Lær ved hjelp av kontraster å verdsette sanne rikdommer
«Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede seg ved de fete retter». — Es. 55: 2.
1. Hva hjelper kontraster oss til?
KONTRASTER gjør livet interessant. De hjelper oss ofte til å få større verdsettelse. Hvor deilig synes vi ikke det er å kjenne solen varme etter en sur og kald vinter! God helse er noe en ofte tar som en selvfølge, men hvor stor pris setter en ikke på å være frisk når en har kommet seg etter en alvorlig sykdom! Ja, ved hjelp av kontraster blir vi gjort oppmerksom på verdien og betydningen av ting som vi vanligvis betrakter som uvesentlige.
2. a) Hvilken rolle spiller kontraster i Guds Ord? b) Hva gir skapelsesberetningen oss et godt bilde av?
2 I Guds Ord, Bibelen, finner vi mange kontraster, og de bidrar til å gjøre den til en meget interessant og levende bok. Disse kontrastene gjør oss dessuten oppmerksom på ting som er av livsviktig betydning, og hjelper oss til å forstå hva de virkelig er verd. Et eksempel på dette har vi i skapelsesberetningen i 1 Mosebok. Den gir oss et godt bilde av hvordan Gud beredte jorden til en vakker bolig for menneskene, og hvordan mennesket som selve kronen på verket ble skapt i Guds bilde. Det fortelles til slutt om hvordan det første menneske, Adam, ble gjort fullstendig lykkelig ved at Gud skapte en fullkommen kvinne som skulle være hans medhjelp og «motstykke», en tiltalende kontrast til ham. — 1 Mos. 2: 18, NW.
3. Hvilken skarp kontrast følger deretter, og hva ble resultatet av den?
3 Deretter følger en skarp kontrast. En truende skygge kommer inn i bildet. Harmonien blir forstyrret. Slangen drar Guds ord i tvil: «Har Gud virkelig sagt . . .?» Den hevder at det Gud har sagt, ikke er riktig. ’Dere skal visselig ikke dø’ hvis dere spiser av den forbudte frukt. Kvinnen spiser først av frukten, og deretter gjør mannen det. I stedet for å la seg lede av Gud og la ham gi dem «kunnskap om godt og ondt» til den tid og på den måte han ønsker det, tar de således saken i sin egen hånd. De får selv erfare kontrasten mellom liv og død. Fordi de vender seg bort fra kilden til sann kunnskap, som kan gi dem sanne rikdommer i form av evig liv, blir de og deres etterkommere som fattige tiggere, underlagt en dårlig leder, som gir dem falske opplysninger. — 1 Mos. 2: 17; 3: 1—6, 16—19.
4. Hvilke oppmuntrende kontraster finner vi i Åpenbaringen?
4 I den siste delen av Guds Ord finner vi flere kontraster. Vi leser om hvordan «den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan», lider nederlag i en krig i himmelen, og deretter om hvordan «den gamle slange» blir bundet og fullstendig satt ut av spillet «for tusen år». Dette blir gjort «for at han ikke lenger skulle forføre folkene» med falsk kunnskap. (Åpb. 12: 7—9; 20: 1—3) Etter beskrivelsen av hvordan «Babylon, den store» faller og blir ødelagt, og av hvordan alle de andre deler av Satans organisasjon deretter blir ødelagt i Harmageddon-krigen, kommer vi til en vidunderlig kontrast. Vi leser, ikke om skapelsen av en bokstavelig jord, men av Guds nye tingenes ordning, «en ny himmel og en ny jord». Døden kommer ikke inn i bildet, for «døden skal ikke være mer». I vårt sinn blir det dannet et bilde, ikke av den første mann og hans hustru og et menneskelig styre, men av et himmelsk styre, en himmelsk regjering, som består av Jesus Kristus, Brudgommen, og hans kristne menighet, «den hellige stad, det nye Jerusalem», den sanne kirke, som er «gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom». Deretter leser vi, ikke om en bokstavelig ’elv som går ut fra Eden’, men om en «elv med livsens vann». På begge sider av elven står det «trær», ikke trær med frukt som det er forbudt å spise av, men «livsens tre [trær, NW], som . . . ga sin frukt hver måned», noe som symboliserer den foranstaltning Gud har truffet for å gi troende, lydige mennesker evig liv med alle dets rikdommer i et gjenopprettet paradis. — 1 Mos. 2: 10; Åpb. 21: 1—4; 22: 1, 2.
5. Hva blir menneskene innbudt til, og hva er de som tar imot denne innbydelsen, forpliktet til å gjøre?
5 Til slutt leser vi, ikke at menneskene mister Guds gunst og blir drevet ut fra sitt paradisiske hjem, men at «den som vil», blir innbudt til å «ta livsens vann uforskyldt». Det er ennå ikke mulig å oppnå fullkomment liv, men det er tydelig blitt vist hvilken vei en må gå for å kunne oppnå det. Særlig siden 1934 har dette bladet vist ut fra Bibelen at de som ønsker å få Guds gunst og ha håp om å overleve Harmageddon, må innvie seg fullstendig til Gud og symbolisere sin innvielse ved å bli døpt i vann. De må slutte seg til Guds andre innvigde tjenere, som er kjent som Jehovas vitner. Dette innebærer at de sammen med dem må være med på å innby atter andre, slik at «den som tørster», kan komme og slokke tørsten. — Åpb. 22: 17; se Vagttaarnet for 15. oktober 1934, sidene 313 og 314, avsnittene 31—34.
Innbydelsen
6. Hvordan kan vi finne ’den vei som fører til livet’, og hvordan kan vi hjelpe andre i denne henseende?
6 Hvordan får menneskene denne innbydelsen? Jesus sa i en bønn: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» For å kunne vinne evig liv må vi derfor nå begynne å ta til oss denne livgivende kunnskap og således få forståelse av Bibelens sannhet. Som Jesus senere sa i den samme bønnen: «Ditt [Guds] ord er sannhet.» Det er «livets ord», og ved å følge det nøye kan vi vende oss bort fra «den vei . . . som fører til fortapelsen», og i stedet finne «den vei . . . som fører til livet». Vi kan da innby og hjelpe andre til å bli lært av Gud, slik at de kan få kunnskap om ’hans veier’ og sammen med de sanne kristne «ferdes på hans stier», som fører til sanne rikdommer. — Joh. 17: 3, 17, NW; Fil. 2: 16; Matt. 7: 13, 14; Es. 2: 3.
7. Ved hvilke anledninger talte Jesus om «levende vann», og hva viser det han sa i samme forbindelse?
7 Jesus begynte på et tidlig tidspunkt i sin tjeneste å innby folk til å komme og drikke av det livgivende vann, og han benyttet den samme illustrasjonen som vi finner i Åpenbaringen 22: 17. Det var imidlertid ikke bare jødene han innbød. Til en samaritansk kvinne talte han om «levende vann» som «Guds gave». Han sa deretter: «Det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» På et senere tidspunkt i sin forkynnelse ropte han ut: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» Dette viser tydelig at en som får nyte godt av denne livgivende foranstaltning, ikke holder den for seg selv, men innbyr andre, «den som tørster», og «den som vil», til å komme og «ta livsens vann uforskyldt». — Joh. 4: 7—15; 7: 37, 38; Åpb. 22: 17.
8. Hvilken rolle spiller Guds ånd for en som ønsker å ta til seg livgivende kunnskap og dele den med andre?
8 Johannes tilføyer at Jesus sa dette «om den Ånd som de skulle få som trodde på ham». (Joh. 7: 39) Dette viser at det er Guds ånd som virker på en når en tar til seg livgivende kunnskap og deler den med andre. En kan ikke gjøre det uten ved hjelp av den hellige ånd. Vi må derfor vende oss bort fra all menneskelig filosofi og religiøse tradisjoner og vedtekter som gjør «Guds lov til intet». — Matt. 15: 6.
9. Hvilken lignende innbydelse overbrakte Esaias, hvilken kontrast rommet disse ordene, og hvorfor var det meget passende?
9 Jesus var imidlertid ikke den første som kom med en slik innbydelse. Over 700 år tidligere lot Jehova sin profet overbringe følgende innbydelse: «Nåvel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede seg ved de fete retter.» (Es. 55: 1, 2) For en storslagen innbydelse! Hvilken kontrast rommer ikke disse ordene! Under kongenes og fyrstenes dårlige styre på Esaias’ tid måtte Jehovas folk arbeide hardt og betale en høy pris for falske rikdommer, som ikke ga dem sikkerhet. Israelittene så hen til hedenske nasjoner, for eksempel Assyria og Egypt, for å få beskyttelse. (2 Kong. 16: 7; 18: 21) Som følge av prestenes dårlige innflytelse var det dessuten mange som begynte å tilbe avguder, og andre var tilfreds med en tradisjonell og hyklersk måte å tilbe Jehova på. Som Jehova sa til dem: «Dette folk holder seg nær til meg med sin munn og ærer meg med sine lepper, men holder sitt hjerte langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært.» — Es. 29: 13.
10. Hvilken oppfordring kom Jehova videre med, og hvilke framtidsutsikter holdt han fram for sitt folk?
10 Det Jehova oppfordret dem til å gjøre, utgjør en kontrast til dette. Han sa at de skulle ’høre på ham’, og innbød dem til å drikke, ikke bare vann, men «vin og melk», og det «uten penger og uten betaling». Han sa at han ville opprette en ’pakt med dem, gi dem Davids rike nåde’, en pakt om et evig rike og styre under den større David, Kristus Jesus, den rettmessige og sanne ’fyrste og hersker over folkeslag’. Han oppfordret dem til å vende om fra sine egne tanker og veier og i stedet gi akt på det ord ’som går ut av hans munn’. Han forsikret at hans ord ’skal gjøre det han vil, og lykkelig utføre det som han sender det til’. Hvis de ønsket å ta imot denne innbydelsen, måtte de ta til seg sann kunnskap, noe som ville gi dem sanne rikdommer. De ville da få erfare en vidunderlig kontrast, for «i stedet for tornebusker . . . [og] tistler» skulle det vokse opp sypresser og myrter, og hele skaperverket skulle glede og fryde seg, «for med glede skal I dra ut, og i fred skal I føres fram». — Es. 55: 1—4, 8—13.
Et budskap for vår tid
11. Hvorfor var budskapet i Esaias 55: 6, 7 meget betimelig på Esaias’ tid, og hvordan forholder det seg i vår tid?
11 På Esaias’ tid var Jehovas folk stort sett et egensindig og opprørsk folk. Dette hindret imidlertid ikke Jehova i å komme med følgende oppfordring gjennom sin profet: «Søk [Jehova] mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.» (Es. 55: 6, 7) Det er lett å se at dette budskapet var meget betimelig den gang, men hvordan forholder det seg nå i vår tid? Er ikke det store flertall av menneskene, særlig de som hevder at de er kristne, egensindige og opprørske sett fra Guds synspunkt? Gjør ikke nasjonalismens ånd seg mer gjeldende i dag enn noensinne, og tilskynder ikke de religiøse ledere folk til å legge en slik ånd for dagen? Lærer de nåværende politikere og religiøse ledere menneskene å høre på budskapet om Guds opprettede rike under Kristus Jesus, eller lærer de dem at det er deres kristne plikt å tjene og støtte de nasjonale riker og regjeringer? Får menneskene sann kunnskap om disse livsviktige spørsmålene, slik at de kan oppnå sanne rikdommer, eller har den store bedrager, «den gamle slange», «denne verdens gud», forblindet deres sinn med falske opplysninger? — Åpb. 12: 9; 2 Kor. 4: 4.
12. Hvordan viser profetiene at Esaias’ budskap er meget betimelig i vår tid?
12 Som mange profetier viser, har Gud forutsagt hvordan forholdene skulle være i verden i vår tid, og i betraktning av disse forholdene er det ovennevnte budskap meget betimelig. Paulus ble inspirert til å skrive: «I de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige . . . stortalende . . . framfusende . . . slike som . . . har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft.» (2 Tim. 3: 1—5) Så langt tilbake som på Davids tid talte Gud profetisk om den forente motstand nasjonene og herskerne ville gjøre «mot [Jehova] og mot hans salvede» etter at den salvede, Kristus Jesus, i 1914 var blitt innsatt som konge på det himmelske Sions berg. (Sl. 2: 1—6; Heb. 12: 22) På grunn av denne forente motstand blir nasjonene og «kongene over hele jorderike» under demoners ledelse samlet til Harmageddon, slik det er forutsagt i Bibelens siste bok. (Åpb. 16: 13—16) Jesus ble også inspirert til å komme med en detaljert profeti om ’tegnet på sitt nærvær’, som skulle finne sted i vår tid, da det skulle være «mange falske profeter», da «lovløsheten» skulle tilta, og da folk ikke skulle ’ense det’ før Guds endelige dom kom over dem «som en snare». — Matt. 24: 3, 11, 12, 39, NW; Luk. 21: 34.
13. Hvilken kontrast inneholder Jesu ord i Matteus 7: 13, 14?
13 Ja, det budskap som står i Esaias 55: 6, 7, er meget betimelig i vår tid, men spørsmålet er: Hvordan reagerer vi på det? Går vi sammen med det store flertall av menneskene på den brede vei, «som fører til fortapelsen», slik at vi ignorerer og kanskje til og med motstår oppfordringen til å søke «[Jehova] mens han finnes»? Jesus sa at «den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er det som finner den». Han sa imidlertid også: «Gå inn gjennom den trange port!» Det er ikke umulig å gjøre det. Det er ikke Gud som har gjort det så vanskelig. Han oppfordrer oss tvert imot til å forlate den onde vei og de urettferdige tanker og vende oss til ham. Han er rede til å vise barmhjertighet og «mangfoldig forlate». — Es. 55: 6, 7; Matt. 7: 13, 14.
14. Hvilke interessante paralleller finner vi i Bibelen?
14 For å kunne finne den «trange port» og den ’smale vei’ må en ikke bare ha nøyaktig kunnskap, men også dyp verdsettelse. Som allerede nevnt, kan kontraster hjelpe en til å få større verdsettelse. Jesus var klar over at han ville oppnå gode resultater ved å benytte seg av kontraster i sin undervisning, og han benyttet seg ofte av det, både når han var sammen med sine disipler, og når han talte til folket. Men før vi undersøker noen av disse kontrastene, er det noe annet vi bør merke oss — ikke en kontrast, men en parallell. Jesus visste at forholdene i Israel på hans tid på mange måter var en parallell til forholdene på Esaias’ tid, og han siterte ofte fra Esaias’ profeti og sa at den ble oppfylt på hans tid. En gang sa han for eksempel til fariseerne: «Rett spådde Esaias om eder da han sa: Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg.» (Matt. 15: 7—9; se Esaias 29: 13) Jesus visste også at forholdene i vår tid, særlig i kristenheten, skulle være en nøyaktig parallell til forholdene på hans tid og da selvfølgelig også til forholdene på Esaias’ tid. La oss ha dette i tankene når vi nå skal se litt nærmere på noen av de kontrastene Jesus benyttet, kontraster som vil hjelpe oss til å verdsette sanne rikdommer.
To klasser blir stilt opp som kontraster
15. Hvilke kontraster nevnte Jesus i Lukas 6: 20, 21?
15 Etter påsken i år 31 holdt Jesus den berømte Bergprekenen. Den ble holdt for en stor tilhørerskare, men den ble først og fremst rettet til hans disipler, som satt i nærheten av ham. (Matt. 5: 1, 2) Matteus gjengir hele denne prekenen i kapitlene 5 til 7. Lukas’ beretning, som er kortere, gjengir innledningen ved å stille opp en rekke kontraster, eller snarere to rekker kontraster. Først taler Jesus til sine disipler, som har lidt meget fram til da. Han sier: «Salige [lykkelige, NW] er I fattige; for Guds rike er eders. Salige [lykkelige, NW] er I som nå hungrer; for I skal mettes. Salige [lykkelige, NW] er I som nå gråter; for I skal le.» (Luk. 6: 20, 21) Legg merke til at hver uttalelse inneholder en kontrast. I stedet for å synes synd på disiplene sier Jesus hver gang: «Salige [lykkelige, NW] er I.» Hvorfor var de det? Jo, fordi den tid hadde kommet da de skulle få erfare en stor forandring. De hadde fram til da vært fattige, og de hadde hungret og grått, men de skulle nå arve Guds rike, og Jesus lovte dem at de skulle bli mette og få grunn til å le.
16. Hvilken annen klasse fortalte Jesus deretter om, og hvordan identifiserte han den?
16 Deretter følger en meget interessant kontrast. Jesus sier: «Salige [lykkelige, NW] er I når menneskene hater eder, og når de ikke vil vite av eder, og spotter eder og kaster eders navn fra seg som noe ondt, for Menneskesønnens skyld. Gled eder på den dag og spring av fryd! for se, eders lønn er stor i himmelen; for på samme vis gjorde deres fedre med profetene.» (Luk. 6: 22, 23) Jesus forteller her ikke bare at hans disipler ville få flere grunner til å glede seg, men han forteller også om en annen klasse mennesker, nemlig om den som var ansvarlig for den dårlige behandling som hans disipler hadde fått. Han identifiserer denne onde klasse av forfølgere når han sier at «på samme vis gjorde deres fedre med profetene», de sanne profetene, blant annet Esaias. Hvem var disse fedrene? Esaias sier at det var Israels ledere, Guds «folks eldste og dets høvdinger», spesielt de religiøse ledere, «prest og profet», falsk profet, som «raver av sterk drikk . . . de raver i sine syner, vakler i sine dommer». — Es. 3: 14; 28: 7.
17, 18. a) Hvem talte han til i Lukas 6: 24—26? b) Hvilke kontraster benyttet han?
17 Jesus taler nå direkte til denne onde klasse ved å benytte seg av enda en rekke kontraster. Vi kan tenke oss at han i stedet for å se direkte på disiplene løfter blikket og ser ut over hele forsamlingen, hvor han blant annet ser mange av dem som det han nå skal si, er rettet til. At han nå taler til flere, framgår av det han sier: «Men til eder som hører,» det vil si, de som kanskje vil gi akt på det han sier, og lære av det. — Luk. 6: 27; 7: 1.
18 Legg merke til de tydelige kontrastene han nå benytter: «Men ve eder, I rike! for I har allerede fått eders trøst. Ve eder, I som nå er mette! for I skal hungre. Ve eder, I som nå ler! for I skal sørge og gråte. Ve eder når alle mennesker taler vel om eder! for på samme vis gjorde deres fedre med de falske profeter,» det vil si, de smigret dem for selv å oppnå fordeler av det. — Luk. 6: 24—26.
19. Hvilke lignende kontraster finner vi i Esaias 65: 13, 14, og hvilke spørsmål kan vi nå stille?
19 Her ser vi en annen likhet mellom profeten Esaias og den større Esaias, Kristus Jesus. Likheten består ikke bare i at de begge innbyr andre til å komme og drikke (se avsnittene 7 til 9), men også i at de begge benytter seg av kontraster. Se hva Esaias ble inspirert til å skrive: «Derfor sier Herren, [Jehova], så: Se, mine tjenere skal ete, men I skal hungre; se, mine tjenere skal drikke, men I skal tørste; se, mine tjenere skal glede seg, men I skal skamme eder; se, mine tjenere skal juble av hjertens lyst, men I skal skrike av hjertets pine og hyle i fortvilelse.» (Es. 65: 13, 14) Finnes det så noen parallell til disse kontrastene i vår tid? Kan vi ved hjelp av disse kontrastene skille to bestemte klasser fra hverandre? Hjelper disse kontrastene oss til å få større verdsettelse av sanne rikdommer? Og er det mulig for enkeltpersoner å flykte fra den ene klassen til den andre, trass i at klassene er skilt fra hverandre ved hjelp av et stort svelg?
20. Hvilke forskjellige undervisningsmetoder benyttet Jesus seg av?
20 For å belyse disse spørsmålene grundig skal vi senere undersøke noe av spesiell interesse som Jesus senere sa angående dette emnet. Når han underviste, talte han ikke bare rett ut, slik han gjorde i størsteparten av Bergprekenen, men han benyttet seg også i stor utstrekning av illustrasjoner eller lignelser, særlig når han talte til folket. Ja, Matteus sier at «uten lignelser talte han ikke noe til dem». (Matt. 13: 34; se også versene 10—15) En av disse lignelsene dreier seg om de to klasser som er nevnt i Lukas 6: 20—26, og vi bør studere den nøye.
21. Hvorfor talte Jesus ofte om disse klassene?
21 Én ting er sikkert. Disse to klassene som Jesus omtalte på et tidlig tidspunkt i sin tjeneste, var klasser han ofte tenkte på og talte om, for 1) de ble ofte omtalt i de hebraiske skrifter, 2) de trådte fram på skueplassen allerede før han begynte sin tjeneste, og han visste ut fra Skriften at de ville fortsette å være der, og 3) han visste at Skriften og det han selv lærte, ville være en kilde til oppmuntring og «formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet». Måtte vi vise oss å være blant dem «som hører». — 1 Kor. 10: 11; Luk. 6: 27.