SEM

[navn; ry].

En av Noahs tre sønner; fra disse «ble hele jordens befolkning spredt vidt omkring» etter den verdensomfattende vannflommen. – 1Mo 6: 10; 9: 18, 19.

Selv om de tre sønnene konsekvent blir omtalt i samme rekkefølge – «Sem, Kam og Jafet» – rår det en viss usikkerhet med hensyn til hvilken rekkefølge de var født i. Det at Sem er nevnt først, betyr ikke nødvendigvis at Sem var Noahs førstefødte, for Sems egen førstefødte sønn (Arpaksjad) er oppført som nummer tre i slektsregistrene. (1Mo 10: 22; 1Kr 1: 17) Den hebraiske grunntekst i 1. Mosebok 10: 21 kan gjengis på mer enn én måte. Noen oversettelser omtaler her Sem som «bror av Jafet, den eldste [«eldre», KJ]», mens andre omtaler ham som «Jafets eldre [«eldste», NO] bror» (AS, AT, RS, JB) eller «den eldste bror av Jafet» (EN, NB). De oversettelsene som ble utarbeidet i oldtiden, avviker også fra hverandre – Septuaginta, Symmachos’ oversettelse og Onkelos’ targum omtaler Jafet som den eldste, mens Den samaritanske pentateuken, den latinske oversettelsen Vulgata og de syriske oversettelsene omtaler Sem som den eldste. Andre bibelske vitnesbyrd taler imidlertid for at Sem trolig var Noahs andre sønn og altså yngre enn Jafet.

Ifølge beretningen begynte Noah å få sønner etter at han var blitt 500 år gammel (2470 f.v.t.), og vannflommen inntraff i hans 600. år. (1Mo 5: 32; 7: 6) Sem, som allerede var gift da vannflommen kom (1Mo 6: 18), fikk sin første sønn, Arpaksjad, to år etter vannflommen (2368 f.v.t.), da han var 100 år gammel. (1Mo 11: 10) Det vil si at Sem må ha blitt født da Noah var 502 år gammel (2468 f.v.t.); og ettersom det ser ut til at Kam blir omtalt som Noahs «yngste sønn» (1Mo 9: 24), må Jafet ha vært Noahs første sønn, som ble født da Noah var 500 år gammel.

Etter at Arpaksjad var født, fikk Sem flere sønner (og også døtre), deriblant Elam, Assjur, Lud og Aram. (1Mo 10: 22; 11: 11) Etter Aram har parallellberetningen i 1. Krønikebok 1: 17 også «Us og Hul og Geter og Masj», men i 1. Mosebok 10: 23 står disse oppført som Arams sønner. Bibelen, og også andre historiske vitnesbyrd, viser således at Sem ble stamfar til de semittiske folkeslagene: elamittene, assyrerne, de opprinnelige kaldeerne, hebreerne, arameerne (eller syrerne), forskjellige arabiske stammer og kanskje lyderne i Lilleasia. Det vil si at den befolkningen som stammet fra Sem, hovedsakelig var konsentrert i det sørvestlige hjørnet av det asiatiske kontinent, idet den bredte seg over det meste av Den fruktbare halvmåne og opptok en betraktelig del av den arabiske halvøy. – Se artiklene under navnene på de enkelte av Sems sønner.

Da Sem og hans bror Jafet dekket til sin fars nakenhet etter at Noah hadde drukket vin og var blitt beruset, viste de ikke bare respekt for sin far som hans sønner, men de viste også respekt for ham som Gud hadde brukt til å bevare dem i live gjennom vannflommen. (1Mo 9: 20–23) I den velsignelsen som Noah deretter uttalte, ble det antydet at Sems slektslinje ville bli spesielt begunstiget av Gud og ville bidra til helligelsen av Guds navn, idet Noah omtalte Jehova som «Sems Gud». (1Mo 9: 26) Fra Sem (gjennom hans sønn Arpaksjad) nedstammet Abraham, som fikk løfte om en Ætt som alle jordens slekter skulle bli velsignet gjennom. (1Kr 1: 24–27; 1Mo 12: 1–3; 22: 15–18) Det Noah forutsa om at Kanaan skulle bli «slave» for Sem, gikk i oppfyllelse da israelittene, som var etterkommere av Sem, inntok Kanaans land og underla seg kanaaneerne. – 1Mo 9: 26.

Sem levde i 500 år etter at han hadde fått Arpaksjad, og døde da han var 600 år gammel. (1Mo 11: 10, 11) Han døde således 13 år etter Sara (1881 f.v.t.) og ti år etter at Isak giftet seg med Rebekka (1878 f.v.t.). I betraktning av dette har noen lansert den tanke at Sem kan ha vært identisk med Melkisedek (navnet betyr «rettferdighets konge»), en mann som var både konge og prest, og som Abraham betalte tiende til. (1Mo 14: 18–20) Bibelen sier imidlertid ikke noe om dette, og apostelen Paulus framhever at det ikke finnes noe tilgjengelig slektsregister som kan knyttes til Melkisedek, og heller ingen andre viktige opplysninger om ham, og at han derfor er et passende bilde på Kristus Jesus, som er Konge og Prest for bestandig. – He 7: 1–3.