Hans fødsel på jorden. Før Jesus ble født som menneske på jorden, hadde engler fra tid til annen vist seg her i menneskeskikkelse. Det ser ut til at de materialiserte seg i et legeme som passet for anledningen, og at de dematerialiserte seg når oppdragene var fullført. (1Mo 19: 1–3; Dom 6: 20–22; 13: 15–20) De var således hele tiden åndeskapninger og gjorde bare midlertidig bruk av fysiske legemer. Slik forholdt det seg ikke da Guds Sønn kom til jorden og ble mennesket Jesus. Johannes 1: 14 sier at «Ordet ble kjød og bodde iblant oss». Det var derfor han kunne omtale seg selv som «Menneskesønnen». (Joh 1: 51; 3: 14, 15) Noen peker på uttrykket «bodde [bokst.: «teltet»] iblant oss» og hevder at dette viser at Jesus ikke var et virkelig menneske, men en inkarnasjon. Men apostelen Peter bruker et lignende uttrykk om seg selv, og han var selvfølgelig ikke en inkarnasjon. – 2Pe 1: 13, 14.

Han ’vitnet om sannheten’. Da Pilatus spurte Jesus: «Så er du da en konge?», svarte Jesus: «Du sier selv at jeg er en konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten. Enhver som er på sannhetens side, hører min røst.» (Joh 18: 37; se RETTSSAK [Rettssaken mot Jesus].) Som det framgår av Bibelen, var den sannheten han vitnet om, ikke sannhet i sin alminnelighet. Det var en sannhet av altoverskyggende betydning, nemlig sannheten om hva Guds hensikter gikk ut på og går ut på, den sannhet som bygger på det fundamentale faktum som Guds suverene vilje og Hans evne til å gjennomføre sin vilje utgjør. Under sin tjeneste åpenbarte Jesus denne sannheten, som inngikk i den «hellige hemmelighet», og viste at den dreier seg om Guds rike med Jesus Kristus, «sønn av David», på tronen som Konge og Prest. Dette var også kjernen i det budskapet som ble forkynt av engler forut for og ved Jesu fødsel i Betlehem i Judea, Davids by. – Lu 1: 32, 33; 2: 10–14; 3: 31.

Å fullføre denne tjenesten, det å vitne om sannheten, krevde mer av Jesus enn bare å tale, forkynne og undervise. I tillegg til at han for en tid måtte gi avkall på sin himmelske herlighet og bli født som menneske, måtte han oppfylle alt det som var profetert om ham, innbefattet de skygger, eller forbilder, som lovpakten inneholdt. (Kol 2: 16, 17; He 10: 1) For å bekrefte sannheten i sin Fars profetiske ord og hans løfter måtte Jesus leve på en slik måte at han fikk denne sannheten til å bli virkelighet, idet han oppfylte den ved det han sa og gjorde, ved sin livsførsel og ved den måten han døde på. Han måtte med andre ord være sannheten, selve den legemliggjorte sannhet, noe han selv sa at han var. – Joh 14: 6.

Derfor kunne apostelen Johannes skrive at Jesus var «full av ufortjent godhet og sannhet», og at selv om «Loven ble gitt ved Moses», er «den ufortjente godhet og sannheten . . . kommet ved Jesus Kristus». (Joh 1: 14, 17) Ved at Jesus ble født som menneske, framstilte seg for Gud ved vanndåpen, i tre og et halvt år utførte offentlig tjeneste og tjente Guds rikes sak, døde trofast mot Gud og ble oppreist til himmelsk liv – i og med alle disse historiske hendelsene – ’kom’ Guds sannhet; den ble virkeliggjort. (Jf. Joh 1: 18; Kol 2: 17.) Det var altså slik at hele Jesu livsløp ’vitnet om sannheten’, om det som Gud hadde gitt løfte om. Jesus var således ingen forbilledlig Messias, eller Kristus. Han var den virkelige, den som det var gitt løfte om. Han var ikke en forbilledlig Konge og Prest. Han var i ett og alt den virkelige Konge og Prest, den som var blitt forbilledlig framstilt. – Ro 15: 8–12; jf. Sl 18: 49; 117: 1; 5Mo 32: 43; Jes 11: 10.