Tro ansporet ham til handling!

MIDT imellom Persiabukta og byen Bagdad ligger det en lite tiltalende haug med mursteiner av leire. Den ligger der som en ensom vaktpost som holder øye med en vidstrakt, gold ørken. Pisket i sandstormer og under en stekende sol ligger ruinene og ruger i en stillhet som bare blir brutt av et nattdyrs tilfeldige hyl. Dette er alt som er igjen av den en gang så mektige byen Ur.

Men la oss gå 4000 år tilbake i tiden. På det som den gang var den østre bredden av elven Eufrat, ligger den blomstrende byen Ur. Skinnende hvitkalkede hus og butikker kranser byens krokete gater. Kjøpmenn og kunder pruter på priser i basarene. Arbeidere sliter dag og natt med å spinne bugnende mengder av ull til melkehvite tråder. Slaver trasker ned knirkende landganger, foroverbøyd under vekten av importerte rikdommer.

All denne travelheten finner sted i skyggen av en stor ziggurat (et babylonsk tempeltårn) som dominerer landskapet. Tilbedere kommer til denne helligdommen for å ære en gud — måneguden Nanna eller Sin — som de tror har brakt Ur velstand.

Det er imidlertid én mann som synes at lukten av ofringene på toppen av denne svære pyramiden er en avskyelig stank. Han heter Abram (senere Abraham). Det er mulig at faren hans, Tarah, en gang deltok i denne avgudsdyrkelsen. (Jevnfør Josva 24: 2, 14, 15.) Men nå har Abram lært den sanne Gud, Jehova, å kjenne. Hvordan? Tydeligvis gjennom Sem, en gammel mann som overlevde vannflommen på Noahs tid.

Abram viser snart at hans tro på Jehova ikke er passiv. På en eller annen måte ’viser’ Gud seg nå for Abram. (Apostlenes gjerninger 7: 2—4) Jehova gir Abram dette påbudet: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes [alle jordens slekter skal visselig velsigne seg ved hjelp av deg, NW].» — 1. Mosebok 12: 1—3.

Abram adlyder Jehova

Skulle han virkelig forlate den velstående byen Ur i Kaldea? Noen av husene i Ur er jo vakre, toetasjes mursteinsbygninger med en patio i midten. Disse husene har opptil 14 værelser! Det er ikke så rart at den franske historikeren Henri Gaubert tenkte på Abram utelukkende som en nomade, og at han syntes det var vanskelig å tro at Abram kunne ha forlatt et «hus i Ur møblert med senger og puter, en komfortabel bolig som var kjølig om sommeren og varm om vinteren, med en velfylt kjeller og en kilde med kaldt, friskt vann». Oppgav Abram alt dette for å begynne å leve som nomade? Utrolig!

Og hva med Abrams familie — måtte noen av hans slektninger bli værende igjen i Ur? I Midtøsten er familiebåndene så sterke at det å bli vist bort fra familien er ensbetydende med å få en dødsdom. Hvordan kan en vente at Abram skal legge alt dette bak seg bare på grunn av noen løfter? Hvordan vil egentlig Gud gjøre denne mannen — som ennå er barnløs — til «et stort folk»? Hvor er dette lovte land?

Abram er imidlertid en troens mann og har ’en sikker forventning om ting som han håper på’. (Hebreerne 11: 1, NW) Han vet fra tidligere begivenheter — for eksempel den verdensomfattende vannflommen — at Guds ord alltid går i oppfyllelse. Abram er ikke urolig fordi han ikke vet nøyaktig hvordan, når og hvor disse løfter fra Gud vil bli oppfylt. Verken et vakkert hjem, et sikkert levebrød eller familiebånd er så verdifullt for ham som vennskapet med Jehova. Derfor er det bare én ting for Abram å gjøre: Å adlyde Gud og forlate Ur!

Ansporer din tro deg på lignende måte til handling? Vi blir ofte oppfordret til å utvide vår andel i forkynnelsesarbeidet. Noen gjør dette ved å begynne som heltidsforkynnere. Men kan det være at noen kristne inntar en avventende holdning fordi de innerst inne tviler på Guds løfte om at han vil sørge for dem som søker Riket først? (Matteus 6: 33) Abrams tro ansporet ham til handling. Han lot Guds løfter avgjøre hans framtid.

Fra Ur til Karan

Abram reiser ikke alene. I likhet med mange Jehovas vitner i dag deler han uten tvil Guds sannheter med familien sin. Det er derfor ikke overraskende at Abrams kone, Sarai, og Abrams foreldreløse nevø Lot, også blir ansporet til å adlyde Guds påbud.a Også Abrams far, Tarah — som noen mener var en avgudsdyrker — reiser. — 1. Mosebok 11: 31.

Abrams familie og buskap er til slutt kommet utenfor byen Ur. Signalet for avreise blir gitt, og karavanen setter seg i bevegelse i ordnet prosesjon. Den følger en vei som går langs østsiden av elven Eufrat. De som er med, reiser sannsynligvis til fots og rir på kameler under en stekende sol til lyden av klingende bjeller som er bundet rundt kamelenes hals.

De beveger seg nordvestover og følger elvens kurve. Etter mange dager har de tilbakelagt 960 kilometer. De reisende, som er svært slitne, gleder seg over å se de bikubeformede hyttene som omgir byen Karan. Karan er et viktig stoppested for karavaner. — 1. Mosebok 11: 31.

Kryssing av Eufrat

Abram slår seg ned i Karan, tydeligvis av hensyn til den tilårskomne Tarah. Med Jehovas velsignelse blir Abram ganske velstående. (Jevnfør Forkynneren 5: 18.) Hvor ofte sørger ikke Gud på lignende måte i dag for å dekke det materielle behov de har som ’forlater hus eller brødre eller søstre’ for Rikets skyld! — Markus 10: 29, 30.

I Karan fikk Abram seg også tjenestefolk. (1. Mosebok 12: 5) Den jerusalemske Targum og den kaldeiske parafrase sier at Abram vervet proselytter eller ’fikk dem til å underlegge seg loven’. (Jevnfør 1. Mosebok 18: 19.) Ja, hans tro ansporer ham til å forkynne for andre, slik Jehovas vitner gjør i dag.

«Tarahs levetid ble 205 år. Så døde Tarah i Karan.» (1. Mosebok 11: 32) Abram sørger over farens bortgang. Men når sørgetiden er over, legger han igjen planer for avreise. «Abram var 75 år da han drog ut fra Karan.» — 1. Mosebok 12: 4.

«Han [Abram] tok med seg sin kone Sarai og sin brorsønn Lot og alle eiendelene de hadde samlet, og de tjenestefolkene de hadde fått seg i Karan. De gav seg på vei til Kanaan.» (1. Mosebok 12: 5) Etter å ha reist cirka 90 kilometer vestover fra Karan stopper Abram sannsynligvis et sted ved elven Eufrat overfor det gamle handelssentret Karkemisj. Karavaner krysser vanligvis elven her.

Hvilken dato er det? Det er den 14. nisan 1943 f.Kr. På den samme dagen 430 år senere, vil Abrams etterkommere bli utfridd av trelldommen i Egypt. (2. Mosebok 12: 40, 41) Og på akkurat denne dagen nesten 2000 år senere vil hans Ætt, Jesus Kristus, inngå en «pakt . . . om et rike» som «alle jordens slekter» skal velsigne seg under. — Lukas 22: 1, 28, 29, NW.

Ved en troshandling — det at Abram krysser Eufrat — begynner Guds løfter til Abram å tre i kraft. Abram kan se for seg «byen med de faste grunnvoller», et rettferdig styre over menneskene. Ja, bare ved hjelp av noen få holdepunkter har Abram begynt å se hovedtrekkene ved Guds hensikt, som går ut på å gjenløse den døende menneskehet. Den lysende profetien har tent et håp i hans sinn! — Hebreerne 11: 10.

Jehovas vitner i dag har et større grunnlag for tro enn Abram hadde. Stadig flere tegn viser at «byen» eller det himmelske rike som Abram ventet på, nå er en realitet! Men ansporer din tro på Riket deg til å forkynne nidkjært, til å følge gudgitt veiledning og til å sette deg åndelige mål framfor å strebe etter materiell velstand? Forhåpentligvis gjør den det, for det var slik Abrams tro var. Hans tro ansporet ham til handling!

[Fotnote]

[Kart/bilder på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

Abrahams reise

Ur

Karan

Karkemisj

KANAAN

Middelhavet (Storhavet)

[Rettigheter]

Basert på et kart som Pictorial Archive (Near Eastern History) Est. og Survey of Israel har opphavsretten til

[Bilde]

Elven Eufrat i nærheten av Ur

[Bilde]

Karan i dag

[Bilde]

Elven Eufrat i nærheten av Karkemisj