‘Du er en vakker kvinne’

SARA sto midt i rommet og så rundt seg. Se for deg en kvinne fra Midtøsten med mørke, uttrykksfulle øyne. Var det spor av tristhet i dem? I så fall er det ikke vanskelig å forstå hvorfor. Det var mye historie knyttet til dette huset. Hun og hennes kjære mann, Abraham, hadde tilbrakt utallige lykkelige stunder her.a Sammen hadde de gjort det til et hjem.

De bodde i Ur – en velstående by med mange håndverkere, kunstnere og kjøpmenn – så de hadde sikkert mange eiendeler. Men hjemmet deres var mer for Sara enn bare et sted der hun oppbevarte tingene sine. Her hadde hun og ektemannen delt både gleder og skuffelser. Her hadde de bedt utallige ganger til sin Gud, Jehova. Sara hadde altså god grunn til å være glad i dette stedet.

Likevel var Sara villig til å forlate alt det som var så kjent og kjært. Selv om hun kan ha vært rundt 60, skulle hun nå reise til ukjente steder og starte på et liv fylt av farer og vanskeligheter, uten utsikter til å komme tilbake. Hva fikk henne til å gjøre en så stor forandring i livet? Og hva kan vi som lever i dag, lære av hennes tro?

Sara vokste sannsynligvis opp i Ur. Alt som er igjen av denne byen i dag, er en forlatt ruin. Men på Saras tid gikk kjøpmennenes båter i skytteltrafikk på elven Eufrat og dens kanaler for å levere verdifulle varer fra fjern og nær til den blomstrende byen. Det vrimlet av folk i byens trange, krokete gater. Båter skumpet borti hverandre langs bryggene, og det bugnet av varer i basarene. I denne travle byen vokste Sara opp. Hun kjente sikkert mange av byens innbyggere ved navn. De kjente nok godt til henne også, for hun var en spesielt vakker kvinne. Hun hadde også stor familie der.

Sara er kjent for sin store tro, men ikke på den måneguden som mange tilba i Ur, som til og med hadde et stort tårn for denne guden. Men Sara tilba den sanne Gud, Jehova. Bibelen sier ikke noe om hvordan hun begynte å tro på Jehova. Faren hennes tilba avguder, i hvert fall i en periode. Uansett hvordan det forholdt seg, giftet hun seg med Abraham, en mann som var ti år eldre enn henne.b (1. Mosebok 17:17) Senere ble Abraham kjent som «far til alle dem som har tro». (Romerne 4:11) Sammen bygde de opp et fint, sterkt ekteskap som var basert på god kommunikasjon, gjensidig respekt og vilje til å samarbeide om å takle vanskelige situasjoner. Men framfor alt var ekteskapet deres preget av kjærlighet til Gud.

Sara elsket mannen sin høyt, og de to skapte seg et hjem blant slektningene sine i Ur. Men det gikk ikke lang tid før de opplevde skuffelse. Bibelen forteller at Sara var «ufruktbar; hun hadde ikke barn». (1. Mosebok 11:30) I den kulturen og på den tiden var en slik situasjon spesielt vanskelig. Men Sara var trofast mot Gud og mot mannen sin. Den farløse nevøen deres, Lot, ble tydeligvis som en sønn for dem. Livet gikk sin gang – helt til den dagen da alt forandret seg.

Abraham kom gledesstrålende til Sara. Han kunne nesten ikke tro det som nettopp hadde skjedd. Jehova hadde talt til ham! Og han hadde til og med – uten tvil ved hjelp av en engel – vist seg for ham! Tenk deg at Sara så spent på mannen sin med de vakre øynene sine. Kanskje hun sa: «Hva sa han til deg? Fortell!» Abraham satte seg sikkert først ned for å samle tankene og fortalte henne så hva Jehova hadde sagt: «Dra ut fra ditt land og fra dine slektninger og kom til det land jeg skal vise deg.» (Apostlenes gjerninger 7:2, 3) Etter at den første begeistringen hadde lagt seg, begynte de å tenke over det oppdraget Jehova hadde gitt dem. De skulle forlate det stabile, komfortable livet sitt og leve som nomader! Hvordan ville Sara reagere? Abraham så ganske sikkert spent på henne. Ville hun gi sin støtte til en så stor forandring i livet?

Det valget Sara sto overfor, kan virke fremmed for oss. Vi tenker kanskje: «Gud har aldri bedt meg eller ektefellen min om å gjøre noe slikt!» Men står ikke vi egentlig overfor et lignende valg? Vi lever i en materialistisk verden, en verden som kan prøve å få oss til å sette vår egen komfort, våre eiendeler eller vår trygghet først i livet. Bibelen oppfordrer oss til å ta et annet valg – å søke åndelige ting først, å sette Guds vilje foran vår egen. (Matteus 6:33) Når vi tenker over det Sara gjorde, kan vi spørre oss selv: «Hvilke valg vil jeg ta i livet?»

Mens Sara holdt på med å pakke, sto hun overfor et dilemma: Hva skulle hun beholde, og hva skulle hun kvitte seg med? Hun kunne ikke beholde gjenstander som var altfor store til at en karavane av esler og kameler kunne frakte dem – heller ikke noe som ville være upraktisk i en nomadetilværelse. Mange av tingene måtte de uten tvil selge eller gi bort. Det ville dessuten bli slutt på alle fordelene ved å bo i byen – lett tilgang til markeder og basarer, der hun kunne kjøpe korn, kjøtt, frukt, stoffer og andre nødvendige varer og dessuten ting som gjorde livet komfortabelt.

Men det vanskeligste for Sara var kanskje likevel å kvitte seg med selve hjemmet. Hvis det lignet på mange av de husene som arkeologene har oppdaget i Ur, ville Sara virkelig måtte gi slipp på en del bekvemmeligheter. Noen av husene hadde over tolv rom og dessuten vann- og avløpssystem. Selv beskjedne hus hadde gjerne solide tak og vegger og en dør som kunne låses. Kunne et telt gi like stor beskyttelse mot tyver? Eller mot løver, leoparder, bjørner og ulver – som alle var vanlige dyr i bibelske land på den tiden?

Og hva med familien? Hvem måtte Sara forlate? Gud hadde sagt: «Dra bort fra ditt land og fra dine slektninger.» Det må ha vært spesielt vanskelig for henne. Som den varme, kjærlige kvinnen hun var, kan hun godt ha vært svært knyttet til brødre og søstre, nieser og nevøer og tanter og onkler, som hun kanskje aldri ville få se igjen. Likevel fortsatte hun modig, dag for dag, å gjøre seg klar til reisen.

Til tross for alle disse utfordringene hadde Sara pakket alt og var klar til å dra da dagen kom. Tarah, familiens patriark, skulle bli med Abraham og Sara, selv om han var omkring 200 år gammel. (1. Mosebok 11:31) Mye av omsorgen for denne tilårskomne mannen falt sikkert på Sara. Og da de på Jehovas befaling «drog ... ut fra kaldeernes land», var også Lot med dem. – Apostlenes gjerninger 7:4.

Karavanen dro først til Karan, over 900 kilometer mot nordvest langs elven Eufrat. Familien bodde så en tid i Karan. På dette tidspunktet kan Tarahs helse ha skrantet, slik at han ikke klarte å dra videre. De bodde der til han døde, 205 år gammel. En gang før den neste fasen av reisen talte Jehova igjen til Abraham. Han sa på nytt til ham at han skulle dra ut fra dette landet og dra til det landet Jehova skulle vise ham. Denne gangen kom Gud med et spennende løfte: «Jeg skal gjøre deg til en stor nasjon.» (1. Mosebok 12:2–4) Men da de forlot Karan, var Abraham 75 og Sara 65. Dessuten var de barnløse. Hvordan kunne det komme en nasjon fra Abraham? Ville han ta seg en kone til? Siden polygami var vanlig på den tiden, kan det godt hende at Sara lurte på det.

I alle fall forlot de Karan og fortsatte videre. Men legg merke til hvem som var sammen med dem nå. Beretningen viser at Abrahams familie tok med seg alle de eiendelene de hadde samlet seg, og dessuten «de sjeler som de hadde skaffet seg i Karan». (1. Mosebok 12:5) Hvem var disse ‘sjelene’? Høyst sannsynlig tjenere. Men Abraham og Sara snakket utvilsomt om sin tro med dem som var villige til å høre. Noen gamle jødiske parafraser sier i tråd med dette at de sjelene det siktes til i dette verset, også var proselytter, folk som hadde sluttet seg til Abraham og Sara i tilbedelsen av Jehova. Saras dype tro må i så fall ha gjort at hun virket veldig overbevisende på andre når hun snakket med dem om sin Gud og det håpet hun hadde. Det er fint for oss å tenke over, for vi lever i en tid da tro og håp er mangelvare. Når du lærer noe fint ut fra Bibelen, kan du da fortelle andre om det?

Etter at de hadde krysset Eufrat, sannsynligvis den 14. nisan i 1943 fvt., dro de sørover mot det landet Jehova hadde lovt dem. (2. Mosebok 12:40, 41) Tenk deg at Sara stoppet opp og så seg omkring, slått av landets skjønnhet, variasjon og behagelige klima. Så, i nærheten av Sikem, ved Mores store trær, viste Jehova seg for Abraham igjen. Denne gangen sa han: «Til din ætt skal jeg gi dette landet.» Abraham må ha tygd på ordet «ætt»! Det fikk ham sikkert til å tenke tilbake på Edens hage, der Jehova hadde forutsagt at en ætt en dag skulle tilintetgjøre Satan. Jehova hadde allerede fortalt Abraham at den nasjonen som skulle komme fra ham, ville bane veien for at mennesker på hele jorden skulle bli velsignet. – 1. Mosebok 3:15; 12:2, 3, 6, 7.

Men familien var ikke immun mot problemene i denne verden. Kanaan ble rammet av hungersnød, og Abraham bestemte seg for å ta familien med seg sørover mot Egypt. Han skjønte imidlertid at de sto overfor en helt spesiell fare i det området. Derfor sa han til Sara: «Nå vil jeg be deg om noe: Jeg vet jo at du er en kvinne med et vakkert utseende. Derfor kommer det avgjort til å gå slik at egypterne får se deg og sier: ‘Dette er hans hustru.’ Og de kommer helt sikkert til å drepe meg, men deg kommer de til å la leve. Jeg ber deg, si at du er min søster, så det kan gå meg godt for din skyld og min sjel får leve takket være deg.» (1. Mosebok 12:10–13) Hvorfor ba Abraham henne om noe så uvanlig?

Abraham løy ikke, og han var heller ikke feig, slik noen kritikere har hevdet. Sara var faktisk halvsøsteren hans. Og Abraham hadde gode grunner til å være så forsiktig. Abraham og Sara forsto at ingenting var viktigere enn Guds hensikt – at det skulle komme en spesiell ætt og nasjon gjennom Abraham. Derfor var det veldig viktig at Abraham ble beskyttet. Arkeologiske funn har vist at det ikke var utenkelig at mektige menn i Egypt kidnappet en manns kone og drepte mannen. Så Abraham handlet klokt, og Sara samarbeidet ydmykt med ham.

Det som snart skjedde, viste at Abrahams frykt ikke var ubegrunnet. Noen av faraos fyrster la nemlig merke til Saras vakre utseende, så hun må ha vært uvanlig vakker for alderen. De fortalte farao om henne, og han befalte at hun skulle hentes! Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor fortvilet Abraham må ha følt seg, og hvor redd Sara må ha blitt. Men det ser ut til at hun ble behandlet som en æresgjest, ikke som et gissel. Kanskje farao planla å imponere henne med rikdommen sin, fri til henne og så forhandle med «broren» hennes for å få henne til kone. – 1. Mosebok 12:14–16.

Se for deg Sara. Kanskje hun sto i palasset og så utover det egyptiske landskapet fra et vindu eller en balkong. Hva følte hun når hun igjen befant seg i et hus? Det var vegger der, og hun hadde tak over hodet. Og hva med den fine maten som ble satt fram for henne? Ble hun fristet av et liv i luksus – kanskje et liv som var enda mer komfortabelt enn det hun noen gang hadde hatt i Ur? Tenk så fornøyd Satan ville ha blitt om hun hadde forlatt Abraham og giftet seg med farao! Men Sara gjorde ikke det. Hun forble lojal mot Abraham, mot ekteskapsløftet sitt og mot Gud. Om bare alle gifte personer i dagens umoralske verden hadde vært like lojale! Kan du etterligne Sara og være like lojal mot dine nærmeste og mot vennene dine?

Jehova grep inn for å beskytte denne høyt verdsatte kvinnen ved å la plager ramme farao og hans husstand. Da farao på en eller annen måte fikk vite at Sara var Abrahams kone, sendte han Sara tilbake til mannen hennes og befalte at hele familien skulle forlate Egypt. (1. Mosebok 12:17–20) Abraham må ha blitt overlykkelig over å få henne tilbake! Husk at han hadde sagt til henne: «Jeg vet jo at du er en kvinne med et vakkert utseende.» Men han satte enda større pris på en annen vakker side ved Sara. Det var hennes indre skjønnhet – den slags skjønnhet som Jehova setter pris på. (1. Peter 3:1–5) En slik skjønnhet kan vi alle utvikle. Når vi setter åndelige ting foran materielle ting, prøver å gjøre andre kjent med det vi vet om Gud, og lojalt lever i samsvar med Guds moralnormer når vi møter fristelser, etterligner vi Saras tro.