Spørsmål fra leserne
● Utvelger Gud fremdeles mennesker som skal være sammen med hans Sønn i det himmelske rike, eller har alle som innvier seg til Jehova i dag, et jordisk håp? — USA.
Utvelgelsen av Rikets arvinger, de som skal være sammen med Jesus Kristus, begynte på pinsedagen i år 33 e. Kr., da Guds hellige ånd ble utgytt over omkring 120 av Jesu disipler. (Ap. gj. 2: 1—21) Omkring 60 år senere åpenbarte Jesus Kristus for apostelen Johannes at Rikets arvinger til sammen skulle utgjøre et antall på 144 000. — Åpb. 7: 1—8; 14: 1—3.
Siden pinsen i år 33 e. Kr. har Jehova Gud valgt ut dem som skal være hans Sønns medarvinger. Det er umulig å si hvor mange som i århundrenes løp ble føyd til de første tusenene som blir nevnt i Apostlenes gjerninger. (Ap. gj. 2: 41; 4: 4) Også i vår tid, fram til omkring 1935, gikk det himmelske kall ut, for at resten av de 144 000, «levningen», skulle bli samlet inn. Siden da er det imidlertid i første rekke den ’store skare’ av «andre får» som er blitt samlet inn, mennesker med et jordisk håp. «Bruden» har innbudt disse menneskene til å drikke livets vann. (Åpb. 22: 17) De har økt kraftig i antall, mens tallet på dem som bekjenner at de har det himmelske kall (Heb. 3: 1), er blitt mindre. De aller fleste av de mange menneskene som har kommet til, ser fram til de velsignelser som evig liv på en paradisisk jord vil medføre. Deres antall er nå mange ganger 144 000. — Luk. 23: 43, NW; Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9—15.
Betyr dette at de som allerede er oppreist til liv i himmelen, og de som utgjør den åndsavlede levning som ennå er på jorden, siden omkring 1935 har utgjort alle de 144 000? Ja, det er den slutning vi på bakgrunn av kjensgjerningene må trekke. Det er ikke lenger alminnelig at noen får dette kallet. Så lenge vi befinner oss på denne siden av den ’store trengsel’, er det imidlertid en mulighet for at noen av disse, som fortsatt er på jorden, kan falle fra. (Matt. 24: 21, 22) Det er Guds hensikt at når han har fullført sin gjerning med dem, skal det være 144 000 trofaste av dem, som alle har en varig plass i Riket. Skulle en av dem som fremdeles er på jorden, falle fra, vil det følgelig måtte bli satt en annen i hans sted. (1 Kor. 9: 27; Åpb. 3: 11) Hvem vil det være? Det kan være en som nettopp er blitt døpt, men også en av den ’store skare’ som fram til det tidspunkt har vist seg ulastelig under prøver. Vi kan ikke innskrenke Jehova Guds eller Kristi Jesu frihet til å velge i en slik ting. Men bibelske eksempler og prinsipper gir oss absolutt grunn til å anta at en person som er prøvd gjennom en tid, ville bli foretrukket framfor en nyomvendt, særlig på bakgrunn av den korte tid som er igjen. (Se til sammenligning Lukas 22: 28, 29; 1 Timoteus 3: 6) Det er uten tvil mange slike trofaste «andre får» som Gud, hvis han ønsker det, kan velge ut for at de skal ta en annens plass blant de 144 000.
Den ’besegling’ som det tales om i Åpenbaringen 7: 1—3, har nær tilknytning til den utskiftning vi her er inne på. Apostelen Paulus forklarer hva beseglingen er, når han i Efeserne 1: 13, 14 (NW) sier: «Ved hjelp av ham ble dere også, etter at dere trodde, beseglet med den lovte hellige ånd, som er et tegn på forhånd på vår arv.» Dette ’tegnet’ utgjør en forsikring om at de er utvalgt. Det er et pant på det himmelske liv som de er kalt til, og viser at Gud har avlet dem ved sin ånd, og at de vil oppnå himmelsk liv som den endelige belønning hvis de er trofaste. — 2 Kor. 5: 5.
Siden pinsen i år 33 e. Kr. har altså de som er blitt kalt, innbefattet de kristne i moderne tid som har fått det himmelske kall, fått den hellige ånds segl. En som blir utvalgt for at han skal ta en annens plass, vil likeledes få dette seglet. Hva er så den besegling av de 144 000 som blir fullført i løpet av den tid da «jordens fire vinder» blir holdt tilbake? Åpenbaringen viser at det til slutt er 144 000 som beholder dette seglet for alltid. De fortsetter å ha det segl som de fikk den gang da Gud kalte dem, og de mister det ikke på grunn av troløshet. Seglet fortsetter å være på deres «panner» når de blir stilt på prøve, og viser alle at de er Guds godkjente, prøvde og trofaste tjenere. De vil være sikre på å få beholde sin plass som «kalte og utvalgte og trofaste». (Åpb. 17: 14) Som det blir påpekt i boken «Then Is Finished the Mystery of God», på side 83, sikter denne beseglingen til «arbeidet med å sette det endelige segl, et segl som ikke kunne fjernes, på alle de innvigde, døpte, salvede kristne, ’Guds tjenere’, . . . dem som hadde ’den levende Guds segl’ på sine panner inntil den endelige, avgjørende prøve, inntil martyrdøden om nødvendig».
Apostelen Paulus ga mot slutten av sin jordiske tjeneste uttrykk for den overbevisning at han hadde beholdt seglet ved å være trofast, for han skrev: «Jeg ofres allerede, og tiden for min bortgang er for hånden. Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag.» — 2 Tim. 4: 6—8.
I den senere tid har det forskjellige steder i verden vært noen som hevder at de hører med til levningen av dem som har håp om å være medarvinger til Riket, selv om de ganske nylig har innvigd seg til Jehova Gud. Hvorvidt de virkelig er av dem som skal være med Kristus i Riket, av «levningen», står det ikke til andre å avgjøre. Det er en sak mellom den enkelte og Jehova Gud, og tiden vil vise hvordan det forholder seg. Alle som regner seg til denne klassen, bør imidlertid spørre seg selv om de kan ha denne overbevisningen fordi de tidligere har trodd på den babyloniske læren om at alle gode mennesker kommer til himmelen, eller om det kan skyldes en misforståelse, følelsesmessig engasjement eller kanskje et urett ønske om å oppnå en framskutt stilling i menigheten. (Se Den sannhet som fører til evig liv, sidene 78—80.) De som er avlet av Guds ånd og har fått det himmelske håp, er sikre på det, som apostelen Paulus også sier: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.» — Rom. 8: 16, 17.
Det kan være at noen tidligere i all oppriktighet har forsynt seg av emblemene under Herrens aftensmåltid, og at de senere har forstått at de aldri har vært av «levningen», men tilhører den ’store skare’. Betyr dette at de har forsynt seg av emblemene «uverdig», som Paulus sier i 1 Korintierne 11: 27—34? Nei, ikke hvis de utilsiktet har vist mangel på respekt for det disse emblemene står for.
Sammenhengen viser at når Paulus taler om den dom de som forsynte seg av emblemene uverdig, ville få, tenkte han på mennesker som betraktet dette måltidet utelukkende som en del av sitt vanlige aftensmåltid, ja, noen ble til og med drukne ved denne anledningen. De viste mangel på respekt og bagatelliserte verdien av Herren Jesu Kristi legeme og blod. (1 Kor. 11: 20—22, 33, 34) De som tok del i måltidet på grunn av en misforståelse, men viste den rette respekt for det, forsøkte naturligvis ikke å gjøre dette. Husk at Paulus skrev til mennesker som var blitt «helliggjort», «kalt til å være hellige», altså kristne som var forpliktet til å holde Herrens aftensmåltid til minne om ham og forsyne seg av emblemene. (1 Kor. 1: 2, NW) Det er også logisk at enhver som bevisst later som om han er av «levningen» og tar del i måltidet, som altså hykler, vil pådra seg Guds mishag. Før en person forsyner seg av emblemene, bør han derfor granske sitt hjerte og tenke nøye over hva Bibelen sier. Han bør tenke seg nøye om og være fullstendig overbevist om at det er riktig av ham å forsyne seg av emblemene.
● Var Judas Iskariot til stede da Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid? — J. D., Uruguay.
Nei. Bibelen viser at Judas, ikke var til stede da Jesus Kristus innstiftet minnet om sin død den 14. nisan i år 33 e. Kr. Han gikk ut da påskefeiringen var over.
Av de fire evangelieberetningene er det bare Lukas’ beretning som kan få en til å trekke en annen slutning. Lukas omtaler først den ordinære påskefeiringen, som Judas som jøde tok del i. (Luk. 22: 15—18) I de to neste versene i Lukas, kapittel 22, versene 19 og 20, gjengir Lukas noen av de uttalelser Jesus kom med da han innførte feiringen av noe nytt, nemlig den årlige feiringen til minne om sin død. Lukas viser så at Jesus en eller annen gang i løpet av kvelden antydet at en av de 12 apostlene var en forræder, noe som fikk dem til å undres på hvem han siktet til. (Luk. 22: 21—23) Hvis en mener at Lukas gjengir den kronologiske rekkefølgen av det som fant sted ved denne anledning, betyr det at Judas må ha vært til stede da brødet og vinen, emblemene ved feiringen av Herrens aftensmåltid, ble sendt rundt.
Vi bør imidlertid huske at selv om Lukas hadde satt seg fore å nedskrive sitt evangelium i «sammenheng» eller i «logisk rekkefølge» (NW), gjengir han ikke alltid tingene i en kronologisk rekkefølge. (Luk. 1: 3) Dette framgår tydelig av Lukas 3: 18—21. Det forringer på ingen måte verdien av Lukas’ evangelium, ettersom det er en inspirert beretning, men det viser at vi må ta de andre evangeliene i betraktning når vi skal fastslå den rekkefølge begivenhetene fant sted i. Lukas forteller dessuten ikke nøyaktig når Judas forlot gruppen. Det var uten tvil før Jesus sa: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser.» (Luk. 22: 28) La oss derfor vende oss til de andre evangeliene for å få fastslått når han som forrådte Jesus, gikk ut.
Både Matteus og Markus sier at de som hadde kommet sammen med Jesus for å feire påske, begynte å stille ham spørsmål. Han hadde antydet at en av apostlene var en forræder, og de ønsket å vite hvem det var. I begge beretningene blir det vist at dette fant sted «mens de åt» påskemåltidet. (Matt. 26: 20—25; Mark. 14: 17—21) Johannes’ evangelium omtaler forholdsvis få av de ting som er omtalt i de tre andre evangeliene, som alle ble skrevet før Johannes skrev sitt evangelium, men det blir også der vist at disiplene spurte Jesus om hvem det var som skulle forråde ham. Johannes klargjør saken ytterligere ved å nevne at Jesus viste at det var Judas, ved å gi ham et stykke brød. Hva skjedde så? Johannes skriver om Judas: «Da han nå hadde fått stykket, gikk han straks ut.» — Joh. 13: 21—30.
Ettersom vi nå har klart for oss at disiplene spurte Jesus om hvem det var som skulle forråde ham, og at Judas gikk ut etter at dette hadde funnet sted, kan vi igjen rette oppmerksomheten mot det Matteus og Markus sier i sine beretninger. Begge forteller at Jesus deretter innstiftet Herrens aftensmåltid. (Matt. 26: 26—29; Mark. 14: 22—25) Det ser derfor ut til at den rekkefølge begivenhetene fant sted i, har vært: Hele gruppen, Judas innbefattet, spiste påskemåltidet. I løpet av måltidet nevnte Jesus at en av de 12 var en forræder, disiplene spurte ham hvem det var, og Jesus viste dette tydelig. Judas Iskariot gikk så straks ut for å forråde Kristus. Jesus innstiftet deretter feiringen av Herrens aftensmåltid blant de 11 apostlene som var igjen, og som hadde ’holdt ut hos ham i hans prøvelser’.