religiøse sekter skal få anledning til å gå omkring og holde helbredelsesmøter og utføre overnaturlige helbredelser ved Satan Djevelens makt, han som alltid prøver å skape seg om til en lysets engel og villlede menneskene. (2 Kor. 11: 13—15) De eneste helbredelser som da blir mulige, kommer fra Gud gjennom Kongen Kristus, og vil bli gitt uten økonomiske omkostninger. Alle de som gjennomgår den fullstendige guddommelige behandling helt til den store læge utskriver dem fra behandlingen fordi de er fullstendig helbredet, vil ha mulighet for å bli stående når Satan og hans demoner blir løst ved enden av de tusen år. Ingen vil da være for svak til å motstå og avvise hans bedragerske angrep og bevare sin fullkomne sunnhet i legeme, sinn og hjerte trass i hans anstrengelser for å besmitte dem. De som gir etter for hans bedrag, gjør det ikke på grunn av noen skjult mangel i sin organisme, men med vitende og vilje, uten noen unnskyldning og på eget ansvar. Gud og hans konge vil ikke tillate disse opprørerne mot teokratisk styre og rettferdighet å få leve videre og tilsøle og besmitte den nye verden med dødbringende synd. De vil tilintetgjøre dem fullstendig, og etse bort alle sykdomsmuligheter med den evige tilintetgjørelses ild. — Åpb. 20: 7—15.

11. Hva blir da det storslagne resultat av Guds helseprogam for jorden og dens beboere?

¹¹ Dette vil bety høydepunktet på den store læges helseprogram. De som bevarer sin fulle åndelige sunnhet ved sin ustraffelighet under denne endelige prøve, vil bli rettferdiggjort til evig liv på den paradisiske jord. De vil spise av dens fullkomne frukter og bevare sitt liv i Guds bilde og lignelse, med evig glede over sine hoder. Jorden skal aldri mer utstyres med et skilt med påskriften «Advarsel! Smittsom sykdom her,» for å advare resten av universet. Den guddommelige helbredelse har da oppnådd det mirakuløse resultat som er forutsagt: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» — Åpb. 21: 3, 4.

Vis barmhjertighet, så får du barmhjertighet

MENNESKENE er barmhjertige mot seg selv. De ønsker selv å få barmhjertighet fra andre. Alle mennesker trenger barmhjertighet, for alle har svakheter og feil som gjør at de trenger å få tilgivelse av andre. Men hvordan er det som oftest? Jo, nettopp de som trenger til at det blir vist barmhjertighet mot dem selv, nekter å være barmhjertige mot andre. De viser nok en slags selvisk barmhjertighet ved å være svært lemfeldige og forståelsesfulle mot dem som har de samme svakhetene som de selv, men når det gjelder områder der de er sterke og ikke trenger så meget tilgivelse, er de tilbøyelige til å være strenge dommere. En mann er kanskje ikke fristet av alkohol og er meget intolerant overfor dem som er det, men samtidig kommer han til kort når det gjelder kjønnsmoral og krever stor barmhjertighet mot seg selv og andre med denne svakheten. Den sladderaktige fordømmer kanskje den havesyke, den havesyke løfter advarende fingeren mot den hissige, som igjen skjenner på den drikkfeldige, som håner avgudsdyrkeren, som rynker pannen mot den utuktige, og hver enkelt av dem er like overbærende mot sine egne svakheter som de er strenge mot andres.

Synd er synd, enten den er av ett slag eller et annet. Hvis vi synder mot ett punkt i Guds lov, har vi brutt hans lov. Den sladderaktige gjør synd like sikkert som den utuktige, og Gud regner begge som overtredere og syndere, og begge trenger hans barmhjertighet og tilgivelse: «For enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.» — Jak. 2: 10.

Tre vers senere kommer disippelen Jakob med denne viktige påminnelsen: «Den som ikke viser barmhjertighet, skal få sin dom uten barmhjertighet. Barmhjertigheten triumferer stort over dommen.» Hvis vi ble dømt utelukkende på grunnlag av rett og galt, ville ingen av oss kunne bli stående, men Guds barmhjertighet griper inn til fordel for oss og triumferer over dommen og hjelper oss gjennom. Men for å få en slik barmhjertighet fra Gud må vi vise den mot andre, og ikke bare i de tilfelle da det gjelder svakheter som vi selv har og derfor forstår så godt, men også når det gjelder synder som vi selv aldri ligger under for og som vi ikke kan begripe at andre kan begå. Kristne som søker guddommelig barmhjertighet, kan ikke tillate seg å glemme Jesu ord: «Dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» — Matt. 6: 14, 15.

En kan ofte høre mennesker fordømme trofaste bibelske personer. Noen peker kanskje indignert på kong David på grunn av hans umoralskhet ved en bestemt anledning, andre skjeller Noah ut for en dranker. Det er sant at David drev hor med Batseba, og at Noah drakk for mye vin ved en anledning. (1 Mos. 9: 21; 2 Sam. 11: 4) Og Moses, som var den saktmodigste av alle mennesker, lot seg forlede til å uttale ukloke ord som hindret ham fra å komme inn i det lovte land. Elias flyktet i frykt fra sin tjeneste som profet. Jonas dro av sted til en annen kant fordi han ikke likte sin distriktstildeling. Jeremias bestemte seg til å holde opp å forkynne fordi det utsatte ham for hån og spott. Peter fornektet Jesus, og ved en annen anledning gikk han på akkord angående et lærespørsmål på grunn av frykt. (4 Mos. 12: 3; 20: 10—13; 1 Kong. 19: 1—18; Jer. 20: 7—9; Jon. 1: 1—3; Matt. 26: 69—75; Gal. 2: 11—14) Hva beviser så dette? At de var forherdede syndere og helt igjennom onde? Nei, det viser bare at de var ufullkomne og trengte Guds barmhjertighet. De tok imot de irettesettelser Gud ga dem, reiste seg igjen fra sitt midlertidige fall i synd, og gikk trofast videre.

Det deres selvrettferdige kritikere overser, er at disse