«Ikke det slaget som viker tilbake»

ATOMENE og molekylene, som alt stoff er sammensatt av, er i stadig bevegelse. Jo fortere de går, desto varmere blir de, og jo langsommere de går, desto lavere blir deres temperatur. Og regelen er i alminnelighet at et stoff utvider seg når det blir varmere og trekker seg sammen når det kjølner. Dessuten kan et varmt legeme dele sin varme med et kaldt legeme, for de mer hurtiggående molekylene i det varme overfører større hastighet til molekylene i det kalde stoffet det kommer i berøring med, og denne sterkere bevegelsen gjør at det kalde blir oppvarmet. Det finnes visse likhetspunkter mellom dette og de kristne og den kristne virksomhet. Jesus anvendte uttrykk som har med temperatur å gjøre da han henviste til dem som påberopte seg å være hans etterfølgere: «Jeg kjenner dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm. Jeg skulle ønske du var enten kald eller varm. Derfor, fordi du er lunken og hverken er varm eller kald, skal jeg utspy deg av min munn.» — Åpb. 3: 15, 16, NW.

De varme kristne arbeider nidkjært for å holde seg i bevegelse og sette farten opp i tjenesten for Riket, og de utvider sin tjeneste. De kalde har mistet sin bevegelse og kjølnet av og veket tilbake. De har ingen varme eller nidkjærhet selv, og har ingen å dele med andre. De som er aktive og varme i tjenesten for Gud, kan sette seg i forbindelse med dem som er mindre aktive, og overføre varme og nidkjærhet til dem, anspore dem til virksomhet og varme dem opp til å foreta en utvidelse av sin tjeneste. Den som yter slik bistand, kan på denne måten bli tappet for energi selv og få sin tid i forkynnelsesarbeidet nedskåret, men det bidrar til en gjennomgående økning av virksomheten ved at den avkjølede blir varmet opp og blir aktiv igjen. Dessuten betyr det ikke noe varig tap for hjelperen, slik det antagelig ville for livløs materie. Og hvorfor ikke? Fordi det er mulig for de kristne å holde sitt varmeforråd ved like tilstadighet. «Er ikke mitt ord som en ild?» spør Jehova. (Jer. 23: 29) Hvis de kristne stadig fyller på brensel fra Guds uuttømmelige Ord, kan de derfor bevare sin energi og nidkjærhet for tjenesten på et høyt nivå.

Noen gir seg til å begynne med nidkjært i kast med tjenesten. De studerer og suger til seg et forråd av varme fra Guds ord og gjør raske framskritt i en tid. Men senere legger de seg til en dårlig vane. De forsømmer sitt studium av Bibelen. De slutter med å fylle på nytt brensel, taper varme etter som kunnskapen siver ut av sinnet, og kjølner etter som de sper på med slikt som omgir dem i denne gamle verden som er kald overfor Gud. Når de mister sin kristne varme og ikke holder den ved like ved å studere, kjølner de av og viker tilbake til sin tidligere ubetydelighet og uvirksomhet, og blir akkurat som de var før de hørte sannheten i det hele tatt. Paulus advarer nettopp slike som har begynt å bruke sin frimodighet til å tale i arbeidet med å forkynne, og som har holdt ut lidelser sammen med Guds folk, imot å vike tilbake på denne måten: «Men husk stadig på de svunne dager da dere, etterat dere var blitt opplyst, holdt ut en stor kamp under lidelser, noen ganger mens dere ble stilt til skue som i et teater både til forhånelse og trengsler, og noen ganger mens dere ble delaktige med dem som gjennomgikk slikt. For dere både ga uttrykk for sympati for dem som var i fengsel og fant dere med glede i plyndringen av deres eiendeler, etter som dere visste at dere har en bedre og en blivende eiendom. Kast derfor ikke bort deres frimodighet til å tale, som har utbetalingen av en stor belønning i vente. For dere har behov for utholdenhet, . . . Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» — Heb. 10: 32—39, NW.

Peter sa at det sanne ordspråk passer på slike som viker tilbake: «Hunden har vendt seg til sitt eget spy, og purka som ble badet, har igjen veltet seg i søla.» (2 Pet. 2: 22, NW) De hadde vært en del av den gamle verdslige tingenes ordning, men så kom de i forbindelse med den nye verdens samfunn og spiste av den rene åndelige mat på Jehovas bord, «et gjestebud med fete retter,» og deretter hadde de igjen vendt seg til Satans verden, der «alle bord er fulle av vemmelig spy, det finnes ikke en ren flekk». (Es. 25: 6; 28: 8) Den kristnes mat er ikke bare de nærende sannheter i Bibelen, men også å gjøre Guds vilje, som Jesus sa: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Joh. 4: 34) Det gjelder ikke bare å høre Guds ord, men også å gjøre dem. (Jak. 1: 22) Når en slutter med å studere og gjøre Guds vilje, går en tilbake til å høre og praktisere verdens ordrike propaganda, og velter seg i dens søle liksom den vaskede purka som vender tilbake til sin gjørmete søledam.

Men kanskje de som engang var varme, ikke blir kalde, men bare lunkne. Hva så? Jesus svarte: «Jeg [skal] utspy deg av min munn.» De vier kanskje sannheten en viss likegyldig oppmerksomhet, nok til at de unngår å vike fullstendig tilbake, men ikke nok til at de utfolder seg i nidkjær tjeneste. Da de hverken går i den ene eller den annen retning, driver de bare av sted. «Det er derfor det er nødvendig at vi viser mer enn vanlig oppmerksomhet mot det vi har hørt, forat vi aldri skal drive vekk.» (Heb. 2: 1, NW) Hvis vi tillater oss selv å drive dovent med strømmen av menneskemassene, trekkes vi uvegerlig ut i det Dødehavet som Harmageddon er. Vi må ikke la oss drive med denne sludrende flom av mennesker og bli skylt motstandsløst av gårde med den, men vi må svømme imot den, og det skal det store anstrengelser til. Vi må derfor ikke bare nekte å vike tilbake, men også nekte å være dovne og ubevegelige, for den slags mennesker blir som drivved som beveger seg etter enhver skiftende vind og bølge, ute av stand til å styre seg selv og uten makt til å bestemme hvor den skal hen. Noen av strømningene i Satans vann virker så rolige at de er bedragerske. De ser smule ut, men er dype. På sin slu måte ønsker han å få oss til å drive av sted, sakte og tilsynelatende ufarlig til å begynne med, men etter som strømmen får tak, blir dens grep om oss fastere og blir vanskeligere og vanskeligere å bryte løs fra, og til slutt kan vi ikke svømme imot den tiltagende strømmen som i større og større jag fører oss mot det Niagara-lignende stupet ned i avgrunnen. Men vi kan unngå denne faren hvis vi hører og gjør Guds ord, som vil styrke vårt håp angående den nye verden, og dette håpet vil på sin side tjene som et anker for vår sjel og bevare den fra å drive av gårde til ødeleggelse. (Heb. 6: 19) Hvis vi ikke gjør dette, kommer vi til å virke så kvalmende og motbydelige på Jehova og Kristus og Guds organisasjon at vi til slutt kommer til å bli utspydd fra deres midte, drevet vekk med makt som frastøtende og fordervelige.

Gode og dårlige eksempler

Moses vek tilbake for en spesiell tjenestetildeling fra Jehova fordi det var nødvendig å tale i den forbindelse, og Moses syntes det var vanskelig. Jehova forsynte Moses med et talerør i form av hans bror Aron, og de tjente trofast i fellesskap. Moses talte til og med en del selv. Det går ikke fram av beretningen om han hadde en talefeil av et eller annet slag eller hvorvidt han noen gang overvant den. Hovedsaken er at det at han vek tilbake på grunn av noe han betraktet som en uovervinnelig hindring, bare sto på en liten stund, og at han senere talte, enten det nå var flytende og veltalende eller på annen måte. — 2 Mos. 4: 10—16.

Etter utgangen fra Egypt og mens israelittene befant seg i ørkenen, hørte de på den rapport som ble avlagt for Moses av de menn som hadde utspeidet Kana’ans land: «Vi kom til det land du sendte oss til, og det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt. Men det folk som bor i landet, er sterkt, og byene er som festninger og meget store; der så vi også Anaks barn [kjempene].» To av speiderne, Josva og Kaleb; var stemt for å dra inn i landet, og de sa: «Vi vil dra opp og ta landet i eie; vi skal nok få det i vår makt.» Men de ti defaitistiske speiderne satte seg skrekkslagne imot: «Vi makter ikke å dra opp mot det folk; for det er sterkere enn vi. Det land vi dro igjennom for å utspeide det, er et land som fortærer sine innbyggere, og alle de vi så der, var høyvokste folk. Vi så nefilim [titanene] der (Anaks barn tilhører nefilim); i våre egne øyne tok vi oss ut som gresshopper, og slik må vi også ha tatt oss ut for dem.» (4 Mos. 13: 27, 28, 30—33, vers 33 fra AT). Av redsel vek israelittene tilbake til ødeleggelse i ørkenen, idet de nektet å dra inn i det lovte land. Kjempene i landet satte skrekk i dem, men da Israel dro virkelig inn i landet førti år senere, var fremdeles kjempene der. (2 Sam. 21: 15—22) Slik er det også i dag. Hindringene forsvinner ikke i og med at vi viker tilbake. De kommer fremdeles til å være der i neste uke, neste måned eller til neste år, og vi må til slutt ta kampen opp mot dem når vi enn går på igjen i tjenesten.

Da profeten Uria forkynte et upopulært budskap mot Jerusalem og Juda, søkte kong Jojakim å drepe ham. Uria vek tilbake, sluttet i Jehovas tjeneste og flyktet til Egypt. Men Jojakim sendte noen menn til Egypt som førte Uria tilbake, og den troløse profet ble drept. (Jer. 26: 20—23) Hvor helt annerledes var ikke Jeremias’ handlemåte! Da en rull som var skrevet av Baruk etter diktat av Jeremias, og som inneholdt Jehovas dommer, ble lest for kong Jojakim, brente kongen den opp og beordret Baruk og Jeremias arrestert. Men Jeremias rømte ikke fra landet, slik Uria hadde gjort. Han ga i stedet en ny rull til Baruk, «og han skrev i den etter Jeremias’ munn alle ordene i den bok som Judas konge Jojakim hadde brent ilden, og det ble til dem ennå lagt mange lignende ord.» (Jer. 36: 32) Ved en annen anledning førte det upopulære budskapet om ødeleggelse fra Jehova så mange lidelser over Jeremias at han besluttet seg til ikke å tale mer i Guds navn. Men profeten kunne ikke bli kald overfor Jehovas arbeid og vike tilbake til uvirksomhet. Hvorfor ikke? Jeremias ga selv svaret: «Da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben, og jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.» (Jer. 20: 9) Guds Ord, som er lik ild, holdt profeten varm og aktiv i Jehovas tjeneste.

Ved begynnelsen av Jeremias’ tjeneste, da Jehova kalte ham til å bli profet, var Jeremias’ første innskytelse at han skulle vike tilbake: «Jeg forstår ikke å tale; for jeg er ung.» Men Jehova svarte tilbake: «Jeg legger mine ord i din munn.» (Jer. 1: 4—10) Fra da av talte Jeremias trofast disse ordene. På samme måte må vi fryktløst tale Guds ord i dag. Han legger dem i vår munn ved at vi studerer hans Ord, Bibelen, og ved foranstaltninger han treffer gjennom sin synlige organisasjon. Hvis vi skal få disse ordene i vår munn og kunne tilpasse vår tunge til dem i forkynnelsen, må vi la dem synke ned i vårt hjerte og la dem få omdanne vårt sinn, fornye vårt sinn slik at det blir fylt med Guds tanker og ikke menneskers tanker. (Es. 55: 8; Matt. 16: 23; Rom. 12: 2) Vi må kort sagt studere. Det er ikke bare sannhetens elementære prinsipper vi må studere, men også de dypere ting som hører Gud til, slik at vi kan trenge fram mot modenhet og bli lærere av Guds Ord. «Fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom rett og galt.» — Heb. 5: 12—14; 6: 1, NW.

Er vi blant dem som «ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom rett og galt»? Det er ved bruken våre mentale ferdigheter blir utvidet og oppøvd. Oppøver vi våre evner til tomt prat, til ubetydelige gjøremål, til sladder, til klaging og knurring? Ja, hvis vi bruker vårt liv til slikt. Hvis vi derimot bruker vårt sinn til å søke ut og fordøye alt vi på noen måte kan fra Guds Ord og fra de foreliggende hjelpemidler til å studere Bibelen, hvis vi benytter vår nyvunne kunnskap til å komme med kommentarer på menighetsmøtene, og hvis vi lar den komme til videre anvendelse under forkynnelsen i tjenesten på feltet, da vil en slik anvendelse og praksis oppøve vår fatteevne slik at våre mentale ferdigheter kommer til å øke. Verden har laget det slagordet at øvelse gjør mester. Det er lett å lage slagord, men hvis man analyserer dem, viser det seg ofte at de er mangelfulle. Øvelse gjør mester, men den kan virke i to retninger. Ved øvelse blir man flinkere, enten flinkere til å være god eller flinkere til å være ond, det kommer an på hva vi øver oss i. Oppøv deg i sladder, og du kommer til å bli mer dreven i den synden. Oppøv deg i gudsfrykt, og du kommer til å gjøre framskritt med Jehovas hjelp. En rett anvendelse av vår fatteevne kommer til å gjøre oss til bedre studenter og til, bedre Guds Ords tjenere, og det vil samtidig holde oss varme og virksomme for hans sak.

Apostelen Paulus, som ga advarselen mot å vike tilbake, er selv et godt eksempel på en som unngikk denne fallgruven. Ikke noe distrikt var så hardt at det fikk ham til å vike tilbake for det. Ved en anledning står det at jødene «steinet Paulus og slepte ham utenfor byen, i den tro at han var død». Like etterpå dro han på nytt inn i den samme byen i den hensikt å forkynne. (Ap. gj. 14: 19—22, NW) Han vek ikke unna for dør-til-dør-arbeidet: «Jeg unnlot ikke å fortelle dere noe av det som kunne være til gagn for dere, eller lære dere offentlig og fra hus til hus.» (Ap. gj. 20: 20, NW) Forfølgelser gjorde ham ikke motløs: «Er de Kristi tjenere? Jeg svarer som en gal mann: Jeg er en mer fremtredende tjener: jeg har slitt mer, vært mer i fengsler, blitt slått til overmål, ofte vært døden nær. Av jøder fikk jeg fem ganger førti slag på ett nær, tre ganger ble jeg slått med kjepper, en gang ble jeg steinet, tre ganger led jeg skibbrudd, en natt og en dag har jeg tilbrakt i dypet; ofte på reiser, i farer fra elver, i farer for landeveisrøvere, i farer fra mitt eget folk, i farer fra folkeslagene, i farer i byen, i farer i ødemarken, i farer til sjøs, i farer blant falske brødre, i arbeid og slit, ofte i søvnløse netter, i sult og tørst, mange ganger i avholdenhet fra mat, i kulde og nakenhet.» — 2 Kor. 11: 23—27, NW.

Kristus Jesus motsto alle anstrengelser for å få ham til å vike tilbake. Ved begynnelsen av hans tjeneste fristet Djevelen ham på mange utspekulerte måter, men Jesus vaklet ikke et øyeblikk og ga til slutt fristeren grei beskjed om å forsvinne: «Gå bort, Satan!» (Matt. 4: 10, NW) Senere prøvde en av hans egne apostler å få ham bort fra den lidelsens løpebane som lå foran ham: «Peter tok ham til side og begynte å reise sterke innvendinger mot ham. Han sa: ’Vær god mot deg selv, Mester; denne skjebne skal ikke ramme deg i det hele tatt.’ Men han vendte ryggen til og sa til Peter: ’Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers tanker.’» (Matt. 16: 22, 23, NW) Og selv da hans eget kjøtt ønsket at det beger som besto i en vanærende død, skulle gå ham forbi, kom hans nidkjærhet for den guddommelige vilje i første rekke for ham. Like før han ble forrådt og måtte dø på torturpelen, ba han tre ganger om følgende: «Min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå meg forbi. Dog, ikke som jeg vil, men som du vil.» — Matt. 26: 39—44, NW.

De gode eksempler er til etterfølgelse for oss

Vi er omgitt av en sky av eksemplariske vitner som levde før Kristi Jesu tid. «De ble steinet, de ble prøvd, de ble sagd i stykker, de ble slått i hjel med sverd, de gikk omkring i fåreskinn, i geiteskinn, mens de var i nød, i trengsel, under mishandling; og verden var dem ikke verd. De vandret omkring i ørkener og fjell og huler og jordkløfter.» Men de vek ikke tilbake. Vi har lest om de prøvende opplevelser Paulus gjennomgikk. Likevel vek han ikke tilbake. Han ga dette råd: «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus.» Og om det ypperste mønster på ustraffelighet er det skrevet: «Kristus selv led for dere og etterlot dere et mønster forat dere skal følge nøyaktig i hans spor.» — 1 Kor. 11: 1; Heb. 11: 37, 38; 12: 1; 1 Pet. 2: 21, NW.

Vi vet når vi viker tilbake, og det samme gjør Gud. Vi vet når vi gjør noe fordi vi selv ønsker det, og når vi gjør noe fordi Gud ønsker at vi skal. Vi vet når vi følger vår egen vilje, og når vi følger Guds vilje. Det vil si, vi kan avgjøre det hvis vi vil, men vi ønsker sjelden å treffe avgjørelser som går oss selv imot. Mange foretrekker å bedra seg selv og tro at de bedrar andre og håpe at de bedrar Gud. Men han lar seg ikke narre. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Han ser oss slik vi er, enten vi selv gjør det eller ikke. Vi må prøve å se på oss selv slik Gud ser på oss. Vi kan granske oss selv med noen spørsmål. Vi har innvigd vår kropp til ham, men overgir vi den til å gjøre hans vilje, eller vår egen? Tjener vi oss selv, eller ham? Oppfyller vi hensikten med vår innvielse, eller unndrar vi oss og viker tilbake fra å oppfylle vårt løfte? Lar vi ham bruke oss på sin måte, eller insisterer vi på at han skal bruke oss slik vi finner det for godt? Hva ofrer vi? Hva gir vi avkall på? Hva nekter vi oss selv for å kunne utvide vår tjeneste? Eller degger vi for oss selv og unnskylder det etterpå? Nærer vi stor omsorg for kjøttet mens vi bedrøver ånden, eller gleder vi ånden og undertvinger kjøttet? Vi kan ikke behage begge deler. (Rom. 8: 7—13) Paulus slavebandt heller kjøttet enn ånden, forat ånden kunne være fri. (1 Kor. 9: 27) Det er også mange andre ransakende spørsmål vi kan stille oss selv.

Konklusjonen på alt dette blir derfor at vi bør studere Guds Ord og la det oppgløde oss til å virke for Riket, og få oss til å utvide vår tjeneste slik at vi kan fylle det stadig økende krav som vitnearbeidet stiller til oss. Når vi først har begynt, bør vi holde vår varme for Guds sak ved like ved å fylle på nytt brensel fra den uuttømmelige kilde til kristen nidkjærhet, nemlig Bibelen. En ild som ikke blir næret, dør ut. Lekke kar som ikke stadig blir etterfylt, tørker ut. Vi må derfor holde oss brennende ved hjelp av Guds Ord og stadig være fylt av sannhetens vann, bruke det til å hjelpe andre til å bli aktive, bruke det på menighetsmøtene, bruke det i tjenesten på feltet, bruke det på alle mulige måter og aldri la det få kjølne av eller sive ut av vårt liv. Vi må aldri fryse til og bli ubevegelige, men holde oss i stadig bevegelse i tjenesten, utvide vår tjeneste og være glødende for Jehova og hans sak. Da kan vi tillitsfullt stemme i ordene: «Vi [er] ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.»