Lovprisning til den nye verdens grunnlegger
«Pris Jah, dere folk, for Jehova vår Gud, den allmektige, er begynt å herske som konge.» — Åpb. 19: 6, NW.
1. Av hvilken grunn kan vi si Halleluja! og hva betyr det?
HALLELUJA! Jehova har tatt sin rettmessige makt over jorden og er begynt å herske som dens konge. Det er en kjensgjerning som alle mennesker på jorden med alvor skulle merke seg i året 1951. Det betyr at en rettferdig ny verden står for døren, og den vil med sikkerhet komme ved den allmektige Guds kraft. Det er noe å juble over! Over hele jorden vil det med sikkerhet bli en vidunderlig forandring, og dette vil bli til ære for Guds styre, og kommer til å bety ro, trygghet og velstand for alle mennesker med god vilje. Menneskene skal ikke lenger tro at Gud har forlatt jorden, eller spørre hvorfor han har tillatt det onde å herske på jorden i de seks tusen år som er gått. Hans fastsatte tid er kommet da han skal avsløre den store hemmelighet og avgjøre det store stridsspørsmålet om herredømmet over universet.
2. Hva skulle enhver som kjenner til det, gjøre?
2 For en bitte liten del jorden utgjør av det uendelige univers! Likevel er nettopp den det brennpunktet hvor spørsmålet om den universelle overhøyhet nå må bli endelig avgjort. Og det vil bli avgjort, men ikke til fordel for De Forente Nasjoner eller andre elementer i denne gamle verden, nei, men til fordel for ham som har retten, Jehova. Det er grunnen til at han fra det tidspunktet han selv fastsatte, 1914 e. Kr., er begynt å herske som konge med en helt ny verdensregjering. Det er omtrent seks og tredve år siden, men det er bare enda større grunn til at ethvert menneske som har kjennskap til dette, skulle undersøke sin kurs i livet og sine framtidsplaner og se om de er i harmoni med den uunngåelige forandring som hurtig nærmer seg. Det er også på sin plass at ethvert menneske som har kjennskap til dette, sprer det gledelige budskap til så mange som mulig, slik at de kan gjøre seg skikket for liv i Guds nye verden.
3. Hva er det nå den rette tid for oss å gjøre?
3 Vi lever i den vidunderligste tid i menneskeslektens historie nå da vi har privilegiet å se overgangen fra denne dødbringende gamle verden og til den livgivende nye verden, som de inspirerte profetene har talt om i så rike ordelag. Nå er tiden inne til å sverge den nye verdens grunnlegger, byggmester og hersker evig troskap og til å opplyse og tilskynde andre til det samme. En slik handling vil føre til at vi vinner liv i den nye verden. Lyset fra alle profetiene løper sammen i et brennpunkt i denne høyst betydningsfulle overgangsperioden, for å framholde dens store betydning slik at vi kan gjøre det som er rett. Den siste boken i Bibelen skildrer symbolsk de betydningsfulle hendinger som har preget, eller som ennå vil komme til å prege denne tiden, og boken viser oss hva vi har å gjøre hvis vi vil oppnå liv i den kommende verden. Den forutsier hva en stor skare mennesker skal gjøre for å oppnå det. Det står nå til oss å avgjøre om vi skal innbefattes i den store skare som har del i profetiens oppfyllelse. I Åpenbaringen 19: 6 leser vi ifølge Twentieth Century New Testament (1901—utgaven): «Derpå hørte jeg liksom røsten av en stor flokk, og som lyden av mange vann, og som lyden av sterke tordenskrall som sa, ’Pris Herren! Herren er Konge, vår Gud, den Allmektige.’» I The New Testament in Basic English (1941-utgaven) står det: «Og i mine ører hørtes røsten av en stor hær, lik lyden av vann og lyden av sterk torden, som sa: ’Pris til Herren, for Herren vår Gud, Herskeren over alle, er Konge.’»
4. Hva betyr «Halleluja» her, og hvor blir det best gjengitt?
4 I Bibelens greske grunntekst er ordet «Halleluja» brukt i skriftstedet ovenfor. Det er vanlig at oversetterne gjengir det bokstavelig, som for eksempel i den norske bibeloversettelsen: «Halleluja! for Gud Herren, den allmektige, er blitt konge!» Du ser imidlertid ovenfor at Twentieth Century New Testament og The New Testament in Basic English gjengir det med henholdsvis, «Pris Herren» og «Pris til Herren». Men «Hallelu-jah» er hebraisk og betyr bokstavelig «Pris Jah», som en befaling til mange personer. Derfor er oversettelsen i New World Translation of the Christian Greek Scriptures [Den nye verdens oversettelse av de kristne greske skrifter] mest korrekt, når den gjengir Åpenbaringen 19: 6 slik: «Og jeg hørte noe som var som en røst fra en stor skare og som en lyd av mange vann og som en lyd av sterke tordener. De sa: ’Pris Jah, dere folk, for Jehova vår Gud, den Allmektige, er begynt å herske som konge.’» Denne oversettelsen gjør det også klart at Jehova ikke bare regjerer eller hersker som konge, men også at han begynte å herske som konge på et bestemt tidspunkt. Dette stemmer med Rotherhams gjengivelse i Emphasised Bible: «Halleluja! Fordi Herren [vår] Gud den Allmektige er blitt konge.» At hans regjering er begynt, er en grunn til å prise ham.
5. Hvorfor utstedes denne befaling om å lovprise ham, og i hvilken rekke av oppfordringer?
5 Navnet «Jah» er en forkortelse for «Jehova» eller «Jahve». Oppfordringen her til å prise ham er den siste av en rekke på fem oppfordringer til å prise ham på grunn av de forbløffende hendelser han får i stand, hendelser som vi ser gå i oppfyllelse i dag. Forat vi kan få rammen om denne rekke med oppfordringer, siterer vi hele avsnittet (Åpenbaringen 19: 1—6) fra Den nye verdens oversettelse: «Etter dette hørte jeg noe som var som en høy røst fra en stor skare i himmelen. De sa: ’Pris Jah, dere folk [Fotnote: De sa: ’Halleluja’]! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud, for hans dommer er sanne og rettferdige. For han har fullbyrdet dommen over den store skjøke, som fordervet jorden med sin utukt, og han har tatt hevn for sine slavers blod ved hennes hånd.’ Og de sa for annen gang: ’Pris Jah, dere folk [Halleluja]! Og røken av henne fortsetter å stige opp i all evighet.’ Og de fire og tyve gamle og de fire levende skapninger falt ned og tilba Gud som satt på tronen, og sa: ’Amen! Pris Jah, dere folk [Halleluja]!’ Og en røst gikk ut fra tronen og sa: ’Pris vår Gud, alle dere hans slaver, som frykter ham, både små og store!’ Og jeg hørte noe som var som en røst fra en stor skare og som en lyd av mange vann og som en lyd av sterke tordener. De sa: ’Pris Jah, dere folk [Halleluja], for Jehova vår Gud, den Allmektige, er begynt å herske som konge.’»
6. Hvorfor er det absolutt rett å prise ham nå?
6 I mange tusen år, fra Johannes døperen og helt tilbake til Abel, den første martyr, så fortidens trofaste fram mot opprettelsen av Guds rike ved hans Ætt, Messias eller Kristus. I nitten hundre år har de kristne etterfølgerne av Messias, Jesus Kristus, bedt den bønnen han lærte oss: «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Matt. 6: 9, 10, NW) Og nå da den himmelske Far har begynt å herske som konge, som en oppfyllelse av sitt gamle løfte og som svar på de kristnes bønner, er det ikke da rett å prise ham? Jo, absolutt! For hans kongelige styre betyr at vi blir befridd fra denne undertrykkende verden og får ubeskrivelige velsignelser i den frie nye verden. Men hvordan kunne vi da i første avsnitt av denne artikkelen si at han begynte å herske som konge i 1914 e. Kr.? Her er svaret.
FØDSELEN TIL DEN GAMLE VERDENS RIKER
7. Hva blir proklamert som styrtet i forbindelse med at han hersker som konge? Hvem blir forbauset over dette?
7 I Åpenbaringens 19. kapitel legger vi merke til at proklamasjonen om at Jehova vår Gud, den Allmektige, er begynt å herske som konge, blir framsatt i forbindelse med at han styrter det store hemmelighetsfulle Babylon. Åpenbaringen 19: 2 (NW) beskriver henne som den «store skjøke som fordervet jorden med sin utukt». Engelen som brakte Johannes åpenbaringen, omtaler Babylon som den «store skjøke som sitter på mange vann, som kongene på jorden drev utukt med, mens de som bor på jorden, ble gjort drukne av hennes utukts vin». Johannes sier til oss: «På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: ’Babylon den store, mor til skjøkene og de avskyelige ting på jorden.’» (Åpb. 17: 1, 2, 5, NW) Dette var over seks hundre år etterat den bokstavelige byen Babylon ved elva Eufrat var blitt styrtet av kongene Darius og Kyros i 539 f. Kr. og i samsvar med Jehova Guds forordning. Da det gamle Babylon ble styrtet fra sin stilling som den tredje verdensmakt i Bibelens historie, viste således Gud sin allmakt, men han begynte ikke da å regjere over hele jorden. Det hemmelighetsfulle Babylon, Satans verdensorganisasjon, besto fremdeles. Det er når Gud virkelig har begynt å herske som konge at han styrter og ødelegger det store, hemmelighetsfulle Babylon som sitter inne med verdensmakten og all innflytelse. Når dette Guds arbeid i vår tid er fullført, vil det forbause hele jorden mye mer enn ødeleggelsen av oldtidens Babylon gjorde.
8. Hvorfor er det passende at han blir utropt til regjerende konge ved denne hendelse?
8 Hvor passende det er at Jehova Gud blir utropt som den herskende konge når han styrter og ødelegger vår tids hemmelighetsfulle Babylon! Det første sted hvor det etter vannflommen i Noahs dager ble dannet et rike som var anti-Jehova, var Babylon eller Babel. Denne byens første konge var Nimrod, den opprørske fiende av den sanne Gud. 1 Mosebok 10: 8—10 sier: «Kus [Noahs sønnesønn] avlet Nimrod; han begynte å bli en mektig på jorden. Han var en veldig jeger framfor [eller: i opposisjon til] Jehova; derfor sies det: En veldig jeger framfor Jehova som Nimrod. Og begynnelsen til hans rike var Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear.» (AS; McClintock & Strong’s Cyclopædia) Nimrods rike i Babel eller Babylon ble aldri godkjent av Jehova, men ble dannet for å utfordre ham og fornedre hans navn og universelle overhøyhet. Mange hundre år senere da Babylon ble en verdensmakt og var mektigere enn Egypt og Assyria, viste det på en frekk måte sitt fiendskap mot Jehova Gud ved å ødelegge Jerusalem og landsforvise folket.
9, 10. Hvem var den første regjerende konge Jehova anerkjente? Hvorfor?
9 Den høyeste Gud lot ikke sine velsignelser komme over Babylons konger, men oppreiste og godkjente Melkisedek, kongen av Salem som senere ble Jerusalem. Hans navn viser årsaken, for det betyr «rettferdighetens konge», og navnet på hans by, Salem, betyr «fred». Melkisedek arvet ikke kongeverdigheten fra sin jordiske far eller gjennom sin mor, og han hadde ingen etterfølgere til tronen. Derfor ble han brukt i den profetiske historie som et bilde på den nye verdens rettferdige konge, Jehovas Sønn Jesus Kristus.
10 Melkisedek møtte den trofaste Abraham etter hans seier over kongen av det babyloniske Sinear og dennes allierte. Om dette møtet leser vi: «Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram ga ham tiende av alt.» (1 Mos. 14: 18—20) Med hensyn til hvorfor Melkisedek var et bilde på Jesus Kristus, leser vi: «Idet han [Jesus] ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. For denne Melkisedek, konge i Salem, den høyeste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham, han som Abraham også ga tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernest også Salems konge, det er freds konge, som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn — han blir prest for alltid.» (Hebr. 6: 20 til 7: 3) Melkisedek representerte Jehova som konge.
11. Over hvilket folk begynte Jehova sitt kongedømme? Hvordan blir dette bekreftet?
11 Flere hundre år senere begynte Jehova Gud å regjere over Israels folk. Byen Jerusalem ble hovedstaden, og kong David var den første som regjerte der. Men århundrer tidligere hadde Gud vært deres virkelige konge, skjønt han hadde vært usynlig. Profeten Moses bevitnet dette ved Rødehavet da Gud druknet de egyptiske hærer som rasende forfulgte de flyktende israelitter. Moses sang da: «[Jehova] skal være konge i all evighet. For da Faraos hester med hans vogner og menn fór ut i havet, da lot [Jehova] havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennom havet.» Og da de lå leiret like ved grensen til Løftets land, omtalte Moses Israel som «Jesurun» eller «Den rettferdige», og sang: «Og han ble konge i Jesurun, da folkets høvdinger samlet seg, Israels stammer alle sammen.» (2 Mos. 15: 18, 19 og 5 Mos. 33: 5) Gideon, som hadde befridd israelittene fra midianittiske overfallsmenn, anerkjente denne viktige kjensgjerning. Da derfor folket ønsket å velge ham til å være deres synlige menneskelige konge, sa Gideon: «Jeg vil ikke herske over eder, og min sønn skal ikke herske over eder; [Jehova] skal herske over eder.» — Dom. 8: 23.
12. Hva viser at det nå er klokt å anerkjenne ham som konge?
12 Er det klokt av oss nå å anerkjenne Jehova vår Gud som konge? Ja. Midt blant denne verdens menneskelige konger og fyrstelige regenter, skal det riktignok tro til for å anerkjenne at han nå er den herskende konge over sitt folk og at han må adlydes som sådan. Men israelittene har vist oss at vi med sikkerhet vil få lide for det, om vi forkaster eller faller bort fra denne troen. I profeten Samuels dager ba folket ham om å få en synlig konge over sitt land i likhet med kongene i denne verden. Samuel la med sorg saken fram for Gud i bønn. «Da sa [Jehova] til Samuel: Lyd folket i alt hva de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.» (1 Sam. 8: 7) Summen av deres erfaring med menneskelige konger kommer med all tydelighet fram i Jehovas ord til israelittene: «Hvor er da din konge, at han skulle kunne frelse deg i alle dine byer, og dine dommere, om hvem du sa: Gi meg en konge og fyrster? Jeg gir deg en konge i min vrede, og jeg tar ham bort igjen i min harme.» (Hos. 13: 10, 11) Deres siste menneskelige konge ble fjernet i guddommelig harme da Babylons hærer ødela Jerusalem i 607 f. Kr. I likhet med ham vil kristenhetens siste konger og fyrstelige regenter bli fjernet i Guds vrede i Harmageddon-slaget, midt i en trengsel som Jerusalems ødeleggelse var et bilde på.
13. Hvorledes kom Jerusalem til å bli «den store konges stad»?
13 Den andre kongen Jehovas profet salvet over Israel, var en mann etter Guds eget hjerte, David, gjeteren fra Betlehem. Det var kong David som fravristet de hedenske okkupantene Sion, Jerusalems sitadell, og gjorde den til Israels hovedstad. Han førte den hellige paktens ark inn i hovedstaden og plaserte dette symbol på Jehovas nærvær hos sitt folk like i nærheten av sitt slott. Han gjorde forberedelser til byggingen av et herlig tempel hvor den skulle settes inn. På grunn av denne iver for tilbedelsen av den levende og sanne Gud gjorde Jehova en pakt med David om et evig rike, at en av Davids etterkommere skulle være konge for alltid. Denne etterkommer av David eller «Davids sønn» var Jesus Kristus, som ble født av en jomfru hvis stamtavle førte tilbake til kong David. Kongene i Davids linje hersket som synlige representanter for Israels virkelige konge, Jehova Gud. Det ble derfor sagt om dem at de satt på Jehovas trone. Det står således skrevet om kong Davids sønn og etterfølger: «Da satt Salomo på Jehovas trone som konge i sin far Davids sted, og han hadde lykken med seg; og hele Israel adlød ham.» Da David gikk av tronen til fordel for sin sønn Salomo, ba han og anerkjente Gud som konge ved å si: «Din, Jehova, er storheten og makten og herligheten og seieren og majesteten; for alt som er i himlene og på jorden er ditt; ditt, Jehova, er riket, og du er opphøyd som hode over alt. Både rikdom og ære kommer fra deg, og du hersker over alt.» (1 Krøn. 29: 23, 10—12, AS) I samsvar med Salme 18: 2, 3 sa Jesus selv om Jerusalem: «Det er den store konges stad.» (Matt. 5: 34, 35) På den måten hersket Jehova Gud som konge over Israels område gjennom sin regjerende og salvede konge i Jerusalem.
VERDENS KONGE, FRA HVILKET TIDSPUNKT AV?
14. Hvilket løfte om refselse inneholdt pakten om Riket? Hvorledes ble den til sist gitt?
14 I sin pakt med David om et evig rike da Gud lovte at han aldri ville fjerne kongeverdigheten fra Davids slektslinje, sa han angående Davids tronfølgere: «Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager; men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for deg. Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.» (2 Sam. 7: 14—16) Fra 621 til 607 f. Kr. tuktet Gud Davids troløse etterfølgere på denne måte med de babyloniske imperialisters ris, fra Jojakim til Sedekias. Kongene Jojakin og Sedekias ble nødt til å forlate tronen og ble ført som fanger til Babylon, og Jerusalem med sine slott og sitt tempel ble ødelagt.
15. Hvorledes ble Guds kongedømme avbrutt, og hvilken tidsperiode begynte da?
15 Profetien til kong Sedekias ble oppfylt på denne måte: «Så sier Herren [Jehova]: Ta huen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» (Esek. 21: 26, 27) Ved sin egen beslutning sluttet Jehova således å herske som konge over Israel og dets område. Ved å bruke hedenske hærer styrtet han i året 607 f. Kr. den synlige representant for sitt rike på jorden. På høsten samme året, da Jerusalem og Judea var blitt lagt helt øde, begynte hedningenes tider eller de «fastsatte tider for folkeslagene,» som skulle vare i «syv tider» eller 2520 år. (Dan. 4: 16, 23, 25, 32) Dermed ble det et midlertidig opphold i Guds kongedømme over enhver del av jorden.
16. Hvordan forholdt Jesus seg når det gjaldt «de fastsatte tider for folkeslagene»?
16 Da den jødiske geistlighet forkastet Jesus foran Pontius Pilatus i Jerusalem år 33 e. Kr. med ropet: «Vi har ingen annen konge enn keiseren,» måtte tidene med hedningenes herredømme fortsette. Jesus avslo å gripe forstyrrende inn når det gjaldt de «syv tider» med hedensk herredømme som Gud hadde tillatt. Derfor ’gjenreiste han ikke på den tid riket for Israel’. Han profeterte at de ville fortsette inntil de hadde løpt tiden ut, og det ville vare til høsten 1914 e. Kr. (Joh. 19: 15; Ap. gj. 1: 6; Luk. 21: 24) «Men han har frambåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd, og nå venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter.» (Hebr. 10: 13; Salme 110: 1, 2) Dette betydde at Jesus måtte vente ved Guds høyre hånd til 1914, for Jehova Gud forandrer seg ikke, men overholder omhyggelig sine fastsatte tider og stunder. I 1914 var tiden inne for Gud til å gi riket til sin trofaste Sønn, «hvem retten tilhører,» og for Sønnen til å arve riket som en oppfyllelse av det løftet som var gitt hans forfader David. Det året var tiden inne for ham til å handle etter sin himmelske Fars innbydelse: «Begjær av meg! Så vil jeg gi deg hedningene [nasjonene, AS] til arv og jordens ender til eie. Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.» (Salme 2: 7—9) Etter som han fikk jordens nasjoner i den hensikt å knuse og sønderslå dem som en pottemakers kar blir knust av en jernstav, så vil det bety at de «fastsatte tider for folkeslagene» var endt.
17. Hvorfor var 1914 e. Kr. den rette tid for Jehova til å begynne å regjere igjen?
17 I 1914, ved enden av disse «fastsatte tider)», begynte Jehova å herske som konge. Hvordan vet vi det? Jo, da disse tidene begynte i 607 f. Kr., sluttet han å regjere ved å styrte kong Sedekias’ styre i Jerusalem. Han fjernet ham fra «Jehovas trone», og lot de babyloniske hedningene ødelegge Jerusalem og lot den bli nedtråkket av folkeslagene. Enden på disse tider i 1914 betydde følgelig det motsatte. Gud den Allmektige, tok da sin store makt igjen. Han begynte å herske som konge, ikke i det jordiske Jerusalem eller over det tidligere løftets land, Palestina, men over hele jorden og alle dens folkeslag innen og utenfor kristenheten. Da han gjorde det, husket han sin pakt med David om riket, og innsatte Davids verdige Sønn, Jesus Kristus, som konge over den nye verden. Ikke som konge på en bokstavelig trone i et jordisk Jerusalem, men på «Jehovas trone», som er i himmelen, hvor Jesus hadde sittet og ventet på at hans fiender skulle bli lagt til skammel for hans føtter. «Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter,» sier Jehova. (Ap. gj. 7: 49; Es. 66: 1) Fra 1914 av er derfor tiden kommet da hedningenasjonene ikke lenger skal ha overtaket, men ligge under, for å bli nedtrampet av de himmelske herskere, inntil de er malt til støv og blir blåst vekk i Harmageddon-slaget.
18. Hvilken bekjentgjørelse og takk ble framført i himmelen? Hvilken fødsel fant sted der?
18 Englene i himmelen var fullstendig klar over disse hendelser i 1914. «Og høye røster lot seg høre i himmelen, som sa: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet. Og de fire og tyve eldste, som sitter for Guds åsyn på sine troner, falt på sitt åsyn og tilba Gud og sa: Vi takker deg [Jehova] Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge [begynt å herske som konge, NW]. Og hedningene er blitt vrede, og din vrede er kommet, og den tid .... da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» (Åpb. 11: 15—18) Jehovas himmelske organisasjon blir omtalt som det symbolske Jerusalem. Den frambrakte Jesus Kristus som den som skulle bli satt på tronen som konge over Jehovas nye verden. Derfor blir dette skildret som et guttebarns fødsel i Åpenbaringens tolvte kapitel: «Og hun fødte et guttebarn, som skal styre alle hedningene [folkeslagene, NW] med jernstav; og hennes barn ble bortrykket til Gud og til hans trone.» — Åpb. 12: 1—5.
19. Hvordan har nasjonene reagert på rikets fødsel?
19 Hans jernstav betydde vrede for nasjonene, hvis fastsatte «syv tider» var utløpt. Derfor var ikke 1914 en tid da hedningenasjonene kunne glede seg over at Jehova hadde tatt igjen sin herskermakt over jorden, og over at Kristi rike var blitt født. De ble vrede. De historiske begivenheter viser at de ble det nettopp i det kritiske året 1914. De kastet seg ut i en verdenskrig med hverandre om verdensherredømmet i stedet for å handle som kristne og overgi sin jordiske makt til Jehovas innsatte konge. I de seks og tredve år som er gått, er ikke deres vrede blitt mindre, men har tiltatt, noe som bevises ved deres økte forfølgelse av Jehovas vitner, som forkynner om hans rike ved Kristus og representerer det som dets sendemenn.
DET HEMMELIGHETSFULLE BABYLON STYRTER NED
20. Hvordan styrtet nåtidens Babylon ned? Hva vil bli dens videre skjebne?
20 Det babyloniske verdensrike ble brukt til å ødelegge Jerusalem i år 607 f. Kr. og til å innlede de «fastsatte tider for folkeslagene». Det er derfor helt passende at nåtidens Babylon, Djevelens verdensorganisasjon, ved enden av de fastsatte tider i 1914, skulle styrte ned som et resultat av Jehovas dom mot den, og bli lagt under føttene. Hvordan hendte det? Jo, ved at det hemmelighetsfulle Babylons usynlige konge, Satan Djevelen, og hans demon-organisasjon ble kastet ut av de høye himler, fra forbindelsen med de hellige engler og ned til Guds fotskammel, jorden. Tiltak til å sette dette i verk ble påbegynt like etterat Riket var født i 1914. «Så ble den store drage styrtet ned, den gamle slange, han som kalles Djevelen og Satan, som villeder hele den bebodde jord; han ble styrtet ned til jorden, og hans engler ble styrtet ned med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: ’Nå er frelsen og makten og vår Guds rike kommet og hans Kristi myndighet, for våre brødres anklager er styrtet ned .... Vær derfor glade, dere himler og dere som bor i dem! Ve jorden og havet, for Djevelen er kommet ned til dere i stor vrede, for han vet at han har en kort tidsperiode.» (Åpb. 12: 7—12, NW) I Harmageddon-slaget, etter denne ’korte tidsperiode’, vil nåtidens Babylon eller Satans verdensorganisasjon bli tilintetgjort, og den nye verden bli fullstendig opprettet.
21—23. a) Hvem er blitt verdenskjent som et tegn på dette fall? b) Hvilken spottesang synger de, mot hvem, og til hvis pris?
21 Et tegn på at nåtidens Babylon er styrtet ned fra de høye himler, er at Jehovas trofaste innvigde levning og deres ledsagere med god vilje er befridd fra denne verdensorganisasjon. Det er grunnen til at Jehovas vitner er blitt så verdenskjent siden 1919. Da oldtidens Babylon i år 539 f. Kr. ble ødelagt som verdensmakt, ble levningen av israelittene befridd fra dets makt. Ved en forordning av Babylons erobrer, kong Kyros av Persia, fikk de lov å vende tilbake til Jerusalem og gjenreise det hellige tempel. På samme måte som den gang, kan nå den befridde levning av åndelige israelitter og deres ledsagere med god vilje ta opp og synge denne spottesang mot Satan, det hemmelighetsfulle Babylons gud og konge:
22 «På den dag [Jehova] gir deg ro for din møye og din angst og for den hårde trelldom som ble lagt på deg, da skal du istemme denne spottesang over Babels konge og si: .... Hvor er du ikke falt ned fra himmelen; du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord, jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste. Nei, til dødsriket [Sheol, AS] skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn.» «Jeg vil reise meg mot dem, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og jeg vil utrydde av Babel både navn og levning, både barn og barnebarn, sier [Jehova]. .... Jeg vil feie det bort med ødeleggelsens feiekost.» — Es. 14: 3—23.
23 Dette er en spottesang over det hemmelighetsfulle Babylons fornedrede gud, men en lovsang til den nye verdens grunnlegger, den verden som følger etter Babylons ødeleggelse. Den viser at Jehova Gud regjerer, og at han står rettferdiggjort over sine gamle fiender.