Han ble bevart «i trygghet sammen med sju andre»

NOAH og familien hans satte seg tett inntil hverandre da det begynte å styrtregne. Prøv å se for deg ansiktene deres der de sitter i den dunkle belysningen fra en blafrende oljelampe. Med store øyne hører de at vannet fosser ned på taket og pisker mot sidene av arken. Støyen må ha vært øredøvende.

Da Noah betrakter ansiktene til sin elskede familie – sin trofaste kone og de tre lojale sønnene deres og konene deres – svulmer hjertet hans utvilsomt av takknemlighet. I dette mørke kapitlet i menneskehetens historie gir det ham sannsynligvis trøst at de han er aller mest glad i, er der sammen med ham. Alle er trygge og i god behold. Med hevet stemme for å bli hørt gjennom bulderet leder han helt sikkert familien i en takkebønn.

Noah var en mann med sterk tro. Det var Noahs tro som fikk hans Gud, Jehova, til å beskytte ham og familien hans. (Hebreerne 11:7) Men ble det mindre viktig for dem å ha tro etter at det hadde begynt å regne? Tvert imot. Med tanke på den utfordrende perioden som lå foran dem, hadde de virkelig stort behov for tro. Det samme har vi, som lever i en svært urolig tid. La oss derfor se hva vi kan lære av Noahs tro.

Utenfor fortsatte det å øse ned i «førti dager og førti netter». (1. Mosebok 7:4, 11, 12) Vannet steg og steg og steg. Og Noah kunne se at hans Gud, Jehova, beskyttet de rettferdige samtidig med at han straffet de onde.

Vannflommen satte en stopper for et opprør som hadde brutt ut blant englene. Påvirket av Satans selviske holdning hadde mange engler forlatt sin «egen, rette bolig» i himmelen for å leve sammen med kvinner, og de hadde fått et bastardavkom som ble kalt nefilim. (Judas 6; 1. Mosebok 6:4) Satan frydet seg helt sikkert over hvordan opprøret utviklet seg, for det førte til et ytterligere forderv av menneskene, selve kronen på Jehovas jordiske skaperverk.

Etter hvert som flomvannet steg, måtte de opprørske englene imidlertid legge av seg sine fysiske kropper og vende tilbake til åndeverdenen, for aldri mer å kunne ikle seg menneskekropper. De forlot sine koner og sine barn og lot dem dø i vannmassene sammen med resten av menneskesamfunnet.

Helt fra Enoks tid, nesten 700 år tidligere, hadde Jehova advart om at Han ville tilintetgjøre onde, ugudelige mennesker. (1. Mosebok 5:24; Judas 14, 15) Siden den gangen hadde menneskene bare blitt verre, de hadde ødelagt jorden og fylt den med vold. Nå var deres siste time kommet. Gledet Noah og familien hans seg over at de onde menneskene måtte dø?

Nei! Det gjorde heller ikke deres barmhjertige Gud. (Esekiel 33:11) Jehova hadde gjort alt for at så mange som mulig skulle bli frelst. Han hadde gitt Enok i oppdrag å advare folk, og han hadde befalt Noah å bygge arken. Noah og familien hadde arbeidet på dette gigantiske prosjektet i flere tiår, lett synlig for folk. Dessuten hadde Jehova gitt Noah i oppdrag å tjene som «en rettferdighetens forkynner». (2. Peter 2:5) I likhet med Enok før ham advarte han menneskene om den dommen som skulle fullbyrdes over verden. Og hvordan reagerte de? Jesus, som så begivenhetene fra himmelen, sa senere om folk på Noahs tid: «De gav ikke akt før flommen kom og feide dem alle bort.» – Matteus 24:39.

Prøv å forestille deg hvordan Noah og familien hans hadde det de første 40 dagene etter at Jehova hadde lukket døren til arken. Etter hvert som styrtregnet fortsatte å tromme på arken dag etter dag, kom de åtte sannsynligvis inn i en slags rutine – de tok vare på hverandre, stelte hjemmet og sørget for at dyrene hadde det de trengte i bingene sine. På et tidspunkt begynte det å riste og skake i hele den svære arken. Den beveget seg! Arken gynget på det stadig stigende vannet og ble løftet høyere og høyere opp, helt til «den fløt høyt over jorden». (1. Mosebok 7:17) For en enestående demonstrasjon av Den Allmektige Guds, Jehovas, makt!

Noah må ha vært takknemlig – ikke bare for at han og familien var i sikkerhet, men også for den barmhjertighet Jehova hadde vist ved å bruke dem til å advare de som mistet livet utenfor arken. Alle årene med hardt arbeid føltes kanskje bortkastet mens de holdt på. Folk hadde vært så likegyldige! Tenk på det – Noah hadde sannsynligvis brødre, søstre, nevøer og nieser som levde i tiden før vannflommen, men ingen bortsett fra hans aller nærmeste familie hørte på ham. (1. Mosebok 5:30) Nå da disse åtte sjelene var trygge inne i arken, gav det dem sikkert trøst å tenke tilbake på all den tiden de hadde brukt på å gi folk en sjanse til å overleve.

Jehova har ikke forandret seg siden Noahs tid. (Malaki 3:6) Jesus Kristus forklarte at det er mange likheter mellom vår tid og «Noahs dager». (Matteus 24:37) Vi lever også i en spesiell tid, en tid som preges av store vanskeligheter, og som kommer til å ende med at en moralsk fordervet verdensordning blir ødelagt. I likhet med Noah og familien forkynner Guds folk i dag et advarselsbudskap for alle som vil høre. Vil du ta advarselen på alvor? Hvis du allerede har innsett sannheten i denne livreddende advarselen, vil du da være med på å bringe den videre til andre? Noah og familien hans er et godt eksempel for oss alle.

Da arken lå og drev på det bølgende havet, må det ha vært mange fremmede lyder for dem som var inne i den – det knirket og knaket i de massive tømmerstokkene. Gjorde størrelsen på bølgene Noah bekymret, og var han redd for at arken ikke skulle tåle belastningen? Nei. Skeptikere i dag tviler kanskje på at arken kunne det, men Noah var ingen skeptiker. Bibelen sier: ‘Ved tro bygde Noah en ark.’ (Hebreerne 11:7) Tro på hva? Jehova hadde inngått en pakt, en formell avtale, om å føre Noah og alle de som var sammen med ham, trygt gjennom vannflommen. (1. Mosebok 6:18, 19) Kunne ikke Han som har skapt universet, jorden og alt levende på den, sørge for at arken holdt? Jo, selvfølgelig! Noah stolte med rette på at Jehova ville holde sitt løfte. Og han og familien ble ganske visst «ført trygt gjennom vannet». – 1. Peter 3:20.

Etter at det hadde gått 40 dager og 40 netter, sluttet det å regne. Ifølge vår kalender skjedde det en gang i desember 2370 fvt. Men for familien om bord i arken var spenningen langt fra over. Arken, som var full av levende skapninger, drev helt alene på et verdensomspennende hav, godt over alle fjelltoppene. (1. Mosebok 7:19, 20) Vi kan se for oss at Noah delte det tyngste arbeidet mellom seg og sønnene sine, Sem, Kam og Jafet. Dyrene måtte jo fôres og holdes rene og friske. Det sier seg selv at den samme Gud som hadde gjort alle de ville dyrene tamme nok til å gå inn i arken, også kunne sørge for at de holdt seg medgjørlige så lenge vannflommen varte.a

Noah førte tydeligvis en nøyaktig loggbok. Den oppgir når det begynte å regne, og når det sluttet. Den forteller også at vannmassene fortsatte å flomme over jorden i 150 dager. Så begynte vannet endelig å synke. Det var en stor dag da arken mykt la seg «til hvile på Ararat-fjellene», som ligger i vår tids Tyrkia. (1. Mosebok 8:4) Det skjedde i april 2369 fvt. I juni, 73 dager senere, kom fjelltoppene til syne. Tre måneder senere, i september, bestemte Noah seg for å fjerne noe av overdekningen, eller taket, på arken. Han fikk lønn for strevet da lys og frisk luft strømmet inn. Tidligere hadde Noah også begynt å undersøke omgivelsene for å se om det var trygt og beboelig der ute. Han hadde sendt ut en ravn, som fløy fram og tilbake en stund og kanskje hvilte seg på arken innimellom. Så hadde Noah sendt ut en due, som fortsatte å vende tilbake til ham helt til den til slutt fant et hvilested. – 1. Mosebok 7:24 til 8:13.

Vi kan gå ut fra at åndelige ting hadde en viktig plass i Noahs rutiner. Det er lett å se for seg at familien regelmessig satte seg ned sammen for å be og snakke om sin himmelske Far, som beskyttet dem. Noah satte sin lit til Jehova i alle viktige avgjørelser. Selv da han kunne se at jorden endelig var blitt «helt tørr» – etter over et år i arken – åpnet han ikke døren for å ta initiativet til å føre familien og dyrene ut. (1. Mosebok 8:14) Nei, han ventet på en befaling fra Jehova.

Familieoverhoder i dag kan lære mye av denne trofaste mannen. Han hadde god orden og var hardt arbeidende og tålmodig, og han vernet om alle dem han hadde ansvar for. Men framfor alt: Jehova Guds vilje var alltid det viktigste for Noah. Hvis vi etterligner Noah på disse områdene, vil vi være til velsignelse for alle dem vi er glad i.

Til slutt kom befalingen fra Jehova. «Gå ut av arken», sa han til Noah, «du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer sammen med deg.» Familien gjorde som de fikk beskjed om – de gikk ut først, og alle dyrene fulgte etter. På hvilken måte? I en vill og kaotisk flukt? Langt ifra! Beretningen sier: «Etter sine slekter gikk de ut av arken.» (1. Mosebok 8:15–19) Det synet som møtte Noah og familien da de kom ut og kunne trekke inn den friske fjelluften og se ut over Ararats høyland, var en renset jord. Borte var nefilim, volden, de opprørske englene og hele det onde samfunnet!b Menneskeheten hadde fått en sjanse til å begynne på nytt.

Noah visste hva han skulle gjøre. Det første han tenkte på, var tilbedelsen av Gud. Han bygde et alter og brukte noen av de dyrene som Gud betraktet som rene – som de hadde tatt med seg «sju av hvert» av – og ofret et brennoffer for Jehova. (1. Mosebok 7:2; 8:20) Gledet Jehova seg over dette?

Bibelen svarer på det med disse oppmuntrende ordene: «Jehova begynte å kjenne en formildende duft.» Den smerten som hadde fylt Guds hjerte da menneskene fylte jorden med vold, ble erstattet av en formildende, behagelig følelse da han så en familie av trofaste tilbedere på jorden som var fast bestemt på å gjøre hans vilje. Jehova forventet ikke at de skulle være fullkomne. Det samme verset sier videre: «Menneskehjertets tilbøyelighet er ond helt fra ungdommen av.» (1. Mosebok 8:21) Tenk over hvordan Jehova nå fortsatte å være tålmodig med menneskene og vise dem omsorg.

Gud opphevet den forbannelsen han hadde uttalt over jorden i forbindelse med at Adam og Eva gjorde opprør, en forbannelse som hadde gjort det spesielt vanskelig å dyrke jorden. Noahs far, Lamek, hadde gitt sin sønn navnet Noah, som sannsynligvis betyr «hvile» eller «trøst», og hadde forutsagt at hans sønn ville føre menneskene fram til en tid da de skulle få hvile fra denne forbannelsen. Noah må ha strålt av glede da han forstod at han nå ville få oppleve at denne profetien ble oppfylt, og at jorden kom til å bli lettere å dyrke. Det er ikke så rart at Noah snart begynte som jordbruker! – 1. Mosebok 3:17, 18; 5:28, 29; 9:20.

Samtidig gav Jehova alle Noahs etterkommere noen klare og enkle lover som de skulle leve etter – blant annet et forbud mot å ta liv og mot å misbruke blod. Gud opprettet også en pakt med menneskeheten, der han lovte at han aldri igjen ville utslette alt liv på jorden ved en vannflom. Som et tegn på at han ville holde sitt løfte, lot han menneskene få det første glimtet av et praktfullt naturfenomen – regnbuen. Den dag i dag blir vi minnet om Jehovas kjærlige løfte hver gang vi ser en regnbue. – 1. Mosebok 9:1–17.

Hvis beretningen om Noah bare var oppdiktet, kunne den godt ha endt med den regnbuen. Men denne trofaste mannen har virkelig levd, og livet hans var ikke så enkelt. På den tiden oppnådde folk svært høy alder, og Noah levde i enda 350 år, og disse årene voldte ham en god del sorg og smerte. Han begikk en alvorlig feil da han en gang drakk seg beruset, en feil som ble forverret av at hans barnebarn Kanaan begikk en mer alvorlig synd – en synd som fikk tragiske konsekvenser for Kanaans slekt. Noah levde lenge nok til å se sine etterkommere på Nimrods tid praktisere slike synder som avgudsdyrkelse og vold. Men han fikk også oppleve positive ting. Han fikk blant annet se at hans sønn Sem var et godt eksempel for familien sin ved sin sterke tro. – 1. Mosebok 9:21–28; 10:8–11; 11:1–11.

I likhet med Noah må vi bevare en sterk tro. Selv om andre rundt oss ikke bryr seg om den sanne Gud, og selv om noen slutter å tjene ham, må vi holde oss på den rette vei, slik Noah gjorde. Jehova setter stor pris på slik trofasthet og utholdenhet. Som Jesus Kristus sa: «Den som har holdt ut til enden, han skal bli frelst.» – Matteus 24:13.