Tilsynsmenn i Kristi høyre hånd
1. Til hvilken menighet fikk Johannes beskjed om å skrive først, og hvilke avskjedsord kan enkelte av dens tilsynsmenn ha hørt direkte av apostelen Paulus?
«SKRIV til engelen for menigheten i Efesus: Dette sier han som holder de syv stjerner i sin høyre hånd, han som går midt imellom de syv gull-lysestaker.» (Åpb. 2: 1) I lydighet mot denne befaling fra den herliggjorte Kristus skrev Johannes uten tvil til tilsynsmannen eller gruppen av tilsynsmenn for menigheten i Efesus. Noen av disse eldste som Johannes skrev til, kan ha vært blant dem som møtte apostelen Paulus mange år tidligere, da han uttalte disse avskjedsordene: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har satt dere til tilsynsmenn over, forat dere skal være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen [Sønn]. Jeg vet at etterat jeg er gått bort, skal det komme glupske ulver inn blant dere som ikke kommer til å behandle hjorden med skånsomhet, og blant dere selv skal det framstå menn som taler forvrengte ting for å lokke disiplene etter seg. Hold dere derfor våkne.» (Ap. gj. 20: 28—31, NW) Johannes var nå på fangeøya Patmos, ikke så langt fra Efesus, og han ville sørge for at tilsynsmennene i Efesus og tilsynsmennene i de andre navngitte menighetene i Lilleasia ville få hele Åpenbaringen med dens spesielle budskap til hver enkelt menighet.
2. Hva minnet Jesus tilsynsmennene i Efesus om i sine innledningsord, og hva i dag var forholdene i de forskjellige menighetene dengang et bilde på?
2 I sine innledningsord minnet Jesus Kristus disse tilsynsmennene i Efesus, og også tilsynsmennene i de andre menighetene, om at de var i hans høyre hånd, innenfor hans makt og kontroll og innenfor hans gunst og beskyttelse: «Ingen skal rive dem ut av min hånd,» sa han. Det er på samme måte nå i den apokalyptiske tid. Tilsynsmennene over Guds hjords menigheter, særlig de salvede tilsynsmenn, blir minnet om at de er i Kristi hånd, og de må bli ledet og brukt av hans hånd og ikke stå imot eller kjempe imot den. I dag finnes det ingen menighet av Jehovas vitner i Efesus nær kysten mot Egeerhavet. Men de forhold som rådet i menigheten der dengang, var et forbilde på de forhold som kan råde i en menighet eller i flere menigheter av Jehovas kristne vitner i dag. Forholdene i alle de navngitte sju menighetene i Lilleasia ble brukt som et bilde på de forskjellige forhold som i dag råder blant Guds hjords menigheter. Det er derfor passende at menighetens «stjerner», de salvede tilsynsmenn i alle menigheter, underrettes om de forhold som svarer til dem som ble forbilledlig vist i Kristi budskap til de sju menigheter i Lilleasia. Deretter må de som tilsynsmenn i Kristi høyre hånd følge hans instrukser i sitt arbeid med å korrigere de urette forhold og med å hjelpe alle medlemmene til å motstå eller beseire denne gamle verden nå i dens siste dager.
3. Hva gjorde menighetens «stjerne» dengang med det budskapet som ble mottatt gjennom Johannes, og hva er motstykket til dette i vår tid?
3 Hvis en «stjerne» for en menighet dengang fikk et spesielt budskap fra Kristus gjennom Johannes, leste han budskapet for menigheten, som det var skrevet til gagn for. På samme måte er det i dag. Menighetenes tilsynsmenn leser opp for sine respektive menigheter brev som de har mottatt fra det styrende organ for den «tro og kloke slave»-klasse.
Lysestaken i Efesus
4. Hva hadde Jesus imot menigheten i Efesus, trass i de ting som tjente til dens ros, og hvordan kan forskjellige menigheter i dag trenge hjelp i denne henseende?
4 I likhet med menigheten i det gamle Efesus kan forskjellige menigheter i dag roses på grunn av deres gjerninger og harde arbeid og deres tålmod og utholdenhet. Det kan være at de ikke har tålt onde mennesker. Med hensyn til menn som hevder at de er apostler eller deres etterfølgere, har de prøvd dem ved hjelp av de inspirerte skrifter og funnet at de ved sine påstander er løgnere. De har vendt tilbake til den apostoliske lære og måte å gjøre tingene på ved å «kjempe en hard kamp for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige». (Jud. 3) I mange år har de hatt meget å bære for Kristi navns skyld, og de er ikke blitt trette. Men spørsmålet er: har de forlatt sin første kjærlighet? Er deres kjærlighet blitt kold på grunn av den tiltagende lovløshet i kristenheten? Er deres kjærlighet blitt avledet ved at den er blitt tiltrukket av et eller annet i denne materialistiske gamle verden? Er de gått trett av å vise hengivenhet for Kristus, noe som innebærer at de må fø hans får og ha den samme sinnsinnstilling som han hadde? Kristus har imot dem hvis de har forlatt den varme, nidkjærhet og helhjertethet som preget deres første kjærlighet. Hvis det er slik, trenger de hjelp for å komme tilbake der de var, og gjenvinne det de tapte.
5. a) Hva bør tilsynsmannen gjøre med hensyn til dem som har forlatt sin første kjærlighet? b) Hvordan kunne hans lysestake bli fjernet?
5 Det er tilsynsmannen, menighetens «stjerne», som har ansvaret for å lyse veien tilbake for dem som Kristus har det imot at de har forlatt sin første kjærlighet. De bør treffe forholdsregler for å vekke opp denne opprinnelige kjærlighet hos dem som har mistet den. Tilsynsmennenes kjærlighet til Kristi får vil få dem til å gå ut og forsøke å føre tilbake dem som holder seg borte fra møtene eller blir likegyldige. De vil forsøke å motvirke den fare som Jesus forutsa: «Fordi lovløsheten tiltar, skal kjærligheten kjølne av hos de fleste.» (Matt. 24: 12, NW) De forstår at ingen som mister sin første kjærlighet, kan bli et endelig medlem av Guds menighet. Det er derfor på tide å komme i hu hva man er falt ifra, og så angerfullt forandre sitt sinn og vende tilbake til å gjøre de første gjerninger. Ellers vil man ikke handle som en del av en lysestake, nemlig ved å la sitt lys skinne. Man vil ikke ha noen del i den tjenesten en lysestake gjør. Hvis en tilsynsmann lot alle sine får bli kjærlighetsløse og falle bort og slutte å skinne, ville Kristus i virkeligheten fjerne hans lysestake. Han ville bli en stjerne uten en lysestake eller menighet. Han må derfor påse at lysestaken, menigheten, skinner og lyser opp sin del av arbeidsfeltet, som er verden.
6. Hva bør tilsynsmann og menighet, i overensstemmelse med Paulus’ advarsel til menigheten i Efesus, fortsette å hate i dag, og hvorfor?
6 I sin avskjedstale til tilsynsmennene i Efesus advarte Paulus om at det ville bli dannet sekter av frafalne lærere som ville forsøke å lokke disipler etter seg. I likhet med menigheten i Efesus bør tilsynsmennene og menighetene fortsette å hate sekterisme, som svarer til «nikolaittenes gjerningen, for Jesus Kristus, han som er Hodet for ett, udelelig legeme, hater også sekterisme, det vil si å følge et eller annet menneske på jorden.
7. Hvorfor bør vi i dag holde våre ører vendt mot det som ånden sier til menighetene?
7 Vi som er knyttet til en lysestake under en «stjerne», en tilsynsmann, bør holde vårt øre vendt mot det som Guds ånd sier. Vi må lytte til de uttalelser som er inspirert av Gud. Jesus sa: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene,» de sju menigheter i Asia som var et bilde på alle lignende menigheter i dag. Selv Jesus i himmelen taler ved Guds ånd eller virksomme kraft, og derfor er det i virkeligheten Gud som taler ved Jesus. På denne måten tilskriver Jesus Guds ånd større betydning og myndighet enn seg selv, og han gjør det for å advare oss mot å begå den dødssynd å synde mot Guds ånd. Dengang Jesus var på jorden, talte han under ledelse av Guds ånd, og han har ikke forandret seg oppe i himmelen. — Es. 16: 1; Luk. 4: 16—21; Heb. 13: 8.
8. Hvilken seier oppmuntrer ånden menighetens medlemmer til, og hvorfor er en slik seier mulig?
8 De som er falt ifra i visse henseender og som trenger å vende om, har meget å overvinne. (1 Pet. 4: 17, 18) Det er faktisk slik at alle medlemmer av menigheten har en hel del å overvinne. De må vise seg som seiervinnere, men det vil også føre til belønning. Guds ånd oppmuntrer alle til å trenge fram i kampen for å seire over Satans verden ved at den gir dette løfte: «Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livsens tre, som er i Guds Paradis!» (Åpb. 2: 7) For den åndsfødte menighet er det enten et spørsmål om å vinne dette himmelske liv hos Gud eller ikke å vinne evig liv noe sted i det hele tatt. Seieren er mulig. Det er noe vi ikke behøver å bekymre oss for. Jesus sa: «Dette har jeg talt til eder forat I skal ha fred i meg. I verden har I trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» — Joh. 16: 33.
Lysestaken i Smyrna
9. Hvilken ros får menigheten i Smyrna, og hva blir sagt imot «Satans synagoge»?
9 Det er mennesker i dag som ligner på menigheten i det gamle Smyrna. Til dem blir det gitt et oppmuntrende budskap gjennom «stjernen», tilsynsmannen. En ting som omtales til deres fordel, er at de ikke er materialistiske som denne verden — deres levevis er fri for kjærlighet til penger, og de er tilfreds med de materielle goder de har. Kristus vet at de er fattige materielt sett. Da Jesus var på jorden, var han også fattig, men han var rik åndelig sett, og han vet at de også på samme måte er åndelig rike. De etterligner ikke dem som med urette sier at de er jøder, men som spotter Gud når de kommer med en slik påstand. Slike mennesker lever nemlig ikke i samsvar med det navnet — de er ingen lovprisere av Jehova slik som Lea, Judas mor, var. (1 Mos. 29: 35) I stedet for å være Guds menighet, slik som det jødiske folk engang var inntil det forkastet og drepte Kristus, Messias, er de «Satans synagoge». De er materialistiske og søker de kjødelige ting som hører Satans verden til.
10. Hvordan etterligner de sanne kristne i dag menigheten i Smyrna ved at de avholder seg fra å følge eksemplet til «Satans synagoge», og hva må en tilsynsmann i en menighet derfor ikke være?
10 De kristne som ligner menigheten i Smyrna, etterligner ikke dem som utgjør Satans synagoge, i deres materialisme, deres iakttagelse av tradisjoner i stedet for Guds Ord, deres politiske sionisme i vår tid og deres forkastelse av Guds opprettede rike. Mennesker som nå hevder at de er åndelige jøder, eller jøder i det skjulte, men som ikke er det sanne, åndelige «Guds Israel», etterligner disse troløse kjødelige jøder, og de er også «Satans synagoge». Sanne kristne som i dag etterligner menigheten i Smyrna, er Jehovas menighet, og de bærer og forsvarer hans hellige navn. Når en «stjerne» eller tilsynsmann i en menighet skal overbringe disse ord fra Kristus imot materialismen, kan han ikke selv være en materialist og derved sette et dårlig eksempel i strid med Kristi ord.
11. a) Hvorfor var Jesus i denne forbindelse ikke redd for å lide og dø for det som var rett? b) Hva sier han at vi ikke skal være redd for, og hvilken belønning holder ånden fram for hans seirende etterfølgere?
11 En materialist er redd for å dø for det som er rett, for han kan ikke ta sine eiendeler med seg i graven. Han kan ikke glede seg når han plyndres for sine eiendeler fordi han trofast følger i Kristi fotspor. Kristus var ikke redd for å måtte dø fordi han holdt fast på Jehovas universelle overherredømme — han var ingen materialist. Når han ikke var redd for å uttømme seg selv og gi avkall på sin himmelske herlighet, ville han selvfølgelig ikke være uvillig til å gi avkall på mindre ting, de materielle jordiske ting. Han oppfordrer oss til å gjøre som han gjorde, ikke være redd for de lidelser som hans etterfølgere er nødt til å bli utsatt for nå i «endens tid» for denne verden, særlig nå da Satan Djevelen er blitt kastet ut av himmelen og fører krig mot den trofaste levning av Guds kvinnes ætt. Vi kan vente at Gog av Magogs totale angrep mot levningen og deres medarbeidere snart vil komme. Jesu ord til menigheten i Smyrna er derfor betimelige og gode: at vi ikke skal være redde for dette rasende angrepet, og heller ikke for det vi må lide før den tiden — fengsel, «trengsel i ti dager» eller en voldsom død. Han døde selv engang, men ble levende igjen ved Guds allmakt og kan aldri dø mer, for han kan ikke skades av den «annen død». Nå har han all makt i himmel og på jord og kan holde fram livsens krone for sine trofaste etterfølgere. Lik ham, den alene Mektige, «han som alene har udødelighet», vil hans etterfølgere som seirer over denne dødsdømte verden, i oppstandelsen bli anbrakt utenfor den annen døds rekkevidde. (Åpb. 2: 8—11) En «stjerne» eller tilsynsmann for en menighet bør være det rette eksempel når det gjelder å beseire verden.
Lysestaken i Pergamum
12. Hvorfor ble det sagt om menigheten i Pergamum at den bodde «der hvor Satan har sin trone»?
12 Det gamle Pergamum var en religiøs by som var hellig for hedninger. For den høyeste av dens guder, som het Zevs eller Jupiter, hadde den et tempel med et alter som var femten meter høyt. Denne gamle hovedstad for den romerske provins Asia ble et senter for tilbedelse av den romerske keiser og for andre hedenske kultuser. I den perioden da romerne hadde makten i Pergamum, ble det på byens akropolis bygd et tempel for keiser Augustus, den «guddommelige Augustus». Byen var berømt for sin lojalitet mot Roma, de romerske keiseres hovedstad. Hvis man nektet å delta i den hedenske tilbedelse av keiseren, kunne det føre til at man mistet livet som en martyr for Jehova Guds universelle overherredømme. I betraktning av at det ble praktisert slike former for djevletilbedelse i Pergamum, i betraktning av at Djevelens herredømme over menneskene var særlig sterkt der, i betraktning av at mennesker ble guddommeliggjort og den keiserlige makt tilbedt, var det ikke uten god grunn at det ble sagt om menigheten i denne byen at den bodde «der hvor Satan har sin trone».
13. Hvordan kan det sies at de kristne i dag også bor der hvor Satans trone er, og hvordan kan vi til tross for dette være lik menigheten i Pergamum?
13 I dag da nasjonalismen tar slik overhånd, da nasjonale bilder og symboler blir dyrket og behandlet som hellige, da De Forente Nasjoner, dyrets bilde, blir tilbedt av mer enn åtti av verdens nasjoner, og da Satan Djevelen er styrtet ned fra himmelen til jordens nærhet i stor vrede, kan det sies at levningen av Jehovas menighet og deres medarbeidere i likhet med menigheten i Pergamum bor der hvor Satan har sin trone, Kan Kristus gjennom menighetens engel rose oss også for at vi holder fast ved hans navn og ikke fornekter vår tro på ham som Frelser og Konge, selv om tusener av våre kristne brødre har lidt martyrdøden i likhet med Antipas, som Kristus kaller «mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos eder, der hvor Satan bor»? Hvis han kan gjøre det, da ligner vi menigheten i Pergamum i denne henseende.
14. Hvem var den Bileam hvis lære enkelte i menigheten i Pergamum holdt fast ved, og hvem forbannet Jehova på grunn av Bileams renkespill?
14 Vi må imidlertid ikke glemme at det finnes dem som er ivrige etter å påføre oss åndelig skade, og derfor evig skade. Hvem er det? Det er religiøse mennesker lik Bileam og lik dem som forkynner nikolaittenes lære. Bileam forsøkte på grunn av sin materialistiske innstilling å gjøre bruk av sin stilling som profet for å skaffe seg materiell vinning, selv om han måtte forbanne Jehovas hellige folk, Israel. Da Jehova Gud vendte hans påtenkte forbannelse til en velsignelse for Israel, forsøkte Bileam å samarbeide med denne verdens politiske makt, som var symbolisert ved kong Balak. Han forsøkte å lokke Israel til avgudsdyrkelse, demontilbedelse, ved hjelp av hedenske piker hvis legemer var innvigd til urent bruk av dem som tilba den falske gud Ba’al-Peor. Dette førte til at Jehova måtte forbanne alle dem som ga etter for den vinningssyke Bileams renkespill, men han forbannet ikke hele Israels folk.
15. Hvordan må menighetens tilsynsmann handle som presten Pinehas, hvorfor må han derfor granske seg selv, og hva må han være på vakt mot?
15 I dag bør en menighets «stjerne» eller tilsynsmann vise at han er lik Pinehas, sønn av Eleasar, ypperstepresten Arons sønn. Ved den anledning i fortiden satte Pinehas er stopper for den slags listig virksomhet som religiøse ledere som Bileam sto bak. (4 Mos. 22: 1 til 25: 15; 2 Pet. 2: 15, 16; Jud. 11) Vår tids tilsynsmann bør lede menigheten på marsjen mot den nye verden. Han bør ikke forsøke å hindre eller tillate noe som kan hindre en vellykket marsj til vårt bestemmelsessted bortenfor Harmageddon-slaget. Han må stadig granske seg selv og påse at han ikke forsøker å oppnå vinning av sin profetiske stilling, sitt ansvarlige og viktige embete. Han må være på vakt mot enhver infiltrasjon av kjønnsdyrkelse fra denne verden og innsniking av religiøse sekter.
16. Hva må den som er skyldig i slike ting, gjøre, og hva må vi gjøre for å unngå den annen død og vinne evig liv?
16 Enhver som er skyldig i slike ting, trenger å omvende seg, ja, omvende seg uten å nøle, for Kristus kommer snart for å eksekvere Guds dom. I sin munn har han den annen døds makt, som vil bli brukt mot enhver som lar seg overvinne av denne verden. Vi må passe oss for å handle slik at Kristi munns eksekverende sverd vender seg mot oss. Det ville bety vår visse død, den «annen død», som var billedlig framstilt ved Gehenna. Som stjerner under ham må menighetenes tilsynsmenn holde seg helt i overensstemmelse med Jehovas paktens engel, den øverste tilsynsmann, som nå er i templet for å holde dom. Dette er ingen tid til å bli beseiret av en verden som Kristus selv har seiret over. Det er tiden til å beseire verden slik som han gjorde det, og med hans hjelp. Guds ånd som taler gjennom ham, gir løfte om en strålende belønning, uforgjengelighet i det himmelske rike og et nytt forhold til Jehova Gud, billedlig vist ved den uforgjengelige skjulte manna og en hvit navne-sten med et nytt navn skrevet på den, som bare den som seirer, vil kunne forstå fullt ut i sin tid. Tilsynsmennene bør være trofaste i å overbringe dette budskap. — Åpb. 2: 12—17.
Lysestaken i Tyatira
17. Hva hadde menigheten i Tyatira til sin ros, men hvilken uriktig tankegang var det nødvendig å påpeke for den?
17 Forhold som ligner dem som rådet i menigheten i det gamle Tyatira, må tas hånd om av de «stjerner» eller tilsynsmenn som det blir aktuelt for. Kristus, som ser med øyne som en ildslue, og som går med føtter som er uforgjengelige og holdbare som skinnende kobber, så at menigheten i Tyatira til sin ros hadde en økning i sine gjerninger. Men vi må ikke tro at hvis et menneske bare har en fin, oppsiktsvekkende rapport når det gjelder det fysiske arbeid i Guds organisasjon og tid brukt til dette arbeidet, så kan han være likegyldig med sin moral. Det faktum at han ikke kunne gjøre det, var det nødvendig å påpeke for menigheten i Tyatira, og det er også nødvendig å påpeke det i dag.
18. Hvordan var en Jesabel kommet inn i menigheten i Tyatira, hvordan hadde Kristus gitt henne tid, og hva truet han med at han ville gjøre?
18 Jesabel, datteren til den hedenske kongen i Sidon, ble giftet bort til kong Akab i et politisk ekteskap. Hun brukte sin stilling til å påføre Israels rike stor religiøs skade. En Jesabel, en kvinne eller en gruppe kvinner med samme sinnelag og opptreden som dronning Jesabel, var kommet inn i menigheten i Tyatira. Men menigheten under sin «stjerne», sin tilsynsmann, hadde ikke gjort noe for å overvinne og sette en stopper for denne kvinnelige innflytelse som førte til falsk lære, falsk tilbedelse og religiøs og fysisk umoral. Kristus ga menigheten tid til å foreta seg noe i sakens anledning og ga dermed «kvinnen Jesabel»-klassen tid til å omvende seg. Men etter som menigheten i Tyatira i likegyldighet fant seg i at denne urene, ukristne klasse virket i dens midte, advarte Kristus selv om det skritt han ville gå til mot denne angerløse klassen. Hva ville han gjøre? Han ville drepe den i stor trengsel, til et advarende eksempel for alle menigheter forat de skulle vite at den øverste tilsynsmann ikke tåler noen slik angerløs klasse.
19. Hvorfor tør ikke en tilsynsmann i en menighet gi etter for Jesabels lære og innflytelse, og hvordan kan menigheten holde fast ved det den har, inntil Kristus kommer for å iverksette dommen?
19 En tilsynsmann i en menighet tør ikke gi etter for Jesabels lære og innflytelse i dag. De som begår åndelig og fysisk utukt med henne, kan ikke unngå den øverste tilsynsmanns luende øyne, men har bare henrettelse i vente hvis de ikke omvender seg. Det er ikke nødvendig for oss å innlate oss på slik utukt for ved egen erfaring å vite hvordan den er, og dermed kjenne «Satans dybder». Dommeren, som kjenner den ifølge prinsipper og vet hva den er, advarer oss mot den. Hans advarsel er tilstrekkelig. Vi bør ta imot hans advarsel. Da vil ikke Kristus legge på oss noen tyngsel av ansvarlighet, og vi vil være fri for menighetsansvarlighet for dårlige forhold innenfor menigheten. Syndens surdeig må ikke få anledning til å virke blant oss, slik at den til slutt vil forderve det gode som vi har igjen. Kristus gir følgende råd: «Hold fast ved det I har, inntil jeg kommer!» Det medfører at vi må beseire verden.
20. Hvilken myndighet over folkeslagene vil bli gitt dem som seirer over verden, og hva vil de få i stedet for menighetens stjerner?
20 Den som på jorden seirer over denne verden ved å motstå dens lyster, dens ugudelige planer, dens framgangsmåter og dens skikker, vil bli gitt himmelsk myndighet over folkeslagene. De som fullfører sin jordiske løpebane trofast som seiervinnere over verden i likhet med Jesus, vil bli oppreist og gitt makt sammen med ham i himmelen og vil slutte seg til ham når han knuser de fiendtlige folkeslag i den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Det kommer til å bli en seier over denne verden på en annen måte. Det kommer til å bli en seier for Guds nye verden. Nå er den kristne menighet blitt gitt de symbolske stjerner, de trofaste tilsynsmenn. Men i oppstandelsen til liv i himmelen vil menigheten bli gitt «morgenstjernen», som er Brudgommen Jesus Kristus. — Åpb. 2: 18—29; 22: 16.
21. Hvilken handlemåte bør derfor kvinner i menigheten følge, og hva er det menigheten har som den må holde fast på?
21 Kvinnene bør derfor forstå sin rette plass i menigheten. Ved passende anledninger bør de tildekke sitt hode som et tegn på underdanighet, som et tegn på at de ikke forsøker å tilta seg mannens rolle, hverken som en tilsynsmann, en «stjerne», eller som en tjener i menigheten. De må ikke forføre noen til å begå åndelig eller legemlig utukt. Hele menigheten må være på vakt og holde fast på det den har, den kristne renhet i lære og oppførsel og den skatt som forkynnelsen av Riket er. Da vil Kristus, når han kommer for å iverksette Guds dommer, komme med den nye verdens velsignelser som belønning og ikke med dødbringende straff.
Lysestaken i Sardes
22. a) Hva er det Kristus har når han henvender seg til den Sardes-lignende menighet? b) Hvilken åndelig døende tilstand må engelen for menigheten påpeke og ikke tillate å fortsette?
22 I likhet med en områdetjener eller en tilsynsmann som fører tilsyn med et større område, gransker Kristus alle slags forhold som råder innenfor de menigheter han fører tilsyn med, innbefattet slike åndelige forhold som rådet i menigheten i det gamle Sardes. Når han finner slike forhold, gjør han også oppmerksom på dem. «Dette sier han som har de syv Guds ånder og de syv stjerner.» Han har Guds ånds fullkomne opplysende makt, og han har menighetstjeneren i Sardes og englene eller stjernene for de andre seks menighetene i sin makt og under sin ledelse. Engelen for den Sardes-lignende menighet får ikke noe behagelig budskap fra den store Overengel gjennom den «tro og kloke slave»-klasse, som i dag svarer til Åpenbaringens Johannes. Hvilken verdi har det at man har en form for gudhengivenhet når man fornekter dens kraft? Man kan ha navn av å være levende religiøst sett, men Jehovas Dommer vet at man er død i likhet med menigheten i Sardes. Et slikt menneske sover med hensyn til sine privilegier og tidens krav om flittig, levende tjeneste. Han unnlater å delta i alle grener av Guds tjeneste. De grener av tilbedelsen og av tjenesten som fremdeles er tilbake, er i fare for å dø ut. En våken tilsynsmann, og den store tilsynsmann over ham, kan ikke la en åndelig døende tilstand som det fortsette.
23. Hva bør det at den endelige dom over menigheten nærmer seg, få oss til å huske og gjøre?
23 Den endelige dom av mennesker som er blitt betrodd Guds rikes interesser, nærmer seg. Det at tiden for denne siste regnskapsavleggelse nærmer seg, bør ryste oss våkne og få oss til å huske at vi har tatt imot og hørt Rikets budskap, og bør derfor få oss til å forstå vårt ansvar. Med en dypere verdsettelse bør vi derfor våkne opp og holde oss våkne, gjenoppfriske våre tjenesteanstrengelser som holdt på å dø, og ta vare på vår kunnskap om sannheten og den anledning til å forkynne som vår kunnskap gir.
24. a) Hvordan må menighetens kunnskap økes, og hvordan må det vises at den har liv? b) Hvilket regnskap må alle tilsynsmenn fremdeles avlegge?
24 Det som vi bør gjøre, er å øke vår kunnskap. Det betyr at vi må foreta personlig studium av Bibelen. Det betyr at vi må være til stede ved menighetens møter og bidra til å gjøre disse møtene levende; det betyr at vi må holde oss à jour med den fremadskridende sannhet; det betyr at vi må bruke denne sannhet ved å fortelle den til andre innenfor og utenfor menigheten. For å hjelpe hver enkelt i denne henseende beflitter menighetens tilsynsmann og hans assisterende tjenere seg på å holde hvert enkelt medlem åndelig våken og ikke la den lokale organisasjon dø, slik at den ikke har gode gjerninger som viser at den har åndelig liv. De vil arbeide for å øke medlemmenes møtedeltagelse. De vil føre budskapet à jour ved å innlemme friske, levende sannheter etter hvert som de åpenbares. De vil beflitte seg på å utvide menighetens virksomhet i alle de nødvendige tjenestegrenene. De vil utvide vitnearbeidet og gjøre det mer effektivt. De vil ikke la menigheten bli levende for fornøyelser men død for tjenesten. En dag blir hver enkelt tilsynsmann nødt til å avlegge endelig regnskap for en som er høyere enn det styrende organ som er knyttet til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Den stunden vil komme som en tyv. Hvor stort behov er det ikke da for å gjenoppfriske sannheten og holde alle levende i vitnearbeidet!
25. a) Hvem vil få gå med Kristus i hvite klær og ikke bli vist bort fra hans nærvær? b) Hvem vil ikke få sitt navn slettet av livsens bok, og hva vil ellers skje i forbindelse med deres navn?
25 Selv der hvor det råder forhold som svarer til dem som var i Sardes, kan det muligens navngis noen få som har ubesmittede klær, som er feilfrie i sin kristne fremtreden. De har en ren, usmittet religion, som krever at man holder seg ren for moralske og religiøse flekker fra denne verden. Hvis de fortsetter å vandre slik, vil de bli erklært verdige til å få gå med Kristus i hvite klær og ikke bli vist bort fra hans nærvær. Hans brudeklasse skal bli kledd i rent og skinnende fint lin, for slikt fint lin symboliserer Guds helliges rettferdige gjerninger. Hvilke vidunderlige tjenestegjerninger det vil være å utføre i hans nye verden! Tanken på dette ansporer en virkelig til å overvinne denne verden! Det får en til å ønske å leve i den nye verden. Men man må holde seg levende åndelig sett nå. Hvis man dør åndelig, får man sitt navn utslettet av livsens bok. Da vil en ikke få leve, og Kristus vil ikke kjennes ved ens navn for den himmelske Far eller for de engler som har tjent menigheten trofast. — Åpb. 3: 1—6.
Lysestaken i Filadelfia
26. I hvilken forstand har Kristus «Davids nøkkel», og hvilken dør har han åpnet siden 1919, slik at ingen motstandere kan lukke den?
26 Den øverste tilsynsmann henvender seg til menigheten i Filadelfia og omtaler seg selv som den som har alle Rikets interesser, for han har «Davids nøkkel». Han ga ikke denne nøkkel til Peter, men han har den selv. I likhet med den som hadde nøkkelen under Davids regjeringstid i Jerusalem, har Jesus Kristus fått overlatt ledelsen av troens husstand, og han er som en åndelig far for innbyggerne i det åndelige Israel. (Es. 22: 22; Luk. 1: 32) Da han ledsaget Jehova Gud til det åndelige tempel i 1918, begynte han dommen over Guds husstand. Han fant den «tro og kloke slave»-klasse. Ved å sette denne klassen over alt det han eier av åndelige interesser på jorden, har han siden 1919 satt foran den en åpnet dør. (Matt. 24: 45—47) Han åpnet for den anledningen til og ansvaret for å oppfylle Matteus 24: 14, nemlig oppdraget å avlegge vitnesbyrdet om Riket over hele jorden for alle folkeslag før verden ender i Harmageddon. Ikke noe menneske har vært i stand til å lukke denne døren siden da, hverken deltagerne i den annen verdenskrig eller Hitlers nazisme eller Mussolinis fascisme eller katolsk aksjon eller den russiske kommunisme med dens Stalin-kultus og andre kultuser.
27. For hvem har denne døren vært holdt lukket, og hvordan må de innrømme at Kristus har elsket oss?
27 Dette er ikke noe vi skal ha æren for. Æren tilkommer Kristus som har holdt døren åpen, og som vil fortsette å holde den åpen til vitnearbeidet er utført. (1 Kor. 16: 9; Kol. 4: 3, 4) Døren til disse privilegier i forbindelse med Guds opprettede rike er blitt lukket for kristenheten og for jødene, for alle som tilhører «Satans synagoge». De har ingen gjerninger i forbindelse med vitnesbyrdet om Riket som kan vise at de har kunnet glede seg over dette uttrykk for kjærlighet fra Kristi side. Nå må de ydmyke seg for oss og erkjenne at vi har gjerningene, at vi har vært opptatt med og fortsetter med gjerningene. Vi innbyr alle de «andre får» som ennå ikke er funnet, til å komme inn gjennom den åpnede døren og slutte seg til oss i arbeidet.
28, 29. a) Hva er det budskap om tålmodighet og utholdenhet som må bli tatt vare på? b) Hvordan blir vi, fordi vi tar vare på det, utfridd fra prøvelsens stund som nå er over hele den bebodde jord?
28 Guds budskap om Riket forteller oss at tålmodighet og utholdenhet i hans tilbedelse og tjeneste er av største betydning. Forkynnelsen av dette budskapet krever utholdenhet, den samme utholdenhet som Kristus viste. Vi må etterligne Kristus når det gjelder utholdenhet. Han trakk seg ikke, han ga ikke etter for fienden, han ga ikke opp tjenesten og den åndelige krigføring. Han fortsatte å gjøre sin Fars vilje. Han holdt ut inntil det siste. Derfor ble han oppreist, og hvilken triumf ble ham ikke derved til del, ja en evig triumf. Det er en fordel for oss å rette oss etter hans ord om hans tålmodighet. Det frir oss ut fra prøvelsens stund som nå er over hele verden. Hvordan skjer det?
29 Det skjer på samme måte som i Jesu tilfelle. Da han ble stilt overfor anledningen til å velge alle denne verdens riker, avviste han Satan. Han valgte Guds rike ved å velge å tilbe Jehova Gud og ikke «denne verdens gud» som disse menneskelagde riker tilhørte. Ved at Jesus holdt fast på denne beslutning, ble han holdt oppe gjennom hele prøven på hans ulastelighet, og han ble spart for å falle under prøven slik som den jødiske verden gjorde. Vi har på samme måte tatt vårt standpunkt for Guds rike. Så lenge vi holder fast på vårt standpunkt ved å forkynne Rikets gode budskap, vil vi også bli spart for å falle under denne prøven. Vi skal aldri bli lokket til å tilbe Djevelen ved å velge og tjene denne verdens riker. La bare kristenheten bukke under i denne prøvelsens stund, la den snuble over Guds utvalgte Sten og falle til sin ødeleggelse. (1 Pet. 2: 7, 8) Vi har valgt Teokratiet under Kristus. Vi blir bevart stående!
30. Hva må derfor menighetens tilsynsmenn gjøre, og hvorfor må vi holde fast på det vi har, og hvordan?
30 De «syv stjerner», de salvede tilsynsmenn, og også de «andre får» som sammen med dem utfører tilsynstjeneste, må hjelpe alle Kristi får gjennom ’denne prøvelsens stund ved selv å sette det rette eksempel og ved å gi dem all mulig bistand’. Tiden til å tildele kroner for bestandig nærmer seg nå hurtig. «Han som har Davids nøkkel», sier: «Hold fast på det du har, forat ingen skal ta din krone!» Ja, vi vil holde fast på det vi har fått fra ham, ved å bestrebe oss på å øke disse Rikets interesser, ved å bruke oss selv fullt ut som et dyrebart redskap i Rikets tjeneste. Hvis de salvede mister Rikets interesser nå før Harmageddon, betyr det at de mister den himmelske krone. Hvis de «andre får» mister det de har, betyr det at de går glipp av livet i den nye verden under Riket.
31. Hvordan må utnevnte tilsynsmenn vise seg som støtter og vise seg verdige til å få tilhøre det nye Jerusalem, og hva må derfor alle tilsynsmenn gjøre?
31 Salvede tilsynsmenn må vise seg som støtter i Guds tempelorganisasjon og gå foran i den tempeltjeneste som de andre får nå deltar i. De må vise seg verdige til å få tilhøre det nye Jerusalem ved å forkynne Guds rike og holde seg rene som Guds Lams framtidige brud. Dette er absolutt påkrevet hvis de ønsker å være støtter i det herliggjorte himmelske tempel og bære navnet på Guds stad som dens himmelske borgere og dele navn med den høyt opphøyde Kristus ved å være hans elskede brud. Templet, det nye Jerusalem, Kristi nye navn i hans himmelske stilling — dette er også ting som de andre får må ta i betraktning. De må nå arbeide i harmoni med disse livsviktige sannheter. Enhver som ikke holder seg hellig, enhver som er åndelig vederstyggelig, enhver som praktiserer en løgn, vil bli stengt ute fra det nye Jerusalem og fra dets område på jorden. Alle tilsynsmenn, særlig de som er kalt til en plass i det himmelske tempel, bør derfor føre an i tempeltilbedelsen natt og dag. Da vil de få nyte godt av virkeliggjørelsen av Kristi løfte i Åpenbaringen 3: 12.
Lysestaken i Laodikea
32. Hvordan henvendte Jesus seg til menigheten i Laodikea, og hvorfor burde denne henvendelsen ha gitt menigheten et stikk i samvittigheten?
32 På apostelen Paulus’ tid var det en menighet i Laodikea. (Kol. 4: 15) På den tid da åpenbaringen ble gitt til Johannes, var det galt fatt med denne menigheten. Da Jesus henvender seg til den gjennom menighetens engel, omtaler han seg selv som «Amen, det troverdige og sanndru vidne, Guds skapnings begynnelse». (LB) Denne hentydningen burde ha virket som et stikk i samvittigheten hos menigheten i Laodikea, for den bekreftet ikke lenger sannheten på en helhjertet måte lik et Amen. Den var ikke lenger et troverdig og sanndru vitne. Den viste ingen tegn på at den var en del av den ’nye skapning’ som Jesus Kristus var og er det første og viktigste medlem av. Hvordan gikk og går Jesus til verks som en mønsterverdig øverste tilsynsmann for å behandle et slikt forhold som rådet i menigheten i Laodikea?
33. Hvorfor truet Jesus med å utspy dem av sin munn, og hvordan var de lik Efraim?
33 De som er av Laodikea-typen, er hverken stimulerende varme eller forfriskende kalde. Æsj, de er lunkne! I likhet med lunkent vann blir de derfor spyttet ut. Kristus ønsker dem ikke som sine talerør, han vil ikke ha dem og bruke dem som sine vitner og som «sendebud i Kristi sted». Han vil trekke tilbake deres delaktighet i oppfyllelsen av Matteus 24: 14 hvis de ikke omvender seg. De er lik den mektigste stammen i det gamle Israel, nemlig Efraim. På hvilken måte? Jo, ved at de er lik en flat kake som ikke er vendt over på den andre siden og derfor er halvstekt, halvparten stekt og halvparten ustekt, altså halvhjertede og tvesinnede: «Efraim er blitt som en enfoldig due, uten forstand; på Egypt kaller de [ikke på Jehova], til Assur går de [ikke til Gud].» — Hos. 7: 8, 11.
34. Hvorfor var laodikeerne i en slik lunken tilstand og hva trengte de for å bli åndelig helbredet?
34 Hvorfor var det slik dengang? Det var fordi laodikeerne ikke fortsatte med å søke Guds rike først og den rettferdighet som kommer fra ham gjennom Kristus. (Matt. 6: 33) Deres tale viser at de mente at deres jordiske materielle rikdommer betydde at de hadde Guds velsignelse og godkjennelse de satte større pris på materielle rikdommer enn på åndelige verdier som hadde tilknytning til Riket, særlig den «skatt» å forkynne Rikets sannhet for andre. Hva trenger så vår tids laodikeere for å få fjernet sin åndelige fattigdom, blindhet og nakenhet? De trenger å gjøre en god, ærlig innsats for å kjøpe av Kristus den prøvede tros gull, rettferdighetens klær som vil vare inn i den nye verden, og den åndelige synsevne, forat de skal kunne se den altoverskyggende betydning Riket har, det riket som det nå må avlegges et verdensomfattende vitnesbyrd om.
35. Hva må derfor tilsynsmennene gjøre for laodikeerne for å hjelpe dem til å gjenvinne sin åndelige sunnhet?
35 Her har altså tilsynsmennene en oppgave å vekke dem som ligner på laodikeerne, og få dem til å føle sitt åndelige behov og så hjelpe dem til å bli «rike i troen». (Jak. 2: 5) En slik tro er rik på Rikets frukt og levende for vitnearbeidet. Den fører til at man ikke stoler på sin egen rettferdighet. Den får oss til å søke å være rettferdige i Guds øyne, med all verdslighet og syndig nakenhet fjernet. Tilsynsmennene må også hjelpe laodikeerne til å salve sine øyne med den åndelige øyensalve, det vil si å ta imot Jesu lære i forskjellige spørsmål, hans veiledning, hans eksempel og hans sinnsinnstilling, og så handle i overensstemmelse med det. Dette er et legende middel mot «kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet». (1 Joh. 2: 15—17) Ved at de gjenvinner sitt åndelige syn, kan de bli øyne for andre, og ikke være blinde veiledere forblinde.
36. Hva gjør Kristus med dem som han elsker? Hva må derfor tilsynsmennene gjøre, og hvordan bør laodikeere reagere?
36 I sin stilling som den øverste tilsynsmann refser og tukter Kristus, men han gjør det fordi han elsker dem som har gått inn på å følge ham. Tilsynsmenn under ham må gjøre det samme. Laodikeere bør sette pris på dette modige, åpne uttrykk for hengivenhet og være ivrige etter å angre eller forandre sitt sinn og så forandre sitt levevis.
37. a) Hva er nå tiden inne til, og hvilken innbydelse gis nå til laodikeerne? b) Hvordan vil vår tids laodikeere vise at de ikke ble utspydd av Kristi munn?
37 Det er sent på dagen. Tiden er inne til dagens beste måltid, det vil si nattverd, aftensmåltidet. Jesus var til stede ved mange aftensmåltider da han var på jorden, og han ga åndelig veiledning samtidig som han nøt godt av vertens gjestfrihet. Nå innbyr han oss til å ha et slikt åndelig oppbyggende måltid sammen med ham. Han står for døren til menigheter som ligner den laodikeiske, og banker. Dere laodikeere, er dere villige til å høre hans banking, til å gjenopplive deres hengivenhet for Kristus, til å slippe ham inn blant dere og la ham undervise dere i en herlig nattverd sammen med ham? Hvis dere er det, da er dere villige til å ta imot hans tilsynsmann over deres menighet. Deres tilsynsmann, menighetens engel, «stjernen» i Kristi høyre hånd, er villig til og ivrig etter å åpne døren. Han har åpnet den forat Kristus skal komme inn og holde gjestebud med dem som omvender seg. Alle dere laodikeere, vis at dere ikke ble utspydd av hans munn, men fremdeles er medlemmer av hans menighet, ved at dere kommer til alle menighetens møter for å studere og for å tjene, for Jesus har lovt å være til stede ved et åndelig måltid hvor så få som to eller tre i takknemlighet er kommet sammen i hans navn. De «andre får» lar Kristus komme inn, slik at han i den kommende dom vil si til dem: «Jeg var fremmed, og I tok imot meg.» (Matt. 25: 35) Denne gjestfrie handling betyr liv!
38. Hva må vi nå overvinne, og hvilken belønning får de som seirer?
38 Vi bør alle la oss advare av den refselse som laodikeerne fikk. Vi må overvinne denne verdens materialisme nå i «endens tid». Til hver den som seirer, gir Kristus, som taler ved Guds ånd, løfte om en stor belønning. Hans salvede etterfølgere får løfte om å få sitte på en trone, ikke i noen av denne verdens riker, men sammen med ham ved hans Fars høyre hånd i himmelen. Til de seirende «andre får» gir han løfte om en plass foran hans trone, en plass på jorden i Guds nye, rettferdige verden hvor de blir gjenstand for hans kjærlige omsorg.
39. Hva bør derfor menigheter og deres «stjerner» gjøre, og hva ber vi om at Kristus vil gi dem?
39 Tilsynsmenn, fortsett derfor å skinne som «stjerner» i Kristi høyre hånd og tjene som hans engler for menighetene. Og dere menigheter, fortsett å skinne som lysestaker som han beholder på deres plass. Måtte han gi dere sin omsorg og beskyttelse, slik at dere alltid kan utstråle lyset og opplyse alle som vil bli frelst for bestandig.