «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» — 1. Mosebok 11: 4.

Hva slags by og hva slags tårn var det de bygde? Byen, som ble kalt Babel eller Babylon, var først og fremst en religiøs by. Hele 53 templer er blitt funnet i dens ruiner. Den tilbad triader av guder, trodde på menneskesjelens udødelighet, på underverdenen og helvete og befattet seg med astrologi. Både avgudsdyrkelse, magi, trolldom, spådomskunst og det okkulte spilte en vesentlig rolle. Det avskyelige Babels tårn var ikke bare et monument eller landemerke; andre lignende byggverk som er blitt funnet i det samme distriktet, viser at det sannsynligvis var en ganske høy ziggurat eller trappepyramide med et tempel på toppen. Det skulle heve seg over byen og dominere den.

Hvordan gikk det med dette byggeprosjektet? Bibelen sier: «Derfor kalte de den [byen] Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.» — 1. Mosebok 11: 9.

Ettersom bygningsarbeiderne ikke kunne kommunisere med hverandre lenger, holdt de opp med byggingen og begynte å dra ut i forskjellige retninger. Dit hvor de kom, hadde de med seg sine religiøse oppfatninger, ideer, legender og myter. Fordi religionene har utviklet seg på forskjellige steder i flere tusen år, er det på overflaten store forskjeller mellom dem. Men under overflaten er det likheter som ikke er til å ta feil av, noe som viser at de har samme opprinnelse — nemlig i Babel eller Babylon.

I boken The Worship of the Dead skrev oberst J. Garnier i forbindelse med den felles opprinnelse all falsk religion har: «Ikke bare egypterne, kaldeerne, fønikerne, grekerne og romerne, men også hinduene, buddhistene i Kina og Tibet, goterne, angelsakserne, druidene, meksikanerne og peruanerne, urbefolkningen i Australia og til og med de ville på sydhavsøyene, [må alle] ha fått sine religiøse oppfatninger fra en felles kilde og et felles senter. Vi finner overalt de mest forbausende likhetspunkter, ritualer, seremonier, skikker og tradisjoner og de respektive guders og gudinners navn og innbyrdes forhold.»

Joseph Campbell bekrefter dette i sin bok The Masks of God: Primitive Mythology: «Arkeologien og etnografien i århundrets siste halvdel har tydelig vist at den gamle verdens sivilisasjon — den i Egypt, Mesopotamia, på Kreta og i Hellas, i India og Kina — har ett utgangspunkt, og at denne felles opprinnelse er tilstrekkelig til å forklare likheten i deres mytologiske og rituelle struktur.»

Utfallet

Bibelen gir ikke bare bakgrunnen for den store spredningen, men forutsier også utfallet — opprettelsen av et verdensrike av babylonsk falsk religion. I et sterkt og levende språk blir det beskrevet som «den store skjøgen . . . hun som troner ved de veldige vann. Jordens konger har drevet hor med henne . . . På hennes panne stod skrevet et navn med skjult mening: ’Babylon den store, mor til skjøgene og all styggedom på jorden’». (Åpenbaringen 17: 1, 2, 5) Hun øver ikke bare en sterk innflytelse på massene, men også på jordens politiske, militære og kommersielle systemer.

Hva har det at Babylon den store så lenge har hatt herredømme over nasjonene og folkene, ført til? Hva slags frukter er blitt frembrakt under påvirkning av hennes mange forskjellige religioner? Det skal vi drøfte i den neste artikkelen.

[Kart på side 6]

(Se den trykte publikasjonen)

Fra Babylon spredte forskjellige trosoppfatninger og myter seg til alle deler av verden

Italia

Hellas

Babylon

Egypt

India