Hva er den første oppstandelse?

TROR du på en oppstandelse, det vil si, på at de døde vil bli brakt tilbake til livet? Bibelen sier: «En oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» (Ap. gj. 24: 15) Synes du dette høres utrolig ut?

Vi burde egentlig ikke synes at det er så underlig. Vi er naturligvis alle klar over at vår fysiske og mentale utrustning er svært komplisert. Men vår utrustning er stort sett bestemt av den koden som finnes i kroppens celler, spesielt i de 46 kromosomene i hver cellekjerne. Det som gjør oss til det vi er, er foruten våre arveanlegg vårt miljø og våre erfaringer. Hvorfor skulle noen da mene at det ville være for vanskelig for Skaperen å rekonstruere dette mønstret — cellenes nøyaktige kjemiske sammensetning og struktur — og det mønster som hukommelsen har dannet? Det ville være lettere å gjøre det enn det var å konstruere cellene den gang menneskene ble skapt. Det Skaperen gjorde da, var nemlig å utstyre dem med den opprinnelige «mekanismen» og gi dem muligheten til å frambringe individuelle karaktertrekk og evnen til å overføre de genetiske kombinasjoner til barna. — Sl. 139: 13—15; 1 Mos. 5: 3.

Men hva med «sjelen»? For det første må vi erkjenne det bibelske faktum at alle levende skapninger, både himmelske og jordiske, har en organisme eller et legeme. (1 Kor. 15: 40) Det finnes derfor ikke noe slikt som «legemsløse ånder», som spiritistiske medier snakker om. «Sjelen» er selve personen, som omfatter både personligheten og organismen. Gjennom hele Bibelen blir det vist at alle menneskelige egenskaper, både mentale, fysiske og åndelige, blir lagt for dagen av den levende sjel, den levende person. (3 Mos. 7: 18, 20, 21; 23: 30, NW; 5 Mos. 12: 20, eldre norsk overs.; Sl. 105: 18) Det er ved at organismen eller legemet funksjonerer, at personligheten kommer til uttrykk. Et dødt legeme, som er uten «ånd» eller livskraft og uten den ånde som opprettholder livskraften, har ikke noen personlighet og utfører ikke noen form for virksomhet. (1 Mos. 7: 22; Jak. 2: 26; Pred. 9: 5, 10) Den er derfor ikke lenger en levende sjel. Sjelen er død. Den har opphørt å eksistere. — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.

Oppstandelse for «sjelen»

Hva må da Gud gjøre når han skal oppreise et menneske fra de døde? Han må danne et legeme som har de samme egenskaper som mennesket hadde før, og gi det hukommelsen tilbake, slik at vedkommende får de karaktertrekk han hadde ervervet seg i løpet av livet. Hele sjelen vil derved bli gjendannet. Vedkommende vil da kunne vite hvem han er. Hvis ikke dette skjedde, ville han være som en som lider av hukommelsestap, og som ikke er i stand til å si hvem han er, eller hva han har foretatt seg tidligere.

Salmisten skrev, idet han rettet sine ord til Jehova: «Dine øyne så meg til og med da jeg bare var et foster, og i din bok ble alle dets deler nedskrevet, hva angår de dager da de ble dannet, og det ennå ikke fantes én av dem.» (Sl. 139: 16, NW) Når Jehova kan se og nedskrive et barns karaktertrekk ved unnfangelsen og så snart de genetiske kombinasjoner er blitt dannet, hvorfor skulle han ikke da kunne ha en nøyaktig beskrivelse som han kan følge når han skal oppreise en som er død? — Se også 1 Mosebok 25: 23; Romerne 9: 11—13.

Hva med et menneskes legeme? Vi vet at de atomene som menneskekroppen består av, bare er byggesteiner. De har ikke noen personlighet. Må da det oppreiste legemet være det samme som det som ble lagt ned i graven, eller bestå av de samme atomene, som igjen er blitt forent? Naturligvis ikke. En person kan for eksempel ha dødd, og når hans legeme har gått i oppløsning, kan atomene fra det ha gitt næring til et frukttre som vokser i nærheten av graven. Andre mennesker har kanskje spist frukten. Disse atomene vil derfor nå finnes i mange menneskers legeme. Det er innlysende at ikke alle oppreiste menneskelegemer kan få de samme atomene tilbake.

Noen vil kanskje komme med innvendinger mot dette og si at da ville den som blir oppreist, bare være en «kopi» og ikke personen selv. Han ville bli noe i likhet med et «videobåndopptak» fra Guds erindring, sier de. Men de glemmer at selv nå er det slik at størsteparten av atomene i kroppen til stadighet blir utskiftet. Det er derfor vi må spise. I løpet av cirka sju år blir et menneskes organisme i virkeligheten et annet legeme. En kan til og med se annerledes ut. Men betrakter vi ikke likevel vedkommende som det samme mennesket? Naturligvis. Når en mor treffer igjen en sønn som har vært borte i lang tid, er hans grunnleggende karaktertrekk fremdeles de samme, selv om hans utseende har forandret seg og han har fått noen nye trekk, og det tar ikke lang tid før hun kjenner ham igjen. Og hun godtar ham som sin sønn.

Vi kan illustrere dette ytterligere: En mann dør. Han var kanskje forferdelig lemlestet etter en ulykke, eller kanskje lungene, leveren eller noen andre organer var delvis ødelagt på grunn av sykdom. I oppstandelsen må han komme tilbake med en fornyet eller frisk kropp hvis han skal kunne fortsette å leve. Han er ikke bare en «kopi», men det samme mennesket, som er blitt helbredet for at han skal kunne funksjonere som en «sjel». Lasarus’ legeme hadde for eksempel begynt å gå i forråtnelse, for Lasarus’ søster Marta sa til Jesus ved graven: «Herre! han stinker allerede, for han har ligget fire dager.» (Joh. 11: 39) Men da han var blitt oppreist fra de døde av Jesus, var han ikke en «kopi», men Lasarus, og Jesus Kristus og hans familie kjente ham igjen som Lasarus. Han visste også selv at han var Lasarus.

Rette og urette syn på den «første oppstandelse»

Men hva menes med uttrykket den «første oppstandelse»? Ordet ’først’ kan bety først i tid og/eller først i kvalitet. Denne oppstandelse må derfor skille seg ut som noe spesielt. Hvem er det som får en slik oppstandelse?

For å si det kort er de som får del i den «første oppstandelse», de første som blir oppreist til livets fylde. De som ble oppreist fra de døde av profetene i gammel tid og senere av Jesus Kristus og apostlene, fikk ikke del i livets fylde. De døde igjen. Grunnen til dette var at Jesus Kristus ennå ikke hadde kommet i sitt rike for å dømme menneskene og belønne sine trofaste tjenere.

La oss nå se på hvordan Bibelen beskriver den «første oppstandelse». Apostelen Johannes forteller hva han fikk se i et syn:

«Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom; og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd; og de ble levende og regjerte med Kristus i tusen år. (Resten av de døde ble ikke levende før de tusen år var slutt.) Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere [herske som konger, LB] med ham i tusen år.» — Åpb. 20: 4—6, vers 5 fra NW.

Legg merke til at Johannes ikke så dem som var blitt «halshogd», som hodeløse «sjeler». Nei, de var personer, som hadde de nødvendige mentale evner til å dømme. Men for å kunne sette seg på troner i himmelen måtte de ha åndelige legemer, ikke menneskelegemer. Angående deres oppstandelse skrev apostelen Paulus: «Der sås [i døden] et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme.» — 1 Kor. 15: 44.

Men noen vil kanskje spørre: Er ikke denne «første oppstandelse» den «åndelige gjenfødelse» som en opplever når en blir en kristen? Er det ikke dette apostelen Paulus siktet til da han sa til menigheten i Kolossæ at den kristne omskjærelse ikke er bokstavelig, i kjødet? Han skrev: I . . . ble omskåret . . . ved Kristi omskjærelse, idet I ble begravd med ham i dåpen, og i den ble I og oppreist med ham ved troen på Guds kraft, han som oppreiste ham fra de døde. Også eder, som var døde ved eders overtredelser og eders kjøds forhud, eder gjorde han levende med ham, idet han tilga oss alle våre overtredelser.» — Kol. 2: 11—13; se også Efeserne 2: 1—6.

New Catholic Encyclopedia (1967) hevder det, for dette verket sier i et avsnitt om troen på tusenårsriket:

«. . . Den ’første oppstandelse’ symboliserer dåpen, . . . hvorved en får del i Kristi oppstandelse. . . . Alle de trofaste, både de på jorden og de i himmelen, har del i Jesu tusenårige styre, et symbol på hele Kirkens levetid sett i dens herlighet fra Kristi oppstandelse og til den siste dom.»

Passer denne forklaringen på den «første oppstandelse» som Johannes omtaler i Åpenbaringen 20: 4—6 — det eneste sted i Bibelen hvor dette uttrykket blir brukt? Nei, for Johannes sier at de skal «herske som konger . . . i de tusen år». (LB) «Kirkens levetid» har vist seg å strekke seg over ikke bare 1000 år, men nesten 2000 år.

Har dessuten noe medlem av den sanne kristne menighet på jorden hittil ’hersket’ som konge? Selv Paulus, som var en apostel, skrev til visse ærgjerrige medlemmer av menigheten i Korint: «UTEN oss er dere blitt konger! Ja, hadde dere bare vært konger, så vi kunne herske sammen med dere! For jeg synes Gud har stilt oss apostler aller nederst, som dødsdømte, for vi er blitt et skuespill for verden, både for engler og mennesker.» (1 Kor. 4: 8, 9, NTM) Til Timoteus, som tjente som misjonær sammen med ham, viste han at det var etter sin legemlige død en kristen skulle begynne å herske. Han sa: «Det er et troverdig ord; for er vi død med ham, skal vi òg leve med ham; holder vi ut, skal vi òg herske med ham; fornekter vi, skal han òg fornekte oss..’ — 2 Tim. 2: 11, 12.

Mange år senere, da apostelen Johannes var fange på øya Patmos, siterte han den oppstandne Herren Jesu Kristi ord til menigheten i Laodikea: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, liksom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.. (Åpb. 3: 21) Det var følgelig i framtiden, etter sin død, og ikke fra sin dåpsdag at Kristi trofaste disipler skulle regjere.

Paulus sa også om Hymeneus og Filetus, som forega å være kristne, at de hadde «fart vill fra sannheten, idet de sier at oppstandelsen allerede har vært». (2 Tim. 2: 17, 18) Han regnet følgelig ikke det tidspunkt da en ble døpt som en kristen, som det tidspunkt da ens oppstandelse fant sted.

Den «første oppstandelse», som er omtalt i Åpenbaringen 20: 4—6, er følgelig en virkelig, bokstavelig oppstandelse fra en bokstavelig død, fra menneskehetens felles grav. Da apostelen Peter talte om den himmelske arv, omtalte han den ikke som noe som de kristne allerede hadde fått, men som noe som var «gjemt i himlene», og som en «frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid». Han talte også om Guds «dyreste løfter», og om at de kristne «skulle få del i guddommelig natur». (1 Pet. 1: 4, 5; 2 Pet. 1: 4) For å oppnå «guddommelig natur» måtte de avlegge sin menneskelige, kjødelige natur. Det ’forgjengelige måtte bli ikledd uforgjengelighet’. Deres kjødelige legemer var naturligvis ikke uforgjengelige eller udødelige. — 1 Kor. 15: 50. 52—54.

Kan ikke rammes av den «annen død»

Et annet bevis for at dette er den rette forståelse, har vi i Åpenbaringen 20: 6: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt.» Den annen død blir symbolsk omtalt som «ildsjøen som brenner med svovel». (Åpb. 19: 20; 20: 14) Gjelder disse ordene dem som bare er blitt døpt i vann, som i åndelig forstand er blitt levendegjort fra den døde tilstand de var i ved sine overtredelser og synder, og som i åndelig forstand er blitt oppreist sammen og «satt . . . med ham i himmelen, i Kristus Jesus»? (Ef. 2: 1, 5, 6) Nei, de kan fremdeles vise seg å være troløse under prøve og bli straffet med den «annen død», fullstendig tilintetgjørelse. Det var derfor apostelen Paulus sa til døpte, salvede kristne: «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» Og Jesus sa: «Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!» — 1 Kor. 10: 12; Åpb. 2: 10.

Hvis døpte, salvede kristne som har et himmelsk håp, allerede hadde fått del i den «første oppstandelse» og var utenfor den ’annen døds’ rekkevidde, ville det ha vært helt unødvendig av Paulus å skrive det han skrev i Hebreerne 6: 4—8 og 10: 26—31. Paulus sa her at en som hadde fått del i den hellige ånd, og som så falt fra, ikke kunne fornyes til omvendelse, fordi han på nytt hadde pelfestet Guds Sønn og gjort ham til spott. En slik person, sa han, hadde trådd Guds Sønn under føtter, ringeaktet paktens blod og hånt nådens ånd. Gud ville ta hevn over slike mennesker.

Ettersom det sies om dem som har fått del i den «første oppstandelse», at «over dem har den annen død ikke makt», kan vi forstå hvorfor det kalles den «første oppstandelse». Det er den samme slags oppstandelse som Jesus Kristus fikk på den tredje dag etter sin død, en oppstandelse hvor de straks får del i livets fylde. Jesus Kristus ble ved sin oppstandelse «den førstefødte blant de døde». (Åpb. 1: 5; Kol. 1: 18) Den «første oppstandelse» er ikke bare først hva tid angår, men også «først» i den forstand at det er den beste oppstandelse de døde kan få del i. Det er en oppstandelse til uforgjengelig, udødelig liv som en åndesønn av Gud i himmelen.

Dette er et vidunderlig håp. Apostelen Johannes skrev til andre som i likhet med ham var salvet: «I elskede! nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli; vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er.» — 1 Joh. 3: 2.

Hvordan kan Gud ha så stor tillit til disse at han gir dem udødelighet og uforgjengelighet — ja, at han gjør dem til konger sammen med Jesus Kristus og gir dem i oppdrag å regjere over menneskene på jorden, innbefattet dem som kommer tilbake fra døden i en jordisk oppstandelse?a Hvor mange får del i den «første oppstandelse» som himmelske arvinger? Hvilke krav må de oppfylle? Hvor lenge skal de regjere, og hva er hensikten med deres styre? Disse spørsmålene vil bli behandlet i senere numre av Vakttårnet.

[Fotnote]