Del 2
En førmenneskelig tilværelse
35, 36. a) Hva slags tilværelse tales det om i Johannes 1: 1, og hvem henledet først oppmerksomheten på denne tilværelsen? b) Hvordan kunne Jesus være en mann som kom etter Johannes og likevel var til før ham, og til hva siktet det at Johannes kalte ham Guds lam?
APOSTELEN Johannes begynner sin beretning med å si: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud.» Med dette mente han ikke begynnelsen til Jesu offentlige forkynnervirksomhet på jorden for 1900 år siden. Han mente at Ordet hadde en førmenneskelig tilværelse, at han var til lenge før han «ble kjød» på jorden. Dette er noe Johannes tydelig viser gjennom hele sin beretning. Over en måned etter at Jesus var blitt døpt i Jordan-elven, henledet døperen Johannes oppmerksomheten på Jesus og hans tidligere tilværelse da han sa: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd! Det er ham om hvem jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg. Og jeg kjente ham ikke; men for at han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann.» — Joh. 1: 29—31.
36 Døperen Johannes ble født omkring seks måneder før Ordet «ble kjød» eller ble født som sønn av en jødisk jomfru. Derfor sa Johannes angående Jesus: «Etter meg kommer en mann.» Men på grunn av det som skjedde med Jesus etter at Johannes hadde døpt ham, kunne Johannes kalle Jesus for «en mann som er kommet foran meg». Når Johannes derfor sa om Jesus at «han var før meg», må han ha ment at Jesus hadde en førmenneskelig tilværelse. Johannes pekte også på at Jesus skulle dø som et offer til Gud, for i det gamle Israel ofret de jødiske prester daglig lam til Gud. For at Jesus som «Guds lam» skulle kunne ta bort verdens synd, måtte hans blod utgytes, for uten at et uskyldig offers blod ble utgytt, var det ikke mulig å oppnå Guds tilgivelse for synder. — Heb. 9: 22.
37. Hvorfor kunne Jesus tale til Nikodemus om himmelske ting?
37 Ved flere anledninger vitnet Jesus selv om sin tilværelse i himmelen før han ble kjød på jorden. Han kunne tale om ’himmelske ting’, for, som han sa til den jødiske rådsherren Nikodemus, «ingen [er] steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen». — Joh. 3: 12, 13.
38. Hvordan vitnet Jesus om sin tidligere tilværelse i himmelen da han talte om manna?
38 Jesus omtalte seg selv som symbolsk manna fra himmelen og sa til jødene: «Moses har ikke gitt eder brødet fra himmelen, men min Fader gir eder det sanne brød fra himmelen; for Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» «Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen; om noen eter av dette brød, skal han leve evinnelig; og det brød jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.» «Den som eter meg, [skal også] leve ved meg. Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen.» Mange jøder tok anstøt da de hørte Jesus tale slik, og de ble derfor enda mer overrasket da han sa: «Volder dette eder anstøt? Enn når I får se Menneskesønnen fare opp dit hvor han var før?» — Joh. 6: 32, 33, 38, 51, 57, 58, 61, 62.
39, 40. a) Hvor sa Jesus ved en annen anledning at han kom fra? b) Hva kunne Jesus derfor be sin Far om?
39 Da Jesus senere talte til de vantro jøder om sin bortgang, sa han: «I er nedenfra, jeg er ovenfra; I er av denne verden, jeg er ikke av denne verden.» «Var Gud eders far, da elsket I meg; for jeg er utgått fra Gud og kommer fra ham; for jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg.» (Joh. 8: 23, 42) Derfor kunne Jesus også be til Gud og si mens hans trofaste apostler hørte det:
40 «Herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden [av mennesker] var til! Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de må være ett, liksom vi! . . . jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du har elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.» — Joh. 17: 5, 11, 24.
41. Om hva talte og vitnet derfor han som kommer ovenfra?
41 I himmelen hadde Jesus som Ordet eller Logos hatt en herlig stilling ved sin Fars side og var blitt elsket av ham. Det var før verden var til. Apostelen Johannes som hadde hørt Jesu ord, kunne derfor si følgende: «Han som kommer ovenfra, er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle; det han har sett og hørt, det vitner han.» (Joh. 3: 31, 32) Det kan ikke være noen tvil om at Jesus hadde en førmenneskelig tilværelse. Som Ordet eller Logos var han hos Gud «i begynnelsen».
Hva troende jøder kalte ham
42. Hvem trodde de 12 på før Jesus kalte dem som sine apostler, og hvilke spørsmål melder seg i den forbindelse?
42 Da Jesus Kristus var her på jorden, valgte han ut 12 apostler. Disse var alle jøder av fødsel og opplært i jødenes religion eller «jødedommen», og de trodde bare på en Gud, Jehova. (Gal. 1: 13, 14) Lærte Jesus dem om en treenighet? Omvendte han dem til å tro på en treenighet, hvor han var den annen person eller «Gud Sønn»? Betraktet apostlene og de andre disiplene Jesus som «Gud Sønn», og kalte de ham det? Hva kalte de ham? La oss se hva Johannes har å si om dette.
43, 44. Hvilket vitnesbyrd kom Johannes med etter at han hadde døpt Jesus?
43 Etter at Jesus var døpt, framstilte døperen Johannes sine disipler for Jesus. Johannes var utsendt av Gud for å døpe, og Gud hadde fortalt Johannes hva han skulle se etter. Hvordan henviste Johannes til den døpte Jesus da han framstilte sine egne disipler for ham?
44 La oss lese Johannes 1: 32—34 (NW) for å få svar på dette: «Johannes vitnet og sa: ’Jeg har sett ånden komme ned som en due fra himmelen; og den ble over ham. Jeg kjente ham ikke, men Han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: «Den du ser ånden komme ned og bli over, han er den som døper med den hellige ånd.» Og jeg har sett det, og jeg har avlagt vitnesbyrd om at han er Guds Sønn.’»
45. Hvem var det Johannes’ ventet skulle komme til ham for å bli døpt, og hvem benektet Johannes derfor at han var?
45 Døperen Johannes var fylt med hellig ånd like fra mors liv. Forkynte han at Jesus var Jehova, eller at Jesus var Gud? Nei! Døperen Johannes sa til sine disipler: «Han er Guds Sønn.» Han sa ikke «Gud Sønn», men «Guds Sønn», og det betyr noe helt annet. Johannes ventet ikke at Jehova Gud skulle komme til ham for å bli døpt i vann. Han ventet på ham som skulle bli Kristus, Messias eller Den salvede, ham som Gud skulle salve med hellig ånd. Johannes lot derfor ikke noen tro at han var Messias. Han sa til sine disipler: «I er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. . . . Han skal vokse, jeg skal avta.» (Joh. 3: 28—30) Av det Johannes så, forsto han at Jesus var Kristus, Guds Salvede.
46. Kom de disipler som Johannes førte til Jesus, på andre tanker med hensyn til hvem Jesus var ifølge det Johannes hadde sagt?
46 Døperen Johannes lærte sine disipler og førte dem til Jesus Kristus for at de skulle følge ham som var «Guds Sønn». Forandret disse disipler mening med hensyn til hvem Jesus var, etter at de hadde vært sammen med ham, hørt på ham og iakttatt ham? Hva kalte de ham fra første til siste stund? Da Jesus møtte Natanael første gang, forbauset han ham med sin forutviten, og Natanael sa til ham: «Rabbi! du er Guds Sønn, du er Israels konge!» (Joh. 1: 50) I 1 Johannes 4: 15 og 5: 5 sier apostelen: «Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud.» «Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?» I 2 Johannes 3 sier han at «fred skal være med oss fra Gud Fader og fra Jesus Kristus, Faderens Sønn».
47. Hva sa Marta at hun trodde om Jesus, og hva sa hans fiender var grunnen til at han fortjente å dø ifølge deres lov?
47 Før Jesus oppvekte Lasarus som hadde vært død i fire dager, spurte han Lasarus’ søster Marta om hun trodde det han nettopp hadde sagt. Marta svarte: «Ja, Herre! jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» (Joh. 11: 27) Bemerkelsesverdig er også det vitnesbyrd som Jesu blodtørstige fiender kom med. Da den romerske landshøvding bestemte seg for å overdra utførelsen av den skjendige henrettelsen av Jesus til jødene, ettersom han ikke selv hadde funnet noe å anklage ham for, svarte jødene: «Vi har en lov, og etter den lov er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» (Joh. 19: 7) Både døperen Johannes, Jesu apostler, Lasarus’ søster Marta og til og med Jesu fiender erklærte altså åpent at Jesus var «Guds Sønn», ikke Gud selv.
48, 49. a) Hva sammenlignet Johannes det å føre sine disipler til Jesus med? b) Hvem venter bruden å inngå ekteskap med?
48 Da døperen Johannes forklarte hvordan antallet av hans disipler skulle avta, mens antallet av Jesu disipler skulle vokse, sammenlignet han Jesus med en brudgom. Johannes sa: «Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.» (Joh. 3: 29) Johannes hadde stor glede av å lede døpte disipler til Jesus Kristus.
49 Ettersom Jesus billedlig talt er brudgommen, må hele skaren av hans døpte, salvede etterfølgere være hans brud. Deres håp er å bli forent i himmelen med sin brudgom, Herren Jesus Kristus. De ser ikke fram til å inngå ekteskap med Gud, noe som ville være tilfelle hvis Gud var en treenighet. De ser heller ikke fram til å inngå ekteskap med en av personene i en slik treenighet, for eksempel med den annen person i treenigheten, den såkalte «Gud Sønn». De kan ikke tenke seg å inngå ekteskap med en treenighet, ikke engang med en tredjedel av treenigheten. Bibelen lærer heller ikke noe slikt. Det ville være noe som kunne sammenlignes med å gifte seg med en siamesisk tvilling!
50. Hvem inngår brudgommen ekteskap med, og hvor mange viser Åpenbaringen at det er?
50 Brudgommen Jesus Kristus inngår ikke ekteskap med jordens milliarder av mennesker, men bare med et begrenset antall som er valgt ut blant menneskene. I Åpenbaringen beskriver apostelen Johannes et syn han hadde av brudgommen og bruden som står sammen på det himmelske Sions berg, et sted som forbilledlig ble framstilt ved Sions berg i Jerusalem hvor kong David regjerte. Johannes sa: «Og jeg så, og se, Lammet sto på Sions berg, og med det hundre og førtifire tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner. . . . Og de sang en ny sang for tronen og for de fire livsvesener og de eldste, og ingen kunne lære sangen uten de hundre og førtifire tusen, de som er kjøpt fra jorden. Disse er de som ikke har gjort seg urene med kvinner; for de er som jomfruer. Disse er de som følger Lammet hvor det går. Disse er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet.» — Åpb. 14: 1—4.
51. Hvordan er den jomfruelige brudeklasse merket i sine panner, og hvordan er den blitt kjøpt?
51 Brudeklassen blir her billedlig framstilt som en jomfruklasse som ikke har gjort seg uren med slike mennesker eller organisasjoner som har gjort seg skyldig i åndelig ekteskapsbrudd ved å gjøre seg til venner med denne umoralske verden. De som tilhører brudeklassen, har sin brudgoms navn og hans Fars navn skrevet på sine panner, men ikke noe annet navn, ikke navnet til en tredje person i en treenighet, den såkalte Gud den Hellige Ånd. Denne brudeklassen, som består av 144 000 medlemmer, er blitt tatt ut blant menneskene på jorden til liv i himmelen, ja, mennesker av kjøtt og blod er blitt valgt ut til et evig liv som åndeskapninger. Hvordan? Ved å bli kjøpt med verdien av deres brudgoms offer, den brudgom som er «Guds lam, som tar bort verdens synd».
52. Hvordan er brudeklassen lik en «førstegrøde for Gud», og hva betyr dette for menneskeheten i sin alminnelighet?
52 De som tilhører brudeklassen, er lik den førstegrøde som israelittene tok under innhøstningen og ofret til Jehova Gud gjennom hans tempeltjenere, slik det var på pinsefestens dag, når ypperstepresten bar fram for Gud to brød bakt av fint mel og med surdeig, som «en førstegrøde for [Jehova]». (3 Mos. 23: 15—20) Ettersom brudeklassen bare er «en førstegrøde for Gud og Lammet», må det være mange andre mennesker som også vil bli frelst og oppnå evig liv, ikke liv i himmelen, men her på jorden. Hvorfor det? Jo, fordi Guds lam tar bort «verdens synd», ikke bare brudeklassens synd. — Joh. 1: 29, NW; 1 Joh. 2: 1, 2.
53, 54. Hvis bryllup er det ifølge Åpenbaringen 19: 6—9, hvem tilhører bruden, og hvem er bryllups-nattverden for?
53 Apostelen Johannes lar oss ikke være i tvil om hvem brudeklassen, den salvede kristne menighet, inngår ekteskap med i himmelen. I Åpenbaringen 19: 6—9 skriver Johannes: «Og jeg hørte liksom en lyd av en stor skare og som en lyd av mange vann og som en lyd av sterke tordener, som sa: Halleluja! for Gud Herren, den allmektige, er blitt konge! La oss glede og fryde oss og gi ham æren! for Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede, og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd! Og han sier til meg: Dette er Guds sanne ord.»
54 Det er Guds lams bryllup, ikke Herren vår Guds, den allmektiges, bryllup. Bruden er Guds lams brud, ikke Guds, den allmektiges, brud. Det er Guds lams bryllups-nattverd, og Jesu profetiske lignelser viser dessuten at det er hans Far, Herren vår Gud, den allmektige, som tilbereder bryllups-nattverden for Lammet, sin Sønn.
55. Hvem viser Åpenbaringen 19: 11—16 at Guds lam er identisk med, og hvis brud blir derfor de 144 000?
55 I Åpenbaringen 19: 11—16 viser apostelen Johannes at Guds lam er identisk med Ordet eller Logos. Han beskriver hvordan han ser Lammet ri ut for å føre krig mot sin Fars fiender, og sier videre: «Han er kledd i et kledebon som er dyppet i blod, og han er kalt Guds ord. . . . Og på sitt kledebon og på sin lend har han et navn skrevet: Kongers konge og — herrers herre.» Derfor blir hans 144 000 trofaste etterfølgere Guds ords, Ordets, brud, ikke Guds brud.
56, 57. Hvem skjelnes det mellom i Åpenbaringen 21 i forbindelse med brudeklassen? Forklar.
56 Johannes beskriver også senere i sitt syn hvem det er som inngår ekteskap: «Jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og en av de sju engler som hadde de sju skåler, fulle av de sju siste plager, kom til meg og talte med meg og sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. Og han førte meg i ånden bort på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige stad Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud; den hadde Guds herlighet. . . . Og stadens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler. Og noe tempel så jeg ikke i den; for dens tempel er Gud Herren, den allmektige, og Lammet. Og staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for seg; for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys.» — Åpb. 21: 2, 9—11, 14, 22, 23.
57 Vi ser alltid at det skjelnes mellom Lammet og Herren vår Gud, den allmektige, og at det er Lammet de 144 000 medlemmer av brudeklassen inngår ekteskap med. Hvis det eksisterte noe slikt som en treenighet, da ville det ikke være til å unngå at de 144 000 ektet Gud når de ektet en av personene i treenigheten, og at de på den måten ble ett med Gud. Bibelen lærer imidlertid ikke noe slikt.
Han identifiserer seg selv
58, Hvem erklærte Jesus at han var, da han talte til Nikodemus?
58 Overfor brudeklassen fastslo døperen Johannes at brudgommen var identisk med Guds lam. Hvordan identifiserte så brudgommen seg selv overfor brudeklassen og andre? Hvilket forhold sa han selv at han sto i til Gud? Påsto han noen gang at han var noe mer enn det døperen Johannes hadde sagt at han var, nemlig Guds Sønn? For å få svar på dette vil vi først ta for oss Jesu ord til Nikodemus: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» — Joh. 3: 16—18.
59. Hva bekjente en mann som var født blind, og som Jesus hadde helbredet, at han trodde Jesus var?
59 Jesus helbredet engang en mann som hadde vært blind fra fødselen av. Ifølge flere forskjellige bibeloversettelser sa Jesus senere til denne mannen: «Tror du på Guds Sønn?» Mannen svarte: «Hvem er han da, Herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham; og han som her taler med deg, han er det.» Jesus ba ikke mannen om å tro at han, Jesus, var noe mer enn Guds Sønn. Mannen bekjente, at han trodde bare det. — Joh. 9: 35—37; KJ; Dy; AS; ED; Lamsa; Murdock.
60. Hvem skulle bli æret ifølge det Jesus sa før han oppreiste Lasarus, og hvem sa Marta deretter at hun trodde Jesus var?
60 Før Jesus gikk til Betania, for å se til sin syke venn Lasarus, sa han til sine apostler: «Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.» Før Jesus kom fram til graven hvor den døde Lasarus lå, bekjente hans søster Marta at hun trodde at Jesus var den han sa han var, da hun sa: «Ja, Herre! jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» — Joh. 11: 4, 27.
61. Hvem sa Jesus selv i sitt budskap til menigheten i Tyatira at han var?
61 Til og med i himmelen omtaler den herliggjorte Jesus seg selv som Guds Sønn. I sitt budskap til den kristne menighet i byen Tyatira sier den herliggjorte Jesus til Johannes, slik vi finner det nedskrevet i Åpenbaringen 2: 18: «Skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, . . . Og den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over hedningene [nasjonene, NW], og han skal styre dem med jernstav, liksom en knuser leirkar, således som og jeg har fått det av min Fader.» — Åpb. 2: 18, 26, 27.
62. Hvordan ga Jesus i en bønn uttrykk for hvilket forhold han sto i til Gud?
62 På grunnlag av det forhold Jesus sto i til Gud, omtalte han seg selv som en sønn da han henvendte seg til Gud i bønn og sa: «Fader! timen er kommet; herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg, liksom du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham; og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 1—3) Av dette framgår det at Jesus ikke gjorde krav på å være «den eneste sanne Gud».
63. Hvorfor ønsket jødene å steine Jesus, og hvilket skriftsted siterte Jesus fra Salmene for å vise hvorvidt det var berettiget av dem å gjøre det?
63 Når vi sier dette, glemmer vi ikke da det som står i Johannes 10: 31—39 om at jødene ønsket å steine Jesus fordi han hadde sagt: «Jeg og Faderen, vi er ett»? Nei, vi har ikke glemt dette. Jødene, som trodde på den eneste Gud hvis navn er Jehova, ønsket å steine Jesus. Hvorfor? Ikke fordi han lærte om en treenighet og at han var en tredjedel av denne, men fordi han omtalte seg selv som Guds Sønn, som Sønn av deres Gud Jehova. Jesus sa til dem mens de sto der med steiner i hendene: «Mange gode gjerninger har jeg vist eder fra min Fader; hvilken av dem er det I steiner meg for?» Jødene svarte: «For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse, og fordi du som er et menneske, gjør deg selv til Gud.» Jesus henviste deretter jødene til deres egne skrifter, nemlig til Salme 82: 6, og sa: «Står det ikke skrevet i eders lov: Jeg har sagt: I er guder? Når da loven kaller dem guder som Guds ord utgikk til — og Skriften kan ikke gjøres ugyldig — sier da I til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn? Gjør jeg ikke min Faders gjerninger, da tro meg ikke; men gjør jeg dem, da tro gjerningene, om I ikke tror meg, for at I kan skjønne og forstå at Faderen er i meg og jeg i ham!»
64. a) Hvem viste Jesus så selv at han var? b) Hvem er det som i Salme 82 kalles «guder»?
64 Selve Jesu argumentasjon her viser at han ikke gjorde krav på å være Gud. Hvis han hadde sagt at han var Gud, da hadde det vært riktig av jødene å steine ham for gudsbespottelse. Jesus viser imidlertid at han var mindre enn Gud. For å bevise dette siterte han Salme 82, versene 1, 2, 6 og 7, hvor det står: «Gud [Elohím] står i Guds menighet; midt iblant guder [elohím] holder han dom: Hvor lenge vil I dømme urettferdig og holde med de ugudelige? . . . Jeg har sagt: I er guder [elohím], og I er alle den Høyestes sønner. Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle.» I denne salmen taler den Høyeste Gud til jordens urettferdige dommere som bare er mennesker, og kaller dem «guder» eller på hebraisk elohím, og han oppfordrer dem til å dømme med rettferdighet. Fordi disse dommerne ikke oppfyller sine forpliktelser, blir det nødvendig for den Høyeste Gud å reise seg og dømme menneskene på jorden.
65. Hva vil skje med disse dommere til tross for at de er «guder», og for hvis død var slike jødiske «guder» ansvarlig?
65 Det at de blir kalt «guder» og betrakter seg selv som «den Høyestes sønner» eller Guds sønner, vil ikke frelse disse dommerne. Det gjør dem ikke udødelige. De er fortsatt dødelige og vil dø akkurat som andre mennesker. De vil dø på samme måte som andre fyrster på jorden når Gud avsier sin dom over dem. Guds ord går dem imot. Det var slike menneskelige guder blant jødene som fikk romerne til å drepe Jesus. — 2 Mos. 22: 28, KJ; Dy.
66, 67. Hvem gjorde Jesus ikke krav på å være, og hva sa han ikke til jødene om sin Far og seg selv?
66 Jesus sa til dem som hadde til hensikt å steine ham, at han ikke gjorde krav på å være Gud eller en gud til tross for at Salme 82: 6 kalte noen mennesker, nemlig de israelittiske dommere, for «guder». Jesus hadde talt til jødene om Gud og omtalt ham som sin Far, noe som betydde at han, Jesus, var Guds Sønn. Jesus sa til dem: «Ingen skal rive dem [mine får] ut av min hånd. Min Fader, som har gitt meg dem, er større enn alle, og, ingen kan rive dem ut av min Faders hånd; jeg og Faderen, vi er ett.»
67 Den argumentasjon Jesus benyttet seg av etter å ha sagt dette, viser at han ikke gjorde krav på å være Gud, og han sa heller ikke at han og hans himmelske Far var én Gud, en treenig Gud, som besto av ham selv og hans Far som to av personene og «Gud den Hellige Ånd» som den tredje person. Jesus sa ikke at han og Faderen og den Hellige Ånd var ett. Han nevnte ikke noen «Hellig Ånd». — Joh. 10: 28—30.
68. Hvordan viste Jesus ved hjelp av Salme 82: 6 at han ikke gjorde krav på å være Gud, da han sa: «Jeg og Faderen, vi er ett»?
68 Jesus viste at hans uttalelse om at «jeg og Faderen, vi er ett», ikke betydde at han gjorde krav på å være Gud. Hvorfor ikke? Fordi han ved det han sa til jødene, omtalte seg selv som mindre enn Gud, Faderen. Han sa til disse jødene at deres egen lov i Salme 82: 6 kalte de menn som der ble utsatt for kritikk fra Guds ord, for «guder», og at jødene ikke kunne ugyldiggjøre dette skriftstedet som kalte menneskelige dommere for «guder», og at de heller ikke kunne benekte at det sto slik i skriftstedet, eller fjerne det fra den inspirerte skrift. Til tross for dette sa de likevel om Jesus som gjorde så mange vidunderlige gjerninger blant jødene og omtalte Gud som sin Far og seg selv som Guds Sønn, at han talte gudsbespottelig, og de var rede til å steine ham som en gudsbespotter. Likevel var han noe mer enn de menn som i Salme 82 ble kalt «guder», for han, Jesus, var den som den himmelske Far hadde helliget og sendt til verden. Hvis det ikke var noen grunn til å si at det var gudsbespottelig av Asaf å skrive en salme hvor han kalte menneskelige dommere i Israel for «guder», var det enda mindre grunn til å kalle Jesus en gudsbespotter, for han omtalte ikke engang seg selv som en gud, men som Guds Sønn. — Salme 82, overskriften.
69. a) Hva har vi ikke funnet i den del av Johannes’ skrifter som vi hittil har benyttet? b) Hvorfor oppfordres leseren til sammen med oss å undersøke flere skriftsteder fra Johannes’ skrifter?
69 Ikke en eneste gang i de ovenfor nevnte sitater fra Johannes’ skrifter har vi funnet at Jesus Kristus kalte seg selv for Gud eller lot andre omtale ham som Gud. Ja, men vent nå litt, vil tilhengere av treenighetslæren si, ikke alle skriftsteder i Johannes’ skrifter som kommer inn på dette spørsmålet, har vært behandlet, skriftsteder som sikkert vil bevise at Jesus omtalte seg selv som Gud og lot andre tiltale ham som Gud, og som vil bevise at mange bibeloversettere gjør rett i å gjengi Johannes 1: 1 med: «Og Ordet [eller Logos] var Gud.» I de neste tre deler av denne artikkelserie om «Ordet» vil vi derfor behandle disse skriftstedene, og vi oppfordrer leseren til å undersøke dem sammen med oss.