Religionen vil bli angrepet av FN
KAN det i all oppriktighet sies at religionen bare er et uskyldig, hjelpeløst offer som blir angrepet i de tidligere omtalte resolusjoner? Eller har religionssamfunnene i verden gitt FN-representantene grunn til å betrakte dem med mistenksomhet? Hvor mange av de religionssamfunn som hevder at de er kristne, har for eksempel levd i samsvar med de normer som Kristus fastsatte? Under debattene kom menneskerettighetskommisjonen inn på visse historiske spørsmål som ethvert oppriktig menneske utvilsomt vil ønske å tenke nærmere over.
I 1973 hevdet for eksempel representanten fra den sovjetiske republikken Ukraina at «historien var full av tilfelle av undertrykkelse, korstog og blodsutgytelser som et eller annet religionssamfunn . . . gjorde seg skyldig i overfor mennesker som tilhørte andre trossamfunn». Og en arabisk representant pekte på at i det 18. århundre «ble handelsvirksomheten fulgt av Bibelen og flagget»9 til grådige utbyttere. Andre representanter fortalte om lignende tilfelle av misbruk av religionen.
Men det var ikke bare Sovjetblokken og noen få andre som omtalte historiske tilfelle av misbruk av religionen. Den nederlandske representanten innrømmet for eksempel at «misjonærer til sine tider hadde gått fram på en høyst beklagelig måte, og at det hadde vært forbindelser mellom kristne kirkesamfunn og kolonialismen»10 Under debatten i 1975 innrømmet den franske representanten at ’i Frankrikes historie var protestantene blitt forfulgt av katolikkene, og at det som følge av dette fortsatt var hat mellom folk og nasjoner’.11
Er vår tids religionssamfunn uten skyld?
Har moderne innflytelse og opplysning hatt en dempende virkning på voldsomme, religiøse følelser? To karikaturtegninger som ble gjengitt for en tid siden i aviser med et stort opplag, besvarer dette spørsmålet på en nokså slående måte:
Den ene tegningen gjengir den makabre mannen med ljåen med ordene «Religiøse drap» skrevet på den svarte kappen. Under haugen av offer står det: «Det har vært det beste århundre.»
Den andre tegningen, som vant en Pulitzer-pris, skildrer den tragiske nedslaktningen i Libanon, hvor de kjempende gjennom skytevåpnenes «rat-tat-tat» roper: «Her er en for Allah!» «Og her er en for Den hellige jomfru!» «Ta denne for Muhammed!» «Og her er en for Jesus!»
Men Libanon er ikke noe enestående tilfelle. «Det er en dyster sannhet,» skriver New York Times’ spesialist på utenriksanliggender, C. L. Sulzberger, «at kanskje over halvparten av de kriger som nå blir utkjempet rundt omkring i verden, enten er åpenlyst religiøse konflikter eller har tilknytning til religiøse uoverensstemmelser.»12 George W. Cornell, som er knyttet til Associated Press, bemerker også at «verdensreligionene lærer om fred, rettferdighet og kjærlighet», men likevel inntar religionen «en plass i de fleste av verdens større konflikter».13
Tragedien i Libanon, hvor muhammedanere kjemper mot såkalte «kristne», er et eksempel på det. Men legg også merke til den oversikt til støtte for sine anklager som disse to spaltistene har laget over noen av de urosentrer hvor religionen spiller en rolle:
Nord-Irland — katolikker mot protestanter
Midtøsten — jøder mot muhammedanere
Kypros — gresk-ortodokse katolikker mot muhammedanere
Filippinene — muhammedanere mot katolikker
I Etiopia ligger muhammedanere fra Eritrea i krig med koptiske katolikker. I en skarp vurdering av den tragiske nedslaktningen i Guds navn, sa Libanons tidligere muhammedanske statsminister for ikke så lenge siden: «Hvis islam tillater mord, da ønsker jeg ikke å være muhammedaner. Hvis kristendommen tillater drap, da er jeg imot kristendommen.»14 Religionssamfunn som bringer Gud i et slikt vanry, bærer et tungt ansvar.
Hvordan kan et oppriktig menneske overse den rolle disse religionssamfunnene spiller i forbindelse med alt dette? Har ikke misbruk av religionen alltid vært en hovedfaktor i forstyrrelsen av verdens fred og sikkerhet, ved at religionssamfunnene har støttet eller sett gjennom fingrene med kriger og blodsutgytelser? Men blant «årsakene til krig», sier Sulzberger i New York Times, vil de religiøse følelser «lett bli oversett». Han spør derfor: «Er ikke dette verdt for eksempel en spesiell undersøkelse i De forente nasjoner?»
Kan vi vite hva som vil skje?
Vil FN komme til å undersøke hvilken rolle verdens religioner spiller i forbindelse med forstyrrelsen av internasjonal fred og sikkerhet, slik som spaltisten Sulzberger foreslår? Det kan bare tiden vise. Men uansett hva FN vil gjøre i framtiden, taler ikke religionssamfunnenes voldspregede rulleblad til fordel for dem.
Det er imidlertid en måte en kan forvisse seg om hva framtiden vil innebære for religionen under FN. Visste du for eksempel at for nesten 1900 år siden ble opprettelsen av den sammensatte politiske organisasjon som nå har fått navnet FN, nøyaktig forutsagt? Det er til og med blitt forutsagt at det forut for denne organisasjonen ville bli opprettet en lignende organisasjon, nemlig Folkeforbundet.
Du synes uten tvil at dette høres nokså utrolig ut. Men se litt nærmere på bevisene for det. De fleste av opplysningene vil du finne i det 17. kapittel i Åpenbaringen. Som du kanskje vet, gjør denne boken bruk av mange symboler når den omtaler framtidige begivenheter. Legg merke til at i versene 3, 10 og 11 blir et symbolsk «dyr» med sju hoder og ti horn brukt som et bilde på en «åttende» konge, som etterfulgte sju tidligere «konger». Hvem er disse «konger»?
Vers 10 sier om disse «sju konger» at «fem er falt, den ene er til, den annen er ennå ikke kommet». Det er interessant å legge merke til at fem historiske verdensmakter som hadde tilknytning til Bibelens historie, da hadde «falt», nemlig Egypt, Assyria, Babylon, Medo-Persia og Hellas. Den sjette, Roma, var den «ene» som var til på det tidspunkt Åpenbaringen ble skrevet.
Som forutsagt kom det ingen annen ’konge’ som representerte en verdensmakt, fra Det hellige romerske rikes tid og inntil den angloamerikanske dobbeltmakt, den sjuende ’konge’, oppsto. Vers 11 fortsetter: «Og dyret som var og ikke er, er selv den åttende [konge], og er tillike en av de sju [men utspringer fra de sju, NW].» Hvordan ’utspringer den åttende konge fra de sju’? Det var tydeligvis en sammensatt eller kollektiv organisasjon som forener levninger av de tidligere sju verdensmakter. Hvor godt passer ikke Folkeforbundet og dets etterfølger, De forente nasjoner, inn i dette bildet! Men det sies enda mer.
Profetien sier også at dette sammensatte «dyr» «var og er ikke, og det skal stige opp av avgrunnen». (Versene 8, 11) Var det ikke nøyaktig det som skjedde med Folkeforbundet? Det forsvant en tid, under den annen verdenskrig, som om det gikk ned i «avgrunnen». Senere dukket det opp igjen i form av De forente nasjoner, slik det ble forutsagt i Bibelen. Men hvordan blir religionens skjebne forbundet med alt dette?
Religionens skjebne
I vers 3, hvor det sammensatte «dyr» først blir nevnt, sies det at «en kvinne» sitter på det. Hvem er denne kvinnen? Det som sies før og etter dette verset, viser tydelig det. Vers 2 sier for eksempel at «kongene på jorden drev hor med henne», og at «de som bor på jorden, ble drukne av hennes horelevnets vin». Vers 6 sier at kvinnen selv er ’drukken av blod’. Det er derfor sannsynlig at hun også gjør jordens innbyggere ’drukne’ ved blodsutgytelser.
Hvilken del av det menneskelige samfunn er kjent vidt og bredt for urettmessig å blande seg opp i de politiske anliggender til «kongene på jorden» som om den «drev hor» med dem? Hva er det som øver en slik innflytelse på dem «som bor på jorden», at dets politiske innblanding får dem til å handle som om de var «drukne» på grunn av følgene, som også innbefatter blodsutgytelser?
Passer ikke alle disse trekkene ene og alene på verdens hyklerske religiøse systemer? Deres innblanding i politikken og vanvittige blodsutgytelser er historiske kjensgjerninger som alle ærlige mennesker kan undersøke nærmere. Verden sjangler allerede nå som om den var «drukken» på grunn av virkningene av stridsspørsmål som har tilknytning til religionen.
Vil det at religionen i stadig større utstrekning får ord på seg for å forstyrre verdens fred og sikkerhet, komme til å spille en viss rolle i det som til slutt kommer til å skje med den? Det kan kanskje komme til å bli hovedfaktoren. Men uansett hva som blir grunnen, viser profetien at Gud vil manøvrere tingene slik at de politiske «konger» til slutt vil bli trett av den skjøgeaktige, falske religion, noe som vil få katastrofale følger. Versene 16 og 17 sier: «De ti horn som du så, og dyret, disse skal hate skjøgen [’kvinnen’] og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild. For Gud ga dem i hjertet å fullføre hans tanke.» Dette er en forutsigelse av hvordan FN, «dyret», vil gå til et altomfattende angrep på verdens religiøse systemer sammen med dem som symbolsk blir omtalt som de «ti horn». Hvem er disse «ti horn»?
Profetien svarer at de «ti horn» er «ti konger», som «får makt som konger én time sammen med dyret», og «sin kraft og sin makt gir de til dyret». (Versene 12, 13) Ettersom Bibelens symbolske språk ofte bruker tallet «ti» for å betegne fullstendighet (ti fingrer eller ti tær), må de «ti konger» representere det fullstendige antall nasjoner som en kort tid («én time») hersker sammen med FN og gir denne organisasjonen «sin makt». Disse nasjonene vil tydeligvis sammen med FN komme til å «hate» den skjøgelignende religion nok til å gjøre noe med det. De vil «gjøre henne øde og naken» og ’brenne henne opp med ild’, fullstendig ødelegge henne.
Men hverken det symbolske «dyr» eller dets «ti horn» vil overleve. Profetien viser også at alle disse nasjonene vil måtte stå til regnskap for sitt lange rulleblad med politisk undertrykkelse og forkastelse av Guds rettmessige regjering med dens utnevnte konge. «Disse skal stride mot Lammet [Kristus], og Lammet skal seire over dem, fordi det er herrers herre og kongers konge.» Og FN, «dyret», farer også «bort til undergang». — Åpb. 17: 8, 11, 14; jevnfør Daniel 2: 44.
Hvis denne profetien kommer til å gå likså nøyaktig i oppfyllelse i framtiden som den har gjort inntil nå, vil det eneste trygge sted å befinne seg på i tiden framover derfor være et eller annet sted utenfor både verdens religionssamfunn og verdens politiske systemer. Hvordan kan dette være mulig? Da Jesus var på jorden, sa han om sine sanne etterfølgere: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» Men samtidig ba han Gud om ’ikke å ta dem ut av verden, men å bevare dem’. — Joh. 17: 14—16.
Hvor usannsynlig det enn måtte høres ut, finnes det mennesker i dag som virkelig lever i samsvar med dette prinsippet. I Libanon har for eksempel dette landets 1800 Jehovas vitner stilt seg fullstendig nøytrale til de religiøse og til de politiske sider ved konflikten. De har inntatt det samme nøytrale standpunkt som de alltid gjør, uansett hvor de bor. Vitnene har gjentatte ganger unngått å bli drept både av «kristne» og av muhammedanere, fordi de er kjent som folk som studerer Bibelen og ikke tar parti for noen som er innblandet i politiske eller religiøse blodsutgytelser. Det samme er tilfelle i Irland og i alle andre land. De ønsker å gjøre Guds vilje og tar derfor ikke del i noen konflikter.
Noen synes kanskje at dette høres for idealistisk ut. De bør imidlertid huske at hvis profetien i Åpenbaringen fortsetter å gå nøyaktig i oppfyllelse, er det det å gjøre Guds vilje som er den eneste virkelig realistiske handlemåte å følge. Den nær forestående ende for både FN og verdens religioner gjør dette til noe som er av aller største betydning. Bibelen sier: «Verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg til å lære å kjenne Guds vilje nå. — 1 Joh. 2: 17.
Henvisninger
1. FN-dokumenter A/C.3/L.2006 til 2014.
2. Ibid., E/CN.4/L.1338, side 4.
3. Ibid., side 5.
4. 230 Words Toward Religious Freedom av Homer A. Jack, side 10.
5. FN-dokument E/CN.4/L.1338, side 4.
6. Ibid., E/CN.4/L.1327, side 2.
7. Ibid., E/CN.4/SR.1369, side 7.
8. Ibid., side 8.
9. Ibid., A/C.3/L.2006 til 2014.
10. Ibid.
11. Homer A. Jack i det ovennevnte verk.
12. New York Times, 24. januar 1976, side 27.
13. The Express (Easton, Pennsylvania), 3. april 1976, side 5.
14. Oregon-avisen Journal, 29. november 1975, side 4.
[Bilde på side 7]
Gjengitt med tillatelse av Wil-Jo Associates, Inc. og Bill Mauldin
[Bilde på side 8]
Gjengitt med tillatelse av Tony Auth fra Philadelphia-avisen Inquirer