Tro på troen — er det din tro?
Det er viktig at du har tro, men hva bør du tro på? Bør du tro på troen eller på Gud og hans Ord, Bibelen?
HAR du noen gang hørt at andre har kommet med følgende uttalelse, eller har du kanskje kommet med den selv: «Det har ikke så stor betydning hva et menneske tror, bare det tror»? Hvis du har det, visste du da at det er nettopp dette visse framherskende orientalske religioner lærer? Tilhengerne av disse religionene hevder at læresetninger har ingen verdi, men at religion i seg selv, ja, en hvilken som helst religion, er en god ting.
En artikkelforfatter i det amerikanske månedsbladet Cosmopolitan kom med følgende uttalelse i forbindelse med denne oppfatningen som nå blir mer og mer alminnelig: «Vi har innført et merkelig religiøst uttrykk som Will Herberg kaller ’tro på troen’.» Han henledet så oppmerksomheten på de vitnesbyrdene som ble gitt i radioprogrammet «Hva jeg tror», og som er gjengitt i boken med samme tittel, og sa så at «få, om noen i det hele tatt, sier hva de tror, men alle mener oppriktig at man må tro. Det nærmeste de kommer en presis uttalelse, er når de bruker slike uttrykk som ’Jeg tror på menneskene, på den rene og uforfalskede menneskehet’. Andre kommer med slike uttalelser som ’Jeg setter min lit til den oppløftende kjensgjerning at det er nok mat til alle mennesker i verden’. Atter andre forsikrer at de er hengitt til . . . den store Kraft, det alle steds nærværende Vesen, det høyeste Vesen, den store Livskraft, den store Kunstner, som noen kaller Naturen, andre kaller Inspirasjon, og atter andre kaller Gud.»
Men å tro på troen er ingen tro! Vi kan likså lite basere vår tro på troen som vi kan gå uten å ha grunn under våre føtter. Å tro på troen er bare en følelsessak eller en vanesak som er nært beslektet med lettroenhet og overtro. Hverken tro på troen, lettroenhet eller overtro er basert på kjensgjerninger eller fornuftsgrunner, men det er en ekte tro. Det er grunnen til at Paulus sa at man måtte få kunnskap før men kunne tro: «Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? . . . Så komme da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.» — Rom. 10: 14, 17.
Det første skritt
Når vi betrakter det uendelige univers og legger merke til dets orden og lovmessighet, dets skjønnhet og kraft, og så resonnerer over alt dette, tar vi det første skritt for å få tro. Ved å gjøre det blir vi nødt til å trekke den slutning at Guds «usynlige [egenskaper] ses tydelig fra verdens skapelse av, fordi de blir oppfattet ut fra de ting som er skapt, både hans evige makt og hans guddommelighet, så de er uten unnskyldning» når de fornekter Skaperens, Jehova Guds, eksistens. — Rom. 1: 20, NW.
Gud venter imidlertid ikke at vi skal basere vår tro på bare det som hans synlige skaperverk, som blir kalt «Naturen», åpenbarer om ham. Naturen kan ikke fortelle oss hvorfor vi er til, og hvilke framtidsutsikter vi har. Den kan heller ikke opplyse oss om hva Guds navn er, eller om hans rettferdighet, barmhjertighet og kjærlighet. Det er av større betydning for vår tro å ha kunnskap om dette, og av den grunn har Gud tilveiebrakt sitt skrevne Ord, Bibelen. For å kunne behage Gud må vi ikke bare tro at han er til, men også at han «lønner dem som søker ham». Vi søker oppriktig Gud når vi studerer hans Ord og prøver å innrette vårt liv i samsvar med dets rettferdige prinsipper. — Heb. 11: 6.
Første gang Bibelen nevner tro, er når den sier at Abraham trodde. Hva var det Abraham trodde på? Trodde han på troen? Nei, han trodde på Gud og på det Gud hadde lovt å gjøre for ham. Gud ga Abraham et løfte, og Abraham handlet i samsvar med dette løftet. Hvorfor gjorde han det? Han gjorde det fordi han hadde kunnskap. Han visste at han kunne stole på Gud, og at Gud var i stand til å oppfylle sine løfter, ja, at han til og med kunne oppreise Isak fra de døde, hvis det skulle bli nødvendig. Dette var tro, og av den grunn ble Abraham kalt «far til alle som tror», og fikk det løfte at «i din ætt skal alle jordens folk velsignes». — 1 Mos. 15: 6; Heb. 11: 17—19; Rom. 4: 11, UO; 1 Mos. 22: 18.
Vi må også ha kunnskap som grunnlag for vår tro. Ville vi utbetale penger mot en sjekk til en fremmed person som vi aldri hadde sett før? Vi ville naturligvis ikke det. Vi ville forlange å få visse opplysninger om ham før vi ville tro på ham og utbetale penger mot sjekken hans. Vi kan heller ikke vise tro på Jehova Gud med mindre vi «kjenner» ham.
Ved å studere Guds Ord vil vi ikke bare få et sikkert grunnlag for å tro på ham og hans løfter, men vi vil også bli klar over at vi ikke må sette vår lit til svake, ufullkomne mennesker. Salmisten gir følgende råd: «Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse!» Hvorfor ikke? Nei, for «farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd». Det er også uforstandig å sette sin lit til materielle rikdommer, for det er ikke bare det at rikdommen «gjør seg visselig vinger, lik en ørn som flyver» sin vei, men på Guds vredes dag, som nå er nær, ’hjelper ikke gods’. De som derimot viser tro på Gud og hans Sønn og Konge, Jesus Kristus, «skal ingenlunde bli til skamme». — Sl. 146: 3, 4; Ordspr. 23: 4, 5; 11: 4; 1 Pet. 2: 6.
Paulus sier at «tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke ses». Legg merke til at troen ikke er vendt innover, at den ikke er tro på troen, men at den er vendt utover mot personer og ting. Den er overbevisning om ting, selv om de ikke kan ses, enten fordi det en tror på, er ånd og derfor usynlig, eller fordi de ting en har tro på, ennå hører framtiden til. Vi kan derfor si at troen er vendt vertikalt, oppover mot himmelen hvor den ser Jehova Gud, Jesus Kristus og myriader av andre åndeskapninger, og at den er vendt horisontalt, bakover i tiden til begynnelsen av skapelsen og framover i tiden til oppfyllelsen av Guds løfter, til den tiden da Guds navn fullt ut skal bli herliggjort og hans hensikt i forbindelse med jorden og menneskene fullt ut skal bli virkeliggjort. Selve troen er full overbevisning om disse ting, sier apostelen Paulus. — Heb. 11: 1.
Et sikkert grunnlag
Guds Ord gir oss et sikkert grunnlag for vår tro ved at det gjør oss kjent med at Guds navn er Jehova, og at hans viktigste egenskaper er makt, visdom, rettferdighet og kjærlighet. Guds Ord viser dessuten ikke bare at han har disse egenskapene, men også hvordan han alltid har lagt disse egenskapene for dagen når han har handlet med sine skapninger, slik at vi kan ha full tillit til ham. — Sl. 62: 12; 89: 15; Ordspr. 2: 6; 1 Joh. 4: 8.
Jesus viste at vi også må ha tro på Guds Sønn, for han sa: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Han sa også: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 3: 16; 17: 3, NW.
Ettersom «tro er full visshet om det som håpes», må vi også ha kunnskap om hva vi kan og bør håpe på. Guds Ord gir oss også den nødvendige kunnskap om dette. Det forsikrer oss om at det skal bli paradisiske forhold overalt på jorden, og at vi kan vente at arbeidet med å gjøre jorden om til et paradis, vil begynne i vår generasjons levetid. Da skal ingen «gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe . . . for jorden er full av [Jehovas] kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn». Alle mennesker skal da være forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud, Jehova. Da skal også Gud «tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». Da skal virkelig alle ting bli nye. — Es. 11: 9; Åpb. 21: 4, 5.
Vi har ikke bare naturens bok som kan fortelle oss om Gud, men også Guds skrevne Ord, Bibelen, og derfor kan vi få et sikkert grunnlag for vår tro, i likhet med menneskene i Berøa i det første århundre som daglig gransket skriftene for å se om det som ble forkynt for dem av de kristne, hadde støtte i Guds Ord. Av den grunn skrev også apostelen Paulus til Timoteus: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» Dette skriftstedet viser tydelig at religionen ikke bare må være basert på følelser eller være en tro på troen. — Ap. gj. 17: 11; 2 Tim. 3: 16, 17.
Av deres frukter
Det ufornuftige ved å ha en tro som er basert på tro, kan man tydelig se i kristenheten, og i særdeleshet i De forente stater. Det har aldri vært så mye religiøsitet i USA som i vår tid, men det har heller aldri vært så få som har levd i samsvar med kristendommens prinsipper.
Ønsker du å ha en levende tro som er basert på et sikkert grunnlag, og som kan hjelpe deg til å frambringe de frukter som vil føre til at du oppnår Guds godkjennelse og velsignelse? Ta da til deg kunnskap fra Guds Ord ved å studere det sammen med de hjelpemidler som Gud har skaffet til veie. Innrett ditt liv i samsvar med denne kunnskapen, slik som den forstandige mannen gjorde som bygde sitt hus på fjell. Følg Guds rettferdige prinsipper. Kom sammen med dem som går inn for å gjøre dette, og fortell så andre de ting du har lært, når du har anledning til det. Ved å gjøre det viser du at du har en levende tro, og husk at «den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». — 1 Joh. 2: 17.