Predestinasjonslæren. Den oppfatning at Gud gjør ubegrenset bruk av sin evne til forutviten, og at han forutbestemmer alle enkeltpersoners livsløp og skjebne, blir kalt predestinasjonslæren. Dens tilhengere hevder at Guds guddommelighet og fullkommenhet må innebære at han er allvitende, ikke bare med hensyn til fortid og nåtid, men også når det gjelder framtiden. Ifølge denne oppfatningen ville det være et tegn på ufullkommenhet hvis han ikke hadde forutviten om alle saker til minste detalj. Som bevis for at Gud forutbestemmer sine skapningers liv før de blir født, henvises det blant annet til Isaks tvillingsønner, Esau og Jakob (Ro 9: 10–13). Visse skriftsteder, for eksempel Efeserne 1: 4, 5, blir også brukt som bevis for at Gud hadde forutviten om og forutbestemte framtiden til alle sine skapninger allerede før han begynte å skape.

Forutbestemmelse angående de ’kalte og utvalgte’. Nå gjenstår de skriftstedene som omtaler de kristne «kalte» eller «utvalgte». (Jud 1; Mt 24: 24) Det sies om dem at de er «utvalgt etter Guds, Faderens, forutviten» (1Pe 1: 1, 2), ’utvalgt før verdens grunnleggelse’, ’forutbestemt til å bli adoptert som sønner av Gud’ (Ef 1: 3–5, 11) og ’utvalgt til frelse fra begynnelsen og kalt til dette’ (2Te 2: 13, 14). Hvordan vi skal forstå disse skriftstedene, avhenger av om de dreier seg om en forutbestemmelse angående visse enkeltpersoner eller en forutbestemmelse angående en gruppe personer, nemlig den kristne menighet, som blir omtalt som «ett legeme» (1Kt 10: 17) og består av dem som skal være medarvinger med Kristus Jesus i hans himmelske rike. – Ef 1: 22, 23; 2: 19–22; He 3: 1, 5, 6.

Hvis disse ordene betydde at bestemte enkeltpersoner er forutbestemt til evig frelse, ville det innebære at disse enkeltpersonene aldri ville kunne vise seg å være troløse eller svikte sitt kall, for Guds forutviten om dem kunne aldri vise seg å være unøyaktig, og hans forutbestemmelse om at de skulle oppnå en bestemt skjebne, kunne aldri slå feil eller bli forpurret. Men de samme apostlene som ble inspirert til å skrive de ovenstående ordene, viste også at noen av dem som var ’kjøpt’ og «helliget» ved Kristi gjenløsningsoffers blod, og som hadde «smakt den himmelske frie gave» og «fått del i hellig ånd» og smakt «den kommende tingenes ordnings krefter», skulle komme til å falle fra i den grad at de ikke kunne vekkes til anger, slik at de førte tilintetgjørelse over seg selv. (2Pe 2: 1, 2, 20–22; He 6: 4–6; 10: 26–29) Apostlene var samstemte i sine oppfordringer til dem de skrev til: «[Gjør] deres ytterste for å befeste deres kall og utvelgelse; for hvis dere fortsetter å gjøre disse ting, skal dere aldri noensinne mislykkes.» Og: «Dere [skal] fortsette å arbeide på deres egen frelse med frykt og beven.» (2Pe 1: 10, 11; Flp 2: 12–16) Paulus var «kalt til å være en Jesu Kristi apostel» (1Kt 1: 1), men han mente åpenbart ikke om seg selv at han som enkeltperson var forutbestemt til evig frelse, for han skriver om sine iherdige anstrengelser for å nå «målet» og få «seiersprisen, Guds kall oppad» (Flp 3: 8–15), og om sin bekymring for at han ’på en eller annen måte skulle bli forkastet’. – 1Kt 9: 27.

Den «livets krone» som blir tilbudt slike mennesker, er noe de får på betingelse av at de er trofaste under prøvelser like til døden. (Åp 2: 10, 23; Jak 1: 12) De kan miste sin krone, sin utsikt til å bli konger sammen med Guds Sønn. (Åp 3: 11) Apostelen Paulus gav uttrykk for at han stolte på at «rettferdighetens krone» ble «holdt i forvaring» for ham, men det gjorde han først da han var sikker på at han nærmet seg slutten på sitt jordiske livsløp, at han hadde «fullført løpet». – 2Ti 4: 6–8.

Hvis vi på den annen side oppfatter det slik at de ovennevnte skriftstedene gjelder en klasse mennesker, den kristne menighet eller ’den hellige nasjon’ som består av de kalte som gruppe betraktet (1Pe 2: 9), viser de at Gud hadde forutviten om og forutbestemte at en slik klasse mennesker ville bli frambrakt (men ikke hvilke enkeltindivider som skulle utgjøre den). Disse skriftstedene vil da innebære at han fastsatte eller forutbestemte hvilket «bilde» alle de som i tidens løp ble kalt til å tilhøre denne klassen, måtte la seg forme etter, alt i samsvar med hans hensikt. (Ro 8: 28–30; Ef 1: 3–12; 2Ti 1: 9, 10) Han forutbestemte også hvilke gjerninger som ville ventes av dem, og at de ville bli prøvd ved at verden påførte dem lidelser. – Ef 2: 10; 1Te 3: 3, 4.