skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild». (Åpb. 17: 16) Dette finner sted før kongene begynner sin Harmageddon-krig mot Guds rikes representanter på jorden. Ja, deres foretagender fra da av og fram til Harmageddon er ikke noe annet enn et demoninspirert angrep på alt som står i veien for deres selviske planer om fortsatt å gjøre sin innflytelse gjeldende i nasjonale regjeringer, politiske systemer og internasjonale allianser. Når de så er blitt kvitt den religiøse skjøgen, blir de fristet til å angripe Guds messianske rike, som de nekter å anerkjenne som jordens rettmessige regjering. Jehovas vitners forkynnelse om Riket blir gjenstand for deres vrede. Dette angrepet betyr krig, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon.

Hva så med Satan og hans demoner? Kommer de til å bli drept eller kastet i avgrunnen i Harmageddon-slaget? Nei, dette er noe som vil skje etter at Harmageddon-slaget er over. Da er det at englenes Engel, Kristus Jesus, kommer «ned fra himmelen» med «nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd» for å gripe Satan og hans demoner og kaste dem i glemselens avgrunn. Etter at de først har vært vitne til at den falske religions verdensrike er blitt ødelagt, og deretter har sett Harmageddon fra begynnelsen til slutten, vil de oppleve den store ydmykelse å se at Jehovas tilsynelatende forsvarsløse tilbedere som deres menneskelige tjenere har prøvd å utrydde, er de eneste som er tilbake på jorden. — Åpb. 20: 1—3.

Det er blant disse Jehovas tilbedere at alle rettferdselskende mennesker ønsker å være, og det er derfor vi må forstå hva Harmageddon virkelig er, og unngå de «ånder» som forsøker å få stilt menneskene opp sammen med Guds fiender i den universelle krigen. Falske forestillinger om menneskenes umiddelbare framtid kan bare føre til ulykke. Vær våken for oppfyllelsen av Guds profetier angående Bibelens Harmageddon og arbeid i samsvar med Guds vilje, slik at du kan få overleve og oppnå liv i en ny ordning «hvor rettferdighet bor». — 2 Pet. 3: 13.

Spørsmål fra leserne

• Hvilke forpliktelser har kristne foreldre overfor et evnesvakt barn? — M. L., USA.

I 1 Timoteus 5: 8 står det klart og tydelig: «Dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» Foreldrene er derfor forpliktet til å sørge for sine barn, selv om barna er evnesvake, så sant det er mulig for dem å gjøre det. Husk at et slikt mentalt handikap er noe barnet ikke kan noe for, men kan skyldes at det er blitt skadd under fødselen eller er blitt utsatt for et fall som liten, og det kan også være en følge av foreldrenes ufullkommenhet.

Foreldrene er ikke bare forpliktet til å dekke sine barns materielle behov, men også deres åndelige behov. Kristne foreldre kan ikke ignorere det påbud som blir gitt i 5 Mosebok 6: 4—7, nemlig at en far skal tale med sine barn om Guds lov uansett hvor han er sammen med dem. De må heller ikke overse påbudet i Efeserne 6: 4 om at de skal fostre sine barn opp i Herrens tukt og formaning. Hvis et barn kommer under statens formynderskap, vil det ikke få den livgivende undervisning som foreldrene kunne ha gitt det i samsvar med den bibelske forpliktelse de har som kristne mennesker.

Ved å sørge for at barnet får denne tukt og formaning fra Jehova, gjør foreldrene det mulig for barnet å oppnå evig frelse. Forpliktelsen til å hjelpe andre til å oppnå frelse innebærer først og fremst at en hjelper medlemmene av sin egen familie til å oppnå den, spesielt hvis en er en far eller mor og barna er mindreårige og er avhengige av en for å få en riktig undervisning, veiledning og hjelp. Ville det være fornuftig å gå ut og forsøke å hjelpe fremmede mennesker til å oppnå frelse hvis en samtidig forsømmer et barn som er avhengig av en, og som er ens eget kjøtt og blod?

En kan ikke skyve dette ansvaret fra seg bare for å kunne bruke mer tid i tjenesten. Hvis barnet er så svekket mentalt sett at det ikke kan ta til seg noen åndelig føde eller kunnskap og som følge av det vise tro og oppnå frelse, kan det til en viss grad være avgjørende for hvorvidt foreldrene vil overlate barnet til andre, for eksempel til en velferdsinstitusjon.