I salige, så sant I gjør det.» (Joh. 13: 17) Er du i stand til selv å forstå de råd Bibelen gir? Eller hører du til den slags mennesker som alltid venter at andre skal fortelle dem nøyaktig hva de skal gjøre? Du kan vise at du har virkelig forståelse og personlig styrke, ved å anvende Bibelens veiledning i ditt liv. Da vil du oppnå den lykke å vite at du behager Gud og hans Sønn og alle dem som ønsker å tjene dem.

Spørsmål fra leserne

● Hva er «den tredje himmel» og det «Paradis» som det tales om i 2 Korintierne 12: 2, 4? — R. B., USA

I 2 Korintierne 12: 2—4 taler apostelen Paulus om en som ble «rykket like inn i den tredje himmel» og «inn i Paradis». Ettersom Bibelen ikke nevner noen annen som har opplevd dette, er det sannsynlig at det var apostelen Paulus’ egen opplevelse. Noen har forsøkt å sette Paulus’ omtale av «den tredje himmel» i forbindelse med den gamle rabbinske oppfatning at det var flere himler, helt opp til «sju himler», men denne oppfatning finner ingen støtte i Bibelen.

Når vi undersøker sammenhengen, er det tydelig at apostelen ikke sikter til de himler som befinner seg innenfor jordens atmosfære og heller ikke til det ytre rom. Apostelen skrev: «Jeg kommer nå til syner og åpenbarelser av Herren. Jeg kjenner et menneske i Kristus — om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det — en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel. . . . han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er et menneske tillatt å tale.» — 2 Kor. 12: 1—4.

Det ser således ut til at uttrykket «den tredje himmel» sikter til de åndelige himler og angir graden av den henrykkelse hvori synet ble sett, nemlig den høyeste grad. I denne forbindelse er det verdt å merke seg hvordan ord og uttrykk blir gjentatt tre ganger i Esaias 6: 3, Esekiel 21: 27, Johannes 21: 15—17 og Åpenbaringen 4: 8, tydeligvis i den hensikt å framheve og gi egenskapen eller tanken større vekt.

Den som så synet, ble bortrykket til «den tredje himmel», trådte inn i «Paradis» og hørte usigelige ord. En nøkkel til å forstå Paulus’ beskrivelse av synet finner vi i de profetier i de hebraiske skrifter som forteller om Guds folks gjenopprettelse i fortiden. I mange av Bibelens profetiske bøker blir det gitt guddommelige løfter om hvordan Israel skulle vende tilbake fra sin landflyktighet til sitt ødelagte og forlatte hjemland. Gud skulle sørge for at landet igjen ble dyrket og tilsådd, at det kom til å gi rike avlinger og ble fylt med mennesker og dyr. Byene skulle bli gjenoppbygd og bebodd, og folk ville si: «Dette land som var lagt øde, er blitt som Edens hage.» — Esek. 36: 6—11, 29, 30, 33—35; se også Esaias 51: 3; Jeremias 31: 10—12; Esekiel 34: 25—27.

Disse profetiene viser imidlertid også at de paradisiske tilstander gjaldt folket selv. Ved å forbli trofaste mot Gud kunne de nå «spire» og blomstre som «rettferdighetens terebinter» og glede seg over en vakker åndelig velstand som «en vannrik hage» som Guds velsignelser strømmet ned over fordi de hadde hans godkjennelse. (Es. 58: 11; 61: 3, 11; Jer. 31: 12; 32: 41) Israels folk hadde vært Guds vingård, hans plantning, men på grunn av folkets ondskap og frafall fra den sanne tilbedelse hadde dets åndelige vingård billedlig talt visnet bort allerede før landet bokstavelig talt ble lagt øde. — Se til sammenligning 2 Mosebok 15: 17; Esaias 5: 1—8; Jeremias 2: 21.

Det paradis som apostelen Paulus så, kan således sikte til en åndelig tilstand blant Guds folk i likhet med den det kjødelige Israel hadde opplevd. Dette framgår av det faktum at den kristne menighet også ble kalt «Guds akerland», hans åndelige vingård, som hadde sin rot i Jesus Kristus og bar frukt til Guds ære. (1 Kor. 3: 9; Joh. 15: 1—8) Den hadde erstattet Israels folk og hadde Guds gunst. — Se Matteus 21: 33—43.

Paulus’ syn måtte imidlertid gjelde et eller annet tidspunkt i framtiden. Det skulle komme et frafall fra den kristne menighet, ja, det hadde allerede begynt å vise seg på Paulus’ tid, og det ville resultere i en tilstand som kunne sammenlignes med en aker som var full av ugress. (Matt. 13: 24—30, 36—43; Ap. gj. 20: 29; 2 Tess. 2: 3, 7; se også Hebreerne 6: 7, 8.) Det er derfor ikke rimelig å tro at Paulus’ syn av et paradis fikk sin oppfyllelse under slike forhold. Det pekte snarere fram til «høsttiden», da de sanne kristne skulle bli samlet inn av «høstfolkene», englene, og erfare åndelig velstand og store velsignelser fra Gud.

Jesu Kristi salvede etterfølgere som lever i vår tid, opplever virkelig et åndelig paradis, slik det framgår av den åndelige velstand som de nå nyter. Den åndelige velstand som Guds folk opplever i dag under Guds opprettede rike, er større enn den som rådde på apostlenes tid, i kristendommens første tid. En «stor skare» av «andre får», som ser fram til å få leve i et bokstavelig paradis her på jorden i nær framtid, har del i denne åndelige velstand sammen med dem. — Åpb. 21: 1—4.