Kapittel 13
Når kristenheten og jødedommen ikke er mer!
1. a) Inntok tilhengerne av jødedommen i det første århundre den samme holdning til kristendommen som edomittene gjorde? b) Hvorfor er Bibelens profetier om Edom av interesse for oss?
FORTIDENS Edom (Idumea) var imot Jehova Guds trofaste tilbedere. På Jesu Kristi apostlers tid, i det første århundre, sto jødedommens trofaste tilhengere på edomittenes (iduméernes) side og kjempet mot kristendommen, som nettopp hadde fått sin begynnelse. (Apostlenes gjerninger 4: 25—28; 12: 1—6) Til slutt forteller den historiske beretning ikke noe mer om Edom. Denne beryktede nasjonen har imidlertid et motstykke, som de bibelske profetier i vår tid får en større og mer fullstendig oppfyllelse på. Dette motstykket er kristenheten. De bibelske profetiene angående Edom må derfor forstås ut fra det som i vår tid skjer med dette motstykket.
2, 3. a) Hvem står nå overfor Jehovas «hevnens dag», som blir omtalt i profetien i Esaias 34: 8? b) Hvilken gjengjeldelse blir forutsagt i de etterfølgende versene i Esaias’ 34. kapittel?
2 I den usedvanlige profetien angående Edom som vi finner i Esaias, kapittel 34, leser vi denne illevarslende uttalelsen: «For fra [Jehova] kommer en hevnens dag, et gjengjeldelsens år for Sions sak [rettssaken i forbindelse med Sion, NW]». (Esaias 34: 8) Jehovas «hevnens dag» hans «gjengjeldelsens år», nærmer seg for vår tids motstykke til fortidens Edom. Når vi undersøker det Esaias videre sier i denne profetien, kan vi derfor ha kristenheten i vår tid i tankene. Profeten Esaias forutsier den ’gjengjeldelse’ som skal ramme Edom på grunn av dets hatefulle oppførsel overfor fortidens Sion eller Jerusalem på denne måten:
3 «Og Edoms bekker skal bli til bek, og dets jord til svovel; dets land skal bli til brennende bek. Hverken natt eller dag skal det slokne, til evig tid skal røyken av det stige opp; fra slekt til slekt skal det ligge øde, aldri i evighet drar noen igjennom det. Pelikan og pinnsvin skal eie det, og hubro og ravn skal bo i det, og han skal utspenne over det ødeleggelsens målesnor [tomhets målesnor, NW] og tilintetgjørelsens lodd [ødets steiner, NW]. Det er ingen fornemme der, som kan utrope noen til konge, og med alle dets fyrster er det forbi. Torner skal skyte opp i dets palasser, nesler og tistler i dets festninger, og det skal være en bolig for sjakaler, et sted for strutser. Ville hunder og andre ørkendyr skal møtes der, og raggete troll skal rope til hverandre; ja, der slår Lilit seg til ro og finner seg et hvilested. Der bygger pilormen reir og legger egg og klekker ut unger og samler dem i sin skygge; ja, der samler gribbene seg sammen.» — Esaias 34: 9—15.
4. a) Hvilken tilstand blir, kort fortalt, beskrevet i disse versene? b) Hvor lenge skulle denne tilstanden vare?
4 Dette er alt annet enn en beskrivelse av en «Edens hage» eller et «gledens paradis». Det er en beskrivelse av et øde og ødelagt område, et område hvor mennesker ikke kan bo, men hvor ville dyr og fugler holder til. I profetien er Edoms land således så uttørket at det ser ut som om dets bekker er blitt forvandlet til bek og dets jord til svovel, og som om disse brennbare stoffene er blitt antent. Landet skal være i en slik tilstand «til evig tid», og de som tidligere har bodd der, eller deres etterkommere skal ikke vende tilbake dit. «Røyken» som stiger opp fra Edoms land, som blir herjet av en symbolsk brann, vil være lik den ’røyk’ som kommer til å stige opp når Babylon den store blir rammet av en brennende ødeleggelse, og som det sies følgende om: «Røyken av henne stiger opp i all evighet.» — Åpenbaringen 19: 3; 18: 18.
5. Hvordan viser Obadias 18 hva den åndelige israelittiske levning i vår tid skulle gjøre med denne kunngjøringen angående vår tids Edom?
5 I forbindelse med denne profetien om kristenhetens kommende ødeleggelse har Gud gitt den gjenreiste levning av de åndelige israelitter i oppdrag å kunngjøre at han vil ta ’hevn’ over kristenheten, slik det framgår av følgende ord i Obadias’ profeti: «Og Jakobs [Israels] hus skal bli en ild, og Josefs hus en lue, og Esaus hus skal bli til halm, og de skal sette ild på det og fortære det, og det skal ikke bli noen tilbake av Esaus hus, for [Jehova] har talt.» (Obadias 18) På grunn av at levningen av det åndelige Israel i vår tid kunngjør et slikt sviende budskap mot vår tids Edom kristenheten, blir den gjenstand for dets voksende hat.
6. Hvilken forsikring inneholder ordene i Esaias 34: 16, 17?
6 Etter at profeten Esaias har tegnet et profetisk bilde som viser at «Edoms land» skulle bli et øde land hvor bare ville dyr og fugler og slanger holdt til, forsikrer han oss om at Jehova vil la profetien gå i oppfyllelse. Han sier til dem som undersøker Bibelens profetier: «Se etter i [Jehovas] bok og les! Ikke ett av disse dyr skal mangle, det ene skal ikke savne det annet [i virkeligheten savner ingen sin make, NW]; for hans munn byder det, og hans Ånd samler dem, og han kaster lodd for dem, og hans hånd tildeler dem det med målesnor; til evig tid skal de eie det, fra slekt til slekt skal de bo i det.» — Esaias 34: 16, 17.
7. Hva betyr det som sies i Esaias 34: 16, 17?
7 I stedet for at edomittiske menn og kvinner skal gifte seg igjen i sitt tidligere land og frambringe den ene generasjon av edomitter etter den andre, skal ville dyr og fugler pare seg der. Hunnene vil ikke være uten en make. Det er Jehova Gud som gjør Edoms land, hvor det en gang bodde mange mennesker, til et ideelt tilholdssted for slike ville dyr. Det er hans hånd eller virksomme makt som har tildelt dem dette stedet og samlet dem der. I likhet med en arkitekt som spenner ut målesnoren og slipper ned loddsnoren for å sørge for at bygningen blir rett og i lodd, vurderer han situasjonen i «Edoms land». I samsvar med hans vurdering av tingene og den måten han leder utviklingen på, skulle landet bli et «tomhets» land hva mennesker angår, og et ’øde’ land hva menneskelige byggverk av noen høyde angår. Dette landet skulle ikke igjen bli et hjemland for edomittene, «det folk som jeg har vigd til ødeleggelse i rettferdighet», som Jehova uttrykte det. — Esaias 34: 5, 11, NW.
8. a) Hva viser det med hensyn til kristenheten? b) Hvor sikkert er det at kristenheten vil bli rammet av dette?
8 Denne profetien varsler virkelig en fryktelig ende for vår tids «Edoms land», kristenheten! Religiøse mennesker kan bli skrekkslagne ved tanken på at kristenheten med alle dens kirkemedlemmer, dens rikdom og dens religiøse bygninger og institusjoner skal få en slik ende, uten håp om å gjenvinne sin tidligere stilling. Men like sikkert som profetien fikk en oppfyllelse i liten målestokk på Edoms innbyggere, som nå ikke lenger eksisterer, vil den få en endelig og fullstendig oppfyllelse, en større oppfyllelse, på vår tids Edom, kristenheten. For, som det sies i forbindelse med ødeleggelsen av Babylon den store: «Sterk er Gud Herren, som dømte henne.» — Åpenbaringen 18: 8.
9, 10. Hvilke framtidsutsikter har den gjenreiste levning av det åndelige Israel ifølge de siste ordene i Obadias’ profeti?
9 Hvor annerledes fortoner ikke framtiden seg for den gjenreiste levning av de åndelige israelitter! Obadias’ profeti angående «Edoms berg» er bygd opp på samme måte som Esaias’ profeti, idet den stiller det som skulle hende edomittene, opp som en motsetning til det som skulle hende israelittene, som edomittene gledet seg over å se bli bortført til Babylon. Etter at profeten Obadias har beskrevet Guds dom som ville ramme de onde edomittene, som manglet broderkjærlighet, avslutter han sin profeti med å si:
10 «Men på Sions berg skal det være en flokk av unnslopne, og det skal være hellig; og Jakobs [Israels] hus skal ta sine eiendommer i eie. . . . Og frelsere skal dra opp på Sions berg og dømme Esaus berg, og riket skal høre [Jehova] til.» — Obadias 17—21.
11. a) Hva er det «Sions berg» som «frelsere skal dra opp på»? b) Hva hjelper de åndelige israelitter til å sette større pris på det åndelige paradis?
11 Det er på det himmelske Sions berg Jehova som en oppfyllelse av Salme 2: 5, 6 innsetter sin messianske Konge, som tilhører Davids kongehus, nemlig Jesus Kristus. Det er på det himmelske Sions berg denne Frelser, Guds Lam, samler de 144 000 åndelige israelitter, som skal regjere med ham i 1000 år. (Åpenbaringen 14: 1—3; 7: 4—8) Det er den salvede levning av de 144 000 åndelige israelitter som fremdeles befinner seg på jorden, som nå kunngjør Jehovas dom over vår tids «Esaus berg», «Edoms land», nemlig kristenheten. Når de som tilhører levningen, kunngjør Jehovas dommer, som viser at Jehova vil ta hevn over de motbilledlige edomitter og gjengjelde dem deres gjerninger, verdsetter de enda mer det vakre, åndelige paradis som han har .rørt dem inn i siden 1919. — Esaias 35: 1—10.
KRISTENHETENS OG JØDEDOMMENS ØDELEGGELSE
12. Hvor i Bibelen blir kristenhetens og jødedommens ødeleggelse beskrevet?
12 Det er forståelig at det vil vekke forundring når kristenheten, som i vår tid skryter over at den har nesten en milliard kirkemedlemmer, blir lagt øde, akkurat som Edoms land i samsvar med profetien en gang ble lagt øde. Hvordan skulle en slik nesten utrolig ting kunne skje, og det i vår generasjon, den generasjon som opplevde at «hedningefolkenes tider» endte for over 60 år siden, i 1914? Og hvordan vil kristenheten og dens nære religiøse forbundsfelle, jødedommen, bli rammet av ødeleggelse? Jehova Gud, som inspirerte Esaias og Obadias til å profetere mot Edom, har inspirert den profetien som viser hvordan det vil skje. Vi finner denne profetien i Bibelens siste bok, Åpenbaringen, kapittel 17.
13. Hvorfor blir kristenheten ikke nevnt ved navn i Åpenbaringen, kapittel 17, men hva blir der omtalt ved navn?
13 En som forsvarer kristenheten, vil kanskje innvende at kristenheten i det hele tatt ikke er nevnt i Åpenbaringens 17. kapittel. Det er sant, for kristenheten eksisterte ikke da apostelen Johannes skrev den boken som er blitt kalt «Åpenbaringen». I stedet for å forsøke å skape en blandingsreligion ved å få i stand et kompromiss mellom Romas hedenske religion og kristendommen og på den måten danne en statsreligion forsøkte Romerriket på apostelen Johannes’ tid å utslette kristendommen ved å benytte seg av grusom forfølgelse. Det var derfor apostelen Johannes var i landflyktighet på fangeøya Patmos. (Åpenbaringen 1: 9) Kristenheten ble først grunnlagt over 200 år senere, av keiser Konstantin den store. Noe som eksisterte allerede den gangen, blir imidlertid gjort til hovedpersonen i Åpenbaringen, kapittel 17, og det er Babylon den store.
14. Hvilke to symbolske kvinner blir i Åpenbaringen stilt opp som en motsetning til hverandre, og hva representerer disse kvinnene?
14 I Åpenbaringen blir to symbolske kvinner stilt opp som en motsetning til hverandre. Den ene er denne Babylon den store, og den andre er Guds Lams «hustru». (Åpenbaringen 19: 1—8) Den ene, Babylon den store, blir stemplet som en «skjøge». Den andre, «bruden, Lammets hustru», er en jomfru. (Åpenbaringen 17: 1—5; 21: 9) Begge disse «kvinnene» er religiøse organisasjoner, den ene uren og den andre ren. «Bruden, Lammets hustru» består av menigheten av de 144 000 jomfru-lignende, trofaste etterfølgere av Lammet, Jesus Kristus, og de er alle åndelige israelitter. (Åpenbaringen 7: 4—8; 14: 1—5) Babylon den store består av dem som utøver religioner som er i strid med den sanne kristendom, som blir utøvd av de 144 000 åndelige israelitter. Det er grunnen til at apostelen Johannes så at «kvinnen [var] drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod». (Åpenbaringen 17: 6) Den religion som blir utøvd av dem som tilhører Babylon den store, er derfor ikke kristen, men babylonisk og følgelig falsk. — Esaias 47: 1, 12—15.
15. Hvem er «kongene på jorden» som Babylon den store har kongedømme over?
15 Apostelen Johannes fikk følgende forklaring på hvem Babylon den store var: «Kvinnen som du så, er den store by som har kongedømme over kongene på jorden.» (Åpenbaringen 17: 18) Fordi Babylon den store på den måten sitter som «dronning» over kongene på jorden, representerer hun den falske religions verdensrike. (Åpenbaringen 18: 7) Hun har utøvd et slikt verdensherredømme, ikke bare over jordens konger i løpet av en bestemt periode eller et bestemt århundre, men over en rekke verdensmakter (symbolske konger) i løpet av flere tusen år. Fram til «hedningefolkenes tider» endte i 1914, hadde det vært sju slike verdensmakter, nemlig 1) det gamle egyptiske verdensrike, 2) det assyriske verdensrike, 3) det nybabyloniske verdensrike, 4) det medopersiske verdensrike, 5) det greske verdensrike, 6) det romerske verdensrike og 7) den angloamerikanske verdensmakt. Dette blir vist ved at dyret som ’skjøgen’ sitter på, har sju «hoder».
16. Hva mente engelen da den i forbindelse med hodene på det ’skarlagenrøde dyr’ sa at «den ene er til»?
16 Engelen forklarte Johannes hva de forskjellige delene på dette ’skarlagenrøde dyr’ sto for, da han sa: «De sju hoder er sju fjell, som kvinnen sitter på, og de er sju konger; de fem er falt, den ene er til, og den annen er ennå ikke kommet; og når han kommer, skal han bare holde seg en kort tid.» (Åpenbaringen 17: 9, 10) Med uttrykket «den ene er til» siktet engelen til den sjette verdensmakt, det romerske verdensrike, som holdt den kristne apostelen Johannes som fange på øya Patmos.
17, 18. Hvordan har kristenheten helt fra begynnelsen av vært en del av Babylon den store?
17 I det fjerde århundre av vår tidsregning fikk denne sjette verdensmakt ved keiser Konstantin den store, som også var denne verdensmakts Pontifex maximus, i stand en blandingsreligion som besto av romersk hedensk religion og den frafalne kristne religion som noen hundre «biskoper» i forskjellige religiøse menigheter representerte. Ved et keiserlig dekret gjorde Konstantin denne blandingsreligion til statsreligion. På den måten ble den frafalne kristendom det romerske verdensrikes religion. Dermed så kristenheten dagens lys. Ved å bli den mest fremtredende religiøse organisasjonen i det romerske verdensrike, som Babylon den store hersket over, ble kristenheten en del av Babylon den store. Kristenheten ble på den måten i virkeligheten en datterorganisasjon til Babylon den store, som det sies følgende om:
18 «På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden.» — Åpenbaringen 17: 5.
19. a) Hvor skriver kristenhetens fremtredende læresetninger og skikker seg fra? b) Hvordan har kristenheten ved å etterligne sin religiøse mor selv vist seg å være en «skjøge»?
19 Det er derfor ikke noe å undres over at de viktigste læresetningene i kristenhetens religionssamfunn og også kristenhetens skikker er hedenske, babyloniske, at de stammer fra det gamle Babylon ved elven Eufrat i Mesopotamia. Det er heller ikke noe å undres over at kristenheten etterligner sin religiøse mor. Hun er «den store skjøge,. . . som kongene på jorden drev hor med, og de som bor på jorden, ble drukne av hennes horelevnets vin». (Åpenbaringen 17: 1, 2) Kristenheten er en «skjøge» åndelig talt, for den står i et nært vennskapsforhold til denne onde verden, og Jakob 4: 4 sier om et slikt urent vennskap: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» Kristenhetens statskirker, dens sammenslutninger mellom kirke og stat, taler ikke til dens fordel. De vitner om at kristenheten driver åndelig utukt, at den blander seg opp i verdslig politikk.
20. a) Hvorfor gjelder således det som sies i Åpenbaringen, kapittel 17, også kristenheten, selv om den ikke er nevnt ved navn? b) Hva vil framtiden bringe for kristenheten?
20 Kan det være noen tvil om at kristenheten er en del av Babylon den store, og at den i betraktning av sitt store medlemstall er den mest fremtredende delen av den falske religions verdensrike? Nei! Selv om kristenheten ikke er nevnt ved navn i Åpenbaringen, kapittel 17, gjelder følgelig det som sies der, også den. Det som i samsvar med denne beskrivelsen vil skje med den «store skjøge», Babylon den store, vil derfor også skje med kristenheten. Åpenbaringen, kapittel 17, viser således hvordan kristenheten vil bli ødelagt. Det må være slik, ettersom ingen del av Babylon den store vil unngå å bli rammet av ødeleggelse. De religiøse «skjøger» som den har vært opphav til, må gå til grunne sammen med den. Når vi nå skal undersøke Guds dom «over den store skjøge, som sitter over de mange vann», må vi derfor ha i tankene at kristenheten er en uatskillelig del av denne «skjøge». — Åpenbaringen 17: 1, 5.
DEN ÅTTENDE VERDENSMAKTS ROLLE
21. Hva sa Guds engel til apostelen Johannes om en «åttende» konge?
21 Guds engel sa følgende til apostelen Johannes, som undret seg over det han så: «Jeg vil si deg hemmeligheten med kvinnen og med dyret som bærer henne, og som har de sju hoder og de ti horn. Det dyr du så, var og er ikke, og det skal stige opp av avgrunnen og fare bort til undergang; og de som bor på jorden, de hvis navn ikke, fra verdens grunnvoll ble lagt, er skrevet i livsens bok, skal undre seg når de ser at dyret var og ikke er og skal komme igjen. . . . Og dyret som var og ikke er, er selv den åttende, og er tillike en av de sju [utspringer fra de sju, NW] og farer bort til undergang.» — Åpenbaringen 17: 7—11.
22. Hva er denne «åttende» konge, og hvordan ’utspringer den fra de sju’?
22 Det symbolske dyret med sju hoder og ti horn er et bilde på en «åttende» konge, det vil si på en åttende verdensmakt. Denne verdensmakten ble til etter at «hedningefolkenes tider» hadde endt i 1914, og etter den første verdenskrig. Vår tids historie identifiserer denne åttende verdensmakt som den internasjonale organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet. Denne organisasjonen ble dannet i 1919 og trådte i virksomhet tidlig på året i 1920. Det var i første rekke den sjuende verdensmakt, den angloamerikanske verdensmakt, som sto bak dannelsen av denne organisasjonen for mellomfolkelig fred og sikkerhet. (Åpenbaringen 13: 15) Denne organisasjonen ble først kalt «Folkeforbundet». Den utsprang fra de foregående sju verdensmakter, idet den sjuende verdensmakt og levningene av alle de foregående seks verdensmakter ble medlemmer av den.
23. a) Når steg «dyret» opp av «avgrunnen», og under hvilket navn? b) Hvilken rolle spiller kristenheten og jødedommen i De forente nasjoner?
23 I 1939, da den annen verdenskrig brøt ut, gikk Folkeforbundet ned i den dødlignende maktesløshets avgrunn. Etter at den annen verdenskrig hadde endt, om sommeren i 1945, steg den åttende verdensmakt, som skulle skape mellomfolkelig fred og sikkerhet, opp av den avgrunn den hadde vært i under krigen, noe som spesielt skyldtes den hjelp den fikk av den sjuende verdensmakt, dobbeltmakten England og Amerika. Den antok et nytt navn, De forente nasjoner. Den begynte med 51 medlemsnasjoner, men i dag har den 144 medlemsnasjoner. Kristenheten er sterkt representert i De forente nasjoner ved de mange såkalte kristne land som er medlemmer av denne verdensorganisasjonen. Jødedommen, som har en tilhengerskare på 14 448 925 jøder, har siden 1949 vært representert i De forente nasjoner ved republikken Israel. Også jødedommen blir således behersket av Babylon den store.
24. Hvordan satte Babylon den store seg på det ’skarlagenrøde dyr’, og hvordan betrakter hun sin stilling der?
24 Da det skarlagenrøde dyr med sju hoder og ti horn steg opp av avgrunnen i form av De forente nasjoner, satte Babylon den store seg straks opp på det igjen som en «dronning» med et «kongedømme over kongene på jorden». Hun gjorde det ved å sette sin lit til denne menneskelagde organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet i stedet for å sette sin lit til Guds messianske rike, som ble forkynt verden over av Jehovas kristne vitner. Hun stolte på at denne antikristne organisasjonen skulle beskytte henne, slik at hun unngikk å bli utryddet i etterkrigstiden. Hun føler seg derfor nå trygg der hun sitter på dette symbolske dyret, og sier: «Jeg sitter som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se.» (Åpenbaringen 18: 7) Men hun har forregnet seg!
25. Hvem vil ifølge det Guds engel fortalte apostelen Johannes, gjøre ende på «skjøgen», den falske religions verdensrike?
25 De «ti horn» på dette symbolske, skarlagenrøde dyr skal ifølge profetien vende seg mot den falske religions verdensrike, som blir sammenlignet med en skjøge. Guds engel sa Følgende til apostelen Johannes mens denne betraktet det profetiske synet: «Og de ti horn som du så, er ti konger som ennå [på Johannes’ tid] ikke har fått rike, men de får makt som konger én time sammen med dyret [ved å slutte seg til vår tids internasjonale organisasjon for fred og sikkerhet]. Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret [nå De forente nasjoner]. . . . De vann som du så, hvor skjøgen sitter, er folk og skarer og ætter og tunger. Og de ti horn som du så, og dyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild. . . . Og kvinnen som du så, er den store by [Babylon den store] som har kongedømme over kongene på jorden.» — Åpenbaringen 17: 12—18.
26, 27. a) Hvordan vil de politiske herskere forandre innstilling, slik at de går til dette skritt? b) Hvorfor er det passende at de ’brenner henne opp med ild’?
26 De symbolske «ti horn» (medlemsnasjonene i denne internasjonale organisasjon for fred og sikkerhet) vil miste sin lidenskapelige kjærlighet til «skjøgen», den falske religions verdensrike, og gi henne dødsstøtet. Dette symbolske dyr (nå De forente nasjoner) vil ikke lenger finne noen tilfredsstillelse i sitt forhold til den «store skjøge», Babylon den store, og de «sju hoder» på det skarlagenrøde «dyr» vil med sin munn ’ete hennes kjøtt’. For hele denne dyrlignende organisasjon — de «ti horn» og alt det øvrige som hører med til den — vil hun bli som en utlevd, gammel skjøge som ikke lenger kan tilfredsstille dens lidenskapelige, selviske begjær. Når de politiske herskere, hvis nasjoner er medlemmer av De forente nasjoner, blir utsatt for press på grunn av de stadig vanskeligere forholdene i verden, vil de se mer nøkternt på situasjonen og ikke lenger la seg lede av følelser. De vil bli tvunget til å treffe drastiske, hjerteløse tiltak for å bevare sine politiske institusjoner, sin samfunnsordning og sitt økonomiske system. De vil bli klar over at den falske religions verdensrike utgjør en internasjonal hemsko, som på grunn av de babyloniske religiøse læresetninger og skikker kan hindre dem i å gjennomføre sine krisetiltak.
27 De mange guder og gudinner som Babylon den store den falske religions verdensrike, har tilbedt, vil ikke komme henne til hjelp og beskytte henne mot hennes tidligere lidenskapelige elskere. Hennes tidligere elskere, de politiske og militære elementer, vil bli klar over at hennes guder er hjelpeløse, og at de ikke har makt til å frelse dem når prestene, predikantene og andre religiøse ledere i den falske religions verdensrike ber for dem. De politiske og militære elementer vil føle seg bedratt, overlistet og ført bak lyset av den verdslige religion og vil miste sin respekt for den. De behøver ikke å bli kommunister for å «hate skjøgen». De kan rett og slett bli radikale og på den måten samarbeide med den «gudløse kommunisme» om å rydde det hyklerske religiøse system av veien. De vil gi Babylon den store en slik behandling som enkelte skjøger i gammel tid fikk; de vil ’brenne henne opp med ild’. — 1 Mosebok 38: 24.
28. Hvorfor vil kristenheten ikke bli spart når Babylon den store blir ødelagt?
28 Vi kan forestille oss hva dette vil bety for Vatikanet og Peterskirken og for katedraler, kirker, moskeer, templer, synagoger og andre helligdommer og religiøse bygninger. Vi kan forestille oss hva dette vil bety for dem som iført praktfulle drakter gjør tjeneste i disse religiøse bygningene. Kristenheten må ikke tro at den kan unnfly fordi den trer fram for verden i Kristi navn. Den har også, i likhet med sin mor, Babylon den store, spilt rollen som en religiøs skjøge. Det vennskap den har pleid med denne verdens politiske og militære elementer, vil ikke være til noen hjelp for den. Den vil bli rystet når den finner at dette utuktige vennskap med denne verden har gjort den til «Guds fiende» og til Kristi fiende. (Jakob 4: 4) Selv ikke det at den feiret året 1975 som et hellig år, kunne forandre dens forhold til Jehova Gud. Den må bli redusert til et ubebodd øde i likhet med fortidens Edom. — Esaias 34: 11—13, NW; jevnfør Åpenbaringen 18: 2, 8.
29. a) Hvordan har jødedommen vist at den står på Babylon den stores side? b) Har noen forlatt jødedommen for å unngå å bli rammet av dens skjebne?
29 Hva jødedommen angår, har den stilt seg på Babylon den stores side. Republikken Israel har som et av De forente nasjoners 144 medlemsland, som innbefatter jøder, arabere, muhammedanere, hinduer, buddhister, såkalte kristne og kommunister, vært under innflytelse av Babylon den store, som sitter på ’dyret’, den åttende verdensmakt. (Åpenbaringen 17: 3—6) I det første århundre av vår tidsregning forlot den jødiske fariseeren Saulus fra Tarsus jødedommen og ble en kristen apostel, kjent under navnet Paulus. (Galaterne 1: 1, 13—17; Filippenserne 3: 3—6) I motsetning til denne Saulus fra Tarsus har det store flertall av de kjødelige, omskårne jøder holdt fast ved den tradisjonelle jødedom.
30. Hva står både kristenheten og jødedommen overfor, og hvordan viser noe som fant sted i det første århundre, dette?
30 I år 70 e. Kr. ble jødedommens høyborg, Jerusalem, ødelagt av de hedenske romere, akkurat som Jesus Kristus hadde forutsagt. (Matteus 24: 1—3, 15—22; Lukas 21: 20—24) Det at byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt og Juda land lagt øde av romerne, ble et profetisk forbilde på den ødeleggelse som vil ramme kristenheten i den forestående ’store trengsel’. Ettersom jødedommen inntar det samme standpunkt som den gjorde i det første århundre, et standpunkt som førte ulykke over den i år 70 e. Kr., vil den bli rammet av den samme skjebne som sitt motbilde, kristenheten.
31. Hvem har i vår tid tydelig tatt avstand både fra kristenheten og fra jødedommen, og hvilken tilstand befinner de seg allerede nå i?
31 Den tid er derfor nå nær da Babylon den store ikke vil være mer. Det betyr at den tid vil komme da kristenheten og jødedommen ikke er mer! Men hva med dem som har forkynt Guds opprettede, messianske rike, Jehovas kristne vitner? Hva med det åndelige paradis som de nå befinner seg i? Bibelens inspirerte profetier viser hva de kan vente. — Amos 3: 7; Åpenbaringen 1: 1—3.