Noen kristne i det gamle Korint var i villrede når det gjaldt dette, og andre trodde overhodet ikke på en bokstavelig oppstandelse. I sitt første brev til de kristne der skrev Paulus om hvordan det ville ha vært hvis oppstandelsen ikke hadde vært en realitet: «Hvis det virkelig ikke er noen oppstandelse av de døde, da er heller ikke Kristus blitt oppreist. Men hvis Kristus ikke er blitt oppreist, da er jo vår forkynnelse forgjeves, og vår tro er forgjeves. Dessuten blir vi også funnet å være falske vitner om Gud, . . . da er deres tro unyttig; dere er fortsatt i deres synder. Ja, også de som har sovnet inn i døden i forening med Kristus, har gått til grunne.» – 1. Korinter 15:13–18.

«Han [viste] seg for mer enn fem hundre brødre på én gang . . . Deretter viste han seg for Jakob, så for alle apostlene; men aller sist viste han seg også for meg.» – 1. Korinter 15:6–8

Ikke nok med det. Hvis Jesu oppstandelse ikke hadde funnet sted, ville den kristne tro ha vært forgjeves, meningsløs, basert på en løgn. Paulus og de andre ville dessuten ha snakket usant ikke bare om Jesu oppstandelse, men også om ham som de sa oppreiste Jesus – Jehova Gud. Den påstanden at «Kristus døde for våre synder», ville også være usann, for hvis Frelseren selv ikke var blitt frelst fra døden, kunne han ikke frelse andre. (1. Korinter 15:3) Det ville bety at kristne som hadde dødd, i noen tilfeller som martyrer, hadde dødd med et falskt håp om at de skulle få en oppstandelse.