førte til at det ble avlagt et godt vitnesbyrd for herskerne, og til at den berømte lovlæreren Gamaliel kom med sine velkjente ord til fordel for tilbedelsesfriheten, noe som igjen førte til at apostlene ble sloppet fri. — 4: 19, 20; 5: 28, 29, 34, 35, 38, 39.

40. Hvordan ansporer Apostlenes gjerninger oss til å avlegge et grundig vitnesbyrd om Riket?

⁴⁰ Jehovas storslagne hensikter angående hans rike, som er det tema som går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, inntar også en fremtredende plass i Apostlenes gjerninger. Helt i begynnelsen av boken blir det vist at Jesus i løpet av de 40 dagene før sin himmelfart «talte om det som hører Guds rike til». Det var som svar på disiplenes spørsmål angående gjenreisingen av riket at Jesus sa til dem at de først måtte være hans vitner like til jordens ende. (1: 3, 6, 8) De begynte i Jerusalem og forkynte Riket med urokkelig frimodighet. Forfølgelsen av dem førte til at Stefanus ble steinet, og at mange av dem måtte flykte til nye områder. (7: 59, 60) Det berettes at Filip forkynte «evangeliet om Guds rike» med godt resultat i Samaria, og at Paulus og hans følgesvenner forkynte «riket» i Asia, Korint, Efesos og Roma. Den urokkelige tillit til Jehova og hans styrkende ånd som disse første kristne la for dagen, gjør dem til strålende eksempler for oss. (8: 5, 12; 14: 5—7, 21, 22; 18: 1, 4; 19: 1, 8; 20: 25; 28: 30, 31) Når vi betrakter deres store iver og ukuelige mot og legger merke til hvor rikt de ble velsignet av Jehova for de anstrengelser de gjorde seg, vil også vi bli ansporet til å «avlegge et grundig vitnesbyrd om Guds rike». — Ap. gj. 28: 23, NW.

Spørsmål fra leserne

● Utvelger Gud fremdeles mennesker som skal være sammen med hans Sønn i det himmelske rike, eller har alle som innvier seg til Jehova i dag, et jordisk håp? — USA.

Utvelgelsen av Rikets arvinger, de som skal være sammen med Jesus Kristus, begynte på pinsedagen i år 33 e. Kr., da Guds hellige ånd ble utgytt over omkring 120 av Jesu disipler. (Ap. gj. 2: 1—21) Omkring 60 år senere åpenbarte Jesus Kristus for apostelen Johannes at Rikets arvinger til sammen skulle utgjøre et antall på 144 000. — Åpb. 7: 1—8; 14: 1—3.

Siden pinsen i år 33 e. Kr. har Jehova Gud valgt ut dem som skal være hans Sønns medarvinger. Det er umulig å si hvor mange som i århundrenes løp ble føyd til de første tusenene som blir nevnt i Apostlenes gjerninger. (Ap. gj. 2: 41; 4: 4) Også i vår tid, fram til omkring 1935, gikk det himmelske kall ut, for at resten av de 144 000, «levningen», skulle bli samlet inn. Siden da er det imidlertid i første rekke den ’store skare’ av «andre får» som er blitt samlet inn, mennesker med et jordisk håp. «Bruden» har innbudt disse menneskene til å drikke livets vann. (Åpb. 22: 17) De har økt kraftig i antall, mens tallet på dem som bekjenner at de har det himmelske kall (Heb. 3: 1), er blitt mindre. De aller fleste av de mange menneskene som har kommet til, ser fram til de velsignelser som evig liv på en paradisisk jord vil medføre. Deres antall er nå mange ganger 144 000. — Luk. 23: 43, NW; Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9—15.

Betyr dette at de som allerede er oppreist til liv i himmelen, og de som utgjør den åndsavlede levning som ennå er på jorden, siden omkring 1935 har utgjort alle de 144 000? Ja, det er den slutning vi på bakgrunn av kjensgjerningene må trekke. Det er ikke lenger alminnelig at noen får dette kallet. Så lenge vi befinner oss på denne siden av den ’store trengsel’, er det imidlertid en mulighet for at noen av disse, som fortsatt er på jorden, kan falle fra. (Matt. 24: 21, 22) Det er Guds hensikt at når han har fullført sin gjerning med dem, skal det være 144 000 trofaste av dem, som alle har en varig plass i Riket. Skulle en av dem som fremdeles er på jorden, falle fra, vil det følgelig måtte bli satt en annen i hans sted. (1 Kor. 9: 27; Åpb. 3: 11) Hvem vil det være? Det kan være en som nettopp er blitt døpt, men også en av den ’store skare’ som fram til det tidspunkt har vist seg ulastelig under prøver. Vi kan ikke innskrenke Jehova Guds eller Kristi Jesu frihet til å velge i en slik ting. Men bibelske eksempler og prinsipper gir oss absolutt grunn til å anta at en person som er prøvd gjennom en tid, ville bli foretrukket framfor en nyomvendt, særlig på bakgrunn av den korte tid som er igjen. (Se til sammenligning Lukas 22: 28, 29; 1 Timoteus 3: 6) Det er uten tvil mange slike trofaste «andre får» som Gud, hvis han ønsker det, kan velge ut for at de skal ta en annens plass blant de 144 000.

Den ’besegling’ som det tales om i Åpenbaringen 7: 1—3, har nær tilknytning til den utskiftning vi her er inne på. Apostelen Paulus forklarer hva beseglingen er, når han i Efeserne 1: 13, 14 (NW) sier: «Ved hjelp av ham ble dere også, etter at dere trodde, beseglet med den lovte hellige ånd, som er et tegn på forhånd på vår arv.» Dette ’tegnet’ utgjør en forsikring om at de er utvalgt. Det er et pant på det himmelske liv som de er kalt til, og viser at Gud har avlet dem ved sin ånd, og at de vil oppnå himmelsk liv som den endelige belønning hvis de er trofaste. — 2 Kor. 5: 5.

Siden pinsen i år 33 e. Kr. har altså de som er blitt kalt, innbefattet de kristne i moderne tid