Spørsmål fra leserne

● Åpenbaringen 19: 19—21 sier at i den kommende Guds krig vil dyret og den falske profet bli kastet i ildsjøen, men «de andre» vil bli drept med et sverd. Hvem er «de andre», og hva vil skje med dem?

Etter at Åpenbaringen har beskrevet «Lammet» og hans engler, som vil føre krig mot Guds fiender, sier Åpenbaringen 19: 19—21: «Da så jeg dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot rytteren på hesten og hans hærskarer. Men dyret ble grepet og sammen med det den falske profeten han som gjorde under i dyrets tjeneste og med dem forførte alle som tok dyrets merke og tilbad bildet av det. Begge ble de kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. De andre ble drept med sverdet som går ut av rytterens munn. Og alle fuglene spiste seg mette av deres kjøtt.»

Etter at en har lest raskt gjennom dette avsnittet, kan en kanskje sitte igjen med det inntrykk at det er et grunnleggende skille mellom det endelikt som dyret og den falske profeten vil få, og det som «de andre» vil få. Men både den sammenheng som dette avsnittet står i, og andre deler av Åpenbaringen viser at «de andre» er menneskelige fiender av Gud som blir avskåret i den kommende Guds krig.

Åpenbaringen 19: 11—21, som i The New Bible Commentary omtales som «Harmageddons messianske dom», innleder med et syn av Lammet, Jesus Kristus, som sitter på en hvit hest. Han rir sammen med sine himmelske hærer for å utøse Guds vrede over nasjonene. (Versene 11—16) En engel som imøteser den kommende nedslaktning, kaller sammen åtselfugler som skal spise kjøtt av dem som kommer til å bli drept. — Versene 17, 18.

Og så, i det avsnittet som vi siterte ovenfor, gjengir Johannes synet av selve krigen. Først blir det symbolske dyret (som symboliserer Satans verdensomfattende politiske system) og den falske profet (som står for den sjuende verdensmakt) grepet.a (Åp. 13: 1, 2) Det fremgår tydelig av synet at disse to vil fortsette å være i virksomhet og kjempe mot Gud helt inntil de blir ødelagt. Vil de kunne framstå igjen senere, slik det symbolske dyrets bilde gjorde tidligere? (Åp. 17: 8—11) Nei, det er ingen mulighet for at de vil gjøre det. De blir «kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel». Satan vil også bli tilintetgjort der. «Ildsjøen» står for evig utslettelse. — Åp. 19: 19, 20; 20: 10, 14; 21: 8.

Og så sier Åpenbaringen 19: 21 at «de andre ble drept» med et sverd, og at de så blir spist av fugler. Er «de andre» bare slike som ikke er innblandet, personer som ikke har tatt standpunkt for noen av partene i denne krigen?

Åpenbaringen svarer klart og tydelig benektende på dette spørsmålet. Legg merke til at engelen som inviterte fuglene til gjestebudet, i Åpenbaringen 19: 18 regnet opp de forskjellige slags mennesker hvis kjøtt ville bli spist: konger, hærførere, helter, ryttere og «alle mennesker, frie menn og slaver, små og store». Og i vers 19 sies det at kongene og deres hærer fører krig sammen med dyret mot Lammet. «De andre» er altså motstandere av Jehovas Sønn. De er dyrets medsammensvorne, enten de er betydningsfulle eller ikke.

Åpenbaringen 14: 9—11 nevner slike som støtter dyret, de som i sitt sinn er enige i det dyret gjør, eller som gir det en hjelpende hånd: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin, som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger; og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røken fra deres pinsel stiger opp i all evighet — verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og bildet av det og tar dets navn til merke.» — Åp. 14: 9—11.

Jehovas vitners verdensomfattende forkynnelsesarbeid bidrar til å hjelpe dem som velger å støtte Gud, til å skille seg ut fra dem som tilber dyret. Bare tiden vil vise hva som fortsatt vil komme til å skje før enden, og som vil få folk til å innta et klart standpunkt på den ene eller den andre side. Uansett hva som kommer til å skje, kan vi slå fast at når Åpenbaringen, kapittel 19, omtaler ødeleggelsen av dyret og den falske profeten, nevner den spesielt dem som ’tar dyrets merke’.

Men hva kan vi si om det at Åpenbaringen 19: 20, 21 sier at dyret og den falske profeten blir kastet i ildsjøen, mens «de andre» blir drept med sverdet og overlatt til fuglene?

Det er verdt å legge merke til at henrettelsen av «de andre» (de som støtter dyret) er et uttrykk for ’Guds harme’. (Åp. 19: 15) Åpenbaringen 13: 8 sier om dem som tilber dyret, at ikke en av dem «har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet». Og Åpenbaringen sier omtrent det samme om dem som tilber dyret, som Åpenbaringen 20: 10 sier om Satan, dyret og den falske profeten, nemlig: «De [skal] pines dag og natt i all evighet.» Det at «de andre» blir henrettet uten å bli begravd, og at de blir fortært av fuglene, symboliserer at Gud forkaster dem fullstendig. I stedet for å bli begravd som om de fortjente en oppstandelse, blir kroppene deres liggende på marken. Åtselfugler skal spise dem. I henhold til bildet i Åpenbaringen 19: 21 blir de følgelig ikke brent opp. (Jevnfør Esekiel 39: 17—19.) The Tyndale New Testament Commentary sier om dette: «Bildet som fremstiller ødeleggelsen, blir gjort fullstendig i og med uttalelsen om at fuglene ble mettet av kjøttet til de drepte, et vanlig billedlig uttrykk for den endelige undergang.»

Av det foregående forstår vi at Åpenbaringen 19: 21 forteller om Guds dom over hans menneskelige fiender, de som støtter dyret, som vil bli tilintetgjort i den kommende «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag».— Åp. 16: 14.

● Var det ikke galt av Lot å tilby innbyggerne av Sodoma døtrene sine?

Enkelte har anklaget Lot og sagt at han handlet utilbørlig, men vi har egentlig ingen forutsetninger i dag for å fordømme ham. Det fremgår av Bibelen at Gud, som gransker hjertene, ikke uttalte noen ugunstig dom over Lot.

Da Gud sendte to materialiserte engler til Sodoma og Gomorra, viste Lot dem gjestfrihet og insisterte på at de skulle bli i hans hjem. Den samme kvelden omringet en pøbelflokk huset og ropte: «Hvor er de mennene som kom til deg i natt? La dem komme ut til oss, så vi kan få var vilje med dem [ha omgang med dem, MMM]!» — 1. Mos. 18: 20, 21; 19: 1—5.

Lot gikk da ut for å forsøke å få dem til å oppgi sine planer. Han bønnfalt dem: «Kjære brødre, gjør ikke en slik ugjerning! Jeg har jo to døtre som ingen mann har vært nær. La meg sende dem ut til dere, så dere kan gjøre med dem som dere lyster. Men disse mennene må dere ikke gjøre noe, siden de har funnet ly under mitt tak!» Den opphissede pøbelflokken presset seg voldsomt inn på Lot og klarte nesten å ødelegge døren. Da grep englene inn og slo pøbelen med blindhet. — 1. Mos. 19: 6—11; jevnfør EN.

Denne beretningen har foruroliget mange, særlig kvinner. Noen har til og med beskyldt Lot for å ha opptrådt på en feig måte. De har sagt at han ikke burde ha tilbudt seg å betale for sine gjesters sikkerhet med sine døtres dyd; eller de mener at han burde ha overgitt seg selv til pøbelflokken.

Vi bør imidlertid være klar over at i samsvar med orientalske normer var det vertens ansvar å beskytte de gjester han tok imot, og til og med forsvare dem inntil døden hvis det var nødvendig. Lots ord («disse mennene må dere ikke gjøre noe, siden de har funnet ly under mitt tak») viser at han følte seg forpliktet til å beskytte gjestene sine. Og hvordan kan noen beskylde Lot for å ha vært feig? Han gikk jo modig ut til pøbelflokken og lukket til og med døren etter seg og stod ansikt til ansikt med dem alene.

Men hva kan vi si om Lots tilbud til pøbelen? Enkelte har sagt at Lot burde ha overgitt seg selv til dem, men det er ikke sannsynlig at de fordervede menneskene ville ha vært tilfreds med en gammel, gift mann. Men det å få tilbud om to jomfruer kan ha virket ganske forvirrende på pøbelen: Her var det to unge rene jomfruer, og muligheten for å krenke deres dyd kan til en viss grad ha appellert til pøbelflokken. Men på den annen side var dette kvinner, og de var forlovet med to av byens menn. Dette tilbudet kunne derfor godt ha ført til at den fordervede pøbelflokken ble splittet, eller til at den ble opptatt av noe annet.

Vi bør også tenke på at selv om Lot til å begynne med ikke var klar over at hans gjester var engler, kan det godt være at han nå forstod at disse var budbærere fra Gud. (Hebr. 13: 2) Så selv om Lot var sterkt knyttet til døtrene sine, kan det være at han var villig til å ofre dem hvis det ble nødvendig. (Jevnfør 1. Mosebok 22: 1—14.) Da Lot tilbød pøbelflokken sine døtre, kan det være at han hadde tillit til at Jehova ville beskytte døtrene, hvis det var hans vilje, slik han allerede hadde beskyttet Sara i Egypt. (1. Mos. 12: 17—19) Og Jehova ledet det virkelig slik at Lot og døtrene hans ble beskyttet, ikke bare mot pøbelflokken, som bestod av homoseksuelle, men også mot ilden som ødela byene. — 1. Mos. 19: 15—29.

Englene sa ikke at Lot hadde ødelagt sin rettferdige tilstand ved å komme med sitt tilbud. I stedet hjalp de Lot og familien hans til å komme levende fra det da Gud ødela de byene hvor det ikke var ti rettferdige. (1. Mos. 18: 26—32) Og noe som er enda viktigere, er at Gud ikke kritiserte Lot, som ble pint bare ved å se det onde folk gjorde. Nei, Jehova, som kan ransake hjerter, omtalte Lot som «denne rettskafne mannen». — Ordsp. 15: 11; 2. Pet. 2: 8, 9.

Denne beretningen er en verdifull del av Bibelen. Den tjener til å fremheve Sodomas og Gomorras ondskap, den får rettferdselskende mennesker som leser den, til å bli harme, og den viser at Gud ikke godkjenner homoseksualitet. Denne beretningen hjelper oss også til å forstå Bibelens forsikring om at Gud er rettferdig og rettvis — han aksepterer ikke ondskap. (5. Mos. 32: 4) Og vi kan ha tillit til at Gud også var fullkommen og rettferdig da han omtalte Lot som en ’rettskaffen mann’.

[Fotnote]